Roald Iversen

19

Utilgivelige handlinger?

22. juli - to år etter Utøya. Finnes det mennesker som ikke bør tilgis, og handlinger som er utilgivelige?

Publisert: 20. aug 2013

Drapene utenfor regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 reiste mange fundamentale spørsmål som ikke kunne behandles i den påfølgende rettssaken, spørsmål som ikke handlet om statusen til norsk rettspsykiatri eller om spesialavdelinger i politiet som satt handlingslammet i en pram ute på Tyrifjorden, spørsmål som ikke dreide seg om hatytringer fra brysomme bloggere eller om angrep på demokratiet.  

Retten til liv.

Ett av spørsmålene som mange stilte seg i etterkant, men knapt våget å uttale høyt, var om det finnes mennesker som ikke bør tilgis, og om det finnes handlinger som er så onde at de må karakteriseres som utilgivelige. Tanken på å gjeninnføre dødsstraff ble lansert av barske bloggere med hår på brystet. Den mest grunnleggende menneskerettigheten, retten til liv, ble ikke lenger oppfattet som absolutt. Det var uro i befolkningen.  

Siste henrettelse.

Dødsstraff ble avskaffet i Norge i1979, 103 år etter at bøddelen hadde latt øksa falle over nakken til Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen på Ekromstormyra i Løten, det siste myndighetsdrapet etter en sivil rettssak i Norge. Døde menn kan som kjent ikke tale. Døde menn kan ikke endre seg. Døde menn kan ikke angre sine ugjerninger og be om tilgivelse for dem. David M Lerman som i mange år arbeidet som jurist i det amerikanske strafferettssystemet, skrev for noen år siden en artikkel med tittelen: ”Tilgivelsen i strafferettssystemet. Hvis den har sin plass der – hvorfor er det vanskelig å få øye på den. The Forgiveness Project i England har stilt samme spørsmål og utarbeidet såkalte ”tilgivelsesprogrammer” hvor de innsatte har fått anledning til å reflektere over sin egen forbrytelse, forsøke å se den fra offerets perspektiv, vurdere om de skal be om tilgivelse, men også å vurdere om det har vært mennesker i deres egen oppvekst som har krenket dem, og som de kan vurdere å tilgi. Av alle fengselsprogrammene i England er det dette programmet som har fått best skussmål blant de innsatte.

Ikke enestående.

Det som skjedde den 22.juli 2011 var en nasjonal tragedie. I verdenssammenheng er tragedien dessverre ikke enestående. Trudy Goviers forteller i sin bok Forgiveness and Revenge om en mann som i januar 2000 meldte seg for det lokale politiet et sted i Pakistan med følgende ord: ”Jeg er Javed Iqbal og jeg har drept hundre gutter”. Han hadde lurt dem, i all hovedsak gategutter mellom 6 og 16 år, med til sin leilighet i Lahore, gitt dem mat og underholdt dem, tatt bilde av dem, og siden misbrukt dem seksuelt og kvalt dem. Så hadde kvittet seg med kroppene på en grusom måte.

Avvist.

Som motiv oppgav Javed Iqbal at han ville hevne seg på politiet som ikke hadde tatt han på alvor da han, mange år i forveien, hadde anmeldt to tjenere for seksualisert vold mot ham. I stedet opplevde han først å bli latterliggjort og avvist med beskyldninger om at han hadde bedrevet sodomi, dernest fengslet og torturert av politiet. Hans mor hadde grått over hans skjebne. Nå ville han at 100 andre mødre skulle få gråte over sine barn.

Dømt til døden.

I mars samme år ble Javed Iqbal dømt til døden. Han fikk hundre dødsdommer, en for hvert barn han hadde drept. Dommen var at han skulle henges foran foreldrene til de 100 barna. Dette kan sies å være en ekstrem variant av ”gjengjeldene rettferdighet,” slik vi finner den uttrykt i 2. Mosebok, kapittel 21, 23 – 24: ”Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme”.Dommerens motiv for å drepe Jahved Iqbal var ikke mye annerledes enn Iqbals motiv for å drepe barna. Forskjellen var at rettsstaten mente at barna døde ufortjent, mens Iqbal ville få som fortjent. At Javed Iqbal ble funnet død på cella før dommen var iverksatt, endrer ikke dommerens intensjon om å dømme etter prinsippet om ”gjengjeldende rettferdighet”.

Forskjellige prosesser.

Eksemplene ABB og Javed Iqbal viser oss to ulike rettsprosesser. Begge var massedrapsmenn. Og nå reiser jeg mange spørsmål som det ikke er mulig å svare på i en kort kronikk. Sett at Javed Iqbal ikke hadde dødd på cella, og sett at både han og ABB en gang ville komme til sans og samling og greide å ta inn over seg hvilken smerte deres handlinger hadde medført; sett at de gav uttrykk for en dyp anger over sine handlinger og ikke lenger så grunner som var gode nok til å forsvare dem, sett at de lovte å begynne å leve et bedre liv og sett at de på alle mulige måter demonsterte at de faktisk gjorde det, ville de da kunne tilgis?  

Lettere å tilgi?

Ville forbryterens anger gjøre det lettere for ofrene og deres pårørende å tilgi? Er angeren nødvendig for tilgivelsen? Hva ville det å bli tilgitt kunne bety for forbryteren? Hva ville tilgivelsen kunne bety for den som eventuelt valgte å tilgi? Og hva ville slike tilgivelsesprosesser gjøre med oss andre som fikk kjennskap til dem? Ville vi se dem som et uttrykk for håp for menneskeheten, eller bare som uttrykk for en grenseløs naivitet?

Forbryteren som offer.

Den danske filosofen, Thomas Brudholm, har lenge vært kritisk til å snakke om tilgivelse etter massemord. Å gjøre det, hevder han, er å legge en sten til den byrden som de overlevende allerede bærer på. Det er noe rett i det. Men også en forbryter kan være et offer. Hans familie likeså. En mor vil aldri se sin sønn bare som en drapsmann. Hvorfor skulle vi andre bare se ham på denne måten. Tilgivelsen forutsetter at man ikke reduserer forbryteren til forbrytelsen, men ser ham som et menneske, som oss. Tilgivelse innebærer ikke at man aksepterer krenkelsene, overgrepene eller drapene.

Ikke enkelt.

C. S. Lewis skrev en gang: ”Alle sier at tilgivelse er en fantastisk idé, inntil de selv står overfor noen som de må vurdere å tilgi”. Tilgivelse er ingen enkel affære. Ingen kan presses til å tilgi. Tanken på å skulle tilgi en drapsmann vil vekke avsky hos mange, men det finnes eksempler på at drapsmenn er tilgitt og at det har endret både drapsmannen og de overlevende ofrene radikalt. Når man ikke kan forstå, unnskylde eller forklare det onde ut fra forestillinger om en biologisk eller sosial arv eller tilfeldige omstendigheter, slik tilfellet ofte er når man står overfor alvorlige forbrytelser, da er kanskje det å tilgi det eneste man kan gjøre for å komme videre i livet, hvor umulig det enn høres ut.  

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK i VÅRT LAND, 22. JULI 2013

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Tilgivelse

Publisert rundt 7 år siden

Jeg trenger ikke tilgi mine fiender - jeg har allerede skutt dem.(Ramón Nervalez)

Kommentar #2

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

1879 og 1945-46-47-48

Publisert rundt 7 år siden

Jeg synes det er rart at forfatteren hopper over dødsdommene og henrettelsene i årene  etter 1945.  Hva om det kommer en ny situasjon som ligner, eller har moralen blant folket endret seg slik at dødsdommer vil være utenkelig i all fremtid ?   Men det er kanskje en annen debatt.  Når det gjelder 22/7 synes jeg at det kun er de overlevende ofrene og ofrenes pårørende som har rett til å uttale seg om tilgivelse.   Min egen empati og selvinnsikt sier imidlertid -   var jeg en av dem, ville jeg oppfatte snakk om tilgivelse som en hån.

Kommentar #3

Arnt G. Arnesen

5 innlegg  382 kommentarer

Enkelt svar!

Publisert rundt 7 år siden

Det finnes ingenting som ikke kan eller skal tilgis. Tilgivelse er vanskelig i svært mange tilfeller, men for egen del er tilgivelse veldig viktig.

Kan anbefale følgende bok om dette viktige emnet: http://shop. ellelministries.org/forgiveness-gods-master-key.html

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Jeg tilgir mine fiender, jeg spør ingen om lov til å tilgi. "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere". Og hvis jeg ikke får kontakt med vedkommende til å tilgi på ordentlig, legger jeg likevel alt ned så fort det lar seg gjøre for å slippe å bære på urett. Jeg trenger ingen dypere dogmatikk på dette. 

Kommentar #5

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.
Men det er kanskje en annen debatt. Når det gjelder 22/7 synes jeg at det kun er de overlevende ofrene og ofrenes pårørende som har rett til å uttale seg om tilgivelse. Min egen empati og selvinnsikt sier imidlertid - var jeg en av dem, ville jeg oppfatte snakk om tilgivelse som en hån.

Same her!

Kommentar #6

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Tilgi!

Publisert rundt 7 år siden
22. juli - to år etter Utøya. Finnes det mennesker som ikke bør tilgis, og handlinger som er utilgivelige? ----------------------------------------Å tilgi vil alltid være noe som er vanskelig og for noen handlinger synes det helt umulig. Men det du ikke klarer alene er der hjelp å få hos Jesus og tilgivelse er den eneste måten å komme videre i livet på. Blir du sittende fast i hatet vil aldri helbredelsesprosessen komme i gang og du blir hengende fast i sorgen. Sorgen bryter sjelen og kroppen din ned og du lett kan ende opp som et vrak, så tilgi.
Kommentar #7

Monica Farinetti

70 innlegg  354 kommentarer

Tilgivelse vs sanksjonering

Publisert rundt 7 år siden

Tilgivelse er en privat og individuell oppfattning.

Sanksjoner skal virke forebyggende og preventivt.

 

Og - tilgivelse er relativt og varierer.

 

I andre land, spesielt i midt-Østen er slike handlinger nesten daglige - dessverre.

 

Tilgivelse er lært. Det handler om refleksjon og rasjonalisering.

Ideellt sett bør vi tilgi, men ikke kreves !

 

Monica

Kommentar #8

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Nei ikke kreves!

Publisert rundt 7 år siden

Ideellt sett bør vi tilgi, men ikke kreves ! 

Hører stadig om de mange som har store vansker for å komme igang igjen med livene sine, ikke kan jeg forstå fult ut deres smerte heller men smerter har jeg god greie på. Jeg fikk ingen revet bort av mine kjære slik de gjorde men jeg grov meg ned i selvmedlidenhet og over år var det vel ikke mamge plasser jeg ikke hadde det vondt, vondt i sjela og vondt i koppen. Da jeg var en kristen var det ifra det holdet jeg fikk hjelp, for å gjøre en lang historie kort kom jeg hjem ifra den turen helt frisk, Gud hadde lært meg hva tilgivelse betydde. Blir ein sittende fast i hatet/selvmedlidenheten vil aldri helbredelsesprosessen komme i gang og du blir hengende fast i sorgen. Sorgen bryter sjelen og kroppen din ned og du lett kan ende opp som et vrak som jeg blei, så mitt råd er tilgi. Skulle det være helt umulig så gi sinnet,hatet og utilgivelsen til Jesus for han kan og vil hjelpe deg bare du slipper Han til.

Kommentar #9

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Vi straffer av preventive hensyn, ikke som hevn.

Publisert rundt 7 år siden

Hva som legges i å tilgi kan variere. Jeg skal ikke gå inn på det. Men jeg vil sitere fra min kommentar nylig; mitt menneskesyn:

Jeg lærte og forstod som femåring at ingen kan noe for at de har det utseende de er født med. Heller ikke kan de noe for det hvis de har vanskelig for å lære og det går dårlig på skolen. Og de kan heller ikke for det selv dersom de er belemret med negative og destruktive egenskaper som sterk aggresjon. Jeg spurte derfor: Hvorfor kommer ikke alle til Himmelen? Der er jo all ondskap og plager fjernet hos alle. Det var for 80 år siden. Etter 22/7 skrev jeg følgende her på Vd:

"Diskuter gjerne alt av betydning for en forbedring av vårt samfunn og vår verden. Men glem ikke at:

Når et barn er født, er det utstyrt med et bestemt sett av arveanlegg. Og så begynner omverden å påvirke det, på godt og vondt. Personligheten, med evner og mangler, er til enhver tid resultatet av dette samspillet mellom arv og miljø. Og individets handlinger kan ikke frigjøres fra de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det således er gitt – og selvfølgelig ikke selv har skapt.

Ingen vet hva vårt kjæreste, som vi holder i armene, uforskyldt kan ende opp med å bli, hvis alt går galt. Det har i disse dager vært sagt mye om ondskap og kjærlighet. For noen år siden ble en ung jente på nordvestlandet drept av en nederlandsk gutt på ferie. Under rettsaken var det to mødre som falt gråtende om halsen på hverandre. Kanskje er det håp?"

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere