Foreldreretten

Debatten om skolegudstjenester avdekker mange viktige perspektiver knyttet til religion og samfunn før, nå og i fremtidens Norge.

I sin fremstilling får Stålsettutvalget frem mange av disse på en klar og direkte måte.
Det gjelder ikke minst forholdet mellom samfunnets ønsker for skolen som en fellesarena og foreldreretten.

I mange år ble foreldreretten av kirken brukt som et sterkt argument for å beholde kristendomsundervisningen i skolen, selv om denne undervisningen ikke lenger var å forstå som kirkens dåpsundervisning.

Foreldreretten brukes også som argument for kristne friskoler og for at skolegudstjenester bør kunne finne sted i et samfunn hvor det store flertall av barna er døpt inn i folkekirken.
Et mindretall i Stålsettutvalget begrunner sitt forslag om å avvikle støtten til religiøse friskoler med at den offentlige skolen er en viktig fellesarena. Deres argumentasjon går i retning av at kampen for det norske fellesrommet er så betydningsfull for vårt demokrati at det blir nødvendig å begrense privatskolene mest mulig.

Jeg har sans for denne argumentasjonen. Likevel mener jeg for min del at foreldreretten i noen tilfeller bør gis forrang og at nettopp eksistensen av friskoler er en kraftig understrekning av dette. La de ideelle friskolene leve og gi dem ordentlige muligheter, samtidig som de kommersielle skolebedriftene holdes på en armlengdes avstand.
Men hva så med skolegudstjenestene?

Her mener jeg at vi fra kirkens side må innse at disse går mot slutten. Man kan ikke bruke foreldreretten til å argumentere for skolegudstjenester. Man kan heller ikke bruke "kulturargumentet", som går ut på at kristendommen er den overveiende religiøse tradisjon i vårt folk, til å opprettholde skolegudstjenestene over tid.

Men dette betyr ikke at den lokale menighet ikke skal åpne kirkerommet for skolebarna. Tvert imot! Her må alle gode krefter i kirken gå sammen om å tilrettelegge kirkerommet i videste forstand for alle skolebarn i nærmiljøet.

Hver eneste menighet bør utruste seg med et pedagogisk opplegg som er knyttet til kirkens eksteriør og omgivelser og dens interiør, utsmykning og alle de handlinger som finner sted i dette rommet, og for alle aldersgrupper. Dette pedagogiske opplegget må finnes som en ekskursjon innenfor skolens formål og fagområder, og hvor undervisningen i RLE knyttes sammen med lokalkunnskap, estetikk, historie, norsk og annet.
Hva så med skolegudstjenestene?

De vil fremdeles finne sted! Men det vil være på en begrenset kontrakt med samfunn og skole.
Jeg mener derfor at kirkens folk (og politikere som vil kirken vel) ikke skal velge skolegudstjenesten som sin fremste kampsak.

Se heller førti eller femti år frem i tid og tenk over hvordan menigheten og kirkebygget da skal presentere seg i det flerreligiøse samfunn.

La oss bygge kirkelig nærværskompetanse i stedet for å satse på samfunnsmakt og variable politiske konjunkturer!