Åsta Årøen

14

Sigrid blir mamma”, en ukritisk fortelling om fostermedisinen og fellesskapet.

For tiden er komiker Sigrid Bonde Tusvik ute med et meget omtalt program, ”Sigrid blir mamma”. I følge Dagbladet er det viktig for Sigrid å få greie på om barnet hadde Downs, og abort fremstår som et tilsynelatende selvfølgelig valg.

Publisert: 20. sep 2013

 

            Sigrid vil ikke bli mamma til et barn med Downs syndrom. Komikeren er tydelig på at hun respekterer at andre kvinner velger annerledes. Det var da enda godt.

Jeg vil rose for Sigrid for åpenheten og jeg vil også utfordre henne til å utforske mer hvorfor abort er så selvfølgelig i slike tilfeller. Er det den enkelte kvinne som velger selv, eller er valget hennes presset fram av omgivelsene? Handler det om mangel på tillit til velferdsstaten?

Mange spørsmål vil reise seg i tiden fremover. Skal kvinner ansvarliggjøres dersom barnet blir ulykkelig, sykt eller funksjonsnedsatt? Skal samfunnet kunne kreve at kvinner tar abort dersom barnet har syndrom? Er kvinner som fullfører svangerskap dårlige kvinner og ubarmhjertige mødre? Kan vi stole på at velferdsstaten stiller opp? Komikeren Sigrid har ikke tatt stilling til noen av disse spørsmålene og hun kommer kanskje ikke til å gjøre det heller. Det synes jeg er synd, vi trenger mer kritisk journalistikk rundt retningen i dagens helse- og velferdspolitikk.

Dessverre blir TV-serien ”Sigrid blir mamma” en måte å ufarliggjøre den aggressive fostermedisinen på, der sortering er en selvfølge og der abort blir forkledd som feministisk frihet, en rett for alle kvinner. Ja, for en del kvinner er abort frihet. For andre kvinner er fosterdiagnostikken et siste ledd av en mange tusenårig tradisjon der kvinnekroppen og det kommende barnet blir sett på som noe som skal forvaltes og disiplineres av fellesskapet. I en slik kontekst kan abort fort bli en plikt. Prinsippet om selvbestemmelse høres hult ut, i en slik kontekst. I det øyeblikk du velger å bære frem syndrom-barnet, blir du som gravid kvinne sett på som et ikke-rasjonelt individ og barnet blir fortolket som et ikke-vesen. Fortellinger som dette er blant annet dokumentert av forfatterne Siri Fuglem Berg og Norunn Amundsen.

Sigrid Bonde Tusvik har tidligere flagget tilhørighet til en feministisk tradisjon. Jeg synes åpenheten hennes er bra, den kan bringe oss videre, og jeg skulle så gjerne ønske at hun hadde signalisert litt mer motstand mot de paternalistiske verdiene fostermedisinen per i dag hviler på. Den gravide kvinnekroppen er blitt et objekt for legene/velferdsstaten. Vi trenger en kritisk debatt på om vi ønsker å opprettholde en slik tenkning i medisinen.

Mvh

Åsta Årøen

Leder av Norges Venstrekvinnelag

Bystyrerepresentant for Bergen Venstre

1.vara på Stortinget for Hordaland Venstre

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Petter Pedersen

0 innlegg  1 kommentarer

Respekt?

Publisert nesten 7 år siden

"Komikeren er tydelig på at hun respekterer at andre kvinner velger annerledes. Det var da enda godt", skriver Årøen. Resten av innlegget tyder ikke på at Årøen respekterer Tusviks valg. Tvertimot representerer vel dette innlegget nettopp det presset fra omgivelsene som Tusvik selv advarer mot. 

For øvrig svarer Tusvik glimrende i denne artikkelen: http://www.vl.no/samfunn/tv-kjendis-ville-ikke-ha-et-barn-med-downs/ 

Kommentar #2

Åsta Årøen

14 innlegg  24 kommentarer

Svar til Ole Petter Petersen

Publisert nesten 7 år siden

Det er selvsagt fritt frem å tolke meg og mine innlegg som man vil.

Mitt poeng er at Tusvik ved å lage dokumentaren og å uttale seg i Dagbladet er en aktør i fostermedisindebatten, enten hun liker det eller ikke,  og etter mitt syn en aktør som aktivt støtter opp om fostermedisinmiljøet sin normative innfallsvinkel til problemstillingen.

Jeg synes et slik støtte  bør debatteres, fordi mange kvinner som er eller kommer i dilemmaet knyttet til selektiv abort, i møte med fosterdiagnostikk-miljøet, fortjener støtte enten man velger abort eller å fullføre svangerskapet. Det å fullføre et svangerskap der det er konstatert utviklingsforrstyrrelser er i dag en komplisert affære, der trakassering, manglende støtte og ensomhet er regelen mer enn unntaket. Prinsippet om selvbestemmelse er dermed under press, ikke minst fordi man i det medisinske miljøet opererer med en slags moralsk plikt til abort i en del av svangerskapene.

Jeg er ikke motstander av selektiv abort, men jeg er svært imot en ikke-kritisk holdning til dagens fostermedisinpraksis, spesielt når den fremmes i det offentlige ordskiftet. Det personlige er politisk og Tusvik opptrer som et slags mikrofonstativ for et svært sterkt lobbymiljø. Tusvik sitt hypotetiske valg er hennes valg, men Tusvik er nå faktisk en aktør i debatten.

 

Jeg henviser videre til min artikkel i Dagens Medisin om temaet. http://www.dagensmedisin.no/debatt/fosterdiagnostikk-informerte-valg-og-medvirkning/

mvh

Åsta Årøen

Kommentar #3

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Vi har rett til ikke å vite

Publisert nesten 7 år siden

Denne retten har jeg benyttet meg av, og jeg håper aldri vi blir tvunget til testing i framtiden. Da synes jeg i tilfelle at fellesskapet får en altfor stor makt over våre liv.

Da må vi kanskje gjøre som moren til Moses som vi leser om i bibelen, å skjule at vi venter barn og gjemme det bort for at det skal overleve om det ikke oppfyller kravene som fellesskapet stiller.

Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

207 innlegg  1811 kommentarer

Å gjøre seg døv for hanegal

Publisert nesten 7 år siden

Det bør være lov å stille spørsmål om pendelen snart har kommet til sin motsatte ytterlighet, etter at den nødvendige og legitime kvinnefrigjøringen brøt frem tidlig på 70-tallet parallellt med en tiltagende individualisering og opprettholdt selvforsterkende individfokus - som ennå pågår.  "Identitet" ble etter hvert bestemt som kun en sosial konstruksjon.

Samtidig med dette utvikler samfunnet seg i en slik grad at det som anses som korrekt, sant og riktig i dag, tilhører kvasisannhetene vi overbærende ser tilbake på i morgen. Kollektivet og fellesskapet blir paradoksalt nok kun akseptert i den grad den styrker dette individuelle frigjøringsprosjektet som underminerer det sosiale ansvaret. Livet har nærmest utviklet seg til å bli et moderne ekstrem-individuelt prosjekt, løsrevet fra dypere vesentlige fellesskapsverdier og fellesskapsnormer; verdier som faktisk langt på vei historisk sett er frukter av kristne innflytelser. Verdier og normer som for øvrig i ikke ubetydelig grad beskyttet individet.

er i prinsippet nesten alle valg legitime, så lenge den som velger argumenterer for at det er i egeninteresse. Ordene, begrepene og definisjonsmakten benyttes for å underbygge og legitimere endringene og den ekstreme individualiseringen, slik at hva som anses som godt og ondt, rett og galt, sant og ikke-sant stemmer overens med den kurs som vektlegges av den enkelte.

Og derfor blir nødvendigvis f.eks. biologi, beskyttelse av de ordløse og svakeste, ansvar og normer noe bare paternalistiske og strenge menn vrøvler om. Det de står for er kun samfunnets arkaiske tankegang, må vite. Det er nesten bare fantasien som setter grensene, og i det hele tatt er også dét bare å overse fordi språkspillene overtar der også. Mantraet som legitimerende benyttes utlegges som "sosial konstruktivisme"; kjønn er f.eks. bare et valg. Ikke biologisk gitt. "Liv" og "individ" er også dermed konstruksjoner og her er det de sterkeste, som hensiktsmessig forklér egne agendaer i positive verdireferanser, som dermed legitimerer og styrer utviklingen. For ingen våger å motsi det positive språket.

I det postmoderne er alle verdier kun uttrykk for subjektive variabler, alt er kun redusert til språkspill, roller og fortolkninger, og det selvbevisste mennesket har så bare seg selv igjen å dyrke. Hvilket for øvrig er en ganske liten og skjør Gud i en hurtig-endrende verden.

Ikke minst hvor det enorme ansvaret å skape seg selv fra scratch, stå alene uavhengig og helt ansvarlig for seg selv, være et selv, og ha selvutvikling som eneste verdi, ikke har ben å stå på. Fordi felleskapet, tradisjonen og historien dette faktisk bygger på avvises som foreldet og forlatte forstyrrende og livsbegrensende stadier på individets vei til selvrealisering. For eksempel er ikke mennesket lenger definert som to kjønn. Men vi har "kjønnede" posisjoner som vi fritt kan gå inn og ut av. Konstruktivismen tar f.eks. avstand fra kroppens bilogisk gitte betydning hva gjelder kvinne og mann, men den er et utgangspunkt og gir spillerom for en rekke individuelle og suverene valg.

Men det denne sosialkonstruktivisiske forståelsen av mennesket forutsetter er at det hele bygger på den sterkestes rett. Samme forståelse av mennesket og kjønn slår nemlig også ut i forhold til hvordan man ser på det unnfangne mennesket i sin vorden. Hvem som står svakest i denne diskursen er selvsagt nettopp det minste og svakeste mennesket; nemlig fosteret. Men siden dét befinner seg på feil side av en realisert evne til å uttrykke sine individuelle behov, identitet og meninger, til å kreve sin rett som individualitet og fritt individ i den postmoderne verden, så fratas det effektivt også menneskeverdet. I det postmoderne blir definisjonsrett også vektlagt som eksistensrett. Dette sistnevnte måles nemlig i forhold til hva og hvordan du produserer og fremmer dine krav og din rett, altså din legitime individualitet og posisjon. Da menneskefosteret ikke kan heve sin røst og forlange sin tidsmessige rett, selvfølgelige individualitet og selvstendige frihet i tråd med normene, så defineres dermed barnet bort fra det grunnlag de andre sterke for lengst anser som en selvfølge og forutsetning for seg selv og egen selvrealisering. Fosteret har ingen muligheter for å definere sin posisjon, derfor så faller dets rettigheter også helt bort. Den svakeste taper m.a.o. alt på å få sin eksistensrett bortdefinert av de sterkere. Fordi hun og han er definert som byrde og belastning i den sterkes liv. Ref. også mitt andre innlegg om saken.

Åsta Årøen vil rose Sigrid Bonde Tusvik for åpenheten hun viser gjennom å stille seg selv og sine tanker inn i allmenheten. Men å stille f.eks. Tusvik til ansvar for hennes egne holdninger går ikke lenger an. Nettopp fordi det å markere rett og galt, sant og usant, godt og ondt, har blitt redusert til subjektive variabler og kun gir uttrykk for valgte posisjoner med sine tilhørende subjektive språkspill. Dette opphever all tale om individualetikk fullstendig. Dermed kan den som hever røsten til kritikk komme til å såre noen. Og gjør du dét, så defineres du som kynisk, utidsmessig, slem og ukristelig. Derfor våger selv ikke en rekke prester å heve ordet lenger å bestemt melde at her pågår det umoral og urett mot livet selv, og dermed mot Gud. Individualetikken har blitt et fremmedelement nettopp i de sammenhenger den burde aksentueres. Kirken ha blitt en funksjon av samfunnsbehovene.

Selv ikke når Tusvik stiller seg og sitt liv, og barnets skjebne, frem i alles stuer - så blir det ansett som stuerent å heve sin røst for den som får det hele servert i fanget. Når Tusvik står frem slik, så må det være lov for oss andre å forholde oss responderende til hennes offensive selvpresentasjon i offentligheten. Tusvik sier f.eks. i en TV-trailer: "Hun kommer ikke til å akseptere å  miste 15 minutter av hennes karriere p.g.a. denne graviditeten og morsrollen". Hvor mye hun legger i denne påstanden, er selvsagt et spørsmål. Men dog er den et uttrykk for en dypere holdning. Tusvik setter dessverre dermed, gjennom sin bevisste selvkonstruksjon i TV, både seg og det blivende barnet i posisjoner som sår tvil om hun som kvinne og mor har modenhet og ansvar nok til å kunne ivareta sin rolle. Og i dag er dette sosial spillet helt greit, dessverre. Fordi ingen skal røre ved den enkeltes rett til å konstruere seg selv og sitt liv. Og går dette på tvers av de svakeste, så defineres ganske enkelt de svakestes rett og liv bort. Det hele har blitt et selvbekreftende og selvlegitimerende spill full av sirkelslutninger, hvor svarene er gitt og begrunnelsene hele tiden omformes ad hoc.

Gud kom til verden i den svakestes skikkelse. Som et svakt, umælende spebarn lot Gud selv Jesus føde av Maria. Utsatt til omgivelsenes makt og definisjoner. Ingen med makt og definisjonsrett ga Ham verken plass, rolle eller husrom. Like uønsket der ved fødselen av samfunnet som Han var da Han hang på korset. Bort med Ham, Han og hans fordringer passer ikke inn i menneskers liv. Prisen blir for høy.

Av Kristus´ hovedanliggender var og er ansvarliggjøring av mennesket; og ikke minst er vektleggingen av ansvaret for den svake fokusert sterkt. Han skar igjennom alle språkspill, tidsmessige tankevaner og de definerendes maktmisbruk og løftet både det umælende medmenneske og barn tilbake til sin rettmessige plass.    I fellesskapet.

 

Som nevnt i andre sammenhenger: Vi ber fader VÅR. Ikke Fader MIN... Det står heller ikke "mitt" daglige brød, bevar MEG fra det onde, etc. Men faktisk bevar OSS fra det onde. Dette inkluderer faktisk akkurat de svakeste som ikke har noen beskyttende hender rundt seg: De svake og små som anses som byrder, problemer og de vellykkedes karrierebremser. Hele Fader Vår er en lavmælt antydning om at det er umulig å være et menneske og en troende på egen hånd. Vi er satt i sammenhenger, og vi inviterer andre implisitt også i sammenhenger.

Med eller mot vår vilje så har vi å be som om vi allerede har lært oss forstå at vi er selv faktisk er deler av dette fellesskapet; selv de ganger vi ber for oss selv i vårt hjertes ensomhet. Kristus viser at nestekjærlighet og Gudstro er to sider av samme sak. Vårt forhold til vår neste er et speilbilde av vårt forhold til Gud. Et sunt og sant medmenneskeforhold forutsettes av et sunt og sant Gudsforhold. Selv om dette forplikter og forstyrrer egoets silkeglatte idyll av selvrealiseringsprosjekter. Og vår neste er natruligvis også den som står aller svakest. kke vår neste "rolle". Det sanne og gode fører oss til en fundamental rettvendthet og klart blikk for livet og vår neste. Hvilket alltid innebærer en frigjøring fra egoet og selvtilstrekkeligheten. Vårt liv er en gave, et under og en forpliktelse, hvilket også vår nestes vordende liv er og blir: Vi skal elske Gud tilbake gjennom våre medskapninger og medmennesker. Vi blir først til i samspillet med de andre. Med den andre. Med den svake vi bærer livet til i våre hender, om enn bare for et øyeblikk.

Men dessverre er det slik i dag at mennesket forstås ut fra sin funksjon, sin rolle sin definisjonsmakt. Det er dermed også en brikke i livsspillet til den som evner og anser seg som livskompetent i denne uverden. Men nestekjærlighet er faktisk en nødvendig betingelse for å realisere sitt eget liv. Mennesket er gitt muligheten og livet. Ergo kan vi ikke undra oss ansvaret og plikten. Derfor handler det primært om å reise seg på vegne av den svakeste og ordløse og forsvare livet derfra.

 

Derfra til Åsta Årøens megetsigende spørsmål er det dog et drøyt stykke:

 

"Er kvinner som fullfører svangerskap dårlige kvinner og ubarmhjertige mødre?"

Kommentar #5

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Abort-plikt?

Publisert nesten 7 år siden
Åsta Årøen. Gå til den siterte teksten.
For andre kvinner er fosterdiagnostikken et siste ledd av en mange tusenårig tradisjon der kvinnekroppen og det kommende barnet blir sett på som noe som skal forvaltes og disiplineres av fellesskapet. I en slik kontekst kan abort fort bli en plikt.

Her treffer du spikeren på hodet, Åsta. Jeg har jo, gjennom mitt nettsted "Omsorg i mors liv" (www.trisomi18.com) fulgt noen kvinner som har takket nei til selektiv abort, i tillegg har jeg min egen erfaring med helsevesenet da jeg valgte å bære fram min datter med trisomi 18. Og jeg må si det føltes slett ikke som om jeg hadde et fritt valg. Forventingen om at jeg skulle velge abort var så uttalt og tydelig at jeg virkelig følte meg som et sært utskudd da jeg ikke klarte å takke ja til tilbudet om abort. Jeg ble overlatt fullstendig til meg selv, og ble endog stående uten fødeplass en måneds tid før termin, da sykehuset jeg skulle føde ved ikke ville gi mitt barn næring eller væske ved behov. Dette er med på å forsterke abortpresset - ved noen tilstander fører kunnskapen om fosteret til at vi nektes selv enkel og billig helsehjelp. Nok en forlengelse av styggamle tradisjoner - mitt barn skulle dø, uansett hva jeg måtte mene om saken. Det var ikke verdt å satse på, ikke verdt å ha blant oss i vårt samfunn.

Jammen er vi en del trisomi-foreldre som har fått føle dette på kropp og sjel.

Kommentar #6

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

abort-mulighet

Publisert nesten 7 år siden

Da jeg dessverre har fått oppleve hvordan en graviditet ender med en trisomi 13-diagnose, kan jeg kommentere at opplevelsen var en ganske annen enn et ubarmhjertig abortpress. Og de som vi var i kontakt med på sykehuset kjente seg heller ikke igjen i den kritikken, som de hadde fått med seg. Den kritikken de som oftest fikk høre, ifølge dem, var at de ga for få svar og føringer for hva som skulle skje.  Selv om min kone og meg har hatt mye kontakt med leger og helsevesenet under flere vanskelige svangerskap har vi aldri opplevd at "Den gravide kvinnekroppen er blitt et objekt for legene/velferdsstaten". Det virker som et ufint og udokumentert angrep på en særdeles god og godhjertet del av helsevesenet.

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
27 dager siden / 2914 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 1427 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
15 dager siden / 1120 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
29 dager siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
8 dager siden / 611 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
14 dager siden / 586 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
6 dager siden / 469 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere