Øivind Østang

16

Gammelt nytt i Nidaros

Det må være noen som var i Nidaros for første gang, som fikk VL 28. august til å bruke en side på at man "Ba til Olav den hellige" under midnattsmessen 28. juli. Denne bønnen har vært brukt i en årrekke, men ikke alltid gjengitt på norsk i heftet.

Publisert: 28. aug 2013

I rapporten "Hellige steder i nord. Hvordan folkekirkene i England, Sverige, Finland og Norge forvaltet gamle valfartssteder i det hellige år 2000", meldte jeg i 2001 dette:

"Ber de for kirken? Hører de kirkens bønner?
Etter bruken av middelalderbønnen

"Hellige martyr Olav, gå i forbønn for oss hos Gud så han gir oss sin tilgivelse for våre synder, og det evige livs lønn",

i Olavsvaka i Nidarodomen 28. juli 2000, kunne det spores en viss usikkerhet hos enkelte ansvarlige: hadde man i år - ved å la bønnen fremtre på norsk i liturgiheftet - passert grensen for hva en luthersk kirke kan hente inn av før-reformatoriske tekster? Gir man inntrykk av at man tror helgenene hører de levendes bønner?

Her kan man spørre om ikke dette er mindre oppsiktsvekkende i norsk virkelighet i dag enn enkelte tror. Hvilken forståelse av fellesskapet mellom de levende og de døde er det for eksempel som kommer til uttrykk når pårørende i gravferder i Den norske kirke stadig tiltaler den døde - som kirken har hverken saligkåret eller helgenkåret - i minnetaler ved båren? Hvilke forestillinger om fellesskapet mellom de levende og de døde har etterlatte som går til graven for å "snakke med" den som er gått bort? Hva tenker de om fellesskapet med sine kjære, de som Allehelgensdagen - som jo egentlig er kvelden før Allesjelsersdagen - skaper lyshavet på høstlige norske kirkegårder? Og er det elementer av slike tanker - allesjelers-tanker - kirken burde møte den overfladiske Halloween- tradisjonen med?

Dernest er spørsmålet om man gikk for langt med Olavsbønnen i Nidarosdomen, et man kunne ha stilt seg allerede da man for flere år siden begynte å bruke bønnen uten å oversette den. En bønn rettet til St. Olav i en luthersk gudstjeneste har den jo vært hele veien. Såpass latin kan både Vårherre, hans venn Olav og en og annen gudstjenestedeltager forstå.

Dessuten er ikke Nidarosdomen alene om å hente inn middelaldertekster på denne måten. I alle fall siden 1994 gjør man det samme i Uppsaladomen, på Eriksdagen 18. mai. Det vil si, der går man lenger. For det første lar man i Uppsala koret synge en Eriksbønn på et liturgisk mer sentralt punkt: som hallelujaleddet under evangelieprosesjonen i høymessen. For det andre har bønnen i Uppsala mer fokus på helgenens innsats enn bønnen i Nidaros har:

"Halleluja, Helige konung och vittberömda martyr. Erik, när vi minns dina ödmjuka böner ber vi: Led oss på den rätta vägen till det himmelska riket".

Men helgenpåkallelse - og bevissthet om at helgenene ber for de troende - er det begge steder, for alle som ser at også korets ledd hører liturgien til. Spørsmålet er så: risikerer nå de ansvarlige for to av Nordens fremste valfartssteder å bidra til at folk faller tilbake i folkelige forestillinger om at det er bedre å be til helgener enn til den treenige Gud selv? Eller enda verre: at helgenene bør tilbes som var de selv guddommelige?

Det kan være verdifullt å se seg om i det nordeuropeiske kirkelandskap før man konkluderer. I Den engelske kirke vil man se en mer trinnvis tilnærming til saken enn i Nidaros og Uppsala. Der er den høykirkelige bevegelsen, med en av kirkens to erkebisper i spissen, i Walsingham tydelig både når det gjelder å omtale helgenenes forbønn, og når det gjelder å rette en og annen bønn til for eksempel jomfru Maria. Mens Canterbury domkirke nøyer seg med å omtale - og slutte seg til - St. Thomas Beckets og andre helgeners forbønn.

Ser man seg om i sin mer umiddelbare nærhet, vil de ansvarlige både i Nidaros og Uppsala se en rekke både teologisk og intellektuelt oppegående kolleger som daglig forretter gudstjenester der helgenenes forbønn omtales og der det kan rettes minst én bønn til helgenene - i den romersk-katolske messes syndsbekjennelse:

"... Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige, og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud".

Forøvrig kan man i Nidaros også trøste seg med at kolleger i Oslo er oppe i en lignende situasjon under den økumeniske feiringen av Hallvarddagen 15. mai, som nå har pågått siden 1993. Ettersom den økumeniske vesperen i Hallvarddomens ruiner til nå har foregått hovedsakelig etter romersk-katolsk ritus, hender det at såvel Oslo biskop som hans domprost og andre prester er medcelebranter i en liturgi som omfatter både helgenlitaniet, forbønnsinnledningen "...på Den hellige Hallvards forbønn" og antifoner som "Helgener og rettferdiggjorte, fryd dere i Herren ...".

Spørsmålet - som Den norske kirkes gudstjenestenevnd nå vel ser nærmere på - er: er det slik at reformatorenes advarsel mot folkelige misbruk av helgenpåkallelse i senmiddelalderen, gjelder troende mennesker som i det Herrens år 2000 har såvel opplysningstid som rasjonalisme, pietisme og sekularisert postmodernisme med i sin åndshistoriske bagasje? Eller bør man la de gamle advarslene ligge til man faktisk oppdager misbruket, slik at også lutheranere nå - uten dårlig samvittighet - kan trøstes ved tanken på "Guds egen familiekrets" på den andre siden av graven?

I sine overlegninger kan Den norske kirkes gudstjenestenevnd gjerne betenke om det ikke kunne være mer oppbyggelig enn skadelig å gi nedenstående moderne norske uttrykk for kirkens tradisjonelle helgenforståelse, rom også under lutherske kirketak. Det er en ny Olsoksalme, skrevet i 1992 av jærbuen og dominikaneren Kjell Arild Pollestad, og i 2000 oppført i Lov Herren - Katolsk salmebok:

"Kong Olav stod i fremmed land og var i hu så glad.
Han trodde på den Herre Krist, og løp til dåpens bad.

Kong Olav stod i Norges land i kamp for Hvite Krist.
Han trodde fast, tross fiendmakt, på sannhets seir til sist.

Kong Olav stod i Gardarik, forvist fra Norges land.
I nederlaget mintes han Guds kraft i dåpens vann.

Sankt Olav falt på Stiklestad i striden tung og hård.
Da sådde han den troens sæd som gror av martyrsår.

Sankt Olav lå i Nidaros, i Herrens helligdom.
Hans død til liv for mange blev som til hans kilde kom.

Sankt Olav står i himmerik og ber for Norges land.
En evig konge har vi der, en Kristi martyr sann.

Å, Hellig Olav, be for oss, ditt folk blant fjord og fjell,
at vi som deg får kraft og liv av dåpens kildevell".

Endelig kan man betenke om ikke den avskaffede Allesjelersdag rommer noe som også nordmenn flest kunne trenge der de vandrer til gravene med sine allehelgenslys. Her er biskop Gerhard Schwenzers preken i St. Olav romersk-katolske domkirke i Oslo 2. november 2000:

"Vi er kommet sammen her i kveld til denne gudstjeneste på allesjelers dag for å minnes våre avdøde. For det første tror vi at vi fortsatt er forbundet med dem. For det annet er vi overbevist om at vi kan hjelpe dem med vår forbønn hos Gud. Og for det tredje har vi det faste håp at vi en gang skal se våre avdøde igjen.

Hvis vi ikke visste oss forbundet med våre avdøde, hvis vi ikke hadde vært overbevist om at vi kunne nå dem med våre forbønner, hvis vi ikke hadde håp om et gjensyn med dem, ville det vi holder på å gjøre være nesten meningsløst. Jeg sier bevisst: nesten meningsløst. På en eller annen måte kan også en som ikke tror, føle seg forbundet med sine avdøde. Men troen på at vi kan hjelpe dem med vår forbønn og håpet om at vi skal bli gjenforenet dem igjen i fremtiden, det forutsetter ikke en hvilken som helst overbevisning, men den kristne tro, troen på evangeliet, på Guds ord. I Johannesevangeliet sier Jesus: "Sann mitt ord! Den time kommer da de døde skal høre røsten av Guds Sønn, og de som hører den, skal våkne til liv . . . De som har gjort godt skal oppstå til liv, men de som har gjort ondt skal oppstå til dom."

Det er denne tro vi bekjenner akkurat i dag og i denne stund. Vi tror at vår Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, selv er oppstått fra de døde. Vi tror at han har makt til å kalle de døde til liv og sitte til doms over dem. Det er denne tro vi bekjenner, ikke noe annet: Vi tror på de dødes oppstandelse og på en dom som er avgjørende for vårt evige liv. Bare under forutsetning av denne tro er det vi gjør i dag meningsfullt. Vi er forbundet med våre avdøde på en måte som gjør det mulig å ha fortsatt kontakt med dem gjennom vår forbønn hos Gud, og vi tror at vi skal se våre kjære igjen.

Denne eukaristifeiringen på allesjelers dag er derfor ikke en sørgehøytid, men en bekjennelse av vår tro og vårt håp på Jesus Kristus, Herren over dødens makt. Han har allerede beseiret døden, han troner nå i Faderens herlighet ved Guds høyre hånd. Men vi selv og våre avdøde er inkludert i Kristus. Han er hodet for det legeme vi alle er lemmer på. Han er den nye stamfar. Som vi i Adam alle har syndet, så har vi i Kristus, vår nye stamfar, fått del i det guddommelige liv. Derfor er Jesus Kristus det bånd som knytter oss sammen med våre avdøde. Det er han som gjør det mulig at vi fortsatt kan leve i enhet med våre kjære og kan nå dem med vår forbønn. Jesus Kristus er grunnen og garantien for at vi en gang skal se dem igjen. Det er nettopp derfor vi på allesjelers dag tar del i feiringen av vår Herres Jesu Kristi død og oppstandelse ved å ta del i denne hellige handling. Amen". "

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden

Som katolikk fant jeg messen i Nidarosdomen å være en av de bedre jeg har opplevet der på mange mange år, særlig i forbindelse med Olsok. Jeg pleier å være tilstede på disse midnattsmessene så fremt jeg er i byen. Mulig at lutheranerne hadde anfektelser, men for meg var det fint og helhetlig. Om jeg var norsk pilegrim tror jeg at jeg ville funnet messen dekkende for min søken. 

Det jeg reagerte på var det nyhedenske eller paganistiske innslaget helt til sist hvor domprosten tente et lys for hver himmelretning med ordene "så tenner jeg et lys i nord..... og det skinner så langt det rekker". Det var totalt malplassert etter min smak og helt uten religiøsitet slik det ble forrettet der.

Men som sagt, ellers var det en god religiøs opplevelse. 

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Heresi

Publisert rundt 6 år siden
Øivind Østang. Gå til den siterte teksten.
Sankt Olav falt på Stiklestad i striden tung og hård. Da sådde han den troens sæd som gror av martyrsår. Sankt Olav lå i Nidaros, i Herrens helligdom. Hans død til liv for mange blev som til hans kilde kom

 

Hva slags sprøyt og religiøst sidesprang er dette ?   Hadde krigerkongen Olav vert en omvent kristen hadde han kastet sverd og spyd, utdannet seg til misjonær, og hjulpet dem som allerede var kommet til Norge og norden med å utbre evangeliet.  Da kunne han blitt martyr, sammen med mange flere.

Olav var ingen martyr, han var kriger som falt for egen medisin.  Å opphøye hans krigsinnsats som  "død til liv for mange"  som en slags sidestilling med Kristus er direkte usmakelig. Hadde han hatt evne til å lytte til evangeliets budskap hadde han  lagt bort sverdet slik som Peter måtte. Er det ingen som ser dette.

Vel, da må en ressonere med at Ånden er satt til side, til fordel for religiøse følelser og tankespinn.

 

 Matt26,52 Da sa Jesus til ham: "Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd".

Kommentar #3

Øivind Østang

16 innlegg  28 kommentarer

Til ettertanke

Publisert rundt 6 år siden
- her er biskop Bernt Eidsvigs preken i Nidarosdomen på Olavsdagen i sommer, om Olav som vår forbeder: http://www.katolsk.no/nyheter/2013/08/biskop-eidsvigs-preken-i-nidarosdomen-olsok-201 3
Kommentar #4

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Øivind Østang. Gå til den siterte teksten.
http://www.katolsk.no/nyheter/2013/08/biskop-eidsvigs-preken-i-nidarosdomen-olsok-201 3

Får ingen treff på denne linken ??

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
19 dager siden / 5126 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
27 dager siden / 3082 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
20 dager siden / 2314 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
27 dager siden / 2194 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
17 dager siden / 1764 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
21 dager siden / 1734 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
19 dager siden / 1720 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1664 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere