Verdidebatt

Oslo-avtalene - en diplomatisk triumf eller blindspor?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oslo-avtalene - en diplomatisk triumf, eller et blindspor ?

Deklarasjonen om «Principles on Interim Self-Government Arrangements», som første del av Oslo-avtalene formelt blir kalt, ble undertegnet 13. september 1993og proklamert utenfor Det Hvite Hus i Washington. Flertallet blant politikere på høyresiden i Knesset og ute i befolkningen i Israel, regner denne avtalen som en tragedie som de nå må betale en høy pris for. Avtalen ledet til opprettelse av Den Palestinske Autoritet (AP) som de ser på som årsaken til den etterfølgende palestinske terroren (intifadaen). 20-årsdagen for undertegnelsen ble nylig markert i NRK i en tv-serie i sene nattetimer i september 2013, der den ble presentert som en stor norsk diplomatisk triumf.

De som var villig til å ofre noe av søvnen disse sene kveldene, ble orientert om hvorfor Oslo- avtalen ikke har ført til fred. Årsaken til havariet ligger i følge produsenten (?) hos en håndfull uforsonlige israelske politikere på høyresiden. Det er narrativen som har rådet grunnen siden 1967 i de fleste internasjonale og norske medier. Slik også i dette programmet. De fleste intervjupersonene var enten «fredselskende» palestinere eller håndplukkede aktivister fra den israelske venstresiden. Deres forståelse av okkupert palestinsk land og folkerettsbrudd var partsinnlegg som ikke ble konfrontert med en offisiell israelsk motpart. Den israelske regjering fikk støtte fra mer enn halve befolkningen ved siste valg, men saklig informasjon fra denne politiske fraksjonen kom ikke til orde. Hvor pålitlig er f.eks. påstanden om brudd på folkretten og ulovlig okkupasjon?

Folkeforbundets San Remo-vedtak i 1920 sier litt om det. Ved siden av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 fra 1967 om okkuperte «områder» (ubest.form fl.t.) er disse vedtakene Israels sterkeste kort i sitt forsvar mot anklagene om ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten. San Remo-vedtaket er tatt inn i Folkeretten, som Norge ratifiserte i 1921 sammen med 51 andre medlemsland i Nasjonenes Forbund. Vedtaket er fremdeles internasjonal rett. Det ottomanske rike ble oppløst i 1920, og alle landområder i Midtøsten, som tidligere hadde vært underlagt dette imperiet, ble fordelt mellom de seirende makter. Den arabiske verden, PLO, FN og internasjonale medier har greid å tåkelegge San Remo-vedtaket. Det gjorde også NRK i sin tv-presentasjon. Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, som alene er veiviser i denne politiske konflikten, ble forbigått i stillhet. Den politisk korrekte narrativen om hvem som er «den store stygge ulven», ble vel ivaretatt.

Det som i dag heter Syria og Libanon, ble i 1920 underlagt Frankrike. Mesopotamia og Stor-Syria ble Storbritannias mandat. Det ble i 1922 delt i tre, hvorav to ble gjort til emirater, Irak og Jordan. De ble selvstendige stater i henholdsvis 1932 og 1946, uten protester. Den 3. og siste delen ble beholdt som et Britiskmandatområde til 1947. Da ble en delingsplan foreslått. Israel aksepterte den, men ikke denarabiske motparten. En uavhengig israelsk stat ble proklamert den 14. mai 1948 og fikk FNs godkjennelse. Dagen etter ble Israel angrepet av 5 arabiske stater og Frihetskrigen begynte. En våpenstillstandslinje ble trukket et halvt år senere, «den grønne linje», som ikke er noen grense, slik mange hevder.

Da FN ble opprettet og FN-charteret ratifisert den 26. juni 1945, ble det i artikkel 80 slått fast at FN skulle videreføre samtlige vedtak som Nasjonenes Forbund hadde vedtatt. Dette omfattet hele Versaillestraktaten med tilhørende underavtaler, som San Remo-traktaten er en del av. Iavtalen står det at jødene har lov å bosette seg hvor som helst mellom elven Jordan og Middelhavet: «Administrasjonen av Palestina skal fremme jødisk immigrasjon - - - og skal i samarbeid med Jødisk Byrå oppmuntre til tett bosetning av jøder i landet

Jøder har etter dette lov å bosette seg i området som kalles Vestbredden, dvs. i Samaria og Judea. De som hevder at Israel bryter Folkeretten ved å tillate bosetninger i disse områdene, taler da mot bedre vitende eller har en politisk agenda. Det er urovekkende at FN, domstolen i Haag og de fleste medier går mot det Folkeretten sier om dette forholdet!

Hvis Israel bryter Folkeretten ved å tillate bosetninger på «Vestbredden», betyr det at Irak, Syria, Libanon og Jordan med dagens grenser er okkuperte områder, og at bosetning også der er brudd på folkeretten. En absurd tanke! Når det gjelder israelere derimot, blir de fordømt av en hel verden fordi de bosetter seg i Samaria og Judea. Det bør være samme rett for Loke som for Tor.

San Remo-vedtaket foreskriver dessuten ikke opprettelse av en palestinsk stat på mandatområdet, bare et «hjemland for jøder». Derfor er det utrolig at FNs medlemsland, deriblant Norge, med stort flertall i Hovedforsamlingen, i nov. 2012 stemte for å gi Palestina obervatørstatus som et første steg mot fullt medlemsskap i FN. Det er å ignorere, eller rettere sagt, gå på tvers av alt hva FN har vedtatt om veien videre i denne konflikten. Gyldige internasjonale rettsdokumenter bør respekteres, også når Israel er involvert.

Benjamin Netanyahu sa i en tale i mai 2002 da han var utenriksminister: «Et ja til en palestinsk stat, innebærer et nei til en jødsk stat, og et ja til en jødisk stat innebærer et nei til en palestinsk stat stat». Hvis denne politiske analysen fremdeles er gyldig, kan Oslo-avtalen bli et blindspor og verdenssamfunnet ved neste korsvei i FN komme til å avsi dødsdom over Israel.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt