Verdidebatt

Hvordan få bukt med skolegudstjenesten

Human- Etisk Forbund har valgt en forståelig, men ineffektiv strategi mot skolegudstjenesten. Skal vi ha likestilling i skolen må vi tenke nytt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har fulgt med i debatten rundt skolegudstjenesten noen år nå, og tilfeldigvis er min mor lærer på en av skolene som har befunnet seg fremst i medias søkelys. Prinsipielt vil jeg si at dette er en enkel sak. Skolegudstjenester er en uting og det vil være helt utenkelig at om femti år vil man fortsatt sende barna til kirken i julen. Samtidig, om man skal være prinsipiell vil man i områder med muslimsk flertall måtte sende elevene til moskeen, eller i skolekretser med størst andel frikirkelige velge en annen kirke. Samtidig påpeker man at det er viktig med gode alternativer for dem som ikke ønsker, men det ser ikke til at Kirken faktisk bryr seg om hva som skjer med de elevene som blir igjen. Når hørte du sist en KrFer ta opp de alternative oppleggene i Stortinget? Når hørte du sist en tilhenger kritisere de skoler som ba elevene gjøre lekser?
 
 Det er ikke en vanskelig sak, men den blir gjort komplisert av mange andre faktorer, og en av dem ble jeg oppmerksom på da jeg leste John Magne Lunds innlegg på Verdidebatt.

Utdanningsforbundet vil frata de kristne elevene – og de utgjør et stort flertall – retten til å praktisere sin religion. I mange år har skolene hatt opplegg som sikrer at ingen blir tvunget til å delta i skolegudstjenesten. Fritak og gode alternativer er viktig. Fra lærerhold avviser man påstanden om at elever som velger en annen aktivitet enn gudstjenesten, blir stigmatisert.

Da jeg leste dette forstod jeg umiddelbart hva problemet er. Problemet er den vanlige offerrollen kristne plasserer seg i når de møter krav om likestilling mellom livssyn. Jeg har skrevet om denne offerrollen tidligere, og jeg har også kritisert vestlige kristne som ser ut til å ignorere kristen undertrykkelse i andre deler av verden til fordel for å blåse opp episoder i vesten.

En advent uten et besøk i kirken er altså et angrep på kristne elevers religionsfrihet? Jeg kan ikke lese at Lund har argumentert for at muslimene bør gå i moskeen i skoletiden, noe som tvinger meg til å konkludere at Lund er for innskrenkinger i deres religionsfrihet. Studerer man utsagnet hans nøyere kan det ikke finnes noen annen fortolkning, om en da ikke akstepterer denne offertolkningen jeg nevnte over. Jeg kan akseptere at kultur- og tradisjonsargumentene er bedre enn dette, og mange at tilhengerne bruker disse, men et slikt offerargument er nesten absurd. 

Men problemet er her at Lund ikke er en hvem som helst i det norske kristne miljøet, som regel er han en fornuftig person, og når han bruker offerargumentet hva da med andre kristne? Det er ikke sikkert at argumentasjon alltid er den eneste metoden.

På dette punktet må jeg først innrømme at jeg har tatt feil, sammen med svært mange andre humanetikere. Den strategien som har blitt valgt har er utmerket, dersom en ønsker en følelse av å være et offer, men om det er skolegudstjenesten du ønsker å blitt er den mer ineffektiv.

For to år siden skrev jeg litt sleivete at elevene burde ta med vuvuzela i kirken (nei, jeg linker ikke, dere får finne den selv), det innrømmer jeg var tåpelig av meg. Samtidig ga jeg støtte til Humanistisk Ungdoms aksjon der de delte ut sovemaske og ørepropper, så det jeg skriver her er like mye en kritikk av meg selv. Problemet med denne strategien er imidlertid at en støter fra seg det store flertallet, som ikke har noen særlig mening i den ene eller den andre retningen. Kirken burde elske slike stunts, siden de ikke gjøre annet enn å fremstille humanister som bråkmakere og lite åpne for dialog. La oss legge bort denne taktikken.

Historien gir oss imidlertid gode eksempler på andre strategier. I filmen Lincoln gjengis en historisk autentisk debatt mellom Lincoln og Thaddeus Stevens. Stevens, som lederen for de radikale republikanerne ønsket umiddelbart full likestilling mellom hvite og svarte, mens Lincoln så på en slik strategi som naiv. Som Lincoln påpekte, hvis målet ditt er å gå nordover kan du ikke bare blindt følge kompasset ditt. Hva om det er en sump rett nord for der du står? Ofte vil målet i nord både føre deg vestover, østover og til tider sørover. Vi trenger ikke bare et kompass, vi trenger også kart. Vi trenger en plan. En av disse som ikke bare kikket på kompasset men på kartet et halvt århundre senere var den afroamerikanske advokaten Thurgood Marshall.

I USA, etter høyesterettsdommen i Plessy vs. Ferguson fra 1896 etablerte prinsippet om "separate but equal" mellom svarte og hvite. Tilbudet skulle være likt, men det var likevel åpnet for rasesegregering. Et forbud mot ekteskap mellom svarte og hvite var derfor ikke grunnlovsstridig Marshall, sammen med organisasjonen NAACP avskydde "separate", men i strategien deres valgte de likevel å studere kartet, og måten å få bukt med dette prinsippet var å gå til angrep på "equal". Målet var å gjøre likhet så kostbar at delstatene ble tvunget til å oppgi dette.

Da en svart student ved navn Lloyd Gaines ønsket å studere jus i Missouri var det ett problem, det fantes ingen skole for svarte i staten. Myndighetene tilbød seg å betale for at den unge mannnen skulle få sin utdannelse i en nabostat, men dette ville ikke Marshall ha noe av, og i høyesterett ble det avgjort at en delstat ikke kunne overdra sitt ansvar til en annen på denne måten, og siden staten ikke kunne tilby "equality" var de nødt til å la ham gå på den hvite skolen.

En senere sak skapte også enda mer trøbbel for delstatene var Murray v. Pearson hvor Maryland hadde to jusuniversiteter, med lik semesteravgift, lik lønn til professorene og like fagtilbud. Imidlertid var det på ingen måte lik ansinnitet, noe Marshall demonstrerte gjennom rettsaken, og siden staten heller ikke her maktet å opprettholde likhet var de tvunget til å oppgi separat. Ved å midlertidig akseptere rasesegregering klarte de å oppnå langt mer enn om de ikke hadde gjort det.

Jeg sammeligner på ingen måte rasesegrering og skolegudstjenester, men på mange måter mener jeg at Marshalls metode også er den som HEF bør benytte. Vi har i dag skolegudstjeneste og alternativt opplegg. HEF har instinktivt angrepet skolegudstjenesten, men man hadde kommet mye lengre om man hadde fokusert på det alternative opplegget. Skolen skal få beholde sitt besøk hos presten og kirken skal få fylte lokaler i adventstiden, men som begge snart vil merke, dette vil komme til å koste dem begge.

Hvis man i en tid fremover på HEFs nettsider og på Fri Tanke bannlyser ordet skolegudstjeneste. Man kan velge to strategier som vil skape nok problemer både for kirken og for skolen, uten at noen av dem kan protestere på det.

For det første, sørg for at det alternative opplegget ikke blir en salderingspost. Å arrangere  alternativt opplegg skal bli dyrt og tidkrevende, og både elever og foreldre må protestere når elevene ikke får et skikkelig tilbud.

Da jeg for noen år siden var vikar på en skole ble jeg selv satt til å passe på de elevene som hadde bedt om fritak, disse ble så plassert i et klasserom og bedt om å gjøre lekser.  Den gangen ignorerte jeg inspektørens instruks og ga dem tillatelse til å logge på datamaskinene og gjøre hva de måtte ønske der. Interessant nok hadde inspektøren på en lærersamling lest opp et skriv fra Utdanningsdirektoratet noen dager tidligere som påpekte at elevene ikke skulle gjøre lekser i denne tiden.

HEF kan informere foreldre at de selv må reagere på slappe skoleadministrasjoner. Be foreldre spørre barna om hva som skjedde på skolen og be dem ringe eller skrive brev om opplegget ikke var tilfredsstillende. Ikke nevn kirken med et ord, bare fokuser på det alternative opplegget. Fortell foreldre at de må ta dette opp på foreldremøte eller ring gjerne på forhånd.

Har skolen ikke gjort jobben sin vil jeg at rektor skal ankomme første skoledag i det nye året med posthyllen full av sinte brev. Foreldre må bevisstgjøres på at de må klage, elever må informeres om hva som er tillatt og ikke tillatt i alternativt opplegg, og enhvert brudd må medføre reaksjoner. Føl dere også fri til å ringe til skolesjefen i kommunen. Late skoleadministasjoner må grue seg til tiden med kirkebesøk.

Lag gjerne et skriv til foreldre og elever, der man tydelig påpeker hva som er tillatt og ikke tillatt. Et slikt skriv vil selvsagt også havne i hendene til ledelsen, og få ting kan motivere mer til å tilby gode alternativer enn dette.

En slik strategi vil ikke kunne kritiseres av verken kirken eller andre tilhengere av skolegudstjenester. Selvsagt må man få kritisere når skolen ikke gjør jobben sin. Selvsagt må foreldre stå opp for sine barn. Ved å legge om taktikken har du tatt bort kirkens mulighet til å kritisere HEF.

Den andre metoden går i en litt annen retning. Det er 80 000 medlemmer av HEF. Dersom vi tar 800 av dem, tror du vi blant disse vil finne én som enten:
- synger og spiller
- er en fantastisk dyktig historieforteller
- har doktorgrad eller hovedfag i paleontologi, astrofysikkk, norsk middelalderhistorie og kan veldig mye om dinosaurer, verdensrommet, vikingene, eller for den saks skyld, samuraier, cowboyer eller muligheten for tidsreiser
- har bodd i Japan, eier en kimono og kan invie barna i den japanske teseremonien
- er underholder, kan trylle, sjonglere eller lage ballongdyr
- har jobbet med TV eller film og kan snakke om hvordan det er å lage en spillefilm
- er toppidrettsutøver
- er kjendis

og vil gi noen timer gratis hvert år til noen elever som ikke vil i kirken?

Jeg vil ikke at det skal snakkes om de elevene som ikke gikk i kirken, jeg vil at det skal snakkes om de elevene som gikk glipp av hip-hopkonsert. Skolene synes det er slitsomt å lage alternativt opplegg, vel, la oss hjelpe hundre skoler. La oss samle en gruppe mennesker som vil hjelpe til for en god sak og skape et så fantastisk opplegg at elever vil tigge sine foreldre om fritak fra kirken.

Igjen, hva kan kirken si? Skal de reagere på at det var morsommere på skolen enn i kirken? Skal John Magne Lund kreve at det alternative opplegget alltid må være kjedeligere enn kirkebesøk, ellers griper man inn i de kristne barnas livssynsfrihet? Ingen blant kirkens folk kan protestere på dette, men det betyr ikke at skolegudstjenesten ikke vil være til skade for dem. For mange barn vil skolegudstjeneste være det som gjorde at de ikke møtte kapteinen på et tippeligalag eller hovedrolleinnhaveren i en kinofilm. Kirken skal være dem som hindrer elevene fra å ha en fantastisk skoledag.

Ett slikt opplegg må imidlertid være 100% konfesjonsfritt, og det trenger ikke engang være iscenesatt av HEF. For min del kan vi godt starte en egen organisasjon som formidler kontakt mellom skoler og kvalifiserte personer.

Dette er mine to forslag, og det er slik jeg mener vi bør angripe problemet. Det kan jeg hende jeg er for naiv, men det vil kanskje bare fremtiden vise.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt