Verdidebatt

Kristen etikk og moderne homoideologi

Det hevdes gjerne at et nei til ekteskap mellom to menn eller to kvinner innebærer diskriminering. Men påstanden avhenger av mange ideologiske forutsetninger som kan kritiseres.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Siden 1. januar 2009 har to menn eller to kvinner kunnet inngå ekteskap. Fortsatt kan et slikt par ikke gifte seg i regi av Den norske kirke. Når det hevdes at kirken av den grunn diskriminerer homofile, har jeg iblant lyst til å påstå: «Selvsagt kan homofile gifte seg.» Når øyenbrynene heves, kan jeg legge til: «Med noen av motsatte kjønn.»

Mitt poeng er ikke å oppfordre homofile til å inngå mislykkede ekteskap. Derimot vil jeg få frem at påstanden om diskriminering av homofile blant annet forutsetter at det finnes en særegen homofil identitet. Men å snakke om at noen er «homofile» er relativt nytt. Er det sikkert at vi bør akseptere at menn og kvinner skal deles inn i gruppene «heterofile» og «homofile»? Hva da med «bifile», «polyamorøse» og andre seksuelle minoriteter? Hvilke rettigheter må vi gi disse for å unngå diskriminering?

I tillegg avviser jeg at homofilt samliv og heterofilt samliv er så identiske at de bør behandles på samme vis. Bare et heterofilt par kan for eksempel få barn uten å blande inn en tredjeperson (og motta sæd eller egg fra vedkommende). Forutsetter vi at ekteskapet i særlig grad skal ivareta barns oppvekst, vil ordningen normalt være irrelevant for et likekjønnet par.

Flytende seksualitet. Mange tar for gitt at det finnes en homofil legning eller orientering. Men mange moderne kjønnsforskere er lite begeistret for slik begrepsbruk. De mener seksualiteten er så kompleks – og flytende – at den ikke kan puttes inn i enkle kategorier som heterofil, homofil eller bifil.

En av disse er Agnes Bolsø. I boken Folk flest er skeive argumenterer hun for at de færreste er «helt» heterofile. Tvert i mot er folk flest mer eller mindre homofile. Dermed får mennesker også et valg når det gjelder hvordan seksualiteten utfoldes.

Identitet. I boken Skapsprengerne, der daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt var redaktør og kronprinsessen skrev forord, forklarte lege Geir Helge Roaas at det går an «å være gift med en av motsatt kjønn og være heterofil, og samtidig leve homoseksuelt.» Han fastslo: «Det er du sjøl som bestemmer hva din seksuelle identitet skal hete/være.»

Dette er også langt på vei budskapet i flere portretter av homofile enkeltpersoner fra samme bok. Skaphomoen Erling forteller at han i tolv år hadde et godt seksualliv med sin kone og fikk fire barn før han ble skilt. Håvard Kleppa var forelsket i mange jenter og hadde flere forhold. Trine Rønning forelsket seg bare i gutter til hun var nærmere 20 år, og fotballspilleren Thomas Berling møtes av følgende spørsmål: «Du hadde jo hatt sex med jenter, hvordan var det å ha sex for første gang med en mann?»

Ulik seksualitet. For tre år siden fikk Agnes Bolsø, og andre kjønnsforskere, kraftig kritikk i programserien «Hjernevask». Etter min mening var kritikken betimelig. Et ensidig konstruktivistisk (altså: ideen om at seksuell identitet er konstruert) perspektiv tar ikke på alvor at mange opplever sin seksualitet som uforanderlig.

Men selv om jeg avviser at vår seksuelle identitet er helt flytende, er jeg sikker på at mennesker er svært forskjellige, også når det gjelder seksualitet. Derfor spør jeg: Er det sikkert at den som kommer ut av skapet etter et langt og vellykket ekteskap, har samme homofile orientering som en mann som aldri har vært tiltrukket av kvinner?

Min holdning er at kristen etikk ikke trenger å akseptere ideen om en særegen homofil orientering. Biskop Laila Riksaasen Dahl skriver i sin kronikk (Vårt Land 05.08) om «genuint homofile». Men vil hun virkelig skille mellom hva kirken sier til de som opplever sin seksualitet som fastlåst og de som tenker mer konstruktivistisk?

Jeg vil heller tenke at vi alle kan grupperes som mann eller kvinne – men for øvrig har vi ulike seksuelle lyster, begjær og preferanser. Dernest mener jeg at Bibelen gir oss alle to alternativer: Et heterofilt, monogamt samliv i ekteskap eller et liv som enslig.

Som hudfarge? Uansett bør vi avvise at menneskers seksuelle selvforståelse kommer i samme kategori som hudfarge eller kjønn. Seksuelle følelser og preferanser kan variere betydelig i ulike faser av livet – og de kan skjules enkelt. Hudfarge, etnisk bakgrunn og kjønn er på en helt annen måte noe uforanderlig og grunnleggende ved oss.

Jeg tar avstand fra at mennesker med en avvikende seksuell livsstil blir trakassert og hetset. Kristne bør helhjertet protestere mot den kriminalisering av homofil livsstil som blant annet foregår i Uganda og i mange muslimske land. Kristne har en del å beklage når det gjelder hvordan vi har snakket om homofili, kanskje særlig i tidligere tider.

I dag vil mange latterliggjøre det gamle skillet mellom homofil legning og homofil praksis. Selv problematiserer jeg legningsbegrepet, men tenker at det likevel bør skilles noe mellom vår seksuelle selvforståelse (inkludert preferanser, lyster og fantasier) og hva vi faktisk lever ut. Slik er det også for den som opplever seg som heterofil.

Mange tekster. Diskusjonen har vært intens og langvarig om hvordan kristne bør forholde seg til de tekstene i Bibelen som spesifikt omtaler homofili. Selv er jeg blant dem som mener at en kristen kirke ikke kan velsigne homofilt samliv når alle bibeltekster om temaet er entydig negative.

Men vår vurdering vil ikke bare avhenge av noen få enkeltstående tekster. Totalt sett sier Bibelen svært mye om seksualitet, om ekteskap, om barn, om foreldreskap, om samliv. Alt dette bør få betydning for hvordan vi (ideologisk) tenker om homofilt samliv.

Rød tråd. I 1995 skrev tre biskoper en utredning som Bispemøtet stilte seg bak. Der sies det at «å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.» Selv om noen biskoper var positive til homofilt samliv, mente også disse at aksept av homofilt samliv var noe annet enn å sidestille en slik samlivsform med ekteskapet mellom mann og kvinne.

Hvorfor? Begrunnelsen var nok alle tekstene i Bibelen som taler om ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt virket umulig. Har alle de i kirken som støtter den nye ekteskapsloven tenkt gjennom de vidtrekkende ideologiske konsekvensene for barn og voksne, kirke og samfunn?

Det er en rød tråd i Bibelen at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og at han innstiftet ekteskapet. Hvordan kan en kirke ha Bibelen som øverste autoritet for lære og liv og samtidig hevde at kjønn og samlivsform ikke betyr noe for ekteskap og foreldreskap?

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 02.09.2013

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt