Verdidebatt

Ideologien bak homobevegelsen

Den eneste logiske slutningen av Kleppas innlegg er at Ottosen ikke burde fått lov til å argumentere slik han gjør. Ja, jeg tviler på om han i det hele tatt burde fått lov til å leve sammen med sine barn. Han er jo en ekstremist. Men hvor er vi kommet da?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Espen Ottosen er i hardt vær om dagen. Hvorfor? Jo, han har tatt idelogien bak homobevegelsen på alvor, og det misliker tilhengerne av den nye ekteskapsloven, plutselig hevder de at begrepene homofil og heterofil legning gir mening, selv om tankene bak ekteskapsloven tilsier noe annet.

Det er interessant dette, hvordan tilhengerne av homofiles rettigheter opptrer som om vi taler om manglende rettigheter til en gitt gruppe mennesker, og at homokampen derfor handler om diskriminering eller ei. Men dette er så langt fra sannheten det er mulig å komme.

Innføringen av den nye ekteskapsloven handler ikke om homofiles rettigheter, de var vel ivaretatt i partnerskapsloven, nei, den handler om hvordan mennesker skal få muligheter til å skaffe seg barn, hverken mer eller mindre, og det interessante er at regjeringen selv var åpne på det. Ekteskapsloven handlet altså om å frata barn rettigheter de en gang hadde.

Spørsmålet er hva som har skjedd og som gjør dette mulig? Hvordan kan vi akseptere at barn mister sine grunnleggende menneskerettigheter, rettigheter Norge har forpliktet seg til å følge?

For å gjennomføre denne endringen, har vi gjennomgått en omfattende ideologisk snuoperasjon, der barns biologiske opphav har mistet all betydning og der det guddommelige har forlatt oss. Det vi står igjen med er ideen om mennesket som et ensomt individ, fullstendig overlatt til seg selv og sine preferanser, preferanser vi ikke kan forutse eller gi en moralsk vurdering av. Alt er tillatt og ingenting kan vurderes som unormalt. Kjønnet er borte, og seksualiteten er overlatt til begjærets skiftende luner. Dette er selvfølgelig nødt til å få konsekvenser for hvordan vi ser på barn og deres behov for biologiske relasjoner. Vi kan ikke lenger hevde at et barn har behov for en mor og en far, det eneste som betyr noe er relasjonen til en eller flere omsorgspersoner. SV har for eksempel programfestet at enslige bør få tilbud om kunstig befruktning dersom de ønsker det. Statens oppgave skal være å tilfredsstille alle tenkelige behov.

Når homofile Håvard Kleppa i Vårt Land 6. september hevder at Espen Ottosen fratar ham de grunnleggende menneskerettighetene når han opponerer mot det menneskesynet som ligger til grunn for den nye ekteskapsloven, og i tillegg mener at konservative kristne vil sortere ham ut på lik linje med barn i mors liv, viser han homoideologiens totalitære konsekvenser. Den tåler ikke opposisjon, til det er den for total, for omfattende. Men han viser svært godt hvordan denne ideologien gjør bruk av de viktigste retoriske grepene i vår tid. Dersom vi i tillegg ser på Lars Gules vurdering av sine meningsmotstandere (som igjen er blitt aktuelt), kommer det klart fram at Ottosen faller inn under ekstremisme begrepet. For ifølge Gule er normativt ekstreme posisjoner standpunkt som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer, og de normene Gule legger til grunn er menneskerettighetene, demokratiets og rettsstatens styringsprinsipper.

For Gule er godt kjent med kristne ekstreme normative posisjoner. For ham er standpunkt som støtter en evig fortapelse ekstrem, og det at det fortsatt finnes menigheter som argumenterer teologisk for diskriminering av kvinner og homofile, og krenker deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter, mener Gule er et betydelig problem. Og problemer må vi gjøre noe med.

Et betydelig problem?

Espen Ottosen tør å opponere mot et menneskesyn som forutsetter total underkastelse, det kan bli kostbart i fremtiden. Med utgangspunkt i de homofiles argumentasjon har vi fått en verden der rettighetsbegrepet er snudd på hodet; Barna er blitt rettighetsløse, de voksnes preferanser betyr alt, og dem skal staten oppfylle.

Og når Håvard Kleppa i dagens VL hevder at:

«Det er visst svært vanskeleg å veksa opp med far og far eller mor og mor. La meg minna om at dette er born som er heilhjerta ønska av foreldra sine. Det høyrest ut som om alle ungar som bur med mor og far lever i det pure paradis. Vel, er det noko empirien viser så er det at det er mange ungar som slett ikkje har det bra i denne opphøgde mor-far-barn relasjonen. Mange av desse ungane lever med foreldre som rett og slett ikkje er eigna til den ansvarsfulle oppgåva. Og mange lever med trangsynte foreldre som overfører haldningane sine til borna, som blir fulle av skam og vondt samvit. Ikkje særleg utviklande. Ikkje særleg paradisisk.»

er vi vitne til dramatiske tanker, for dette betyr at Kleppa legger opp til at det er foreldrenes omsorgsevne som skal ligge til grunn for om de skal få beholde barna eller ei. Barn skal ikke ha rett til kjødelige foreldre og foreldre skal ikke automatisk ha rett til barna. Og her er det ikke snakk om klassisk omsorgssvikt, nei her snakker vi om «trangsynte foreldre» som utgangspunkt for omsorgsevnen.

Den kristne troen bygger på en Gud som har en mening med skaperverket, den bryter med alt homoideologien bygger på. Den eneste logiske slutningen av Kleppas innlegg er at Ottosen ikke burde fått lov til å argumentere slik han gjør. Ja, jeg tviler på om han i det hele tatt burde fått lov til å leve sammen med sine barn. Han er jo en ekstremist.

Men hvor er vi kommet da?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt