Hva innebærer egentlig religiøsitet i det offentlige rom? Dette er noe som ofte trekkes frem av religiøse når det kommer til hva de ser på som en trussel fra et mer sekulært samfunn. Norge er i en særstilling i Europa, for vi er per definisjon ikke et sekulært land men et kristent land. Vår grunnlov stadfester dette.
Like fullt er det mange religiøse og ikke bare kristne som uttrykker bekymring for at deres religion ikke blir verdsatt og at sekularisering er en trussel de må ta på allvor.
Men hva innebærer denne trusselen? Finnes det en balansegang som kan tilfredsstille de religiøse uten at dette går på bekostning av alle de andre. Finnes det noen balansegang som de folkerike religionene kan enes om i spørsmålet eller vil det også der bli en kamp om definisjonsmakt.
Hva legger man i begrepet religiøsitet i det offentlige rom? Hva er den reelle trusselen fra det sekulære?
Er det noen religiøse som har gjort seg tanker om dette?