Johannes Morken

Redaktør
442

Når tvilen råkar

Eskil Skjeldal skriv i Vårt Land: «Eg har sett all mi lit til Gud. Men no er eg trøytt av å vente på teikn frå Gud.»

Publisert: 22. aug 2013

I den nynorske vekeavisa Dag og Tid har MF-stipendiat Eskil Skjeldal nyss starta ein serie artiklar under tittelen «Skuldingar mot Gud». I den første artikkelen sist fredag skriv han at «Tvilen har råka meg». Teksten står gjengtt med løyve på debattsidene i dagens Vårt Land, som du kan skaffe deg her. Digitalt er den å finne hos Dag og Tid

Skjeldal skriv at han i fire år var prest og såg menneske som sleit med livet.

Han skriv mellom anna: «Dei siste to åra har det opna seg ein avgrunn i meg. Trua er truga. Eg har mist utsynet. Når myrkret la seg over meg, vart tilhøvet til Gud sett på prøve, endå ein gong. Dette er ikkje uventa: Om du trur at Gud finst og elskar oss fordi han har skapt oss, så trur du òg at han kan hjelpe deg når noko er vondt. Slik er den kristne guden, både i kyrkja og i Bibelen.»

Og han avsluttar: «Som truande har eg bygd opp eit forråd av sterke bøner, klager, bibeltekstar og røynsler av Gud for dagar som desse. Men no er alt skore ned til beinet. Gud har drege seg tilbake. No skulle eg gjerne ha vore ateist. Då kunne eg lite på det rasjonelle og ikkje denne guden som aldri syner seg.»

Dei som vil drøfte Skjeldals tekst, må gjerne lese heile teksten hos Dag og Tid eller i papirutgåva vår og etterpå komme med reaksjonar her.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Eskil Skjeldal

22 innlegg  117 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Takk til alle som engasjerer seg i tematikken. Svært mange interessante, trøstefulle og anvendelige tanker, ord og løsninger her. Jeg leser alt, og tar det inn. Mysteriet "Gud" forblir allikevel et mysterium. Kanskje får vi aldri fulle svar. 

Kommentar #52

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Formaning eller pekefinger

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Bjarne Sandvik. Gå til den siterte teksten.
Lett å bli avfeid med lettvint tale men jeg taler utifra erfaring. Jeg har hatt mine kamper i livet og hatt flere ørkenvandringer

 

Se det ja, da er du en av oss.  Det var ikke meningen å såre deg, og det var sikkert ikke din mening heller i det jeg kommenterte.  Det som er lettvint er at en pukker på andre mennesker som ligger nede, og belærer dem om sin egen vei til troen.  Vi bør ikke komme med påståeligheter om at slik og slik skal det foregå etter bestemte metoder.  Det er Guds sak, som kjenner hvert menneske helt og fullt.

Dette finnes desverre mye av blant kristne i dag, og særlig her på VD, og som også Oddbjørn J. er inne på.

Men det er lett å trå feil også, derfor er det noe fint i Bibelen som heter "formaning"  som langt i fra er ment som pekefingertale, men som er ment å utøves i kjærlighet og respekt.  

Kommentar #53

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Valget er ditt og mitt

Publisert nesten 7 år siden
Anne Jensen. Gå til den siterte teksten.
Det er vel heller ingenting som heter at "troen kommer av opplevelsen". Må man oppleve for å tro, så har vel kanskje troen et noe feil "fundament".

 

Nei, og troen kommer av forkynnelsen heter det jo.  Men der i ligger valget hos den enkelte. Valg er er viktig i menneskelivet på alle nivåer. Valgene vi tar forteller noe om oss, hva vi setter pris på, og hva vi tror gavner oss mest.

Rasjonell tankekraft hører også med i troslivet, ikke bare følelser og opplevelser. Dette er vel kanskje litt for lite fremme i slike diskusjoner. Emosjonelle, åndelige opplevelser mener jeg kan være med å gjøre valget lettere for mange, men det er ikke alfa og omega.  Valget er det viktigste fra menneskets side, Fra Guds side er det nåden i Kristus som er avgjørende.

Det er dette som er "fundamentet" i kristendommen.  I alle andre små og store religioner er det gjerninger som gjelder for å oppnå gudenes velvilje. 

Kommentar #54

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Hvilken forventninger hadde man til livet her på jorden i utgangspunktet?

Publisert nesten 7 år siden

- når man kom til tro

- når man levde ut troslivet

- hvorfra kom disse forventningene?

Kommentar #55

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Hva er...

Publisert nesten 7 år siden

... prøvelse?

Kommentar #56

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.
Rasjonell tankekraft hører også med i troslivet, ikke bare følelser og opplevelser. Dette er vel kanskje litt for lite fremme i slike diskusjoner. Emosjonelle, åndelige opplevelser mener jeg kan være med å gjøre valget lettere for mange, men det er ikke alfa og omega. Valget er det viktigste fra menneskets side, Fra Guds side er det nåden i Kristus som er avgjørende.

Jesus viser i fortellingen om Lasarus og den rike mann, at tror man ikke Skriften vil det heller ikke hjelpe noen til tro selv om det skulle komme noen fra det hinsidige.  

Poenget i denne fortellingen i Lukas 16, er den rike mannens bønn om et tegn.  Han sier som ateistene sier i dag: "Hvis du vil vi skal tro på deg å leve etter dine ord, da må du tre tydeligere fram.  Send oss noen fra det hinsidige, som kan fortelle oss at det virkelig er slik."

Kravet om at åpenbaringen skal bli mer overbevisende, gjennomsyrer hele Evangeliet.  Abrahams svar - som Jesu svar når Hans samtidge ber om tegn i andre sammenhenger - er klart:  Den som ikke tror skriftens ord, den vil heller ikke tro en som kommer fra det hinsidige.

Spørsmålet om tegn er samme bevisførselen som kreves og som er egen for den matrialistiske verden.  Akkurat som da djevelen fristet Jesus i ørkenen.  Fristelsen var da Jesus ble sulten, brød.  Så skulle Jesus åpenbare at Han var Gud.  Så fikk Jesus tilbudet alle rikdommer i verden.  Matt 4, 1-11.  Akkurat som vi ser djvelen frister mennesker bort fra Gud i dag.  De samme materielle fristelser og åpenbaringer.  Vis meg hvem du er, så skal jeg tro.  det er kravet.

I Lukas 11, 29 ff leser vi om en ond slekt som krever tegn.  Det klare tegnet til oss mennesker er Jesus selv. Hans død på korset og oppstandelsen.

Vi kan også legge merke til det som skjedde med Lasarus av Betania og hans oppvekkelse fra de døde. Hvordan reagerte menneskene.  Mange av jødene kom til tro på Jesus.  Men det som etterpå skjer er at fariseerne og Sanhedrin samles for å rådslå.  Der ser man saken politisk. En sak som kunne få romerne til intervenere og til en truende situasjon.  Joh 11, 45-53.  Da ble det lagt planer om å drepe Jesus.  "Det er bedre for dere at et menneske dør, enn at hele folket går til grunne."

Samtidig forteller Paulus oss om hvordan han forkynte Jesus for hedningene.  Rom 15, 18-21

18 Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning, 19 ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft, slik at jeg nå har fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria. 20 Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent, for at jeg ikke skal bygge på en grunnvoll som andre har lagt. 21 For som det står skrevet:
           De som ikke har fått budskap om ham, skal se,
           og de som ikke har hørt, skal forstå.

Så jeg mener ingen skal henges ut for å fortelle om sine erfaringer med ånden og med Gud.  En kan ikke og skal ikke svinebinde troende fordi om noen finner det sårende.  Det å fortelle om erfaringer er å vise veien til Jesus, til frelse og til tro.  Vi kan ikke skal ikke bli overforsiktige og redde for å fortelle Sannheten.  Vi skal ikke skamme oss over Gud.

Kommentar #57

Anne Jensen

36 innlegg  4891 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.
Rasjonell tankekraft hører også med i troslivet, ikke bare følelser og opplevelser. Dette er vel kanskje litt for lite fremme i slike diskusjoner. Emosjonelle, åndelige opplevelser mener jeg kan være med å gjøre valget lettere for mange, men det er ikke alfa og omega. Valget er det viktigste fra menneskets side, Fra Guds side er det nåden i Kristus som er avgjørende.

Jeg tror(!) ikke at man kommer unna troen, selv om man "opplever". Så lenge Gud ikke er noe "håndfast" eller noe "synlig" og konkret, så må man nødvendigvis tro at det man føler er (fra) Gud. Så jeg tror ikke det finnes "åndelige" opplevelser, som man kan si helt sikkert er (fra) Gud. Slikt avhenger av hva man tror (tror jeg) :-)

Selv har jeg oppdaget at det enkleste er å forholde seg til det som står i bibelen. Og tro på det. Det er ikke alltid lett, og det er nok heller ikke alt jeg kan si at jeg tror på og står for, men så tror jeg også at troen på Jesus er nok. Det meste av alt det andre, er i beste fall avsporinger og kan føre hvem som helst på ville veier, bort fra evangeliets enkelhet.

Kommentar #58

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Veien med Gud

Publisert nesten 7 år siden

Jeg sa i en annen tråd at hadde jeg vært en troende og så påbegynt et teologisk studium så er jeg rimelig sikker på at jeg hadde kommet ut av studiet med mindre tro hvis ikke ....

Det er fullt mulig å gå ulike veier som troende gjennom livet,men - alle veier har det i seg at det skjer noe som vi så putter oppi ryggsekken for trosstyrke. Det kan være nådegaver - det kan være tjenestegaver - det kan være observasjon av helbredelse og demonutdrivelse - det kan være bønnesvar i eget og nærståendes liv o.s.v.

Slik tror jeg det at for kristne er fullt mulig å bevege seg på ulike nivå av trosutøvelse, men for den enkelte er det like ekte og sant som for den/de på et annet nivå.

Jeg tror at Gud ser til hjertet - etter oppriktighet - etter hjerter som er åpne og villige - etter hjerter som hungrer - etter hjerter som vil være med Han i hverdagen - etter hjerter som inviterer Han inn o.s.v.

Jeg tenker at en prest - som en pastor - har et hyrdeansvar for sin menighet.  En prest og en pastor kan i den posisjonen ikke utøve sin tjeneste uten tro - er det tvilen som rår - så må en - med et blikk på både Gud og menighet trå tilbake og finne ut om en finner tilbake til tro som bærer embedsutøvelsen.  Er den ikke der, så er det jo mer en jobb og kroner det står om.

Det er mange steder en kan hente seg inn hvis en prioriterter det - fri seg fra tanker og fylle seg opp med erfaringer og handlinger gjerne utenfor embedet til en kjenner at det ligger god proviant i ryggsekken - også en nødrasjon i tunge stunder.

I våre dager med internett kan du være til stede i hvilken som helst meninghet og hente det inn eller du kan sette deg i bevegelse - ta en "pilgrimsreise".

Jeg skjønner fint at det å være prest i en menighet der en møter folket - og da nødvendigvis ikke den troende del av folket - kan være en utfordring.  Jeg tror at det fort kunne føre til at en skulle ønske en ikke bare var prest med gud - en som kunne snu og vende på virkeligheten både for troende og ikke-troende, men lidende og etter hvert i tunge stunder søkende - gjerne ikke direkte etter Gud og Sannheten, men etter lindring og endring til det bedre - og aller helst at det som skapte - var årsak til det truende vonde - opphørte.

Jeg har for egen del slått meg til ro med at min jobb som troende medmenneske er å være til stede - lytte og invitere mennesket inn på den guddommelige arena.  Skal jeg gjøre det så må jeg ikke være likegyldig med hva jeg gjør, leser eller fyller mitt sinn, mine tanker og mitt hjerte.  Jeg må ha min forankring bevisst i det guddommelige og bruke tid sammen med Gud.  Jeg er ikke alene - jeg har Den Hellige Ånd.  Jeg lar Ånden lede meg inn i lovsang og bønn innfor Herren der det ikke er som jeg vil som gjelder, men som du vil.  Jeg fremstiller meg som et anvendbart redskap som det er opp til Han og ikke meg selv å anvende.  I det ligger en forvissning om at dette ikke ligger på meg, men på Han - jeg er bare hans hender og føtter.  Jeg åpner meg for Han og ber i denne forvissning for menneskers behov og takker Gud for at Han virker med.  Og her skulle det gjerne ha skjedd mer og med større grad av forvissning og gjentakelse, men som sagt - jeg har slått meg til ro med min del av utøvelsen - og skjer det lite synlig, så har jeg fortsatt tro for at Gud er med i det hele.

Det å lese seg opp på troshelter er og god åndelig medisin - eksempelvis Smith Wigglesworth.  

 http://no.wikipedia.org/wiki/Smith_Wigglesworth 

I en hverdag der det meste som kommer meg i møte ikke er åndelig oppbyggende så har jeg f.eks. dette på øret mens jeg nå skriver på vd

http://www.ihopkc.org/prayerroom/#asset/130822_TPR_1200 

Det er dessverre en sannhet at vår tro er under vedvarende angrep.

I jula hadde vi besøk av en troende som formidlet et pågående angrep på troen. Kona og jeg brukte det vi hadde på innsida - yngste datter valgte kloklig å legge dette lydsporet på i bakgrunnen...

http://www.youtube.com/watch?v=SG-7ZEXtxXM

Vi - i samarbeid innad og utad åndelig sett - kom igjennom sammen med gjesten som falt til åndelig ro og trolig fornyet kraft og styrke til å gå videre sammen med Herren...

Jo, viktigere det du bidrar med er for Herren - jo, mer ivrer fienden med å få deg inn i et annet leie og helst nullstille din levende tro...

Det å innta Gud som Far er forløsende - her er en link til en som sikkert ville ha vært åpen for kontakt

http://familiekirken.blogspot.no/p/fatherheart.html

Kommentar #59

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Tvil og slikt er jo ikke nytt under solen...

Publisert nesten 7 år siden

(i det gamle Israel slet tempelsangeren Asaf, med det ondes problem...)

 

Salme 73

 

En salme av Asaf.

Sannelig, Gud er god mot Israel,
mot dem som er rene av hjertet.

2 Men jeg var nær ved å snuble,
foten holdt på å gli ut.

3 For jeg var misunnelig på de hovmodige,
jeg så at det gikk de urettferdige vel.

4 De er uten plager til sin død,
magen er god og mett.

5 De lider ikke som andre mennesker,
de blir ikke plaget som andre folk.

6 Derfor har de hovmod som kjede om halsen,
de er kledd i en drakt av vold.

7 Synden deres kommer av velstand,
hjertets tanker flommer over.

8 De spotter, de taler med ondskap,
ovenfra truer de med vold.

9 De løfter munnen mot himmelen,
tungen farer omkring på jorden.

10 Derfor vender folk seg til dem
og suger i seg deres ord.

11 De sier: «Hvordan skulle Gud vite om det?
Har Den høyeste kjennskap til noe?»

12 Slik er de urettferdige,
de er alltid trygge og øker sin rikdom.

13 Forgjeves har jeg holdt hjertet rent
og vasket hendene i uskyld.

14 For jeg ble plaget hele dagen
og irettesatt hver morgen.

15 Hadde jeg sagt: «Slik vil jeg tale»,
da hadde jeg sveket dine barn.

16 Jeg tenkte etter, dette ville jeg forstå.
Det var pinefullt å se,

17 helt til jeg gikk inn i Guds helligdom;
da skjønte jeg hvilken fremtid de får.

18 Ja, du fører dem ut på glatte veier,
du får dem til å falle og bli knust.

19 Plutselig går de til grunne,
det er slutt, de ender i redsel.

20 De er som en drøm når en våkner.
Du forakter synet av dem
når du reiser deg, Herre.

21 Så lenge jeg var bitter i hjertet
og det stakk i nyrene,

22 var jeg dum og visste ingen ting,
som et fe var jeg mot deg.

23 Men jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.

24 Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du imot meg i herlighet.

25 Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

26 Om kropp og hjerte forgår,
er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

27 De som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

28 Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud.
Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

Kommentar #60

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Og kanskje, for enkelte, er ikke svaret av intellektuel art...

Publisert nesten 7 år siden

Salme 131

 

En sang ved festreisene. Av David.

Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.

2 Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.

3 Israel, vent på Herren
fra nå og til evig tid!

Kommentar #61

Werner Skaug

63 innlegg  1187 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Kirsten Schei. Gå til den siterte teksten.
Og alle disse teologiske spørsmål og millimetertilmålte problemfikseringer "makta" forlanger vi skal ta stilling til er kun et forsøk på å stille seg selv mellom Gud og menneske.

Om vi gidder å tenke selv, kjenne etter og lytte til Herren vet vi at det kun er EN mellommann!!

Vår vakre Herre : Jesus Kristus.

De av oss som har opplevd sekt vet hva det du skriver her betyr. Men foregår nok en del slikt selv om det ikke direkte kan sies å være en sekt. Tror at enhver menighet som ikke tåler spørsmål, ikke har livets rett. Ja, de kan møtes så mye de vil. For all del! Men det er jo ved å stille spørsmål at man vokser. Man "får lov" å lese Bibelen selv, slik som de i Berøa i Apg. Til og med apostlene måtte finne seg i at det de sa ble lagt under lupen! Det er stilig! 

:)

Ha en flott helg!

Kommentar #62

Werner Skaug

63 innlegg  1187 kommentarer

Livet er ikke for amatører!

Publisert nesten 7 år siden
Egil Wold. Gå til den siterte teksten.
- når man kom til tro - når man levde ut troslivet - hvorfra kom disse forventningene?

Gode spørsmål, Egil. I førsten da jeg var en troende var livet ganske bra. Hva jeg forventet da jeg var ungdom og kom til tro? Ikke at livet kunne være så tøft som det har vært innimellom. Ja, det har også vært mange gode dager. Men dette er kanskje en erfaring alle gjør seg, når man ser tilbake på ungdomstidens romantisering av hvordan livet skal/kan bli? Man ser de glade episodene i Bibelen. De tøffe historiene blir for oppbyggelig lektyre å regne. Men så banker prøvelsene på døren. Da er det godt å ha en ærlig Bibel, som sier at livet ikke er en dans på roser for noen av oss. Snakket med en eldre herremann i min ungdom. Han spøkte da han sa ung-dum. Men han hadde et poeng i det at man fortsatt er nokså uerfaren når man er ung. Henter tittelen på kommentaren fra en eldre mann på Visjon Norge.

Kommentar #63

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Aldri hensikten å såre eller være arrogant!

Publisert nesten 7 år siden

Hei  Magnus er aldri min hensikt å såre noen eller være arrogant men jeg vet det vil skje og virke slik ellers vil jeg ikke være en Jesu dissippel. Gud har av sin nåde vist meg mye og vert meget god mot meg, Han har vist meg ting Han vil jeg skal bringe videre å det vil både virke belærende og arrogant men skal jeg være lydig kan jeg ikke ta hensyn til det. Denne vår kjære broder her har kjørt seg så langt ned nå på over en så lang tid at vil han begynne på en opptur må han våge  å tenke nytt, alle de andre grunnpilarene er jo allerede oppbrukt allikevel .

Slik jeg har forstått vår kjære bror har han gått å ventet på Gud over en lengre tid, sannheten er i de fleste tilfeller at det er Gud som venter på oss. Feil lære, mangel på kunnskap, mangel på kunnskap kostet meg flere år i bundenhet, mitt problem var pinsevenner såg jeg noen knyttet alt seg så jeg forlot den menigheten jeg i utgangspunktet skulle ha fått hjelp hos. Dette sende meg ut i en ørkenvandring, kunne ikke fornekte Gud heller for det var veien til min frelse for spektakulær men levde ikke noe kristenliv allikevel kjente jeg Jesus bar meg i de tyngste stundene. En dag viste DHÅ meg et skriftsted; Kast dine bekymringer i havet, over dine skuldre finner i farten ikke skriftsted, der og da tok jeg Ånden på Ordet kaste med ord mine bekymringer bak min rygg og bad Han ta hånd om dem. Varte ikke lange stund før jeg var fri å kunne begynne å leve igjen.

Forstår godt om han blei såret når jeg spurte om han hadde banket på feil dør men det er eventuelt et  av de spørsmålene han må spørre seg for her inne florerer mange veier. Jesus alene er veien, døren til Guds Rike, hjelper lite om du tror til krampe tar deg på Gud men ikke på den oppstandne Jesus Kristus, født av en jomfru osv er ikke den biten på plass er du ut og sykler men det kan vi ta en egen tråd på for den diskusjonen må komme om vi liker det eller ikke.




Kommentar #64

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Nei da

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Bjarne Sandvik. Gå til den siterte teksten.
Hei Magnus er aldri min hensikt å såre noen eller være arrogant men jeg vet det vil skje og virke slik ellers vil jeg ikke være en Jesu dissippel.

Nå er ikke jeg Magnus, men siden jeg var involvert i den aktuelle disputten, føler jeg det naturlig å kommentere.  Nei da, jeg forstår at du ikke hadde til hensikt å såre eller være arrogant.  Det du imidlertid må huske på, er at du kan ikke svare for andre - kun for deg selv.  Du har ikke innsyn i andres sinn.  Derfor bør du også avholde deg fra å felle dommer over andres tro og tvil.  Det var det som var mitt poeng.

Kommentar #65

Pål Georg Nyhagen

207 innlegg  1811 kommentarer

Krise - og valg av løsning

Publisert nesten 7 år siden

 

Takk for kommentarer fra Bergs1g og Simonsen. Fint også å lese Levi Fragells bidrag. Alle initiativ som er rettet inn mot å hjelpe medmennesker er i fase med nestekjærligheten selv.

 

Pasjonen for sannheten må selvsagt alltid kombineres med ydmykhet og respekt for andre mennesker og deres overbevisning; også når de sier nei til kristen tro. Men dog tillater jeg meg å se kritisk på noe av argumentasjonen uten at ateisten selv derfor nødvendigvis behøver å føle seg personlig rammet?

Altså: Det finnes naturligvis flere (!) mulige utganger fra en krise. Det er ikke slik at en langvarig troskrise med matematisk nødvendighet kun har én naturlig utgang; nemlig ateismen og benektelsen av at det finnes en Gud. (Eller agnostikerens posisjon). Skulle man som ateistisk betrakter mene noe i denne retning, så henter man premissene for løsningen og argumentasjonen i de konklusjoner som er tatt på forhånd. Man forutsetter m.a.o. det man hevder å ville forklare.

 

Man møter altså også ateister med forutinntatte meninger om hvordan sannheten skal være. Ergo bytter man bare en type tro ut med en annen sekulær utgave av fenomenet ´tro´ og forkynner denne som "den egentlige sannheten" hva angår fenomenet religion. Da spiller man pussig nok like vel på samme sjelestrenger som den gruppe man foregir å skulle ta avstand fra. Dog med den forskjell at den sistnevnte form for tro (ateismen) unngår klassiske religiøse begreper og referanser. Men i gavnet fungerer den nye troen på samme måte i menneskets indre.

At Fragell refererer til- og har latt seg inspirere av filosofer, dobbeltdoktorer og professorer sier egentlig ikke så mye. Men ganske flott høres det jo riktig nok ut? Ikke minst etter at enkelte medier viser til en undersøkelse som hevder at ateister er mer intelligente enn kristne.    :)

Men: Alle forskere har et visst perspektiv de arbeider ut fra: Valget av perspektiv er altså i seg selv ikke vitenskapelig, men går forut for det som er forskningen. Derfor er det ikke mer vitenskapelig å benekte Guds eksistens enn å bekrefte Ham. Det er den enkeltes forutsetning som er forskjellig: Valget av forutsetning påvirker hvordan en bemøter og gjennomfører det vitenskapelige arbeidet. For eksempel i forhold til tro og om det finnes en Gud.

 

"Absence of evidence is not evidence of absence".

 

En må altså skille mellom fakta, tolkning av fakta og spesielt forutsetninger som påvirker tolkningene av fakta. Å tenke over tenkningen er m.a.o. en forutsetning uansett hvilken terskel en skulle velge å tre over; og hvilken kurs en deretter enn velger.

Veien til tro går dog ut over intellektet og tenkningen alene. Å gi sin (ateistisk funderte) argumentasjon en vitenskapelig autoritet for å gi sine teorier om tro og Gud en vederheftighet de ikke har blir d.s.s. å vise til presteskapet for å underbygge autoriteten i sine påstander. Generelt sett blir det dessverre ikke sjeldent slik:

Fremfor å la dialogpartneren modig selv vurdere påstandene ang. troen og Guds eksistens inviteres han, som muligens er i troskrise, til å vike noe respektfullt tilbake for titler og de blendende ord og titler som brukes i diskursen. Det lyder nesten noe tabloid, til tider  -  spissformulert her av meg slik: "Vil du følge de respekterte tenkeres og forskeres, dvs dobbeltdoktorenes, filosofenes og professorens, vei ut i friheten? Eller vil du tilbake dit du kom fra; hvor tvil usikkerhet og dumskapen rår?" Men dette blir manipulerende, fordi verken titler eller det professorale fagspråket som eventuelt benyttes blir relevante for den enkeltes vurdering av troen og Guds eksistens.

Videre, så forenes noen ganger ateisten og personen i dyp troskrise ofte i synet på det aktuelle gudsbildet; "nei, en slik Gud kan ikke finnes". Tro og (negativ) teologi opptrer funksjonelt, også her m.a.o. Så her åpnes muligheten for den ateistiske misjonæren å vise personen i troskrise hele veien ut? Men ikke sjeldent, så vil faktisk også flere troende kunne underskrive deler av den negative teologi som skapes der i ateismens verksted: En slik Gud finnes ganske riktig ikke.

 

Jeg vil videre her bare føye til noen ord om ateismen som alternativ i alle de prosesser alle mine tros-år består av. For min del fristet alternativet med å avskrive Gud også som reell foreliggende mulighet. Jeg ville sannsynligvis vinne et eller annet på å ekskludere troen på en Gud som "aldri griper inn" og dermed endelig bli kvitt både tunge fortvilelser, brutte forventninger, smerter og frustrasjoner? Jeg ville m.a.o. eventuelt avskrive Gud fordi jeg av egne grunner ikke finner det akseptabelt å bære troen.

 

Men: Hvis mitt forhold til Gud var bestemt av mine forestillinger om Gud er jo mitt forhold til Gud bestemt primært av meg.

 

Jeg stred med det flertydige i livet, med det som ikke ga klare svar og løsninger når jeg trengte dem som mest; og fant ut så etter hvert ut at det eksakte jeg søkte (og ønsket) hadde sine klare begrensninger.

Videre kom oppdagelsen av at sannhet og gyldighet ikke alltid er det samme. Mellom mitt lerret og det jeg portretterer står jeg selv som fortolker og kunstner. Også når jeg maler bilder av min tro, som også består av bilder og forventninger mht Gud.

Men også når jeg portretter meg selv og min tro, står jeg også "i mellom". Jeg glemte igjen at jeg som observerende og analyserende subjekt av det ytre og det indre faktisk også ER et deltagende subjekt i de prosessene jeg forsøker å forstå og analysere.

Altså: Hvis mine forestillinger om livet og virkeligheten var utilstrekkelige og egentlig usanne produkter av det stridende menneskets reduserte blikk, hvordan kunne jeg da samtidig mene at mitt gudsbilde var et hederlig persepsjons- og tolkningsunntak som endelig forklarte sannheten om troen, og samtidig endte som eneste adekvate bilde av selve sannheten om Gud? Mitt gudsbilde tilhører jo for øvrig også samme uhåndterlige virkelighet.

 

Logiske feilkoplinger hva gjelder eksistensielle undringer står fremdeles i kø; de har bare skiftet innhold. Det blir nye variasjoner over samme tema.

 

Ergo måtte jeg våge å gi slipp. La Gud være Gud, og sette gudsbildene fri; og også la helvete fortsatt å måtte stri -tungt og mindre tungt. I beste fall fraværende. Det eneste jeg orket var faktisk å si at jeg ikke orket. Jeg kunne gi slipp på det å skulle få Gudsbildet til å stemme gjennom å la livet være det det er... og la Gud være Gud.

 

Og etter en viss tid, så ble både persepsjon og blikk mer tydelig. Og tenkningen ble mer og mer fri. Hvilket ikke innebærer at den nødvendigvis ble ledet til ateistens konklusjon. Innerst inne dukket dette tidligere nevnte frøet som fikk ordet grunntillit frem igjen. Selv om det som prinsessen i eventyret var fanget av et helvetes troll i fjellet; jeg måtte faktisk befri dette frøet av Gudegitt tro og liv, og så lokke trollet ut i lyset. Hvor på det sprakk, for å holde meg til eventyets bilde på menneskets livsvei.

 

Da slapp jeg taket i forestillingenes grep. Det fantes for meg, i utgangspunktet den gangen for ca 35 år siden, ingen vei fra tenkning til troen. Jeg kunne ikke tenke meg ut av den onde sirkelen hvor Gud faktisk er den første, og slik gjennom tenkning å gjøre Ham til den andre i en analyse og drøfting. Slik frafallets posisjon gjør det til. Å komme til tro for meg ble et sprang, slik Kierkegaard skriver. Ergo ble veien UT av troen ved hjelp av tenkningen alene også basert på for snevre premisser. Jeg forlot en tro...

-ikke inn i ateismen eller i agnostikernes rekker. Men inn i en dypere, sannere og langt mer helhetlig tro.

 

En mer moden tro, som inneholdt god plass for smertene, sinnet mot den fraværende Gud, bitterheten, sårheten, lammetheten og forbannelsene av livet.  Jeg måtte gå bak alle ordene, bak all teologien, anti-teologien og tankene - inn i stillheten i det førverbale og ordløse. Der oppsto igjen konturene av Gud. I en pågående skapelsesprosess... fra kaos til kosmos. Det er m.a.o. avgjørende at jeg baserer livet hyllet i Gudsrelasjonen utelukkende på min posisjon i Kristus; og ikke på min opplevelse av min og andres livskvalitet.

 

Teologen Paul Tillich skriver vel noe slikt på sin radikale måte - tatt etter hukommelsen: "En Gud som vi utholder lett, en Gud som vi en og annen gang ikke må skjule oss for, en Gud vi aldri er dypt, dypt, vred og forbannet på - sågar hater, en Gud vi aldri ønsker å forlate, en slik Gud har ingen ting med virkeligheten å gjøre og er ingen Gud i det hele tatt". Salmisten og Job sier vel nærmest noe av det samme?

 

Den ateisten som mener at våre følelser snarere enn gyldige argumenter er bestemmende for vår tro og våre overbevisninger vil ofte mene at en selv er unntagelse fra denne regelen. Han kan gjennomskue hvordan andre, den troende f.eks, lar sine overbevisninger styre av følelsene og behovene, men er altså selv fri fra dette og tenker rasjonelt. Dette er mildt sagt en smule arrogant og faktisk egentlig en selvannullerende posisjon.

 

Også jeg kunne underveis faktisk ha kommet til å velge ateismen som nødutgang, flukt og videre som paradigmatisk krykke og for et mer håndterlig og oversiktelig liv: Fordi det er smerten, mørket og fortvilelsen som søker en utvei som fornuften kan leve med. Og slik få kontroll på resten av det menneskelige i bevegelse. Ikke en lett løsning det heller.

 

Det ville bli som en vond skilsmisse, men hvorfor velge dette ondet her fremfor det andre? Valget sier jo samtidig noe om den som velger. Erfaringene kan være temmelig like, i ny og ne. For deg som har valgt ateismen, som for meg. Men tolkningene og konklusjonene forskjellige. Den andre løsningen som viste tilbake til kampen, striden og veien var og er også en mulighet. Men kanskje langt mer krevende? Livet ville uansett ellers like vel uansett delvis bli et prosjekt hvor jeg fremover kom til å holde Gud og troen på armlengs avstand.

 

Når jeg møter ateister som hevder at "man" velger troen fordi livet er uutholdelig og ikke til å bære, altså mer eller mindre feigt velger troen som lettvint krykke og skjold mot virkeligheten har jeg bare et overbærende stille smil å gi. Den som hevder dette kan ikke ha vært spesielt dypt og langt inne i et liv med troen.  

Videre er det ikke uvanlig å presentere en psykologisk forklaring på menneskets vei til troen også som begrunnelse for avvise at det faktisk finnes en Gud. Dette er en logisk feilkopling. Å beskrive en persons vei til troen sier nemlig intet om det finnes et mål der fremme eller ikke; nemlig Gud. Det fenomenet de her så kategorisk beskriver er et rent menneskelig fenomen, som enhver kan ty til. Også den troende muslim, buddhisten, den kristne som også ateistens valg: Fordi det handler om mennesket og dets forsøk på mestring. Intet mindre. Intet mer.

Jeg oppdaget, og erkjente, at min Gudsforestilling - som jeg stred med - ikke i liten grad er sekundær i forhold til Gudsrelasjonen. Mitt forhold til min forestilling om Gud var og er noe annet enn mitt forhold til Gud. Her lå det en nøkkel.

 

Det skal til slutt ydmykt innrømmes at jeg i løpet av mine snart 35 år som troende en og annen gang faktisk har hatt reelle glimt av noe annet, noe annerledes, hellig og noe langt, langt, større; noe som tilhører en virkelighet vi alle hører til, men kun aner et snev av en dag. Dette er en grunnleggende sannhet. Og her tilhører og gror dette tidligere nevnte frøet.

 

Det er "sfæren" for en språkløs virkelighet hvor språket først i etterkant kun forsøksvis kan gjøre forsøk på en beskrivelse. Det kan kanskje kun beskrives gjennom bilder, musikk og myters ord? Derfor stiller dette språket i ujevn konkurranse når de retorisk skolerte professorene inviterer til språkspillenes tvekamp på den ateistiske filosofens hjemmearena.

 

Var det sant da jeg erfarte det, så er det sant også senere, og i dag. Selv i det dypeste mørke og den verste fortvilelse hvor intet lenger er sant og nihil skygger for solen.

 

Jeg vil altså like vel i de vanskeligste dager så gjerne ha enda et bekreftende signal fra Gud når det er som verst, når det er uutholdelig. Når det bare er tomt og det opplevde fraværet av Gud overdøver alt. Alt...

 

Altså er det meg selv og egen utilstrekkelighet det handler mye om. Ikke Gud. Jeg har erfart Jesus, men lusker som disiplene duknakket, redd og fortvilet bort når nederlaget og mørket kommer like vel. Det var og er altså ikke nok med alle erfaringene - like vel. Pussig nok. Slik en gjerne tror, på avstand fra livets grelle uverdener.

 

Selvsagt har tenkningen og psykologiseringen, både egen og andres blitt mobilisert for å få kontroll på også alt dette her nevnte, men det holder ikke. Ikke en gang når grunnvoldene ryster.

Derfor sier jeg som Paulus: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis". Og så makter jeg å akseptere akkurat dette. Nemlig ikke å mestre forestillingene om Gud som tilfredsstillende dekker enhver livshendelse i ett og alt. Selv når jeg som sterkest trenger det. Fordi troens kilde overtar akkurat der jeg gir slipp. Det handler nettopp om tro. Ikke om viten, kontroll og mestring alene. Alle kategorier som dog er vesentlige og sosialt anerkjente elementer som symboler for det selvtilstrekkelige menneske.

 

Av Jobsboken og hans kamper lærte jeg at forholdet mellom Gud og mennesket er sentrert i ånd; ikke i maktdemonstrasjoner og rimelig kontrollert livs-regissering fra Gud.

 

Også da Jesus hang på korset kom bitterheten og de offensive verbale angrepene fra folk som ikke fikk lidelsen og livets forferdelige grelle farver til å stemme med troen på en kjærlig og nåderik Gud. Selv ikke etter at de hadde erfart Jesus i ny og ne. Og de (vi) hånet Han som hang på korset som da ble forlatt av alle, mens sarkasmene og påpekningene om at Gud ikke griper inn haglet. De (vi?) vil heller ha en som er håndterlig og kan forståes, en som kan gripe fatt nå, med synlige håndgripelige midler.

 

Opprøreren Barabbas, som håndegripelig heller tok til sverd var langt på vei å foretrekke fremfor denne ´passive´ kjærlighets- og nådeprofeten Kristus. Da som nå: "Hvorfor frelser du ikke deg selv? Bare vent så skal vi se om Gud sender noen engler for å redde Ham", etc.

 

Job er ikke et lite kryp som knuses gjennom makt, men er et åndsvesen som belæres. Belæres gjennom å våge å være i det egne livshelvetets mørke, og videre i åpen ærlig dialog med sine smerter, sin tvil og den fraværende Gud. Job møtes tvert imot altså bare gjennom ordet. Han forsto at synd medfører lidelse, men at lidelse derimot ikke nødvendigvis ikke skyldes synd. Livet er lidelse og katastrofer, så vel som det motsatte. Vi har like vel aldri noe annet alternativ enn å gå inn i livet igjen. Og hans venners hjelpeløshet og teologisk ødeleggende "hjelp" avslører at kongeveien til Gud er praktisert nestekjærlighet. Som igjen leder til sunn og sann livskunnskap om livet og troen; dvs til forsterket kjærlighet til Gud.

 

Kommentar #66

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Svar til Oddbjørn!

Publisert nesten 7 år siden

Nettopp. Du taler ut fra din erfaring. Den kan selvsagt ikke andre overprøve. Men du kan heller ikke overprøve min erfaring. Det lettvinte ligger nettopp i det å allmenngjøre sin egen, subjektive erfaring - og dermed implisitt sette seg til doms over andres tro og tvil.

Hei Oddbjørn du kommer med en påstand om at jeg allmenngjør mine erfaringer men da vil jeg bare påpeke at alt som kommer på trykk her er erfaringer etter bibelvers og anvisning av DHÅ som lett kan kontrolleres bare en tar seg tid. Har vel aldri overprøve dine erfaringer, men kommer du med vranglære, villfarelser vil du nok høre meg dokumentert ut ifra ordet. Tvileren er vel ute etter å få en bekreftelse eller en avbekreftelse og den som taler tro taler som sannheten, Guds Ord.

Kommentar #67

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Kjell Bjarne Sandvik

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Bjarne Sandvik. Gå til den siterte teksten.
Hei Oddbjørn du kommer med en påstand om at jeg allmenngjør mine erfaringer men da vil jeg bare påpeke at alt som kommer på trykk her er erfaringer etter bibelvers og anvisning av DHÅ som lett kan kontrolleres bare en tar seg tid.

Du kom med denne påstanden rettet til Skjeldal:  Jeg vil våge å påstå at har du kommet i en slik tvil har du aldri i virkeligheten møtt Gud.

Den inneholder en allmenngjøring, fordi du underforstått her hevder at alle som kommer "i en slik tvil" egentlig aldri har vært ordentlig kristne.  Det er ikke bare en påstand, men sågar en grov påstand, som du ikke har grunnlag for eller myndighet til å framsette - verken overfor Skjeldal eller andre.

Kommentar #68

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Jeg har sympati med mennesker som lider og av den grunn kommer i troskriser.

Men det kan være lett å føle deres klage og anklager som et uønsket besvær.

- Hold dine troskriser for deg selv. Min Gud er en god Gud.

Er ikke vårt Gud-gitte oppdrag å lindre og forsone i den grad det er mulig? Ikke ved hjelp av bortforklaringer og enkle løsninger, med ved hjelp av kjærlighet og omtanke.

Paulus har et innholdsrikt uttrykk: "Samfunnet med hans (Kristi) lidelser". 

"... så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser ..."

Og : "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov."

Kommentar #69

Asbjørn Bergs1g

61 innlegg  1513 kommentarer

prosesser

Publisert nesten 7 år siden

Livet lever sitt eget liv, pleier jeg og si. Noen ganger føyer jeg til med litt humor...vil du være med så heng på...som vi sang i ei vise som barn. Prosessene og det kjempende mennesket midt i dette, beskrivelsene dine Eriksen får meg av en eller annen grunn til å tenke på Henry Nouwen. Har hatt en del Aha opplevelser gjennnom hans bøker, eller at bearbeidelse som har pågått i meg over tid, alle tanker, alle ord, kamper fant sitt svar i gjenkjennelsen/hans beskrivelser om det å leve... og nok en puslebrikke falt på plass i det som kalles Meg. På samme måte kan jeg kjenne igjen tilstander eller noe av situasjonsom en/prosessen/det det daglig liv,  bak dine ord. 

Kommentar #70

Helge Erik Solberg

37 innlegg  61 kommentarer

Utan tvivel är man inte riktigt klok

Publisert nesten 7 år siden

Jeg har med stor interesse lest Eskil Skjeldals to artikler om tvil i Dag og Tid, og jeg har med like stort engasjement fulgt debatten her i Verdidebatt. Dette fikk meg til å minnes en artikkel av religionsprofessor O. Wikström, Rapport från en existenspaus, i Tidsskrift for den norske legeforening. Wikström overlevde en hjertestans og kom med noen noen svært leseverdige refleksjoner etter denne ekstremt eksistensielle erfaringen, som han hever til et viktig metaplan. Han skriver bl.a.:

Att tvivla är en del både av mitt yrke och min läggning. Utan tvivel är man inte riktigt klok. Men under det har jag stabil basal tillit till att en extern realitet faktiskt finns. Men den tilliten är inte grundad på en randomiserat studie, utan evidensen är subjektiv och existentiell – som alla hållningar till livsgåtorna förblir. Jag vet inte säkert; men jag tror.

Jeg synes Wikström peker på noe viktig: Tvilen er troens konstruktive partner.

Kommentar #71

Tania Randby Garthus

67 innlegg  661 kommentarer

Det handler om tillit

Publisert nesten 7 år siden

Troen på Gud handler om tillit, også når vi ikke forstår eller når urettferdighet og ondskap rammer.

Å være villig til å legge seg uforbeholdent i hans hender og stole på at han fortsatt har kontroll og er der midt i kaoset. Å stole på at han tåler vårt sinne, vår tvil og fortvilelse.

Vi kan ikke forstå Gud med vårt intellekt, prøver vi det havner vi i blindgater som forsterker tvilen eller frarøver troen.

Troen krever barnets sinnelag, en uforbeholden tillit til vår Far om at han er til å stole på selv når alt rundt og inne i oss rakner.

Dere må bli som barn igjen sa Jesus. Det lille barnet tar blikket vekk fra selvet og fester det i en annens blikk for å bli bekreftet. Åpent, uforbeholdent, tillitsfullt og helt avhengig. Det ligger det mye visdom i.

Kommentar #72

Kirsten Schei

17 innlegg  1008 kommentarer

Ser man det:-)

Publisert nesten 7 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Ergo måtte jeg våge å gi slipp. La Gud være Gud, og sette gudsbildene fri;

Her sier du noe meget viktig. jeg ser deg her som en ærlig  grundig tenkende bror.

Hva du her sier er det også jeg med mine fattige ord forsøker å formidle: 

Gud er så stor, at vi må være villige til å ta et skritt tilbake om vi skal klare å se Han .Og vil vi vite hvem Han er må vi  la han være GUD !!

Som tidligere yrkessjåfør bruker jeg noen ganger termer som: Vi har nemlig "vikeplikt" for Herren og det er av avgjørende betydning å overholde den for å kunne se Han istede for å havne i kollisjon /(troskrise) med han.

Om vi så gir Gud plass nok til å vise seg som den han selv formidler Han egentlig er , får vi se det vakreste av det vakre! 

STORE VAKRE GUD!!

Ha en velsignet dag:-)

Mvh Kirsten 

Kommentar #73

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Ja

Publisert nesten 7 år siden
Anne Jensen. Gå til den siterte teksten.
, men så tror jeg også at troen på Jesus er nok. Det meste av alt det andre, er i beste fall avsporinger og kan føre hvem som helst på ville veier, bort fra evangeliets enkelhet.

Du har en befriende enkel holdning til å tro på Jesus.Og det holder livet ut om du fortsetter med det.

Jeg syns det ser ut som at det er en sammenheng mellom det å begynne å studere mennesketanker i litteraturen eller på et studiested og med å få tilført tvil i sinnet sitt.

Legg merke til hva de sier de som forteller om sin tvil på denne tråden og andre steder.De har begynt å lytte til de mennesker som er opptatt av "Har Gud virkelig sagt" og lignende tvilsføde fra den onde.

Hvis man da ikke har personlige erfaringer med den levende Gud ved åndelige opplevelser i livet,blir selvfølgelig slike tanker besnærende fristelser til å flytte fokus over på det meningsløse ved å tro på en usynlig fraværende Gud.

Troen ligger i hjertet...IKKE i hodet. Dermed blir det å fatte Gud med sin forstand en umulig øvelse.

Om jeg var "hjerneforelsket" i min elskede kone,ville all tvil om hun var den rette kunne feste seg lettere i meg enn om kjærligheten var flyttet til mitt hjerte.For fra hjertet utgår det vi ER som individer.

Det gjelder også troen på om Jesus er virkelig eller ikke.

Vi ser på barnets tillitsfullhet som det optimale i til værelsen.Hvorfor har vi gjort livet så komplisert ved å kaste vrak på dette.? 

Kommentar #74

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Ergo måtte jeg våge å gi slipp. La Gud være Gud, og sette gudsbildene fri; og også la helvete fortsatt å måtte stri -tungt og mindre tungt. I beste fall fraværende. Det eneste jeg orket var faktisk å si at jeg ikke orket. Jeg kunne gi slipp på det å skulle få Gudsbildet til å stemme gjennom å la livet være det det er... og la Gud være Gud.

Et fantastisk åpenhjertig kommentar som du kommer med i kjærlighet til din neste.  Bånn ærlig og nakent inn til beinet.  

Slik min forståelse er av det ovenfor siterte er at du der og da, endelig ga opp motastanden, grublingen og virkelig la livet ditt i Guds hender.  Du oppga gudsbildene dine, og lot DHÅ vise deg Gud.  Du overga livet ditt til Jesus.  Da skjedde det som Jes 57, 15 forteller oss:

Den som er knust og nedbøyd i ånden 

15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          han som troner evig,
          Den hellige er hans navn:
          I det høye og hellige bor jeg
          og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          gi hjertet liv hos dem som er knust.

Jeg har også vært der i det stummende mørke.  Jeg som hadde en brennende tro fram til konfirmasjonsaldren, ble ateist i mer enn 30 år.  Så fant Gud meg igjen eller jeg fant igjen Gud.  

Jeg fikk den samme festen som den fortapte sønn.  Det helt utrolige herlige fantastiske og en nærhet til Herren som er umulig å beskrive med ord.  Jeg greier ikke å beskrive den rene  kjærlighet og fred, frihet fra alle verdens bekymringer og tanker.  Hele meg var fylt av det vidunderligste klare lys som lyste over meg og inn i meg.  Jeg var bla i dødsriket og i salme 23. Så fikk jeg beskjed om å gå ut av huset ut på terassen og se utover parken som ligger inntil huset vårt.  Alt lyste av Gud.  Hvert blad - hvert gresstrå.  Alt var gjennomlyst av Gud.  Så Gud Er den Han er.

Men i tunge stunder, hviler jeg i disse erfaringene av hva vi har i vente - det fantastiske Gud har gjort i stand til oss.  Den utrolige hvile - det utrolige paradis.

Da jeg er langt ned og Gud synes fjern, så er min vei tilbake til nærheten og kjærligheten slik: Jeg vet fra Jesu ord at da jeg er som svakest - da er Gud nærmest - og derfor er jeg som sterkest.  Er det virkelig ille så roper jeg av all kraft etter Gud - kom roper jeg.  Og å rope etter Gud er utrolig sterkt da en er i "nød" for da hører Gud.  Vær utholdende i ropene.  Men prøver jeg å rope uten å være i nød, da nytter det ikke.  For da svikter stemmen.

Er troen svak - kall på Jesus og be han beskytte deg mot fristelser og kreftene som herjer.  En bønn som må bes høyt og ikke inne i deg.  Apgj 16, 18

18 Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen.

Kommentar #75

Anne Jensen

36 innlegg  4891 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Hvis man da ikke har personlige erfaringer med den levende Gud ved åndelige opplevelser i livet,blir selvfølgelig slike tanker besnærende fristelser til å flytte fokus over på det meningsløse ved å tro på en usynlig fraværende Gud.

Troen ligger i hjertet...IKKE i hodet. Dermed blir det å fatte Gud med sin forstand en umulig øvelse.


Åndelige opplevelser er ikke noe "garanti" for at troen blir bevart. Tvil innebærer jo også tvil på om det man "opplevde" (eller trodde at man opplevde) virkelig var (fra) Gud.

Og jeg forstår tvilen veldig godt. Jeg tviler selv. Eller "frykter" at dette livet er alt. Og det er vel (kanskje) per def tvil(?)

Så for meg har det kokt ned til å velge å tro at Jesus var den Han sa at Han var, og at troen på Ham gir håp om evig liv. Jeg vet ikke, kan ikke vite. Men jeg tror :-)  Og jeg forventer heller ikke "bekreftelse" på det jeg tror, før Gud (evt) gjør det som bibelen lover ("en ny himmel og en ny jord") Inntil da må vi gjøre det beste ut av det livet vi har her og nå.

Kommentar #76

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Hvor leter vi? hva ser vi?

Publisert nesten 7 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
«Eg har sett all mi lit til Gud. Men no er eg trøytt av å vente på teikn frå Gud.»

Det første som slo meg når jeg leste innlegget var: Hvilke tegn venter du på? Hvor leter du?

Det står mye om tegn i Bibelen, i NT fikk jeg 70 treff, og begynte å lese. Dette fra Joh. 12 viser vel hvordan tegn virker på de fleste.

Joh 12:37 Men enda han hadde gjort så mange tegn for deres øyne, trodde de ikke på ham.

Da jesus spurte de 12 om de også ville forlate Ham, svarte Peter: hvem skal vi gå til? Du har det Evige Livs Ord!

Dette har jeg gjort til mitt svar når tvilen har rammet meg. Jeg har ingen andre enn Jesus når det røyner på.

Da min mann var syk av kreft var vi mange som ba om under. Lengselen etter å se under blir stor når en er rammet av alvorlig dødelig sykdom. Men jeg tviler på om en helbredelse hadde ført til tro for noen. Alt kan visst forklares....eller bortforklares :-)

Men når jeg ser meg rundt ser jeg vel egentlig tegn og under over alt? Fra blåveisen om våren, til det nyfødte barnet i armene. Når en ser utviklingen fra egg og sædcelle... jeg ser både tegn og under i det!Men det er også så lett å bortforklare!

Det er bare DHÅ som kan vise, forklare og overbevise oss om tegnene fra Gud selv!

Hvordan få øyet på det? Ved å holde seg nær Jesus uansett. Både i gjerning og i bønn. Ved å lydig følge Ham selv om vi ikke ser hele veien.

Selv har jeg det siste året opplevd det største "tegnet" ved at en forbeder blir minnet på om å be for meg, og sender meg mailer med bibelvers som passer akkurat inn i min dag. Det er nesten for utrolig til å være sant, for han kjente meg ikke på forhånd. Han kan umulig vite når det røyner på mest, eller hva som er dagens største utfordring for meg. Derfor ser jeg Guds nærvær og kjærlighet i de ordene jeg får sendt. Det er fra Ham selv!

Jeg fikk for en tid siden dette bibelverset:Heb 12:1-2
1 Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss,
2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.

Og det førte meg straks til denne sangen av Hans Johan Sagrusten :-)

1. Hald blikket festa på Jesus
når du med Peter er langt ifra land.
Når alt ikring deg er stormvér,
og du går under, lyft blikket mot han!

Hald blikket festa på Jesus,
for Jesu auge er festa på deg!
Han ser di fortid og framtid,
han kjenner vegen du går steg for steg.
Hans hjarte bankar i kjærleik til deg,
han gjer deg sterk, og han stør din steg.
Han gjev deg kall til å vandre din veg
med blikket festa på Jesus.

2. Hald blikket festa på Jesus
når alt ikring deg vil vende det bort.
Hald blikket festa på krossen,
lat auga fyllast med det han har gjort:

Hald blikket festa på Jesus…

3. Hald blikket festa på Jesus,
så vender Frelsaren blikket ditt ut
mot folkemengda som ventar,
som stundar etter den levande Gud.

Hald blikket festa på Jesus…

 

 

 

Kommentar #77

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Hodet og hjertet

Publisert nesten 7 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Troen ligger i hjertet...IKKE i hodet. Dermed blir det å fatte Gud med sin forstand en umulig øvelse

 

Ja, mon tro det ?     Som han sa østfoldingen:  " Det er lov å bruke hue"  -- også.  "Hjertet" er jo her en metafor, eller et annet ord for selve følelseslivet.  Det viser seg at mange som går bare på følelser ofte sporer av, ikke av tvil, men av følelser og jag etter opplevelser, og dermed ofte ramler ut i fanatisk sekterisme.  Følelser og opplevelser kan også bedra.

Følelseslivet er viktig for troen, men ikke alfa og omega.  "Hodet" eller intellektet er også en viktig del av troens vesen.  Her kommer den sanne og ekte tvilen inn som en korrigerende faktor, vel å merke hvis en velger å bruke den på rett måte.

Vi må skille mellom tvil og vantro.    Tvilen spør alltid etter svaret.  Vantroen bryr seg ikke , den er seg selv nok.

Så, jeg forstår ikke helt hvorfor du vil kappe hodet av troen ?

Kommentar #78

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Svar til Oddbjørn!

Publisert nesten 7 år siden

Du kom med denne påstanden rettet til Skjeldal: Jeg vil våge å påstå at har du kommet i en slik tvil har du aldri i virkeligheten møtt Gud.

Ja jeg ser og står ved denne påstanden, når vår kjære bror er kommet så langt at han skulle ønske han var en ateist for å slippe lidelsene er det et høyt rop om hjelp. Min påstand kan vel føles som en slegge i hodet men var ment å ryste han slik at han skulle begynne å tenke litt. Når vår bror i en lengre tid har gått på en veg som har egentlig ført han til kanten på stupet er det vel legalt å spørre seg, vandrer jeg på den rette vegen, fører denne stien meg til Gud og Himmelen?

Når jeg skriver her inne skriver jeg til alle utifra det ståsted der jeg selv har hørt Guds stemme, er helbredet utallige gonger og egentlig fått den hjelpen jeg har bedt om, har svarene drøyt har det alltid vært min egen fortjeneste. Er jeg noe spesielt? Nei slettes ikke men det at jeg har hørt Guds stemme og har erfart at Ordet holder hva det står skrevet og lover har det gjort det enkelt for meg og en umulighet å tvile på Gud.

Her i Norge har vi to hovedsyn på veien til frelse, igjennom dåpen og igjennom troen på den oppstandne Jesus Kristus med påfølgende dåp. Bibelen presiserer tydelig at det er bare en dåp og en vei til frelse å da er det for meg helt uforståelig at vi enno like før Jesus kommer igjen fortsatt opererer med to. Noen må nødvendigvis basere sitt liv på en falsk lære, fungerer det ikke i den ene siden må det være lov å peke på det andre alternativet uten å bli steinet. 

I min tidlig vandring med Jesus brente et bibelvers seg inn i min visshet, Guds Ord er så enkelt at en dåre ikke skulle kunne gå seg vil, fritt tolket. Dette forbindte jeg med å være litt enkel å det resulterte i at når det sto  at det var bare en veg til Jesus, den som tror og blir døpt skal bli frelst så trodde jeg det. Og for hver lovnad Ordet gir har jeg begynt å ta de til meg og erfare det skjer som ordet sier, derfor er jeg troende døpt, ånsdøpt med tingene som tegn og mange gonger helbredet. Har også bedt for andre som er igjen blitt friske, tar en til seg ordet uten å sette spørsmålstegn ved det vil en erfare etter hvert at Ordet holder det det lover.

To gonger har jeg spurt Gud hvorfor? Den første gongen var mens jeg tjente på Levende Ord, gong etter gong i løpet av år kom de samme frem til forbønn, da kom mitt første hvorfor? Svaret var; Egentlig tror de ikke, de øyner ikke å se at ting kan ta litt tid, at en helbredelse eller et mirakel kan være en prosess.Som et bilde på det gav Han meg bryllupet i Kanan! Den andre gongen var over frustrasjon over alt som blir tillagt å være Guds Ord her inne, svaret jeg fikk var som følgende. Tviler de, setter se spørsmålstegn ved skapelsesberetningen har de allerede forkastet Meg, dvs at alt annet som er skrevet vil de også sette spørsmålstegn ved, de blir aldri å tilhøre Guds Rike hvis de ikke vender om.

Om vi ikke blir som barn står det skrevet, barn setter ikke spørsmålstegn hva foreldrene sier hvis de lever i et normalt familieforhold, det foreldrene sier er Lov og slik er det med vår Himmelske Får også.



Kommentar #79

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
«Som truande har eg bygd opp eit forråd av sterke bøner, klager, bibeltekstar og røynsler av Gud for dagar som desse. Men no er alt skore ned til beinet. Gud har drege seg tilbake. No skulle eg gjerne ha vore ateist. Då kunne eg lite på det rasjonelle og ikkje denne guden som aldri syner seg.»

Nå er alt skåret ned til beinet.. . Vel, bra sier nå jeg for først da kan man erkjenne at det ikke er noe lys i mørket/ løgnen (kirken).

Problemet er at mennesker ikke tror Guds ord men menneskets trosfundamenter/ religioner. Kirken er ett eksemplarisk godt eksempel på utroskap imot Gud hvor den opphøyer Gud men dysser ned den vei Gud peker på mens kirken bygger egen vei til himmelens trone. På denne vei krever man Guds hjelp men hvorfor skal Gud støtte opp under utroskap?

Gud har ikke noe valg enn å vente på at mennesket erkjenner løgnens vei på denne jord for så å omvende seg til nettopp Ham som skapte denne jord og univers. For hvorfor skal Gud besvare utroskap så utroskap skal lønne seg?

For litt over en 20 års tid siden trodde jeg på Jesus, Faderen og Den Hellige Ånd men jeg i min ferd hadde ikke vendt meg fra min egen vei. Jeg satt på en pub og hadde på vei min andre halvliter innabords. Langbordet jeg satt på var halvfullt med god stemning og jukeboksen spilte i bakgrunnen. Det økte på med folk og snart var puben full. Ei jente satte seg på enden av langbordet, hun var arg og forbannet. Hun skjelte høylydt og i kraftige ordelag ut falske kristne mennesker som liksom var så gode mennesker. Jeg som personlig trodde i all hemmlighet syntes det egentlig var greit nok og forstod henne. Men så begynte hun på samme måte i kraftig ordelag å anklage Gud i tillegg til å klage på Ham fordi Han ikke svarte. Det ble nok for meg og jeg blåste kraftigere ut enn henne følgende:

"Si meg, hvorfor skal Gud svare på bønner når de som tror Ham ikke engang gidder å høre på Ham, ei heller følge Ham, som du sier og forbanner de troende for, de holder jo ikke engang Sabbaten! Og forresten hadde det vært noen kristne som hadde holdt Sabbaten hadde jeg gått med de!" Hestens Bøn, Flekkefjord.

Det ble helt stille i puben, til og med musikken fra jukeboksen spilte ikke mere (mon tro hvorfor) og ingen sa noe som helst mere, ingen. Etter flere lange sekunder måtte jeg bryte stillheten ved å skifte tema ved å snakke med ham som satt ved siden av meg. Bare så det er sagt, i og med at jeg nå er SyvendeDags Adventist (SDA). Jeg trodde ikke det fantes kristne som holdt Sabbat på den tid og visste ikke om SDA. Guds ord er tydelig om Sabbaten, kirken og teologene er ikke tydlig på noe om Guds ord, kirken og menighetene mørklegger og skyggelegger Guds ord. 10 år etter ble jeg en SDA, bare der har jeg funnet noen som søker Guds ord og sannheten deri. Jeg har forsøkt mange andre men funnet så mange ERROR i forhold til Guds ord at jeg visste at de egentlig ikke trodde Gud, men seg selv. Sorry altså men jeg kan ikke se noe annet oppriktig. Alle som tror og "tror" ve at vi er ved sndens tid og som det var på Noahs tid skal det da nå være. Da var det slik:

1 Mos 6,5 Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.   

Er kirkens tanker og bakenforliggende følelser grunnlegende (ubevisst eller ei) onde? Ett reelt spørsmål.

Poenget er at kirken ikke lærer om Gud ifra Guds ord men om dogmer og tradisjoner fra denne verdens vantro og fedres tro. Hvorfpor er det slik mon tro? Når man da der søker sannheten finner man at det ikke stemmer, man dør derfor fra troen og blir enten forherdet konservativ, liberal på ett eller annet vis eller en ateist. Om man ikke erkjenner Guds ord og tar til seg det at denne verdens Herre er Djevelen. Man blir da enten en reell satanist, som da er til syvende og sist på samme side som de foregående eller på den andre siden ett Guds barn.

Eskild Skjeldal har nå sjansen til å forkaste løgnen og med det gå for Sannheten.

 

 

http://www.youtube.com/embed/zJpEQEs-6bs  

Kommentar #80

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
Eskild Skjeldal har nå sjansen til å forkaste løgnen og med det gå for Sannheten

 

Og sannheten er bare sabbaten ?

Kommentar #81

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Er det stygt å le av dette gullkornet?

Publisert nesten 7 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.
Og sannheten er bare sabbaten ?

Jeg håper ikke det, for jeg klarer ikke å la være.

Kommentar #82

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
de holder jo ikke engang Sabbaten!

Det kan jo være klokt som kristen å høre hva Jesus sier om det siterte.  Matt 12, 4-6

  3 Men han svarte: «Har dere ikke lest hva David gjorde da både han og mennene hans ble sultne?  4 Han gikk inn i Guds hus, og de spiste skuebrødene, som verken han eller mennene hans hadde lov til å spise, men bare prestene.  5 Eller har dere ikke lest i loven at prestene hver sabbat bryter sabbaten i tempelet og likevel er uten skyld?  6 Men jeg sier dere: Her er det som er større enn tempelet!  7 Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: ‘ Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld.

Det er barmhjertighet jeg vil ha sier Jesus.  Han vil ha kjærlighet.  

Den jødiske rabinneren og lærde Jacob Neuner har skrevet om dette i boka "A rabbi talks with Jesus".  Han er dypt overbevist om en jødisk utlegning av de hellige skrifter.  Samtidig har han stor respekt for de kristnes tro.

Han viser til Matt 11, 28-30

28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Det er altså ifølge Nuener slik: Jesus er Herre over Sabbaten. Jødene skal hvile hver 7. dag og gjør det på sabbaten.  Mens de kristus troende Matt 11, 29b finner hvile i vår sjel i troen på Jesus. Det er det som forståes med at Jesus er Herre også over sabbaten.  Det burde være enkelt å forstå.  Jesus er vår sabbat.

Jesus var ingen var ingen rabbinsk reformator, som ville gjøre livet lettere for folk.  Her dreier seg ikke om byrden er lett.  Det er Jesu autoritet som står på spill. Det er stridens virkelige kjerne.  Jesus er Loven - Guds Ord i egen person.  Det virkelige spørsmålet er om Jesus virkelig er menneskesønnen.  De som mener at kristne må overholde sabbaten, leder altså Kristus troende inn i villfarelse.  For i det valget så sier de at Jesus ikke er Guds sønn.

Jesu oppstandelse på ukens første dag innebærer for kristne, for de som tror på Jesu nåde og frelse, at det nå blir den første dag - ved skapningens begynnelse - som er Herrens dag.  Vesentlige elementer fra GTs sabbat overføres nå til Herrens dag i form av nattverd, bordfelleskap med Jesus.  

Det bør være foruroliggende for kristne at enkelte Jesus troende, underkjenner søndagen som Herrens dag og som fri og hviledag i et samfunn basert på kristne verdier.  De kan umulig se at den står i kontinuitet med Israels Tora..

Kommentar #83

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

To spørsmål:

Publisert nesten 7 år siden
1. Når jeg tviler, burde jeg legge den frem for Gud som et problem, eller bare la den ete om seg? 2. Når jeg ser andre som tviler, ligger under tvil, burde jeg hjelpe dem eller fordømme dem?
Kommentar #84

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Hei

David wilkerson så noe bra om dette med å holde viledagen Helligt, ville dele dette

Jesus selv sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Matt 11:28). Han sier: "I tro må dere gå inn i faderens sabbatshvile. Dere må nekte å bære deres byrder til og fra deres hjem lenger, og i stedet legge dem alle på meg. Jeg er Herre over sabbaten. Og jeg er den eneste som kan bære deres byrder!"

Jeg spør deg - hvorfor er det så mange kristne som avslår Jesu tilbud? Jeg tror at om Jeremia levde i dag, så ville han bli målløs over alle de kristne som fortsetter å bære sine egne byrder av synd og kamp mot fristelser. Han ville sannsynligvis rope ut:

"Hvorfor bærer dere alle disse byrdene på en slik herlig sabbat? Sa ikke Jesus til dere slik jeg sa til Israel: 'Bær ingen byrde inn i ditt hus'? Så hvorfor fortsetter du å bære rundt på en slik byrde? Dere skal ikke bære noen byrde på sabbaten - for det er en hellig dag for Herren!"

Poenget her er at sabbat betyr at vi skal slutte med våre egne gjerninger - vårt strev i menneskelig styrke - for å fortjene Guds frelse: "Dere skal ikke bære noen byrde ut av deres hus og ikke gjøre noe arbeid på sabbatsdagen. Men dere skal holde sabbatsdagen hellig, som jeg befalte deres fedre." (Jer 17:22).

Her er hemmeligheten til hvordan vi skal helligholde sabbaten. Vi skal legge alle våre byrder over på Jesus, og stole på at hans Hellige Ånd skal gi oss styrke for livet. Det er riktig - vi ærer sabbaten ved å legge ned alt selvstrev i forsøket på å kjempe oss vei gjennom synd og fristelse.

Dette er et bud vi skal overholde ikke bare på søndag - men hver dag!

Jeg Tror at Hele Dette Avsnittet Hos Jeremia Er Profetisk om Kristus og Hans Kirke!

"Men hvis dere hører på meg, sier Herren, så dere ikke lar noen byrde komme gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig og ikke gjør noe arbeid på den dagen,

Da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, dra inn gjennom portene i denne byen på vogner og hester, de selv og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere. Da skal denne byen bli stående til evig tid" (Jer 17:24-25).

Nå vet vi at Kristus er Davids ætt. Og vi vet at han sitter som konge på Davids trone. Men hvem er de konger og fyrster som Jeremia beskriver her - Jerusalems innbyggere som rir på hester og kjører i vogner?

Vi er disse menneskene! Og vi er blitt gitt et utrolig løfte her: Ved å komme med alle våre byrder til byrdebæreren vil vi leve i fred for alltid. Hans plan for oss er at vi skal leve fri fra alt slaveri!

Jesu befaling om å legge alle våre byrder på ham er faktisk ikke et valg. Vi skal gjøre det på grunn av vår tillit til ham. Bare når vi tillater ham å bære våre byrder vil han virkelig bli konge og herre i våre liv:

"Men dersom dere ikke hører mitt ord om å holde sabbatsdagen hellig og om ikke å bære noen byrde inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da vil jeg tenne ild på portene, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slokne." (vers 27).

Profeten sier: "Dersom dere ikke vil adlyde Guds bud om å slutte å bære deres byrder på hans sabbat, så vil det ende med at de fortærer dere! Dere vil tilbringe all deres tid med å snakke om deres smerte, påkjenninger og sorg. En brann vil brenne i dere, og den vil ikke slokne. Og til slutt vil dere bli ødelagt - fordi dere bar deres egne byrder!"

Tragisk nok så beskriver dette mange troende i dag. Noen kan knapt sove om natten, fordi de aldri slutter å tenke på sine problemer. De går igjennom sakene påny og påny i sine tanker og undres: "Hvor var det jeg gjorde feil? Og hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?"

Når de våkner opp går tankene med en gang til deres byrder. De kommer på én når de står i dusjen .... så en annen når de kler på seg .... så en annen ved frokost bordet. Tilslutt, når de endelig går ut gjennom døren er de så nedlesset av byrder at de ikke engang klarer å smile. De er lik esler - nedlesset, aldri har de fred, og sleper sine byrder fra sted til sted.

Mange slike kristne kjenner ikke engang til en times hvile i Kristus. Hvilket utrolig fattig vitnesbyrd! De forteller verden at Kristus ikke har noen kraft til å befri oss fra våre byrder!

Å Legge Ned Dine Byrder er Ingen Lett Oppgave!

Du kan si til deg selv: "Her, Herre - ta alle mine tanker og bekymringer. Jeg legger dem alle på deg. Jeg ønsker ikke å bære dem en dag til!"

Allikevel er ikke dette så lett som det kan høres ut for. Å legge ned dine byrder krever drastisk handling. Det krever en kraftig besluttsomhetshandling - og en type kirurgi som bare den Hellige Ånd kan utføre.

Vi ser dette illustrert i Nehemias bok. På den tiden hadde israelittene trofast og flittig bygd opp igjen Jerusalems murer. Men med en gang murene var tilbake på plass, overså folket fullstendig overholdelsen av sabbaten. Hver uke passerte lange rekker av nedlessede dyr gjennom Jerusalems porter, på vei til og fra markedet med alle slags varer.

Lik Jeremia ble Nehemia sint da han så all denne aktiviteten finne sted på sabbaten. Han skriver:

"Ved samme tid så jeg i Juda noen som trådte vinpressene om natten og førte hjem kornbånd og lesste dem på eslene, og likeså vin, druer, fikener og alle slags varer. Og de førte det til Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dagen de solgte disse matvarene." (Neh 13:15).

Profeten advarte folket om å legge ned alle sine byrder og ære Guds sabbat. Men de ville ikke lytte. Så Nehemia tok et trinn videre i sin anmodning: "Da gikk jeg i rette med stormennene i Juda og sa til dem: Hva er det for en ond gjerning dere gjør? Dere vanhelliger sabbatsdagen!" (Neh 13:17). Han sa: "Jeg skjente på dem, prekte til dem og advarte dem. Men ingenting hjalp!"

Til slutt fikk Nehemia nok. Han visste at folket trengte åndelig kirurgi. Så han tok i bruk drastiske virkemidler:

"Så snart det ble mørkt i Jerusalems porter før sabbaten, befalte jeg at dørene skulle lukkes, og at de ikke skulle åpnes igjen før etter sabbaten. Jeg satte noen av mine tjenere på vakt ved portene slik at ingen varer kunne føres inn på sabbatsdagen." (Neh 13:19).

Nehemia satte skiltvakter ved portene. Men selv dét avskrekket ikke det byrdebærende folket! De slo leir ute hele natten igjennom, og bar rundt på sine byrder mens de ventet på at portene skulle åpnes: "Kjøpmennene og de som solgte alle slags varer, overnattet da utenfor Jerusalem både én og to ganger." (Neh 13:20).

Kjære, dine byrder vil alltid slå leir utenfor ditt sinn - og venter på en mulighet til å hoppe tilbake igjen. Du kan legge dem ned om natten. Men om morgenen vil de være der - de samme gamle bekymringer og tanker - og venter på at du skal ta dem opp. Ingen preken kan kaste dem ut, og ingen advarsel kan drive dem bort.

Så hva gjorde Nehemia for å få slutt på all byrdebæringen? Han sier: "Da advarte jeg dem og sa til dem: Hvorfor overnatter dere foran muren? Gjør dere det én gang til, så legger jeg hånd på dere! Fra den tid kom de ikke mer på sabbaten." (Neh 13:21).

Da Nehemia kom til slutten på sin tåleevne, så truet han med makt. Og kjære, det er akkurat dét vi må gjøre, for å holde alle byrdene utenfor våre tankers porter! Lik profeten må vi rope ut fra vår sjel: "Dette er ikke Guds måte! Jeg lever i sabbatshvilens tid - men min sjel har alt annet enn hvile. Alle mine plager og bekymringer kommer og går som det behager dem. Jeg må ta herredømme over disse byrdene, for enhver pris!"

Lik Nehemia må vi tale til våre bekymringer og tanker - å henvende oss direkte til dem, i Guds språk: "Dere kan ikke slite meg ut lenger - fordi jeg har en byrdebærer! Jesus har lovet å løfte alt av meg. Og jeg kaster dere ut akkurat nå, i hans dyrebare navn!

"Jeg lukker mitt sinns porter for dere. Dere har ikke lenger adgang. Og dersom dere kommer tilbake for å plage meg, så binder jeg dere sammen og kaster dere ut i det ytterste mørke!"

Skriften sier: " .... kom de ikke mer på sabbaten" (vers 21). Kjære, dersom vi forblir trofaste med å legge ned våre byrder, så vil de "ikke komme mer på sabbaten." Og det vil være bevis nok på at vi virkelig lever fri fra alle tunge byrder!

Så sier Nehemia at: " .... dørene skulle lukkes, og at de ikke skulle åpnes igjen før etter sabbaten ...." (vers 19). Hva betyr denne siste setningen - "etter sabbaten"? Det betyr "himmelen" - vårt endelige hjem! Du skjønner, Guds hviledag kaller oss til å leve alle våre dager fri fra frykt, engstelse og bekymring - å vandre i Ånden, uten flere tunge byrder - helt til Jesus kommer og henter oss hjem!

Jeg spør deg - holder du hviledagen i ditt liv akkurat nå? Eller bryter du sabbaten? Kjære hellige, sannheten er, du har ingen rett til å bære en eneste byrde lenger.

Be med meg nå: "Jesus, i tro skyver jeg alle disse bekymringene og byrdene ut av mitt sinn. Jeg ønsker ikke å finne meg i dem lenger. Her Herre - ta min økonomiske byrde, mitt sorgfulle hjerte, min fysiske smerte, min fristelse. De er alle dine. Dette er din hviledag - og jeg vil holde ditt bud!"

Noen slutt ord, Jeg kjente meg igjen i dette budskapet et godt og viktig budskap for den troende som kan kaste all bekymring på Herren.så kan vi overgi oss å vile i Herrens Hender.

mvhRune

Kommentar #85

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
1 Mos 6,5 Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

Er kirkens tanker og bakenforliggende følelser grunnlegende (ubevisst eller ei) onde? Ett reelt spørsmål.

Poenget er at kirken ikke lærer om Gud ifra Guds ord men om dogmer og tradisjoner fra denne verdens vantro og fedres tro. Hvorfpor er det slik mon tro?

Poenget

Kommentar #86

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Sjelen kontra hjertet!

Publisert nesten 7 år siden
Rune Holt – gå til den siterte teksten.

Troen ligger i hjertet...IKKE i hodet. Dermed blir det å fatte Gud med sin forstand en umulig øvelse.

Riktig Rune godt at en ikke er helt alene om sin tro og forståelsen av Ordet her inne, sjelslivet våre sanser sender sine signaler til hodet, sansene våre sier dette er bra, fornuftig, virker rettferdig, lukter vondt eller er godt. Hjertet er der hvor Jesus og DHÅ har sin base for kommunikasjon med Gud for de som tror og for Gud å tale til sine barn. Sjelelivet vårt steller i stand bare rot for oss for det foretrekker bare det som virker behagelig for oss, men Gud via hjertet Jesus og DHÅ taler som bibelen og ikke etter våre følelser å det er ikke alltid like behagelig.

Kommentar #87

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Eloi eloi lama sabaktani

Publisert nesten 7 år siden
Jesus Kristus, ca år 30, under romersk straff ved korsfestelse. Betyr: min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Er åpningsverset i klagesalmen, salme 22
Kommentar #88

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Hvor mange her på tråden tenker...

Publisert nesten 7 år siden
...at det å lide, stride, utholde motgang, bli prøvd for troens skyld er noe alle kristne får i noe grad?
Kommentar #89

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Egil Wold

Publisert nesten 7 år siden

"Hvor mange her på tråden tenker...at det å lide, stride, utholde motgang, bli prøvd for troens skyld er noe alle kristne får i noe grad? "

Jeg melder meg på.

Jeg er kanskje en av de eldste som er innom tråden, og har nok mange års erfaring i både medgang og motgang. Begge deler kan føre til prøvelser.

For min egen del er det visst de lange peiodene med medgang som har medført de største prøvelsene for troen.

Jeg glemte mange ganger å takke!

Jeg fikk det kanskje for travelt med "alt mulig", slik at tid med Jesus ble nedprioritert til en kort morgen eller aftenbønn. Jeg burde jo ha Jesus med hele dagen! I alt hva jeg holdt på med!

Samvittigheten blir også lett sløvet når alt går på skinner. Så, plutselig kan en stå midt ute i tvil og vantro med begge beina i søkkmyra!

Jeg har stor medlidenhet med de som føler at de er på vei bort. Jeg kan bare anbefale som i min forrige kommentar: Hold blikket festet på Jesus!

Jeg tror ikke all verdens filosofi eller vitenskap kan erstatte dette.

 

Kommentar #90

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

sitat fungsjonen fungerer ikke.

Egil Wold skrev:

...at det å lide, stride, utholde motgang, bli prøvd for troens skyld er noe alle kristne får i noe grad?

svar:

Slik jeg ser det er dette noe som rammer alle, har selv fått erfart dette mange ganger.

Vil faktisk påstå at dette er helt normalt og faktisk endel av kristnlivet.

 

Kommentar #91

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Den er tankevekkende...

Publisert nesten 7 år siden
Ragnhild Kimo. Gå til den siterte teksten.
For min egen del er det visst de lange peiodene med medgang som har medført de største prøvelsene for troen.

Jeg glemte mange ganger å takke!

... hvor lett blir man ikke da overrumplet av motgang som kommer brått på...

 

Kommentar #92

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Egil Wold. Gå til den siterte teksten.
... hvor lett blir man ikke da overrumplet av motgang som kommer brått på...

Jeg har hatt mine ting å stri med i unge år, men i voksen alder har det vært mye velsignelse. Det bekymrer meg en del, akkurat som om jeg venter at det skal veies opp for... 

Kommentar #93

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Troen vil bli prøvet

Publisert nesten 7 år siden

Skriften sier at troen vil bli prøvet. Å være kristen betyr ikke at man unnslipper alle vanskeligheter. Den riktige innstillingen i møte med motgang er ”regn alt som bare glede”. Dette er ikke en følelsesmessig reaksjon, men en overveid, intelligent vurdering av situasjonen ut fra Guds perspektiv, der man ser prøvelser som et middel til å vokse moralsk og åndelig. Vi gleder oss ikke over prøvelsene i seg selv, men over det mulige utfallet av dem. Prøvet innebærer tanken om at vår ekthet blir testet. Prøvelser disiplinerer oss, lutrer troen og tar bort alt som ikke er ekte ved den. Tålmodighet innebærer ikke en passiv resignasjon når livet blir vanskelig, men en positiv urokkelighet som tappert holder ut.

 

Kommentar #94

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Ja, slik jeg ser det...

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
Slik jeg ser det er dette noe som rammer alle, har selv fått erfart dette mange ganger.

Vil faktisk påstå at dette er helt normalt og faktisk endel av kristnlivet.

... så går noe av debatten ut på spørsmålet om "hva skal jeg leve med/bære som et kors, vedvarende, kanskje hele livet", og "hva skal jeg søke å få befrielse/helbredelse/svar på/lindring fra/klarhet i".

...ikke da bare sykdom, men ubesvarte svar, eller ting som virker (for øyeblikket) meningsløst osv... 

Kommentar #95

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Bra kommentar Gunnar...

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
Skriften sier at troen vil bli prøvet. Å være kristen betyr ikke at man unnslipper alle vanskeligheter. Den riktige innstillingen i møte med motgang er "regn alt som bare glede". Dette er ikke en følelsesmessig reaksjon, men en overveid, intelligent vurdering av situasjonen ut fra Guds perspektiv, der man ser prøvelser som et middel til å vokse moralsk og åndelig. Vi gleder oss ikke over prøvelsene i seg selv, men over det mulige utfallet av dem. Prøvet innebærer tanken om at vår ekthet blir testet. Prøvelser disiplinerer oss, lutrer troen og tar bort alt som ikke er ekte ved den. Tålmodighet innebærer ikke en passiv resignasjon når livet blir vanskelig, men en positiv urokkelighet som tappert holder ut.

... helt enig, men vil også føye til at når man er "inne i tvil og anfektelse" så er det veldig vanskelig å begynne med å se etter noe å glede seg over... Man må på en måte bestemme seg for å utholde smerten, i håp om at Gud bærer en gjennom, og etter det så vil man komme til en større erkjennelse av at "...alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud,..." ( fra Rom. 8,28).

Men de som står oppi i det burde nok først finne noen solide, modne troende å dele det med, før de eventuelt forsøker å "presse seg" til å regne "alt som bare glede".

Da kan det fort bli et krav istedet for en frukt av prøvelsen.

Det Skriften sier som er riktig, blir tatt feil, fordi man starter å nøste opp i feil ende, eventuelt forsøker å løse opp knuta ikke i en av endene, men midt inne blodknuta der det er strammet helt til...

...funker ikke...

...kjør på med olje, la det ligge til det det er så gjennombløtet av olje at det sklir fra hverandre...     

Kommentar #96

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Egil Wold. Gå til den siterte teksten.
... helt enig, men vil også føye til at når man er "inne i tvil og anfektelse" så er det veldig vanskelig å begynne med å se etter noe å glede seg over... Man må på en måte bestemme seg for å utholde smerten, i håp om at Gud bærer en gjennom, og etter det så vil man komme til en større erkjennelse av at "...alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud,..." ( fra Rom. 8,28).

Jeg er enig i det.

Men akkuratt derfor er det viktig å glede seg, fordi gleden i Herren er vår styrke. Denne styrken jager svakheten og smerten på dør.

Det er dette som er nøkkelen til hvordan vi kan komme seirende ut av prøvelser og vanskeligheter. Nøkkelen er glede! Vi bes om å akte det for en glede når vi kommeri mange slags prøvelser. Gleden i Herren er vår styrke, og ved å aktivisere denne når ting "butter i mot" vil vi kjenne at vi får kraft og visdom til å gå seirende ut av situasjonen.

Kommentar #97

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Jeg tror det er som Ragnhild Kimo sier...

Publisert nesten 7 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har hatt mine ting å stri med i unge år, men i voksen alder har det vært mye velsignelse. Det bekymrer meg en del, akkurat som om jeg venter at det skal veies opp for...

... ved å leve nær Gud, og ved å leve i takknemlighet for det vi har, så holder vi oss unna lunkenhet...

... da er det også lettere å se hvor det er Gud ber oss om å bidra mer...

... Gud gir jo gaver, og Jesus lærte jo oss å be "gi oss vårt daglige brød".

Det er ikke en liksom-bønn, vi skal få lov å be om det vi trenger til livet...

Har vi overflod på noe; tid, penger, evner, muligheter, spesielt utstyr, så kan det være at Gud kaller oss til å bidra mer, men da etter evne...

Gud kaller alle kristne i den vestlige verden til å solidarisere med forfulgte kristne andre steder i verden, og mennesker som lider overalt...

Praktisk barmhjertighet er et vern mot sløvhet... da tar man del i lidelsen...

Man må bare se til (tror jeg) å ikke forstrekke seg, eller gå uten Gud, eller "helt egenrådig"...

 

Men å gå i ferdiglagte gjerninger utelukker ikke fra vårt perspektiv at vi må bestemmes oss for å gjøre det...

 

For eksempel, spre evangeliet - er det bare en hobby?   Nei, det er å være delaktig i at mennesker for del i det evige liv..., og det kan skje på mange måter, gjennom mange forskjellige bidrag...

 

Hvor er det man har overflod (per dags dato)?

Da kan man enkelt dele av dette.

 

Om man har hodet to meter undre vann, og i tillegg er der storm på overflaten, så er det beste man kan gjøre å dra i tauet til livbøya...

 

Prester og teologer som har masse tvil, må ikke gå med det for seg selv; de må heller faktisk prate med de som har en sterk tro..., til og med la seg "belære" av lekmenns kristne...

 

10 års teoretisk utdannelse, kan sammenlignes med militær-trening.

Man trener, men man vet ikke hva det er å møte skarp skyts, før man faktisk er i ekte krig...

Man kan alle manøvrene, men virkeligheten utgjør et helt annet trykk; en helt annen greie...det er liv og død...      

Kommentar #98

Egil Wold

2 innlegg  1814 kommentarer

Prøvelser er nok forskjellige fra individ til individ...

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
Men akkuratt derfor er det viktig å glede seg, fordi gleden i Herren er vår styrke. Denne styrken jager svakheten og smerten på dør.

Det er dette som er nøkkelen til hvordan vi kan komme seirende ut av prøvelser og vanskeligheter. Nøkkelen er glede! Vi bes om å akte det for en glede når vi kommeri mange slags prøvelser. Gleden i Herren er vår styrke, og ved å aktivisere denne når ting "butter i mot" vil vi kjenne at vi får kraft og visdom til å gå seirende ut av situasjonen.

... og da kan nok veien ut være litt forskjellig for den enkelte...

Gud er god, og jeg tror at Han alltid gir en utvei sammen med fristelsen/prøvelsen...

Her blir man ikke utlært... Jeg er det ihvertfall ikke... så dette blir mer deling enn "oppskrifter"... :)

 

Men du har mye bra tanker Gunnar... 

Kommentar #99

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Jesus er ærlig, han sier det som det er. Han nølte ikke med å fortelle menneskene hva de kunne vente seg hvis de fulgte han. Jesus tilbød sine etterfølgere problemer, forfølgelse og død.Vi gjør Jesus en alvorlig bjørnetjeneste dersom vi får folk til å tro at å være en kristen er en lettvint vei. Jesus sa aldri det. Veien til herligheten har alltid innebåret et kors.Er vi villig til å betale prisen?

Kommentar #100

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Jesus lærte jo ved motgang og elendighet og av den grunn ble Han frelst av nåde. Det er også vår vei.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere