Verdidebatt

Respektløst mot Frp og Siv Jensen

Kan vi ikke møte Frp med argumenter i stedet for lettkjøpt harselas?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

La med bare si det med en gang: Frp er ikke mitt parti. Min motstand mot høyere bensinpriser og bompenger er marginal, selv om jeg kjører bil. Sprit i butikk er nederst på min politiske ønskeliste. Kommersielle friskoler vil, slik jeg ser det, føre til rene A- og B-skoler, for slik har det gått i Sverige. Og når så å si alle som kan samfunnsøkonomi sier at handlingsregelen ikke er så dum, så tror jeg på dem. Ledende samfunnsøkonomer har høyere etos hos meg enn Frps finansavdeling.

Riktignok mener jeg at Frp er det eneste partiet som tør å stå for noe annet enn ønsketenkning og «det går seg til» i innvandringspolitikken, og jeg støtter en skjerping av straffene for grove forbrytelser. Men som helhetlig ideologi er ikke Frp noe for meg.

Likevel synes jeg antipatien mot partiet og dets leder har gått for langt.

Vanlige, selvrettferdige nordmenn leverer oppdateringer av typen «jeg skammer meg over å være norsk» og «jeg har mareritt om Siv Jensen» på Facebook som om det var spennende politiske analyser.

Blant mine kolleger snakkes det ikke om særlig annet. Folk sitter og legger hånlig ut om hvor latterlige fremskrittspartistene er, uten å kjenne de politiske preferansene i rommet. Billig harselering over grilldresser, harryhandel og dansebandmusikk belønnes programmessig med latter. Det ser ut til at det er den selvutnevnte kulturelle elitens privilegium å karaktersette andres smak i det offentlige rom.

Virkelig blod på tann fikk alle da Jensen holdt sin famøse takketale på Frps valgvake. Hennes «morna, Jens» var heller ikke for meg noe retorisk mesterstykke, med tanke på at publikum ikke først og fremst var fremskrittspartister, men store deler av den norske befolkningen. Hun misbedømte rett og slett den retoriske situasjonen. Ikke noe mer. Det var flåsete, ikke ondskapsfullt.

Man kunne latt det ligge.

Som om ikke det var nok, gikk mange av skaftet over kjolen hennes («herregud, var det dildoer?»). Plutselig skulle alle ha en mening om en festlig kjole med leppestifter på. Kanskje var den ikke så fin, men det gjelder ganske mange andre kjoler også. Bare spør Jan Thomas.

Dette kunne man hevet seg over.

Men meningspolitiet lot ikke muligheten for litt ekstra ammunisjon gå fra seg. Endelig fikk de avslørt hvor statsmannaktige Jens og Erna er, og hvor harry og vulgær Siv er. Hadde hun ikke plumpet uti selv, måtte nesten noen ha dyttet henne.

Jeg synes alt dette vitner om en elendig forståelse av hva demokrati virkelig er. Et åpent demokrati er raust og respekterer folks meninger, det aksepterer at mennesker kan tråkke i salaten og at de har på seg stygge klær. Det anerkjenner at politikk først og fremst skapes i rommet mellom det beste argument og den politiske kjøttvekten.

Kan vi ikke la den billige patosen ligge?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt