Tre tanker om Lars Gule og det ekstreme

Men å definere objektive standarder for ekstremisme er ikke mulig. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier er det kun sekundært..

(En kortere versjon av artikkelen er publisert i Vårt Lands papirutgave 16.09.2013)

Gule skiller i boken Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar (Spartacus 2012) mellom to hovedformer for ekstremisme: Deskriptiv og normativ ekstremisme. Den første kjennetegnes ved forestillinger som bryter med «vår beste kunnskap» om virkeligheten, den andre ved ideologiske eller religiøse overbevisninger som sier noe om hvordan verden er eller bør være som bryter med omforente moralske normer og verdier, så som menneskeretter og demokrati. Så langt gir jeg min tilslutning. Utsagn om virkeligheten som er mot all kunnskap, er ekstremt. Likeså er religiøse eller ideologiske normer som bryter med allmenn kunnskap om godt og ondt, og som ikke har alle menneskers felles beste som mål, klart ekstreme.

Gule erkjenner at begrepet «vår beste kunnskap» nødvendigvis er relativt og vil måtte omprøves av ny og bedre kunnskap. Jeg ser likevel ikke annet enn at hans bruk av begrepet er så statisk at både Kopernikus, Galilei og mange med dem vil måtte falle inn under definisjonen av deskriptiv ekstremisme, mens Erasmus Montanus, som jo var helt på linje med «vår beste kunnskap» da han hevdet at jorden er rund og Mor Nille ikke kan fly, går fri. Likeså faller som en bonus for humanetikeren enhver religiøs forestilling, uavhengig av om det er Gud eller det flyvende spaghettimonster man tror på, inn under den deskriptive definisjon.

Det er mennesker som er ekstreme, ideer er det kun sekundært

Problemet med en slik definisjon er forutsetningen om at «vår beste kunnskap» kan objektiveres uten hensyn til hvordan kunnskap fortolkes og benyttes. Enhver som vil søke «enda bedre kunnskap» risikerer da – i alle fall i prinsippet – å få merkelappen ekstremist klebet til seg.

Dette forteller meg at den definisjonsmessige maskevidde er for stor, at begrepet ekstremisme ikke er brukbart for alt Gule benytter det til, samt at Gules definisjoner er forankret feil sted. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier og forestillinger er det kun sekundært, fordi mennesker har vært det først. Ekstremisme er et fenomen ved det menneskelige som noen har en større eller mindre disposisjon for, og som ytrer seg i et bestemt samspill av indre og ytre faktorer. Personlig disposisjon, manglende intellektuell kapasitet, sterk opplevelse av ikke å bli hørt, av urettferdighet eller diskriminering i samspill med ytre politiske og/eller sosiale forhold er alt sammen virksomme komponenter i ekstreme forestillingers tilblivelse. Ekstreme ideologiers forføreriske potensial ligger heller ikke i det ideologiske innholdet først og fremst, men i den ytre karismaen, i det totalitæres evne til å respondere på følelser av utilfreds­het og mangel som er der på forhånd. Et kjennetegn ved ekstreme forestillinger er jo at de er utilgjengelige for rasjonalitet. Gules tro på at det går an å etablere en objektiv standard for ekstremt kontra normalt kan minne om psykiatriens kåtskap på diagnoser, som opererer med et lignende premiss: at psykiske anomalier svarer til objektive tilstander uten hensyntagen til pasientens subjektive historikk. Det gjør de noen ganger, men det i seg selv gir ingen forståelse. Det er først når diagnosen forankres hos pasienten at den gjør det.

Det finnes situasjoner der ekstremisme er forståelig og sågar legitimt - som respons på kollektiv dumskap, som hos en Semmelweiss eller dr. Stockmann i Ibsens «En folkefiende». Kun kontekst og forståelse av den subjektive, menneskelige faktor avgjør om det er en fordømmelsesverdig og farlig form for ekstremisme vi har med å gjøre. Gules ekstremismedefinisjon er ikke treffsikker nok til å fange inn det fenomen han vil beskrive. Når den drar så mye under seg at også normalvariasjoner av det menneskelige på godt og vondt blir belastet med en diagnose som i realiteten er sykeliggjørende, er det en indikasjon på at selve begrepet kommer til kort for sitt formål.

Nazismen er et klassisk eksempel å vise til når ekstremisme skal beskrives. Det er lett å enes om at den er ekstrem. Men å fastslå dette forøker egentlig ikke vår kunnskap. Som ideologi er nazismen lett å gjendrive, intellektuelt og vitenskapelig er den substansløs. Det er dens virkningshistorie som krever forståelse, dens historiske og sosialpsykologiske dynamikk, ideologiens samspill med indre menneskelige og ytre politiske og/eller sosiale faktorer. Da kommer vi ikke utenom å spørre hva dette forteller om mennesket. Reell forståelse vinner man først ved å se på de indre og ytre betingelser som «booster» en allerede foreliggende menneskelig tilbøyelighet til det ekstreme.

Min første tanke falt på Evang og Scharffenberg

Min første tanke etter å ha lest Gules bok falt på rasjonalistene og humanistene Karl Evang og Johan Scharffenberg og deres forsvar for rasehygiene. Rasehygienen på 1920- og 30-tallet var et anliggende for arbeiderbevegelsen, og ble forsvart ut fra marxismens vitenskapelige rasjonalisme. Blant de mest uttalte tilhengere var størrelser som helsedirektør Evang, overlege Scharffenberg, Martin Tranmæl og Erling Falk. Med unntak av Tranmæl skrev de også flere til dels agitatoriske bøker om emnet. Det lå intet ekstremt eller fascistoid i deres tilnærming, særlig Evang var nøye med å tilbakevise det. Det var «vår beste kunnskap» slik denne var anerkjent på 1930-tallet, de baserte seg på. Rasehygiene var en del av velferdspolitikken. Gjennom å styrke det gode arvestoffet skulle svake grupper løftes opp av sosial armod.

Evang faller ikke under noen ekstremismedefinisjon. Men om hans politikk hadde vært utmyntet i den ønskede skala, ville han helt tydelig tre frem som en normativ ekstremist. Scharffenberg, ett av Humanetisk Forbunds første medlemmer, oppfyller definitivt det normative ekstremismekriterium. Han brukte «vår beste kunnskap» til å agitere for en inhuman politisk praksis: internerings­leire for dårlige avlsindivider. Scharffenberg forsvarte dette både vitenskapelig og ut fra et humanistisk menneskesyn. Ekstremisme handler dermed ikke først og fremst om hva som bryter med «vår beste kunnskap», men om hvordan den som forvalter kunnskapen fortolker og anvender den.

Min andre tanke falt på storinkvistor Gui

Min andre tanke falt på storinkvisitor Bernardo Gui, en særdeles intelligent mann og av legning en iskald rasjonalist. Det er heller ingen tvil om at dem han la seg etter, albigenserne, også virkelig var ekstremister etter enhver rimelig definisjon. Guis feil var at han i tillegg til et lyst hode hadde et hjerte som hele Svartisen. Gui utga en håndbok for inkvisitorer, Practica Inquisitionis haereticae pravitatis (Praktisk innføring i undersøkelser av kjetteri). I alt sitt pedanteri er det et fascinerende dokument. Igjen og igjen understreker Gui betydningen av at ingen skal dømmes uten etter bevis. (Det var for øvrig første gang et slikt rettsprinsipp ble fast­slått.) Det mindre hyggelige er hvordan bevisene ble fremskaffet, men den møkkajobben var det uansett ikke Gui som tok. Det var kriteriene som opptok ham, og da oftere hvilke kriterier som IKKE skulle ligge til grunn enn omvendt.

Min intensjon er ikke å besmitte Gule med storinkvisitorens dårlige rykte, men påpeke at der Gui snevrer inn definisjonsgrunnlaget til det minimum han anser nødvendig, går Gule så bredt ut at det er ren bonus å gå fri. På dette punkt kunne Gule med fordel fulgt storinkvisitorens eksempel.

Begrepet «vår beste kunnskap» opptrer hos Gule som en monolittisk størrelse som forutsetter at kunnskap er noe som automatisk utvides og legger på seg. Men kunnskap – trolig mer enn vi aner - går også tapt. Gules begrepsbruk bygger på en positivistisk forståelse som ikke tar hensyn til at kunnskap også handler om subjektive egenskaper hos dem som forvalter den og som ikke springer ut av kunnskapen selv, men som man enten har eller ikke har. Kunnskap forutsetter bl. a. en kreativitet som prinsipielt ikke kan utelukke at man kan bli nødt til å sette seg i en ekstrem posisjon for å nå «enda bedre kunnskap». Videre forutsettes en åpenhet mot tilværelsen som inkluderer egenskaper som tro, håp og ydmykhet – egenskaper som prinsipielt ikke utelukker en gudstro, og som etter sin natur er antiekstreme ved at de stiller seg ydmykt og søkende overfor tilværelsen. Jeg forutsetter da at Gule er intelligent nok til å erkjenne at det er forskjell på en gudstro som reflekterer allmennmenneskelige egenskaper som tro, håp, ydmykhet og den imbesile påstand som av og til høres fra gladateistene om at det ikke er forskjell på forestillinger om Gud og å tro på det flyvende spaghettimonster. Kunnskap, klokskap og visdom er ikke det samme. Visdom og kunnskap henger sammen, men visdommens kilder ligger ikke i kunnskap alene, men i menneskekunnskap, intuisjon, evne til medlidenhet, følsomhet og innsikter vunnet gjennom indirekte erkjennelsesformer som kunst, filosofi og religion. Man kan eie den «beste kunnskap» og være dum som et brød – ja, ekstremist - og man kan være enfoldig og eie den dypeste visdom. «Vår beste kunnskap» gir heller ingen moralsk veiledning og gir ikke i seg selv beskyttelse mot ekstremisme, sågar har den ansporet til det.

Ved å etablere «vår beste kunnskap» som et monolittisk kriterium utelukker Gule at kunnskap også er en stor, regnbuefarget skala av muligheter, det som med et finere ord kalles hermeneutikk, eller fortolkning. På fortolkningens glidende skala finnes det ikke nødvendigvis et skarpt punkt som skiller fornuft fra ufornuft, normalitet fra ekstremisme. Det er bare i hodene på fundamentalister, de religiøse så vel som de areligiøse, at ting forklarer seg selv. Det vil finnes vanskelig definerbare overganger mellom hva som må oppfattes som normalvariasjoner av det menneskelige og det åpenbart forskrudde. Men selv da – og det har hendt ikke rent få ganger i historien – vil det forekomme at i det som fremstod som ekstremisme, ufornuft og galskap, var det visdommens dunkle lanterne som blinket som et foranskutt lyn. Et definisjonsapparat som ikke inneholder åpninger mot dette, innsnevrer forståelsens muligheter og kan ikke utelukkes fra selv å bli ekstrem.

Min tredje tanke falt på fru Mozart

Min tredje tanke falt på fru Mozart da hun tok sin sære sønn med til legen og lurte på om det var noe i veien med ham. Men legen svarte: «Fru Mozart, det feiler Deres sønn ingen ting. Han er tvert imot et geni!» I dag ville nok legen sagt noe slikt: «Fru Mozart, jeg beklager å måtte meddele Dem at Deres sønn har Aspergers syndrom».

I sin definisjonskåtskap har Gules bok fellestrekk med en psykiatrisk diagnosemanual. En diagnosemanual fungerer omtrent som Ole, Dole, Doffens Hakkespettbok som man kan slå opp i når det er noe man lurer på. Psykiatrien og Gule har til felles at de står i Opplysningstidens kunnskapstradisjon, som handler om å underkaste virkelighetens språkløse rom en vitenskapelig definisjonsmessig standard. Det er det selvsagt intet galt i. Psykiatriens historie viser imidlertid hvor farlig det er når begrepene som kunnskapen produserer, blir til selve virkeligheten og som all forståelse av den normeres ut fra. Begrepene lukker virkeligheten inn i det begrepsmessige fremfor å åpne den. Den psykiatriske pasienten lukkes inn i sin diagnose, med risiko for ikke å bli forstått i det hele tatt, og vil være fanget av den til evig tid. Da er den autoritære vending snublende nær, for da ligger makten hos den som er herre over begrepene. Faren med å underlegge virkeligheten en slik begrepstvang er ikke bare den autoritære mulighet, men den selvmanipulasjon man foretar, at man tror man har forstått det man egentlig ikke har forstått i det hele tatt. Det vitner ikke om den åpenhet som etter min definisjon er ekstremismens virkelige antitese: ydmykhet.

Det er derfor et sunnhetstegn at Gule fikk så hard motbør som han fikk da han publiserte kortversjonen av sin bok på Verdidebatt.no tidligere i år. Dette helt uavhengig av at argumentene han ble imøtegått med ikke holdt vann. Det er som med Alf Prøysens historie om «Geitekillingen som kunne telle til ti». De andre geitene ble rasende da geitekillingen begynte å telle dem. Å bli talt er nemlig for en geit å betrakte som en krenkelse av dens autonomi qua geit. Og det forholder seg ikke annerledes med mennesker enn med geiter.

KAN VI HELT TRO PÅ GULES ÆRLIGE HENSIKTER?

Ekstremisme må altså primært forstås ut fra vår kunnskap om mennesket og de ytre betingelser som gir den grobunn. De ytre betingelsene er det nemlig - i motsetning til de ekstreme forestillingene selv - mulig å bekjempe ad rasjonell vei. Åpenbart finnes det i det moderne samfunn en rekke betingelser for ekstremisme. Vårt samfunns krav til konsensus har et potensial til å akkumulere aggresjon og dermed ekstremisme hos mennesker som føler de aldri blir hørt. Den som ikke blir hørt, må skrike. Ikke alle evner å argumentere etter rasjonalitetens forfinede diskurs. Skytebasen Arnold Juklerød kunne det ikke. Han beveget seg lettere i dynamittens og kruttets verden, men i språkets var han ikke like hjemme. Han fyrte av ord slik han hadde lært å fyre dynamitt. Det som kom ut, lød både ekstremt og forvirret. Sykt, sa psykiaterne. Og Juklerød måtte sprelle i diagnosenes nett.

Man skal være særdeles forsiktig med ord når de brukes autoritativt til å beskrive mennesker med mindre makt over begrepene enn en selv. Det grenser til autoritært overgrep å klebe belastende ekstremismedefinisjoner til meninger eller ytringer fordi de er bisarre dersom de egentlig ikke er annet enn normalvariasjoner av det menneskelige på godt og ondt. Ekstremisme er som galskap fenomener på regnbuefargede, glidende skalaer. Vi har intet presist instrument til å definere et endegyldig punkt som skiller det ene fra det andre.

Innebærer dette at jeg underbetoner det innholdsmessige ved ekstreme ideer og psykologiserer ekstremismefenomenet bort i tåka? Nei. Ekstreme forestillinger skal avkles og imøtegås på sine egne påstander, på sin mangel på sammenheng og fornuft, ikke på hva som står i hakkespettboka til Gule. Til det skal vi bruke vår forstand, vår ytringsfrihet og vår følsomhets store palett. Særlig skal vi avkle den ekstremisme som er farlig for samfunnet, som farer med falskspill og har vold, utnyttelse av andre mennesker og tvang i sitt skjød.

Men lavere på skalaen finnes en rekke fenomener som ved nærmere kjennskap mer er å regne for bisarre enn egentlig ekstreme, og som ligger innenfor hva vi må tolerere uten å få Gules merkelapper på seg. Med Gules store hov ned i materien blir enhver som har en religiøs tro, enten denne ytrer seg som blind bokstavtro eller som en søkende, åpen og ydmyk tro, erklært for deskriptive ekstremister. Mener Gule virkelig det? Kan vi tro at humanetikeren har helt ærlige hensikter når han under dekke av en tvilsom objektivitet forsøker å etablere som premiss for fremtidig samfunnsdebatt at alle med en religiøs tro er deskriptive ekstremister? Ekstremismebegrepet er da ikke bare dekonstruert inntil meningsløshet, det kan også med full rett spørres om det da ikke er Gule selv som setter seg i en ekstrem posisjon. For da lukker Gule forståelsesrommet og avskjærer muligheten for samtale før den har funnet sted. Han er en fange av sine egne flotte begreper. Etter min definisjon oppfyller da Gule ett av de viktigste kriterier for ekstremisme: mangel på ydmykhet og åpenhet.