Hjertespråk og sakprosa

Jeg har ikke lest boken fra Verbum Forlag med dens kritikk av kirkens bønnespråk. Det er en kritikk som, slik jeg forstår den foreløpig, rammer både selve språkføringen med ordvalg og språktone, og implikasjonene av dette, som fører i retning av det som i Vårt Land kalles en "brutalisering" av kirken.

Denne brutaliseringen innebærer, om jeg fremdeles forstår det rett, at kirken i sin iver etter å modernisere og "markedstilpasse" kirken, kommer i skade for å tegne et bilde av menneskelivet og gudsforholdet som er kontraproduktivt i forhold til kirkens egentlige oppdrag. Det er det vellykkede og konfliktfrie mennesket som tegnes gjennom kirkens bønnepraksis, og ikke det menneske som er "nedbrutt og sønderknust" i ånden, for å tale med profeten.

Jeg tenker at mye av denne kritikken henger sammen med to forhold.

Det første er at bønnene i kirken ofte blir veldig "løsningsorienterte". Det brukes altfor mange og unyanserte ord på det man søker å oppnå gjennom bønnen, noe som medfører at spenningen forsvinner. De, eller vi, som lever i en uforløst spenning blir dermed latt tilbake i denne spenningen, mens kirken formulerer løsningen for oss i bønnen, en løsning som ligger langt utenfor våre erfaringer der og da. Dette kan bli opplevd som et krav eller en "brutalisering" om man vil. Det er i det minste en overkjøring som medfører at bønnespråket mister sin dirrende undertone av det som er uforløst og sårbart.

En annen side av dette er at mye av forkynnelsen i kirken tegner opp et "ettergivende" gudsbilde. Gud er som en far eller mor som utelukkende øser ut gode ønsker og tanker over sine barn, og aldri stiller krav eller dømmer. En slik ettergivende foreldrestil (eller et gudsbilde) skaper barn som er impulsive, lever i øyeblikket og krever svar her og nå, og som blir frustrerte og sinte eller går sin vei når kravet noen ganger blir reist.

Når jeg hører radioandakter eller den offentlige forkynnelse i radio, TV eller aviser, er det veldig ofte et slikt mildt og ettergivende gudsbilde som tegnes opp, snilt og ufarlig. Det kan nesten virke som dette er en form for markedsstrategi i mange redaksjoner, og kanskje også i kirkens liturgiske miljøer, uten at jeg vet så mye om dette.

Jeg tror at tiden er inne til å diskutere det kristne gudsbildet med stort alvor, gjerne ut fra spørsmålet om vi har beveget oss fra et autoritært og til et ettetgivende gudsbilde, og hva det medfører av mulige utfordringer og feilkilder.

Og så bør poetene bli invitert inn i kirkens bønneverksted.

Poesi er kanskje bedre enn sakprosa når kirkens bønnespråk legges i smeltedigelen.