Brød og blod

Først publisert på nettsiden www.usmanasif.wordpress.com

For utenforstående er det to begivenheter som slår seg ut gjennom de siste par årene i Egypt, presidentvalget i 2012 og avsettelsen av presidenten ett år etter. Ene hendelsen gir inntrykk av demokratisk fremskritt, mens andre går i motsatt retning. Hva som er lite dekket er perioden mellom disse to begivenhetene, at Mubarak regimet aldri forsvant og at det er et svakt demokratisk sinnelag i det egyptiske politiske landskap.

De mange mål

Målene med revolusjonen mot Mubarak er like mange som det er aktører i egyptisk politikk. Det foreligger ingen klar liste eller folkelig vedtak på hva disse er, men generelt tolkes revolusjonens mål å være verdighet, rettferdighet, likhet og demokrati.

Mens islamistene ved Muslimske Brorskap og Al-Nour partiene hevdet å være beskytterne av revolusjonens mål, mente opposisjonen like iherdig det samme. Målene mente disse partiene skulle oppnår gjennom deres politiske program som var influert av ideologisk ståsted. En islamsk stat ifølge islamister, en sekulær stat ifølge sosialister og nasjonalister og en sammenblanding av disse ifølge tradisjonalister. Den yngre garden ved Tamarrod (Opprørerne) på sin side var også høylytte om ytringsfrihet, noe som var lite adressert av de øvrige. Ironisk nok skulle blant annet Tamarrod rope etter hæren for å intervenere mot en demokratisk valgt President.

Midt i alt dette var det glemt at den gjengse egypter var opptatt av arbeid og inflasjon under massemønstringene. De var mer interessert i en sterkere økonomi, et mer robust rettsapparat og en bedret lov og orden situasjon enn i valg og ytringsfrihet.

Det er et egyptisk problem at demokratiets idealer står svakt. Men siden islamistene ikke var innstilt på rettigheter og frihet som definert av internasjonale menneskerettigheter og opposisjonen ikke var demokratisk innstilte med tanke på virkemidler for å drive sin motstand øynet hæren sin sjanse.

I klassisk stil tok militæret det som bevis å bruke en genuin folkelig massemønstring som trigger for å igjen komme på banen. Denne gangen som helter i manges øyne.

Misforstått støtte

Muslimske Brorskapet og Al-Nour vant valget til nasjonalforsamlingen med henholdsvis 38 og 28% i 2012. Oppslutningen var nok til å kunne forme en majoritetsregjering hvor koalisjonspartnerne tilhørte den islamistiske fløyen i politikken.

Støtte fikk disse partiene, men støtten ble mistolket å gjelde ideologisk. Brorskapet har ifølge flere analytikere en ideologisk støttebase på rundt 20%, mens Salafistpartiene er marginale. Grunnen til den høye støtten skyldes først og fremst en velfungerende organisasjon i forhold til de øvrige partiene og pengestøtte fra Gulf-landene. Folkelig støtte minket raskt og ved første valgrunde til presidentvalget noen måneder senere fikk Brorskapets kandidat Mohamed Morsi 25% av stemmene. Dette nok til å gå videre til annen runde hvor han så vidt fikk et flertall. I et presidentvalg hvor motparten ble sett på som Mubarak-regimets representant var det utrolig mange som heller valgte motparten fremfor Brorskapets kandidat.

De nylige protestene mot Morsi ble likedan misforstått å være et oppgjør med en islamsk stat og motstand mot prinsipper i Grunnlov basert på sharia kodeks. Storparten av det egyptiske folk er dypt konservative på et tradisjonelt vist, noe som gjør Brorskapets pietistiske og Salafistenes reaksjonære tolkning relativ ukomfortabelt. Det samme gjelder motstanden mot sosialister og nasjonalister som raskt blir koblet opp mot tidligere diktatorer. Motstanden mot Morsi var sammensatt av alt mellom kristne, muslimer, nasjonalister og sosialister og selv salafister som innså at det var rett tidspunkt å hoppe av fra en synkende båt.

En annen misforståelse var at hæren hadde trukket seg tilbake. Hæren har hatt makten i Egypt siden kongedømmet ble avskaffet på 50-tallet. Hosni Mubarak var kun en figur som ble avsatt, hæren og deres politiske virke bestod. Morsi i sin tur aksepterte hærens krav om at forsvarsdepartementet skulle drives av hærsjefen og at grunnloven skulle bevare paragrafer om at spesielle militærdomstoler skulle være relevant for fornærmelser så vagt som ‘trussel mot nasjonal sikkerhet og suverenitet’.

Hva galt gjorde Morsi?

Det var begrenset hvor stort spillerom Morsi hadde eller kunne utføre på et år. De strukturelle problemene var altfor store til å kunne løses på så kort tid. Men Morsi og regjeringen kunne gjøre mye som var i dere makt men som ikke ble gjort feil. Tre ting står ut som forklaringsfaktor for den massive opposisjonen.

Valgene til nasjonalforsamling og Presidentembete var i en slik kritisk fase ikke ment å være ordinære. En slik situasjon innebærer at prinsipp om inklusjon og forsoning anvendes som veiledende, noe som gjør det nødvendig å skape en storkoalisjon. Det var stor skepsis fra opposisjonspartiene på grunn av Brorskapets tro om at valgvinneren tar alt. Dette mente Brorskapet var nødvendig for å beskytte revolusjonen, mens opposisjonen mente det omvendte.

Presidenten anså det ikke viktig å delta på kroningen av kopternes nye pave, en minoritet under sterkt press gjennom forfølgelse og terroranslag. Heller ikke så han nødvendigheten av å ta avstand fra sterk anti-shia hatretorikk i en forsamling hvor han var tilstede. Shia muslimene har møtt motstand fra tidligere regimer når det gjelder bygging av moskeer uten endring under Morsi.

Brød og hvete er sentral i egyptisk hverdag og inflasjon på hveteprisene har alltid mobilisert reaksjoner. Egypt som er nettoimportør av hvete valgte under Morsi å stoppe import. Proteksjonisme er viktig for utviklingsland, men da bør det foreligge realistiske forventninger, Egypt har ikke nok dyrkbar mark til å kunne brødfø sin befolkning og som følge av importforbud reduserte nasjonale hvetereserver og prisen økte. I sum var Morsi en splittende og lite sympatisk President for dem utenfor hans politiske ståsted.

Den andre tabben var å omfavne hæren og politiet for å unngå nettopp at han ble utsatt for kupp. En av de viktigste grunnene til at folk i Midtøsten og Nord-Afrika gjorde opprør mot diktatorene var nettopp volden og mishandlingen de led fra disse institusjonene, og det var forventet at strukturelle endringer skulle komme til disse institusjonene. Morsi valgte isteden å hylle politiet og hæren ved flere anledninger uten nevneverdige reformer.

Den tredje feilen var å ta eierskap til religionen. Brorskapet har brukt religionen under sin regjeringsperiode for å legitimere handlinger og kritisere motstandere. Motstanderne har blitt fortalt at kritikk av Brorskapets politikk er kritikk av islam. Kritikk gjennom presse og tv ble oppfattet å være blasfemisk og flere saker ble rapportert mot kritikerne blant dem satirikere, journalister og intellektuelle. Selv kritikk av Morsi ble gjennom loven forbudt og enhver påstand som ble oppfattet å fornærmende mot Presidenten ble straffeforfulgt. Ikke rart at det sivile samfunn fant det svært vanskelig å ha sympati med brorskapet under kuppet, selv på prinsipielt grunnlag. Mange mente nemlig at Morsi var alt annet enn demokratisk i sin fremferd.

Kan kuppet støttes?

Et militærkupp var det som skulle fjerne Hosni Mubarak og samme skulle fjerne Mohamed Morsi. Begge var demokratisk valgte, men hvorav Mubarak ble valgt gjennom et strengt autoritært valgsystem hadde Morsi et mandat fra et fritt Egypt. Mens Mubarak representerte tiår på tiår med autokrater, var Morsi der som følge av et folkelige opprør.

Men hvorfor støttes de av et så bredt lag av folket? For å forstå denne må en se på hvor langt demokratiet har kommet i det egyptiske samfunn og sinnelag. Demokrati starter ikke med en stoppeklokke fra et valg avholdes, og den gir heller ikke folkevalgte fullt spillerom da lovgivning begrenses av universale menneskerettigheter. Denne konseptet står svakt i Egypt og er ikke kun et islamistisk problem.

Alle politiske partier ønsker å fargelegge en nasjonal identitet etter egen ideologi, og Brorskapet øynet dette som sjansen for å gi sitt inntrykk. Imidlertid skulle mekanismer som begrenser folkevalgtes ønsker på områder som ytrings- og trosfrihet ikke være sterke nok til å stoppe dette, og med fravær av klare retningslinjer og parametere for en Grunnlov var det også uklart hvem som skulle holde maktfordelingen i balanse hvis institusjonene skulle finne på å gå imot den demokratiske ånd. Det gjorde ikke saken enklere at Morsi’s dekret skulle nøytralisere høyesteretts jurisdiksjon over Presidentembetet og dermed fjerne den eneste mekanismen som kunne balansere presidentens makt med demokratiske midler.

Brorskapets øverste ledersjiktet sitter nå fengslet, mens grasroten forsøker å holde motstanden vedlike. TV-kanaler og aviser som er sympatiske til Brorskapet og som kritiserer hæren er lagt ned. Verst av alt er de rundt to hundre demonstranter som hittil er blitt regelrett slaktet under demonstrasjoner. Dette styrker og radikaliserer Brorskapets yngre garde. Dette går også utover anti-Morsi demonstranter, deriblant religiøse minoriteter når Brorskapets demonstranter tyr til vold mot både demonstranter og sivile som kun har gjort seg skyldig i å tilhøre et annet religiøst samfunn eller er politiske motstandere.

Mest av alt er det hæren som gagner av hele episoden. Det er hæren som forvalter storparten av budsjettet og hæren som styrer omfordeling av ressursene. Skulle USA slutte å sende sin bistand står alltid Saudi Arabia og Emiratene klare til å punge ut med milliarder for å nøytralisere effekten, nøyaktig som Qatar gjorde når deres favoritter Brorskapet satt ved makten for kort tid siden.

Brorskapets motstandere hadde genuine bekymringer når det gjaldt Morsi’s udemokratiske fremferd, men hæren er den største trusselen som slipper fokuset. Og hvis Brorskapet igjen går under bakken er det denne opposisjonens tur. Det er i siviles interesse at politiske partier megler seg imellom og får til en inklusiv og forsonende storkoalisjon i en transisjonsperiode hvor veikart og prinsipper blir fastsatt for videre arbeid.

Hva presedens settes og hva er løsningen?

Konsekvensen ved at et folkelig opprop medfører at hæren kan avsette demokratiske regjeringer vil bli at det vil forekomme kupp uansett hvilken regjering som sitter med makten. Om en slik regjering skulle gå imot militærets interesser og økonomien ikke utvikler seg i riktig retning kan hæren tre inn som lydige soldater i ‘nasjonens interesse’ som det så delikat sies.

I Pakistan har hæren lenge brukt ‘doktrinen om nødvendighet’ som grunn for å avsette sivile ledere, mens i Tyrkia har hæren vært ‘garantist for nasjonens sekulære identitet’. Begge land har smertelig erfart at hæren ikke har politiske favoritter, snarere instrumenter som kan forkastes når disse ikke lenger er av interesse.

Egypt trenger sterke maktfordelingsmekanismer og utøvende makt hos statsministeren som utgår av nasjonalforsamlingen. Videre må rettigheter som ytringsfrihet og trosfrihet samt prinsipper som likhet, rettferdighet og verdighet inkorporeres i landets Grunnlov. Kun da er det mulig å få folkelig tillitt til disse bærepilarene som utgjør demokratiet og kun da vil lov- og orden, velferd og utvikling være mulig

I dagens Egypt er drap på motparten rettferdiggjort og egne dødsfall gitt martyrstatus. Det er ordinære sivile egyptere som blir skutt på av hæren ved demonstrasjoner. Og det er egyptere som blir forfølgt i motreaksjon. Så lenge egyptiske blod forblir så billig, vil det alltid være noen som sier ‘ned med Presidenten’ og det vil da alltid være en herremann i uniform klar til å lyde ordre.