KrFs Dobbeltkommunikajson og regjeringsspørsmålet

Det nærmer seg valget og kristne velgere har blitt fortalt at etter 8 år med avkristning og rød-grønt flertall skal omsider KrF “garantere” landet en ny regjering “så sant de får makt til det”.  Etter min mening har KrF ikke garantert noe som helst bortsett fra at de på ny vil gjøre hva de kan for å hindre at FrP får innflytelse. Jens Stoltenberg kan sin sedvane tro hevde at det er kaos på borgerlig side. KrF’s dobbeltkommunikasjon gir ham gode kort på hånden.

For KrF og Venstre har igjen “dannet front” mot FrP. Det advares nå sterkt mot en blåblå regjering. “Vi vil kjempe for å gi sentrum i norsk politikk reell innflytelse”, sier Hareide. Hvordan har han tenkt å gjøre det? Ved å hindre FrP å komme i regjering og selv stå utenfor? Hvor er logikken? Hva slags innflytelse får KrF da? Det kan synes som om KrF ikke har lært noe som helst etter 8 år på tribunen mens landets kristne verdier raseres. Skal velgerne nok en gang bli ført bak lyset av at en stemme på KrF igjen legger veien åpen for Jens og et mulig borgerlig samarbeid faller i grus?

La oss se på et sannsynlig scenario: Arbeiderpartiet er i siget på grunn av borgerlig kaos og blir igjen landets største parti ved valget 9. september. Høyre & FrP blir den desidert største borgerlige blokken der begge ønsker samarbeid. Krf kommer på vippen. Hva vil skje?

For det første: De fire ikke-sosialistiske partiene vil forsøke å finne en plattform for en ny regjering. Dernest: Det blir aldri aktuelt med Hareide og co. i en regjering uten FrP, så lenge FrP etter alle solemerker vil bli større enn V og KrF til sammen. (NRK-kommentator Magnus Takvams analyse av KrF-fløyens vurderinger i politisk kvarter - s. 3 nederst, Dagen 17.august.) Hareides drøm om å bli statsråd henger altså ulastelig sammen med at de godtar FrP som regjeringspartner, men KrF og Venstre vil ikke det. En flertallsregjering med alle fire partier er dermed så godt som utelukket.

Høyre må nå forsøke å skaffe seg mandat til å danne en mindretallsregjering. Et KrF på vippen vil være nøkkelen. Det er da naturlig at Erna Solberg vil søke regjeringssamarbeid med den nest største blokken, nemlig FrP. Vil KrF (og Venstre) godta en blåblå regjering? Etter eget utsagn vil de bekjempe denne med alle midler, så neppe.

Da begynner det å bli interessant. Høyre kan forsøke sentrum noe FrP selvsagt ikke vil godta etter vrakingen fra sentrumskameratene. Tilbake står en ren Høyre regjering. KrF og Venstre vil nok støtte den, men her trengs også FrP som fødselshjelp. Kan vi forvente at FrP og Siv Jensen som landets nest største borgerlige parti etter titalls år med utestengelse enda en gang vil signere en borgerlig regjering de selv ikke får ta del i på grunn av KrF som hele tiden har latt det skinne igjennom at det viktigste var å holde FrP utenfor regjeringskorridorene? Jeg tviler på at FrP vil være “garantist” for en høyreregjering under slike omstendigheter. Dermed kan forkludring, intriger og FrP fobi fra Hareide sin side medføre at heller ikke Høyre får mandat til å danne regjering der alle de borgerlige partiene vil stille seg bak. Hva da? Ballen går over til Jens. For en regjering må vi jo ha.

Å satse på parhestene Hareide / Skei Grande for alle dem som ønsker en ny kurs for landet og en borgerlig regjering etter 9. september kan fort vise seg å bli en risikofylt øvelse.