Hva med en begrunnelse, Åmås?

Knut Olav Åmås nevner meg i Min Tro-intervjuet i Vårt Land 10.08. Han har akademisk bakgrunn, og er selv homoseksuell, men argumenterer bare emosjonelt. Han er ikke uenig i at jeg fikk Fritt Ords Pris 2009, sier han, fordi jeg bare sa det mange tenkte. Det stemmer ikke. Det jeg snakket om og fremdeles snakker om og imot, og som ingen homoseksuelle ennå har argumentert for, er realiseringen av barnemarkedet som legitimt tilbud.

Homoseksuelle og deres venner lot den gangen som om de oppfattet informasjon om barnemarkedet som sjikane rettet spesielt mot dem. De var den nye kundegruppen, og de ville gli ubemerket inn på markedet som kjøpere av barn. De ble legitimert gjennom den homofile ekteskapsloven, bioteknologiloven og barneloven (vedtatt 2008). Barn av kvinner med partner, medmor, som var villig til å skrive under på et papir der hun påtok seg forsørgelsen av barnet som om hun var barnets far, mistet retten til far, jfr. § 4a. Det gjaldt lesbiske i og utenfor homofilt ekteskap. Snart får vi en like absurd konstruksjon, medfar, og homoseksuelle menn vil sørge for at deres kjøpebarn mister rett til mor i norsk barnelov, samt innføre surrogati i Norge.

I det skjulte. For meg ble det spesielt at så mange valgte å se bort fra at dette markedet allerede hadde eksistert i årtier, men bare vært anerkjent i det skjulte. De fleste sterile menn har skammet seg over ordningen med sæddonorer. Sædfar måtte være anonym. Jeg vil tro at mange menn fremdeles ikke vedstår seg sterilitet og helst ønsker å skjule det for omgivelsene.

Barn har siden 2005 krav på å vite fars navn ved fylte 18, men det gjelder bare hvis det er obligatorisk å få vite det. Det er det ikke. Mange barn og godt voksne kan leve i en kronisk underbevist forvirring. Dårlige forhold til far kan tilbakeføres til hemmelighetskremmeriet som oppstår i familier uten erkjente sannheter. Jeg skrev imot anonymitet første gang i 1987, i en kronikk i Dagbladet.

Åmås hevder at jeg burde tenke mer på at det finnes mange dårlige foreldre. Jeg vil tro at det er få filosofer som har trukket frem akkurat det tema så ofte som jeg har gjort. I 1977 ga jeg ut romanen Kvinnepakten med en komplisert og negativ morsskikkelse. Farsskikkelsen der var heller ikke nevneverdig kjærlig og omsorgsfull. Noen i kvinnebevegelsen tilga meg ikke det. Mange barn er ikke spesielt ønsket eller elsket, de klarer likevel livet godt når de spiller på sitt eget lag. De kan tilgi sine foreldre og selv leve i tilgivelse.

Retorikken. Åmås hevder at homoseksuelles barn er sterkt ønsket. Er de det? Eller er det den politiske retorikken som snakker? Er han for surrogati for seg selv? Vil han kjøpe barn i India eller Latvia? Faktum er at lesbiske som har skaffet seg barn, skiller seg like ofte som tidligere, 3 ganger så ofte som ektepar gjorde til 2009. Nåværende statistikk for homoseksuelle menn i homoekteskapet kjenner jeg ikke, men promiskuitet er ofte et kjennetegn på deres miljøer.

Åmås og jeg deltok i et program på Trygdekontoret (18.10.2011). Jeg var alene mot/sammen med tre homofile menn, bortsett fra programlederen. Åmås fortalte på et direkte spørsmål om fem–seks seksualpartnere, ingen overdrivelse i et moderne liv. Men den andre deltakeren Lars Daniel K. Jacobsen nevnte fem–seks kvinner og to tusen menn. Replikken som lå meg på tungen, var at selv det var altså ikke nok. Men jeg fikk ikke anledning til å si det.

Argumentet om at noen barn er sterkt ønsket er ikke et argument for at de skal tåle å miste sin sosiale identitet. Tap av sosial identitet er for de aller fleste mennesker en sterk belastning. Ingen av oss vil gi avkall på vår selvrespekt, sannhetskjærlighet og rettferdighetsopplevelse for å bli sterkt elsket. Eller tar jeg feil? Er dette noe homoseksuelle ønsker for sin egen del? Kjærlighet og omsorg er ikke nok hverken for barn eller voksne. Både barn og voksne vil også ønske seg respekt og rettferdighet. Et humanistisk/kristent samfunn burde ikke tolerere at noen barn mister sitt menneskeverd i lovverket. Skal voksne tåle det? Eller er det en særrettighet for barn med en homoseksuell mor eller far?

Illusjonsmakeri. Åmås tåler altså ikke tanken på at homoseksuelle problematiseres som «foreldre». Homoseksuelle er faktisk ikke foreldre. Bare en av dem har slektskap til barnet. At de selv og lovverket velger å kalle dem foreldre etter at de har handlet på barnemarkedet er illusjonsmakeri. Et barns foreldre er til evig tid mor og far, gudgitte gaver til hver eneste en av oss, som ingen kan fjerne eller har rett til å fjerne. Av det følger ikke et lykkelig liv eller ekstrem kjærlighet. Bare et virkelig og sant liv. Vi må alle etter hvert lære å leve med det livet vi fikk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.08.2013