Kristian Stensland

22

Kristendom, selvet og en åndelig oppvåkning

Regenerasjon. Ordo salutis ('order of salvation) er generelt forstått i kristen teologi å være selve målet, Guds verk i en troendes liv. Åndelig, betyr det at Gud bringer kristne til et nytt liv fra en tidligere tilstand av underkastelse, nedbrytning og død.

Publisert: 22. sep 2013

I dagens materialistiske samfunn identifiserer vi oss stadig mer med hva vi eier og har. Vi er mer egoistiske og selvopptatte nå enn noensinne før i historien. Vi har blitt mer opptatt av det ytre skall enn vår sanne identitet og meningen med livet. Forskning innen positiv psykologi viser klart at lykken ikke vil vedvare eller bli til av det vi eier og har. I det postmoderne samfunnet blir vi i stadig økende grad tvunget til å velge oss selv. Egoet vil lure oss til å tro at vi selv er sentrum i universet. Det finnes ingen vedvarende fred, lykke eller ro ved å søke noe utover de indre verdier. En ektefødt, solid identitet må komme fra ”innsiden”. Vi identifiserer vår egen verdi og eksistens i forhold til det vi eier, i forhold til tankene våre, intellektet, status eller jobb og prestasjoner. Denne identifiseringsprosessen er oppkomsten til det vi kaller ”egoet”. Det er et falskt ”jeg” som speiler seg i det materialistiske og prestasjoner, og det er en veldig fattig og sørgelig erstatter for det ekte ”jeg”. De som er evige fanger av egoets tankekjør, er på sørgelig vis avstengte fra sitt sanne jeg, og som et resultat av dette, vil disse menneskene ofte bli oppfattet som falske. Man oppfattes som falsk og uekte fordi verdiene man måler seg selv med ikke i holdbar forstand eksisterer i utgangspunktet. Mens noen mennesker er kontinuerlig fanget i egoets kontrolldrama - opplever andre perioder av frihet når de er kreative eller er engasjerte i uselviske og altruistiske handlinger. ”Du er avstengt fra å Være (det altomfattende virkelige Jeg) så lenge egoet ditt absorberer all din bevissthet. Ubevisst neglisjerer man her sin sanne, opprinnelige natur.

For å finne tilbake til eget selv trenger vi et forankringspunkt utenfor det som er "av denne verden" - utenfor meningsløsheten. Ånden, derimot, søker det fornuftige, den søker kjærlighet og fred. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Ånden vekker oss opp til kjærlighetsfulle, oppriktige og reflekterte vesener. Man fornekter nå gradvis sitt eget, og innretter seg på åndelig vis ikke lenger etter denne verden, men følger nå i stedet for Gud. Forandringen vil gradvis sette alt i sitt rette forhold til mennesket. Ved forvandlingen når mennesket et punkt utenfor denne verden, og ved det punktet kan man rokke ved alt. Ved troen oppnår man også til slutt den altomsluttende bevisstheten, der man gradvis begynner å våkne opp til den stille, rolige, dype, mentaliserende og empatiske bevisstheten som er omfangsrik nok til å drukne bråket fra egoets utrettelige bedrifter. Denne altomsluttende bevisstheten er det virkelige Jeg.

Ved korset avsluttes den gamle skapnings historie. Korset bringer alt til en ny begynnelse. 2 Kor 5,17 sier: «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» Paulus sier det slik i Galaterbrevet: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. (Gal 2,20). Gud står ifølge bibel i et fiendskap med verden. Derfor er det også Paulus sier til oss, innrett dere ikke etter den nåværende verden (den i kristen forstand "falne verden"), men la dere forvandle ved at sinnet fornyes. Det er egoets hensikt, å villede oss bort fra den sannhet som bor i ånden. Derfor er det også gjerne dem som av en eller annen grunn har falt utenfor systemet, eller er blitt "kallet ut" - eller simpelthen står utenfor systemet som bekjenner dem erfarer den hellige Ånd, mens andre ikke. (Joh 3,3-8).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Faktorenes orden.

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
Man fornekter nå gradvis sitt eget, og innretter seg på åndelig vis ikke lenger etter denne verden, men følger nå i stedet for Gud

Takk for et sjeldent godt innlegg. Selv ville jeg nok kunne sagt mye av det samme, men da med den kristne mystikertradisjonens språk. 

På det siterte ville jeg nok si at selvfornektelsen eller avsondringen fra ens menneskelige natur, ego, den man er blitt i denne verden kommer først og representerer arbeidet frem mot målet, det du kaller "åndelig oppvåkning" som jeg ville kalle foreningen med Gud (Unio Mystica) og ikke slik jeg forstår deg er en konsekvens. Men Paules er et eksempel på at begge deler er mulig. Så om faktorenes orden ikke er likegyldige er de antagelig individuelle. Og det er mange veier.

Kommentar #2

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
På det siterte ville jeg nok si at selvfornektelsen eller avsondringen fra ens menneskelige natur, ego, den man er blitt i denne verden kommer først og representerer arbeidet frem mot målet, det du kaller "åndelig oppvåkning" som jeg ville kalle foreningen med Gud (Unio Mystica) og ikke slik jeg forstår deg er en konsekvens. Men Paules er et eksempel på at begge deler er mulig. Så om faktorenes orden ikke er likegyldige er de antagelig individuelle. Og det er mange veier.

Takk selv. Jeg tror vi stort sett snakker om det samme, men ikke alle vil klare selvfornektelsen eller avsondringen fra ens menneskelige natur uten i forkant en åndelig visshet (uten hjelp). Det finnes også en naturlig gange i det - noe jeg tok for meg i mitt forrige innlegg; Stadier på livets veg.  

Kommentar #3

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Motivasjon.

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
ikke alle vil klare selvfornektelsen eller avsondringen fra ens menneskelige natur uten i forkant en åndelig visshet (uten hjelp).

Jeg vil kanskje formulere ditt poeng slik at avsondring handler mer om motivasjon enn om evne. En mystiker sier at "lidelsen er den raskeste hest til fullkommenheten." Dette innebærer at kriser hvor ens trygghet og tap av kontroll over eget liv og situasjon er alvorlig truet er den beste motivasjon. At man rett og slett finner det uutholdelig å forbli i sitt eget kjente indre menneske og ego og drives til selvfornektelse og avsondring. Det mysterium som da skjer tror jeg vi er enige om. 

Personlig antar jeg at nettopp dette er en viktig grunn til at Kristus gjerne oppsøkte det lidende menneske. Mer dette enn hans humanisme. Jesu hovedoppdrag var å vise verden hvem Gud er. Det gjorde han mest effektivt og hensiktsmessig i sine møter med det lidende menneske. Her fant han den sterkeste lengselen og motivasjonen for forandring. Jeg mener at den implisitte kommunikasjonen  i Jesu helbredelser er like mye å vise Guds makt som å vise hans godhet og kjærlighet.

I vårt overflodssamfunn med stor tillit til helsevesen og hjelpeapparat vil den nødvendige motivasjon sjelden finnes i det vanlige trygge og vellykkede liv med en sterk følelse av trygghet og kontroll. Man er tilfreds slik det er.

Et interessant poeng da blir at hvis Den Allmektige ønsker å drive mennesker til seg skal han sende dem kriser og motgang. Dette stemmer selvfølgelig dårlig med det bildet av "den gode Gud" vi gjerne presenteres for. Men det hevdes jo samtidig at vi skal "frykte Gud."

"Kjærlighet" er et sentralt begrep i det du skriver. Kunn være interessant å høre hva du egentlig legger i begrepet?  

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Et dikt som jeg lagde igår...

Publisert rundt 7 år siden

Er det synd på den som er rik?

Er han egentlig fattig, kan det være slik?

Der han dysses ned av gjøremål og plikter og uendelig mange ting,

Med en fasade som må voktes mot farer bak hver sving.

 

Han har nådd et mål, han er rik og har tilsynelatende alt.

Allikevel skurrer det som om noe er galt.

Har han sviktet barnet i sitt eget hjerte,

Er det det som volder ham så mye smerte?

 

Barnet som gråter, leker og ler,

Og undrer seg over alt som det ser.

Som deler og krever rettferdighet,

Og lover fortrolig vennskap i evighet.

 

Et barn eier i grunnen ingen ting,

Det er avhengig og sårbart men satt inn i en ring,

Av trofaste omsorgsfulle nære, kjære,

Det hører til og det er godt å være.

 

Et fattig barn med en far som er rik,

Er det ikke i grunnen for oss alle slik?

Når far ber oss dele med jordens barn,

Blir vi ikke så lett fanget i materialismens garn.

Kommentar #5

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Den dypeste anger.

Publisert rundt 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Har han sviktet barnet i sitt eget hjerte,

Her var mange gode strofer, men jeg velger denne. Du berører her etter min formening et sentralt punkt i det å være et Gudsøkende menneske. Angeren over å ha sviktet barnet i en selv og den man var ment å skulle bli og hadde mulighet til å bli. Barnet ble fortrengt fra vår bevissthet i alt vårt strev etter å tilpasse oss verden, i vår jakt på trygghet og menneskenes betingede kjærlighet.

Dette er en anger som sitter mye dypere enn det å ha forbrudt seg mot normer og regler man har lært. En anger som ligger skjult under den karakter vi har utviklet og som vi ikke ser. En anger det er avgjørende å få kontakt med for å nå frem til erkjennelse av Gud og for å kunne forsones med oss selv og bli et helt menneske. Jesus poengterer stadig dette: "Guds rike hører sådanne til."

Kommentar #6

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
Et interessant poeng da blir at hvis Den Allmektige ønsker å drive mennesker til seg skal han sende dem kriser og motgang. Dette stemmer selvfølgelig dårlig med det bildet av "den gode Gud" vi gjerne presenteres for. Men det hevdes jo samtidig at vi skal "frykte Gud."

"Kjærlighet" er et sentralt begrep i det du skriver. Kunn være interessant å høre hva du egentlig legger i begrepet?

"Det er naturlig at man river noe før man kan bygge, også for Gud. Slik er han er nok mer involvert fra start av, enn hva enkelte av oss vil ha det til.

- Litt om den autentiske nestekjærligheten. Eller helst veien frem dit (jeg har skrevet litt om dette tidligere). Det denne verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet. I den lidenskapelige forkjærligheten begrenser mennesket kjærligheten og elsker for å bli elsket. Man elsker kun formålsrettet og gode egenskaper. Bare det som er til nytte for ham. Og det er ikke kjærlighet, men dens "motsetning". Jesus perspektiv på kjærligheten er helt annerledes enn det mest nærliggende for oss mennesker. Hans kjærlighet og griper dypt inn og fremelsker mennesket, slik at det blomstrer. Det finnes mange som opplever nettopp dette, og de finner tilbake til sin sanne, opprinnelige natur.

De fleste av oss har utviklet handlingsmønstre som på ett eller annet vis hindrer livsbevissthet og vekst. Disse mønstrene er ofte ubevisste, og nettopp derfor er vi uoppmerksomme på deres innflytelse. Ifølge Europas ledende filosof og kanskje den mest berømte tenker i vår tid, Jürgen Habermas, preges det moderne samfunn nå i større grad enn tidligere av at hvert idivids livsverden invaderes av de systemer som omgir det. Individet kan ikke gå fullstendig opp i rollene som finnes i disse systemene uten å få en ensidig og oppsplittet oppfatning av seg selv og omgivelsene. En slik ensidig og oppsplittet forståelse undergraver den enkeltes integritet som en moralsk person med selvstendig ansvar for sine handlinger. Det kan se ut som at den rasjonelle tenkemåte som er satt i system i det moderne samfunnet bidrar til at mennesket fremmedgjøres i forhold til seg selv, andre mennesker og omgivelsene forøvrig.

Kommentar #7

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
. Angeren over å ha sviktet barnet i en selv og den man var ment å skulle bli og hadde mulighet til å bli. Barnet ble fortrengt fra vår bevissthet i alt vårt strev etter å tilpasse oss verden,

Igjen kan vi se at det er selve systemet som svikter det opprinnelige i mennesket.

Denne lille videosnutten anbefaler jeg alle å se. Den er noe av det mest informative jeg har sett. 

http://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U&feature=player_detailpage 

Kommentar #8

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Egenkjærligheten.

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
Det denne verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet.

Der tenker vi likt. All kjærlighet til denne verden har sin rot i egenkjærligheten eller selvkjærligheten som er ditt begrep. Har vi gitt fra oss den, fornektet, avsondret eller dødet den har vi gitt fra oss alt. Først da kan vi elske en på den andre siden av havet og som vi aldri har sett like høyt som vår nærmeste venn og unne ham like mye som vi unner våre nærmeste. Jeg mener at det er dette Jesus sikter til når han sier «Dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere.» Dette lille «slik som» sikter på en annerledes kjærlighet. En kjærlighet av en annerledes art enn vår selektive menneskekjærlighet med rot i vår egenkjærlighet  slik jeg tenker. En guddommelig kjærlighet, såkalt agape.

Augustin sier: «Før man kan elske alle må man lære å elske ingen» Altså avsondre seg fra sin egenkjærlighet.

Også din antydning om at kriser, lidelse og motgang kan være villet av Gud er et interessant synspunkt. Det bringer lidelse, tap og motgang i et annet lys enn det vi ofte hører. Da kan man tenke at krisen er en hjelp fra en virkende Gud for å blokkere videre ferd på en vei som leder bort fra ham og det gode og ikke en straff. Jeg vet at mange har opplevd det slik. Som en god far som spenner ben på sitt barn idet det er på tur ut på usikker og farlig is. Ubehagelig i øyeblikket, men en kjærlig handling.

Kommentar #9

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Systemet.

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
Igjen kan vi se at det er selve systemet som svikter det opprinnelige i mennesket.

Mulig jeg misforstår deg, men her er jeg ikke sikker på om jeg er enig. Jeg vil mene at det er ikke «systemet» som hindrer meg. Systemet er intet i seg selv. Det er systemet og det vi gjør det til i vårt indre som hindrer oss. Når jeg sover og drømmer har «systemet» ingen virkning eller betydning på det drømmeliv som da er min virkelighet, heller ikke når jeg er død. Derfor er svaret å avsondre seg fra eller døde systemet i sitt indre menneske slik jeg tenker. At det blir intet.

En annen side ved ditt synspunkt slik jeg forstår deg er at det innebærer at mennesket blir et offer for ting utenfor seg selv, forhold det ikke rår over. Men «systemet» slik det virker og har eksistens i ens indre menneske kan man gjøre noe med. Derfor må mennesket for å nå den åndelige oppvåkning du beskriver vende seg bort fra de forgjengelige ting og innover i seg selv. Først da vil det kunne forstå lysets vesen og utsette seg for den forvandling og vinne den spiritualitet og nye identitet du beskriver så godt i ditt innlegg.

Beklageligvis får jeg ikke opp den videoen du linker til. Jeg anvender et mobilt bredbånd som går usedvanlig tregt for tiden.

Kommentar #10

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
En annen side ved ditt synspunkt slik jeg forstår deg er at det innebærer at mennesket blir et offer for ting utenfor seg selv, forhold det ikke rår over. Men «systemet» slik det virker og har eksistens i ens indre menneske kan man gjøre noe med. Derfor må mennesket for å nå den åndelige oppvåkning

Jeg synes likevel det er interessant å se hvor mye systemet påvirker oss, ubevisst. Det virker nesten som om det å tenke er noe som stort sett hender med oss, snarere enn noe vi selv iverksetter av egen kraft og intensjon. Vi er altså stort sett ubevisst om det som foregår i og utenfor oss selv. Vi styres i høy grad av det ubevisste. Majoriteten av vår menneskelige tilværelse forvaltes nettopp utenfor vår bevisste oppmerksomhet. Hvilken innflytelse kan det ha og har på oss. Derfor Kierkegaard, Habermas, eksistensialismen osv. Kanskje det har en klar sammenheng med hvorfor så mange nå til dags blir ateister. Utsettes vi for en hjernevask? Camilla Fadum fra Dagsavisens Nye Meninger belyser noe av dette i sine innlegg.

Undertrykkes vår intuitive bevissthet, helt klart. Hvorfor tar ikke den kollektive ånd mer ansvar. Hvorfor tar f.eks. ikke den kollektive ånd en eksistensiell stilling til f.eks. uendelighet etc. Blir det satt på vent? Av dypest sett hvem? Jeg belyser forøvrig temaet i innlegget mitt, Fornuften, en avsporing? 

Kommentar #11

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Autonmi.

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
Vi er altså stort sett ubevisst om det som foregår i og utenfor oss selv. Vi styres i høy grad av det ubevisste.

Det vi forsøker å kommunisere om er et enormt tema, og formatets og nettets «ånd» er neppe særlig egnet til å få skikkelig grep om hverandres tenkning. Men etter å ha grunnet på det vil jeg forsøke å antyde litt i tilknytning til din siste kommentar.

Sigmund Freud var den første til å underkaste menneskets underbevissthet nærmere observasjon og studier og kartlegge mange av dens mekanismer og virkemåter i menneskesinnet. Så svært mye annet har man neppe funnet ut om dette etter han. Som gammel Freudianer er jeg fullstendig enig med deg i at vår underbevissthet styrer og motiverer det meste av det vi holder på med, og at vår bevissthet har relativt liten innflydelse på det hele utover å skjule sannheten om oss selv for oss. Og at vår underbevissthet i stor grad er utviklet og formet gjennom samspill med og tilpasninger til den verden vi har utviklet oss i. Så der er vi nok enige.

Hvis jeg leser evangeliene nøye gjennom med et spørsmål i hodet: Hvilken egenskap er det som først og fremst preger mannen Jesus Kristus og hans karakter så finner jeg autonomi. En grenseløs autonomi i forhold til mennesker og deres forventninger og krav, i forhold til verden, systemet, det politisk korrekte og alt annet som hører denne verden  til. Hans autonomi er tilstede i alt han sier og gjør. Slik var han befridd fra alle slike ubevisste determinanter, motiver, bindinger, avhengigheter, hensyn osv. som du så riktig tar opp. Autonomi er motsatsen til det du nevner nærmest som menneskets lodd. Og frihet er autonomiens viktigste frukt.

Hvordan gikk det til? Dette må jeg danne meg et bilde av for å kunne erhverve meg ihvertfall en smule av Jesu autonomi, karakter og vesen. Det som kalles «Kristi etterfølgelse» og som etter min og andres mening Frans av Assisi har nådd lengst i. Første skritt i dette er å vende seg bort fra verden. Kristus fastet 40 dager i ørkenen. Paulus forsvant til ukjent sted i Arabia, Frans vandret ensom rundt i Umbrias skoger i to år.

Det som skjer når man slik avskjærer seg fra all interaksjon med sitt miljø og verden er at blikket og fokus rettes innover mot ens indre menneske. Det første man da støter på er gjerne ens egen karakter. Hvem man går rundt og er i denne verden. Under og bak sin karakter møter man gjennom en resulterende regresjon sin underbevissthet og får  bevisst innsikt i nettopp de tingene du påpeker. Hvordan man i sin underbevissthet er fanget av systemet og verden. Med innsikt følger muligheten til å avsondre seg fra alt dette, og ens autonomi kan vokse. Og her kommer Gud inn. Den ensomhet og utrygghet man møter i en slik situasjon og prosess bringer en til å søke Gud av hele sitt hjerte og i alt dette er Gud med og «leder med sitt øye». Til dette mobliserer man all sin tillit. Gud blir det nye ankerfestet for ens trygghet. Det eneste holdepunkt man har. Man overlater seg fullstendig i Guds hender og forlater helt og fullt seg selv og sin egenvilje, og Guds vilje og vesen kan fylle ens tømte sjel. Man opplever og erkjenner Guds eksistens og nærvær utenfor tid og rom i et henrykkelsens øyeblikk i et Unio Mystica,  forvandles og blir aldri mer den samme. 

Nå er man fullkomment fri i forhold til den verden og de systemer du taler om. Avsondret og autonom. Men det er en vei for de få gjennom «det sønderknuste hjerte» og er gjerne full av angst og forvirring.  Og det krever en voldsom motivasjon og lengsel for å kunne gå den. En motivasjon og lengsel som kanskje særlig det lidene og fullkomment ensomme og utstøtte menneske eier. Dette er den egentlige psykologiske kjerne i begrepet «Kristi etterfølgelse» slik jeg tenker. Og etter oppholdet i ørkenen begynner Jesus sin gjerning, Paulus sin og Frans av Assisi sin.

Merker at jeg er i ferd med å skrive en bok og det er forumet ikke egnet for. :-) 

Så jeg avslutter med å si at jeg opplever det slik at du nærmer deg dette spennende temaet fra en mer filosofisk vinkel, mens min handler mest om psykologi. Det gjør vår smule kommunikasjon mer spennende og interessant, men samtidig vanskelig med mye rom for misforståelser og forbihverandre-snakk. Håper du forstår ihvertfall noe av dette. Da er jeg fornøyd i tilfelle det skulle være viktig for deg? :-)

Kommentar #12

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
Hvis jeg leser evangeliene nøye gjennom med et spørsmål i hodet: Hvilken egenskap er det som først og fremst preger mannen Jesus Kristus og hans karakter så finner jeg autonomi.

Ja, jeg følger deg i mye av det du sier. Samtidig sier han at hans rike ikke er av denne verden, og at vi ikke kan la oss farge av denne verden - hvis vi vil følge ham. Derfor er det også gjerne dem som av en eller annen grunn har falt utenfor systemet, eller er blitt "kallet ut" - eller simpelthen "står utenfor systemet" som bekjenner dem erfarer den hellige Ånd, mens andre ikke. Om dem har truffet seg selv på et dypere plan, eventuelt Gud river dem ned, for å bygge dem opp. Jeg tror det ligger svært mye i akkurat dette. Ikke at det er så vanskelig å finne frem. Siden det er selve troen som driver oss frem - til forsakelse og så mye annet. «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» 6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.

- Men jeg får eventuelt komme tilbake til denne tråden. Og takk for diktet Lilli Spæren.

Kommentar #13

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Stensland. Gå til den siterte teksten.
Men jeg får eventuelt komme tilbake til denne tråden.

Fint! Jeg gleder meg.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere