Verdidebatt

Tro og tanke: «Verdensbilder - hvilke alternativ finnes».

Vi har alle verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da sekularismen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette er manuskriptet til et foredrag som ble holdt på «forum tro og tanke» ved NLA høyskolen i Bergen 5. september 2013. Jeg legger det ut på VD for at deltakere på forumet og andre interesserte kan fortsette diskusjonen her.

La meg begynne med en liten historie: Sherlock Holmes og Dr. Watson dro på campingtur. Etter et godt måltid og en flaske vin, la de seg i teltet og sovnet. Noen timer utpå natten våknet Holmes og dyttet borti sin venn og sier: "Watson, se opp på himmelen og fortell meg hva du ser." Watson svarte: "Jeg ser millioner og millioner av stjerner." "Hva forteller det deg?" Spurte Holmes. Watson tenkte et øyeblikk så sa han. "Astronomisk, forteller det meg at det er millioner av galakser og potensielt milliarder av planeter. Astrologisk observerer jeg at Saturn er i Leo. Tidsmessig, utleder jeg at tiden er omtrent kvart over tre. Teologisk, kan jeg se at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk, forventer jeg at vi vil ha en vakker dag i morgen. Men hva forteller det deg Holmes? "Holmes var stille i et minutt, deretter sa han. "Watson, din idiot. Noen har stjålet teltet vårt!"

Kanskje har vi de gale spørsmålene?

Det som er et hovedpoeng for meg her er å få fram at midt oppe i at vi alle ser og erkjenner og utleder så er det ting vi ikke ser som går oss hus forbi. Jeg er ute etter å få oss til å se at noen har «stjålet teltet vårt», men vi har kanskje ikke oppdaget det ennå.

Målet mitt her er ikke å gi et klart svar som alle må bøye seg for.  Men jeg har et annet mål.  Nemlig å stimulere til undring.  Hvis jeg skal bruke Jesus som forbilde så var det ofte slik at folk ikke forstod hva Jesus mente, og når disiplene spurte om hvorfor han snakket slik så svarte han bare at det var for at de «ikke skulle forstå». Det kan høres ut som en håpløs pedagogikk, men jeg tror at hans visdom ligger i at folk ikke er modne for svarene før de har de har spørsmålene. Derfor er jeg mer ute etter å få fram spørsmålene. Det er først når spørsmålene blir viktige for oss at vi egentlig er åpne for å få et svar. Selvfølgelig vil jeg også peke mot det kristne verdensbildet og de svarene jeg selv har funnet.

Jeg tror vi lever i en tid da vi har mer kunnskap enn noen sinne, men samtidig vet vi mindre enn før om kunnskapens grenser og hvor mye tro som egentlig er involvert i all kunnskap. Det er ikke slik at kristne bygger på tro mens f.eks. naturalister bygger på fornuft. Min påstand er at all fornuft må bygge på tro. Men det kommer vi til etter hvert.

Forskjellige mennesker har forskjellig utgangspunkt for å nærme seg spørsmålet om tro og tanke. En del av min bakgrunn er at jeg har studert informatikk og systemteori og har via det lært å tenke på en annen måte enn det som har vært, og fremdeles er den dominerende i vestlig kultur. Jeg vil derfor prøve å bidra utfra det perspektivet jeg har.

Heidegger om kybernetikk

Jeg må også si at jeg skvatt litt da jeg leste at den store filosofen Martin Heidegger i et intervju med Der Spiegel kort tid før ha døde sa at han trodde at kybernetikken av alle ting ville ta filosofiens plass etter at filosofiens innflytelse etter hans mening var i fred med å opphøre. Når det gjelder systemtenkningens betydning kan det forøvrig se ut som Heidegger fikk rett. Vår tids kanskje mest «profetiske» og kritiske reformbevegelse er miljøbevegelsen og det er nettopp systemtenkning som driver dens ideologi.

I det samme intervjuet sier Heidegger for øvrig også at «bare en Gud kan frelse oss» som en slags fasit på hele sitt livsprosjekt. Jeg skal ikke dvele mer ved Heidegger og hva han kan ha ment, men jeg synes begge uttalelsene er veldig interessante.

To forskjellige måter å tenke på

Den større betydningen av systemtenkning er ting jeg i liten grad reflekterte over i min studietid. Men i ettertid har det begynt å demre for meg at dette kan a et viktigere potensial enn jeg først var klar over. Den moderne kybernetikken fikk for øvrig først sitt gjennombrudd under den andre verdenskrig så den har veldig kort moderne historie i vestlig tenkning, selv om den har flere tusen år gamle røtter før det. Vi har bare så vidt begynt å forstå systemtenkning og det er egentlig veldig få som tar det på alvor.

Vestlig kultur er i hovedsak basert på lineær analytisk tankegang. Det betyr at hvis vi vil forstå noe så har vi en tendens til å benytte en lineær analytisk tilnærming som har følgende faser:

(1) Oppdeling av det som skal forklares.

(2) Forklaring av virkemåten til hver enket del hver for seg.

(3) Aggregering av disse forklaringene inn i en forklaring av helheten.

I systemisk eller syntetisk tankegang er prosessen annerledes når vi skal prøve å forstå noe. Rekkefølgen er som følger:

(1) Identifisere den omsluttende helhet (eller system) som det som skal forklares er en del av.

(2) Forklare virkemåten eller egenskapene ved den omsluttende helheten.

(3) Forklare virkemåten eller egenskapene til det som skal forklares i forhold til sine roller og funksjoner innenfor den omsluttende helheten.

For ordens skyld: systemisk er ikke det samme som systematisk.  Vanligvis så mener vi noe mer i retning av metodisk når vi bruker ordet systematisk. Systemisk er noe annet.

Punktene i de to listene ligner på hverandre. Men rekkefølgen er forskjellig.  Den lineære tanken begynner med å snevre inn perspektivet.  Den systemiske tanken begynner med å utvide perspektivet. Den lineære analytiske tanken vil dissekere og plukke ting fra hverandre. Den systemiske tankegangen vil sette ting sammen og forså relasjonene og sammenhengene.

Det hender at jeg foreleser om disse tingene og da og da pleier jeg å spørre studentene følgende spørsmål: Hva er en skog? Det pleier å bli stille en stund fordi mange lukter at det kan være et lure-spørsmål. «En samling trær hender det at noen sier». Noen prøver også å uttrykke at det er mye mer enn det, men de famler litt med å sette fingeren på det. Språket vårt er ofte fattig på begreper for dette. Det vi ikke har begreper for det ser vi heller ikke.

En skog har helt klar med trær å gjøre. Men skogen har også en skoghet over seg som er noe mer enn trærne. Skogen handler også om livet mellom trærne og relasjonene mellom alt som er der. Det er et helt økosystem eller en biotop, begreper som var helt ukjente for bare et par generasjoner siden. Helheten er noe mer enn summen av bitene.

Den lineære tanken tenderer mot å ordne ting hierarkisk og vil fram til en konklusjon, en tankerekke (linje) som føre fram til et svar: Hva er årsak og virkning? Hva er det viktigste? Hva er essensen? Hvilke deler består dette av? Mens den system-tenkende metoden heller vil spørre: Hvordan beskriver jeg helheten, relasjonene og sammenhengene? Et viktig poeng er at vi ser helt forskjellige ting ettersom vi bruker den ene eller andre metoden.

Holistisk systemtenkning i bibelen

Grunnen til at jeg legger vekt på dette er at systemforståelse har gitt meg aha-opplevelser på mange felt, ikke minst når jeg leser bibelen. Jeg mener for øvrig at vestens teologitradisjon er alt for preget av hellenisme og gresk filosofi som er mer lineært tenkende enn den Jødiske tradisjonen som hovedsakelig er systemtenkende.

Som eksempel har vi som vestens lineært tenkende mennesker laget noe som vi kaller for ”den lille bibel” som vi tenker skal oppsummere i et bibelvers hva de hele handler om. Det er Joh. 3.16:

«For så har Gud elsket verden at han gav sin eneste sønn for at hver den som tror på ham ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv.»

Dette er svaret på vår søken etter konklusjonen, svaret, formelen, konseptet eller læresetningen. Jeg vil ikke ta noe vekk fra dette bibelstedet. Men Jesus snakket aldri om evangeliet om frelsen. Han snakket alltid om evangeliet om kongeriket. Med andre ord: Han brukte et systembegrep som metafor for essensen av budskapet. I den systemtenkende jødiske tradisjon så er det den omsluttende helheten som er det sentrale.

Hver eneste gang Jesus fortalte en lignelse så beskriver han et system. Det dreier seg for eksempel om biologiske, økonomiske eller sosiale systemer. Paulus var for øvrig også en stor systemtenker når det gjelder hvordan han beskriver menigheten som Kristi legeme.

Den jødiske (bibelske) forståelsen av sannhet er mye mer dynamisk en den statiske, reduksjonistiske som er dominerende i vestlig tankegang. Jeg kan bare nevne et lite poeng. Jeg har blitt fortalt av teologer at statiske verb ikke finnes i det hebraiske språket. Det går for eksempel ikke an å si at ”det står et tre i hagen.” Skal du uttrykke dette må du si noe tilsvarende ”det er vokst opp et tre i hagen.” Det dynamiske, bevegelsen er alltid med. Ting kommer et sted i fra og har en historie med seg. Ingen ting er helt isolert fra alt annet. Alt er en del av en større bevegelse, en større sammenheng, til syvende og sist den ultimative virkelighet – GUD – JHVH som er grunnlaget for at språket i det tatt skal ha mening.

To-polet tankegang og paradokser

I systemteori så lærer vi også å tenke i forskjellige poler. Det er dette som er relasjonsperspektivet, å se ting i sammenheng. Jødene har evnen til å tenke i flere poler. På den en side og på den andre side. I det gamle testamentet finner vi f.eks. en del utsagn av denne typen: Det en tid for å rykke opp og rive ned. Det er en tid for å plante og bygge. Det er en tid for å så og det er en tid for å høste. Det er en tid for krig og det en tid for fred osv.. Ellers finner vi mye to-polet tankegang i hele bibelen. Ta for eksempel at Jesus omtales både som løven og lammet og at løven og lammet i himmelriket skal leve sammen i harmoni. Dette er et uløselig paradoks som likevel finner sin løsning. Det bibelske språket har flere slike poler som står i relasjon med hverandre som: Faderen og sønnen, brud og brudgom, konge og prest, nåde og sannhet og mange fler.

I naturen finner vi også mye dynamikk som er spenning mellom poler som f.eks.: Kromosompar, mann og kvinne, høyre og venstre hjernehalvdel osv.

I dialogen mellom polene finnes det ofte svar på vanskelige ting. Det gir også visdom til å leve i og med paradokser. Det er ikke nødvendig å forstå alt fordi paradoksene er innlemmet i en større helhet som likevel gir mening.

Vitenskap og helhetstenkning

Men er det ikke slik at en ensidig systemtenkning kan bli vel fabulerende og ødelegger vår evne til å være rasjonelle og f.eks. praktisere vitenskapelig metode og forske fram eksakte svar innen naturvitenskap? Nei, jeg tror snarere det er tvert imot. Systemtenkning innbefatter for øvrig også den lineære tanken så det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold.

Det fortelles om en berømt jødisk vitenskapsmann at han en dag kom ned til frokost som vanlig,menhan rørte knapt en matbit.Konatrodde det var noe i veien og spurte hvasom plagetham. «Kjære», sa han: «Jeg har en fantastisk idé.» Ogetter å ha drukketkaffen, gikkhanbort til pianoetog begynte å spille. Nå og da stoppet han, og gjorde noennotaterog gjentok: «Jeg har en fantastisk idé, enfantastisk idé!» Hun sa: «Så forGuds skyldfortell meghva det er da,ikkehold megispenning».  Han svarte. «Dette ervanskelig, jeg må fortsatt finneut av det» Han fortsatteå spille piano oglagdenotater iomtrent en halv time, derettergikk opp på arbeidsrommet og gav beskjed, om at hanikke ønsket åbli forstyrret. Der ble han itouker.Maten ble sendt opp til ham. Hver kveld gikk han en tur for mosjon, men gikk så tilbake til arbeidet.  Blek i ansiktet kom han omsider nedfrasitt arbeidsrom.«Her er det», sa han og la forsiktig to papirark på bordet. På disse to arkene var relativitetsteorien skrevet ned. Vitenskapsmannen var Albert Einstein. Historien er slik den ble fortalt til Max Jammer av hans første kone Marić Einstein.

Einstein var ikke noen kristen. Men ifølge hans biografer var han en klart religiøs person. Han har bl.a. sagt følgende: «Kunst, religion og vitenskap er grener på samme tre».

Historien som jeg fortalte forteller i alle fall noe om kunst og vitenskap. Utsagnet vitner også om den holistiske jødiske tenkemåten. Einstein var for øvrig en dyktig musiker og var nær ved å velge den karrieren framfor vitenskapen.  Einstein blir av noen omtalt som et kreativt og lekende barn. Ting henger sammen. Dyktige forskere er ikke metode-roboter, men hele mennesker som spiller på mange strenger. Einstein har for øvrig sagt at «intuisjon er det eneste virkelig nyttige». Å bli som barn er kanskje ikke så foraktelig naivt likevel.

Det er alltid noe analysen ikke får med seg.

Som en oppsummering av systemteori er det viktig å forstå at når et system analyseres og plukkes fra hverandre så mister det sine essensielle egenskaper. Av den grunn er et system en helhet som ikke lar seg forstå gjennom analyse. Du må drepe en frosk før du kan dissekere den. Det er flere systemteoretikere som mener at dette kunne bli kilden til en intellektuell revolusjon der syntesen (å se ting i sammenheng) utfordrer analysen (å plukke ting fra hverandre).  Klimakrisen kan være et eksempel på hva en rendyrket reduksjonistisk tenkning kan føre til og hvordan systemtenkning kan gi helt andre perspektiver. Vi har et ordtak som sier noe om å «ikke se skogen for bare trær». I teologien kan dette f.eks. handle om å ikke se kongeriket for bare frelse.

Hvordan kan vi se?

Alle som hører eller leser dette ser noe med øynene (hvis de ikke er blinde da). Men samtidig er det slik at alle som ser, samtidig ser noe som er usynlig. Da tenker jeg ikke i overført betydning, men rent fysisk. Hva kan dette være?

Å se har en betingelse som er usynlig. Hva er det som gjør at vi kan se? Svaret er at lys er betingelsen for å se noe. Samtidig ser vi ikke lyset selv, men bare hvordan det reflekteres på overflater. Lyset er noe usynlig som gjør andre ting synlig. For oss oppleves det som om vi ser objekter. Samtidig er det slik at når vi ser så er det implisitt i sansingen at vi også ser lyset. Men vi tenker ikke over det. Selv når vi ser på en lyskilde så oppfatter vi også det først og fremst som et objekt som f.eks. sola, en stjerne en lampe osv..

Lyset er en flere tusen år gammel metafor som har vært brukt til å forklare erkjennelsen. F.eks. Platon benytter dette bilde. Jesus omtales i bibelen som verdens lys. De sekulære opplysningsfilosofene snakker om – ja, nettopp opplysning. Dette er gått inn i språket som noe som er blitt selvfølgelig, ja så selvfølgelig at vi har sluttet å se det.

Å bli opplyst handler ikke bare om å se, men like mye om hvilket lys vi bruker for å se. Det er ganske stor forskjell på hva vi ser i sollys, månelys, lampelys eller med en lommelykt. Lys kan også være farget. Men selv om vi er i det klareste hvite sollys kan vi velge å se det vi ser gjennom spesielle briller. Poenget er at hva vi ser eller erkjenner ikke er nøytralt. Hva vi ser er alltid betinget av hvilket lys vi velger å se i og hvilket ståsted vi har når vi betrakter og hvilke filter vi setter opp.

Verdensbilde eller livssyn?

Lys og perspektiv handler om hvilket verdensbilde vi ser verden i. Alle har et verdensbilde. Bruker du språket til å snakke med noen så har du et verdensbilde fordi du da deler noen forestillinger om verden med andre. Filosofen Ludwig Wittgenstein snakket om språkspill og livsformer (verdensbilder) som alle er bygget opp med sin indre logikk.

Ja, men er det ikke livssyn du mener da? Nei, egentlig ikke. Jeg liker ikke begrepet livssyn. Det er et ord som hører til i et bestemt språkspill utfra et bestemt verdensbilde nemlig sekulærismen. Det ligger i bunnen en premiss at det finnes en sekulær kjerne som er nøytral og selvinnlysende som alle må bøye seg for og så finnes det en sfære i periferien utenfor dette for forskjellige livssyn. Endelsen –syn understrekerda det subjektive i motsetning til det sekulære som anses som objektivt. Jeg vil hevde at sekulærismen i seg selv er et verdensbilde som er i konflikt med f.eks. det kristne verdensbildet på flere områder, men ikke på alle.

Virkelighet - en fast grunn eller en konstruksjon?

Et verdensbilde gir en grunnvoll for å forklare hele eller deler av virkeligheten på bakgrunn av noen grunnleggende forutsetninger. Nå nevnte jeg den andre store metaforen som gjerne går i igjen i forbindelse med verdensbilder, nemlig grunnvollen.

Metafysikk eller ontologi er den tradisjonelle disiplin innen filosofien som har arbeidet med forestilling om eksistens. Eksistens eller væren har vært regnet som det alt annet står på. Det grunnleggende ontologiske spørsmålet er: Hvorfor er det noe der snarere enn ingenting?

Vår tid er også preget av filosofi som utfordrer tradisjonell metafysikk og spør: Må det være en årsak? Mye av samtidens filosofi er nihilistisk det vil si, at den bygger på ingenting. En av inspirasjonene bak dette er filosofen Friedrich Nietzsche som så på nihilismen som et stadium som i neste omgang vil føre til menneskets frigjøring fra all religion og at «overmennesket» med «viljen til makt» ville stå frem. 

Vi ser allerede eksempler på at tiden preges av at vi tror vi kan bestemme med makt hva som er virkelig. Oppfatningen er f.eks. ikke lenger at ekteskapet mellom mann og kvinne er noe spesielt som er gitt av naturens orden, men at vi ved politisk makt kan omgjøre definisjonen av hva ekteskapet er og bestemme at kjønn ikke lenger har noen betydning. Vi ser flere strømninger som går i retning av at virkeligheten er noe vi konstruerer enten individuelt eller kollektivt. Den ikke ubetydelige filosofen, Richard Rorty sier f.eks. at «sannheten er det mine samtidige lar meg slippe unna med». Jeg tolker ham dithen at det må bety at det politisk korrekte også er det nærmeste vi kommer sannheten.

Kritikere av ulike former for nihilisme peker for øvrig på at det er indre motsetninger i disse filosofiene fordi man prøver å framstille ingenting som noen-ting og dermed for billig slipper unna det ontologiske spørsmålet. En annen kritikk kan være at «viljen til makt» er en form for konstruert metafysikk.  Når man ikke lenger søker virkelighetens grunn lager man sin egen i stedet.

Hvordan kan tanker tenke?

Jeg skal ikke gå lenger inn i noen drøfting av nihilisme eller alternativer til tradisjonell metafysikk. Men i stedet vil jeg peke på en annen type spørsmål som også har sin plass i det vi kaller verdensbilder nemlig det som har å gjøre med bevissthet og erkjennelse. Et spørsmål for å stimulere refleksjon om dette kan f.eks. være: Hvordan kan tanker tenke? Eller hvordan kan vi vite at tanker tenker?

Det er litt vanskeligere å avvise dette med et motspørsmål som: Må tanker tenke? Hvis svaret på det er nei, så blir det veldig lite igjen å snakke om, for å si det forsiktig. Skal vi sette tenkingen på en grunn så må det nødvendigvis være noe annet en tanker. En tanke om tanker hjelper jo ikke. For da må vi ha en ny tanke om tanken om tanker osv. og ender opp i en uendelig regress.

Det antroposentriske verdensbildet

Dette er for øvrig et kjernepunkt for det vi gjerne kaller det antroposentriske verdensbildet som betyr at det har mennesket i sentrum. René Descartes som regnes som grunnleggeren av denne måten å tenke på bygde mye av sin filosofi på den berømte setningen «cogito ergo sum» (jeg tenker derfor er jeg). For Descartes var dette aksiomatisk. Et aksiom er en grunnleggende forutsetning som i seg selv ikke kan bevises. Men som man aksepterer i tro og bygger alle andre resonnementer oppå. Aksiomer er det man argumenterer fra og ikke til.

F.eks. all matematikk og logikk er bygd på aksiomer som må aksepteres i tro hvis resten skal fungere. Descartes «cogito» er for øvrig kritisert og falsifisert av mange, men lever likevel videre helt opp til vår tid. Antakelig fordi det er ingen som har greid å finne en god erstatning. Det vil si en erstatning som ikke gjør at hele modernitetens og opplysningstidens verdensbilde samtidig også kollapser, og det sitter langt inne for mange. Men det antroposentriske verdensbildet blir kraftig utfordret i vår tid av postmodernistisk filosofi.

For eksempel har den franske filosofen Jacques Derrida har foretatt det han kaller en dekonstruksjon av hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier.

Postmodernismen har både trusler og muligheter

Den postmoderne tilstanden har både trusler og muligheter. På den ene side stiller dette oss alle likt på en ny måte. Det blir ikke lenger slik at vi på den ene side har en sekulær objektiv og nøytral sfære og at vi på den andre side har livssyn. Nei, vi har alle ideologier og verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da noen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett? Ikke en gang det liberale demokratiet kan, etter manges oppfatning, lenger betraktes som noe selvinnlysende.

Her ligger det en mulighet for at kristendommen kan spille en sterkere rolle som et helt verdensbilde som kan bidra til å stabilisere og forankre vår sivilisasjon og ikke bare operere i periferien som et livssyn. Trulsen ser vi også klart ved at den nihilistiske viljen til makt kan komme til å spille en sterkere og mer ødeleggende rolle. Det foregår selvfølgelig hele tiden en kulturkamp om makt og innflytelse som har mange utfordringer og fallgruver, samtidig som ingen kan melde seg ut av dette spillet.  Jeg synes heller ikke vi kristne alltid kjemper denne kampen med de midler som Jesus viste oss. Men det er det ikke rom for å gå inn på her.

Tro og vitenskap

Vi må også så vidt innom vitenskap og kunnskap som mange innbiller seg at bygger på fornuften alene.  Hvis vi spør en ateistisk naturalist om hvordan vi kan vite noe sikkert får vi gjerne svaret: «Ved hjelp av vitenskapelig metode». Men da blir spørsmålet. Hvilken kunnskap bruker vi for å lage en vitenskapelig metode? For å besvare dette må vi ha et referansepunkt (aksiom) utenfor systemet. Med andre ord fornuften kan aldri stå alene. Det er alltid et sett med aksiomer som fornuften må arbeide ut i fra. Albert Einstein sa det slik: «vitenskap uten religion er lam og religion uten vitenskap er blind».

Noe må gi fornuften ben å gå på. Einstein sa også «Jeg vil tenke Guds tanker, resten er kun detaljer». Her står han i lang tradisjon som peker helt tilbake til hvordan vitenskapelig tenking i middelalderen ble født ut av det kristne verdensbildet. Johannes Kelper formulerte det slik: «Vitenskap er å tenke Guds tanker etter ham».

En fast grunn?

Jesus sier i avslutningen av bergprekenen: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Han sa også at dette huset ble prøvd av stormen og det falt ikke. Men han snakket også om et annet hus som var bygd på sand. Som falt fordi det ikke hadde fast grunn. Det er helt avgjørende hvilken grunnvold vi bygger på. Vi kan heller ikke velge bort å bry oss med dette. Vi kan sikkert avstå fra å bry oss med filosofi, men vi kan ikke avstå fra å fortolke livet. Selv det å velge å avslutte livet er en fortolkning av livet.

Hva er så den fjellgrunnen som Jesus snakker om? La oss leke litt kreativt med utgangspunkt i Descartes cogito for å se på noen alternativer. Hans originale versjon var: «Jeg tenker derfor er jeg». Her er jo tanken (fornuften) satt over den metafysiske væren (derfor er jeg). Var det ikke nettopp dette syndefallet handlet om at menneskets egne tanker ble satt over relasjonen og avhengigheten til Gud som Far?

Hvis vi skulle forsøke oss med en mer teologisk korrekt versjon basert på tradisjonell (gresk) metafysikk kunne vi kanskje si: «Gud har skap meg, derfor er jeg og derfor tenker jeg». Dette ser jo riktigere ut. Nå har vi fått den metafysiske væren som grunn for tenkningen og ikke omvendt. Men hva med den personlige relasjonen til Gud. Er den med i bildet eller er det bare et intellektuelt konsept som like gjerne kan betraktes som filosofenes gud, en avgud? Handler dette bare om eksistens?

Grekerne vil betrakte, tenke, resonere, ordne, plassere og konseptualisere. Men Jesus med sin jødiske bakgrunn vil bevege ting framover og utmynte det i deltakende og relasjonell handling som er del av en større helhet. «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem», sier Jesus, det er han som «bygger sitt hus på fjell».

Hvis vi til slutt skulle forsøke en helt annen omskriving basert på det apostelen Johannes sier om at «Gud er kjærlighet» og benytte en mer systemisk måte å tenke på så kunne vi kanskje heller si: «Jeg er elsket av min Far, derfor kan jeg elske med mitt sinn».

Men hvor ble det av tanken og fornuften nå da? Varet er at den er omsluttet av noe større nemlig kjærligheten.  Paulus skriver om kjærligheten at den gleder seg over sannhet. Søken etter det sanne er en del av kjærlighetens natur. Jeg har kommet til at grunnfjellet som Jesus snakket om er den betingelsesløse kjærligheten som på gresk omtales som agape.

Grunnvollen er ikke et konsept eller et begrep, men det er et kall fra den betingelsesløse agape-kjærligheten til å respondere gjennom en handling i tro. Det sies også i sammenheng med huset på fjellet at Jesus talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Kjærligheten har en autoritet i seg selv som filosofien og teologien ikke har. Den som handler på kallet finner den sanne grunnvollen som tåler virkelighetens stormer.  «Hjertet har sine egne grunner som forstanden ikke forstår» sa den kristne tenkeren og vitenskapsmannen Blaise Pascal. Han var for øvrig samtidig med Descartes, men i opposisjon til ham.

Den kristne tenker og forfatter C. S. Lewis’ har sagt følgende om hvordan det kristne verdensbildet fungerer: «Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt