Verdidebatt

Joo Eun fra Nord-Korea: «Ingen krefter til å anklage»

I sommer besøkte «Joo Eun» (pseudonym) UL på Ålgård i Rogaland. Mange hundre unge mennesker fikk høre henne fortelle om det vanskelige livet som barn og ungdom i Nord-Korea, om flukten til Kina der hun møtte Jesus, og om den tjenesten hun har i dag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Joo Euns historie er sterk og gripende. Det hun opplevde som barn og ungdom er ikke enestående. Som mange andre flyktninger og avhoppere fra Nord-Korea som kommer til Kina, møtte hun kristne og ble etter en tid selv kristen. Men dessverre, langt de fleste kvinner og jenter ender opp som unge ulykkelige prostituerte eller konkubiner og hustruer til eldre kinesiske bønder. Som for Joo Eun synes alt likevel bedre enn å sulte og å leve under et skrekkregime.

I en presentasjon av Joo Eun fra Åpne Dører heter det: «Hvordan kan det ha seg at denne kvinnen – som har opplevd så mye død og lidelse – fortsatt har så mye liv og glede i seg?» Latteren og smilet sitter løst hos denne 38 år gamle kvinnen. Spørsmålet skal Joo Eun selv få svare på:

«Jeg ble født for trettiåtte år siden (1975) i Nord-Korea. Min familie var svært fattig, som alle andre i landsbyen, og vi levde et vanskelig liv. Det eneste vi hadde å spise, var grøt, og jeg kan nesten ikke huske at vi spiste ris. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var mett. Naboer lånte mat av hverandre. Men på skolen fikk vi høre at det var verre i andre land. Sør-Korea var det verste av alle land, og i tillegg var de okkupert av amerikanerne, fikk vi høre.  Vi hadde ikke bøker på skolen. Jeg hadde ikke engang en skrivebok eller en blyant. Likevel fikk vi høre at vår gode «far», Kim Il Sung, gav oss alt vi hadde. 1994 var et fryktelig år. Kim Il Sung døde. Da jeg hørte nyheten, kunne jeg ikke tro det. Jeg var egentlig ikke lei meg, men jeg var veldig bekymret for fremtiden. Jeg begynte å tenke på hvor gammel sønnen hans, Kim Jong Il, var, for min skjebne var knyttet til hva han ville gjøre, siden han skulle overta makten etter sin far. Etter at «vår store leder» døde, kom det en stor hungersnød. Det fantes nesten ikke mat, og lederne våre sa: «Gå opp i fjellene og finn gress så dere kan lage suppe.» I 1996 fortalte de politiske lederne oss at vi ville overleve, for landet hadde atombomber. Alt lederne sa, var bare propaganda for å skjule den alvorlige virkeligheten. Men jeg var ikke sint på myndighetene våre for hungersnøden. De la alltid skylden på amerikanerne. I årene som fulgte ble hungersnøden bare verre og verre. Det var vanskelig å finne arbeid.

Jeg hadde ingen lykkelig barndom hjemme heller. Foreldrene mine kranglet mye, særlig om mat. På grunn av mangel på mat, døde min far. Om natten stjal jeg av avlingen på åkrene, og neste morgen reiste jeg til markedet for å selge det. Jeg fikk litt penger som jeg kunne kjøpe mat for, og jeg tenkte at jeg ville dele den med min familie. Men fordi jeg var så sulten, hadde jeg spist opp alt selv før jeg nådde hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta mor med til markedet, men også hun døde av sult. Det var så mange som døde, at det ikke var nok kister til alle. Mor fikk ingen kiste, og vi gravla henne rett i jorden. I fangeleirene er det enda verre. Der kaster de mange lik i samme grav. Jeg dro til min tante i Pyongyang. En tid senere kom også min bror. Jeg ble forskrekket over å se hvordan han så ut. Mange ganger hadde han blitt banket opp fordi folk trodde han var en tyv. Klærne hans var filler, og han varfryktelig tynn. Han hadde ikke spist ordentlig mat på mange måneder. Da han kom til Pyongyang, hadde han nærmest krøpet fram til min tantes hus, så svak og utmattet var han. Jeg tok min bror med til jernbanestasjonen i en trillebår for å prøve å finne mat der. Andre mennesker lå døende på stasjonen, og også min bror døde der etter noen timer. Da jeg senere kom tilbake for å hente hans døde legeme, var det fjernet.

Etter å ha mistet hele familien, gikk Joo Eun til kommunen.Der fremførte hun sin klage: Dere har ansvar for å gi mat til meg. Joo Eun fikk arbeid i metallindustrien, men arbeidet bare en måned. Hun hadde kun vinterklær, og da våren kom hadde hun ikke andre klær. Hun eide absolutt ingenting.

Jeg reiste fra Pyongyang for å finne noen slektninger nord i landet. Togturen tok 24 timer. Av og til varer togturen en hel uke på grunn av strømbrudd, og mange utsultede mennesker døde på toget. Men jeg var heldig og kom levende fram. Da jeg kom frem, var slektningene mine dessverre  reist sin vei.

Mens jeg lå på en benk på stasjonen, kom en kvinne bort til meg og spurte om jeg ville følge henne til Kina. Gjennom kontaktene hun hadde, kunne hun finne en kinesisk mann til meg. Først svarte jeg nei. I Nord-Korea gikk det mange rykter at nordkoreanske kvinner som kom til Kina, ble voldtatt og noen ganger drept. Men jeg lengtet slik etter en bolle med ris at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få den. Jeg løp etter kvinnen og sa at jeg ville bli med henne likevel. Det spilte ingen rolle om jeg ble voldtatt, så desperat var jeg etter mat.

Den påfølgende dagen gikk jeg sammen med datteren hennes til grenseelven mellom Nord-Korea og Kina. Datteren var bare 16 år, men hun hadde allerede krysset grenseelven mange ganger. På den kinesiske siden holdt mennesker på med å vaske klærne sine. På den koreanske siden var det bevæpnede soldater. Vi lot også som vi holdt på med å vaske klær. I et gunstig øyeblikk krysset vi elven. Da vi kom over på den kinesiske siden, var det så tett tåke at vi ikke fant fram til stedet datteren skulle ta oss til. Vi visste vi ikke hvor vi skulle dra, men vi fant til sist et hus der slektninger av denne datteren bodde. Det var et rødt kors på huset, og jeg tenkte at de var katolikker. Plutselig fikk jeg en opplevelse av at nå kommer jeg til å overleve. Som barn hadde jeg sett en film fra Tyskland der katolske nonner hjalp jøder. Da hadde jeg sett et kors. Mine foreldre hadde fortalt historien om en stor flom som oversvømmet jorden, men jeg visste ikke at det var en fortelling fra de kristnes bok. Ellers visste jeg ingenting om kristendommen, for Kim Il Sung lærte oss at kristendommen var en forferdelig religion. Disse kristne møtte oss med stor kjærlighet. Jeg husker mitt første måltid hos dem. På bordet var det så mye mat som jeg aldri hadde sett før. Jeg var så sulten, men de sa: La oss først be! De ba lenge, men jeg skjønte ingenting av hva de sa. Til slutt begynte jeg også å bable masse ukjente ord, men da avsluttet de bønnen og sa: La oss spise!

En av kvinnene i huset fortalte meg om Paradis. Jeg trodde Paradis var et sted på jorden. Hun fortalte mye om gater av gull, edelsteiner, vann og overflod av frukt. Men jeg hadde ikke lyst på noe annet enn ris, så jeg ville ikke bli med til Paradis(!). Jeg syntes det var rart at det ikke var ris i Paradis.

Joo Eun husket et eventyr om regntid og flom. En rik mann tok med seg gullklumper da han klatret opp i et tre for å finne beskyttelse, men han kunne jo ikke spise gullet, så han døde. En fattig mann tok med seg bønner. Dem kunne han spise, så han overlevde. Joo Eun var ikke interessert i gull, men var kun opptatt av å få noe å spise.

Men senere fortalte disse menneskene oss om Jesus. Og dypt i mitt eget hjerte hadde jeg en lengsel etter Jesus. I Nord-Korea hadde jeg bare hørt negative ting om kristne og kristendom.  Jeg fikk en Bibel og begynte å lese i den – helt fra 1. Mosebok, men i begynnelsen forsto jeg ikke noe. Jeg begynte å be, og etter å ha lest i Bibelen i syv måneder kom jeg til tro. Da åpnet Bibelen seg for meg. Jeg leste i Matteusevangeliet om syke, blinde og lamme som ble brakt til Jesus. De ble helbredet. Jeg kjente at jeg var en synder som selv trengte helbredelse og tilgivelse. Jeg knelte ned og ba. Syndene mine var mange, for jeg hadde spist alt brødet selv og jeg hadde forlatt min bror slik at han døde. Etter at jeg hadde bedt, var jeg så lykkelig. Jeg hoppet omkring i glede. Jeg leste igjennom Bibelen mange ganger. I Nord-Korea var det bare Kim Il Sungs ord som gjaldt. Nå måtte jeg vaske dem bort med Bibelens ord. Jeg var så lykkelig for at Gud hadde frelst meg.

Mens hun var hos disse nye kristne vennene sine, måtte hun holde seg skjult i kjelleren. Et par ganger flyttet hun til nye skjulesteder.

I 1997 september ble det arrangert en Bibelsamling.  Jeg erfarte at Gud er kjærlighet og at han har skapt meg i sin kjærlighet. Han lot sin sønn dø for å frelse meg.  Jeg ble veldig, veldig glad. Jeg sov bare fire timer, for jeg leste bibelen resten av døgnet. Jeg slet ut to bibler. Fra 1997 til 1999 leste bibelen 300 ganger. Er det mulig? spør folk. Jeg leste fortere og fortere for hver gang. Jeg fikk en lengsel etter at Jesus må vokse og jeg avta. Gud sier: "Jeg er…» Guds identitet er at han leder sitt folk fra slaveri til frihet. Den Gud som frelste meg, en fattig jente fra Nord-Korea, er den sanne Gud. Selv om jeg aldri kjente Gud, tok han vare på meg. 

Jeg hadde så mye smerte og så mange sår i min sjel etter alt det vonde jeg hadde opplevd i mitt liv, men da jeg var i Nord-Korea hadde jeg ikke krefter nok til å anklage eller hate noen. Men da jeg møtte Jesus, gråt jeg en hel dag. Jeg gråt ut smerte og sorg. Jesus satte meg fri!

Jeg fikk begynne på bibelskole. Vi var ti jenter, de fleste fra Kina, men også flyktninger fra Nord-Korea. Vi hadde mange problemer og konflikter på grunn av kulturforskjellene, og min viktigste bønn ble at jeg måtte bli en person som virkelig hadde Guds kjærlighet i meg. Jeg lærte at jeg må dø for at Jesus skal vokse i mitt liv. Det grep meg at alle disse jentene hver morgen fastet og ba for Nord-Korea.

Jeg begynte å be om å få komme til Sør-Korea for å studere ved et Bibelseminar. Jeg ba om at Gud måtte gjøre større ting i mitt liv. Jeg ble gift med en av bibellærerne på skolen i Kina. Han hadde også familiebakgrunn fra Nord-Korea. På bryllupsdagen sang de andre studentene en sang om å gjøre kristen tjeneste i ødemarken. Slik startet tjenesten vår. Jeg hadde en stor frykt, og det var at jeg skulle bli arrestert av kinesisk politi og sendt tilbake til Nord-Korea. Men ferden vår gikk til Sør-Korea. Dit kom jeg i 2005 sammen med min mann og våre to barn.»

Jeg har en visjon, sier Joo Eun som nå gjør tjeneste sammen med sin mann et sted i Kina for å nå muslimer med i evangeliet. I Apostlenes gjerninger leser vi om kirkens vekst i den første tiden. Den måtte igjennom mange vanskeligheter. Kirken i Kina opplevde en veldig vekst under kulturrevolusjonen. Vi har opplevd store vekkelser i Korea også, men mange kristne har blitt drept eller har flyktet. Selv om kirken i Nord-Korea ikke er synlig, er jeg overbevist om det er en kirke der. Da det var hungersnød på 1990-tallet, var det mange som ble kristne. Folk flykter fra Nord-Korea, og mange av dem blir kristne. Drømmen min er å være misjonær i hjemlandet mitt, men nå er det umulig. Nå er det mange nordkoreanske kristne som er misjonærer blant muslimer. Vi har opplevd så mye at vi ikke frykter noen ting. Da jeg gikk over grenseelven fra Nord-Korea, var jeg redd. Men i dag er jeg ikke redd for å misjonere i muslimske miljøer. Du kan ikke være misjonær hvis du er redd mennesker! Nordkoreanske misjonærer passer godt inn der det er vanskelig. De har nøklene som skal til for å åpne dører i muslimske land. Min mann er pastor. Han forkynner, men to ganger er han blitt satt i fengsel. Min oppgave er å be, og jeg tror at Gud gjør store ting når vi ber.

En dag vil dørene åpnes i Nord-Korea også. Da er vi klare til å reise tilbake. Men jeg vil ikke gå foran Gud. Jeg venter på hans ledelse.

Jo Eun takker for at hun fikk oppleve lidelsen, for det førte henne til Gud. Om myndighetene sier hun: «De vet ikke hva de gjør. I bibelen stå det at Gud bruker de onde til å redde de rettferdige.»  «Jeg vil fokusere på Gud, ikke mennesker,» sier hun. Joo Eun kjenner ikke bitterhet, men er trist. Hvis hun snakker mer om det, vil hun gråte.  «Men Gud ser alt. Jesus er den store forskjellen,» sier hun.

Mange eldre koreanere er fortsatt sinte på Japan for det onde Japan påførte Korea i mange tiår. Joo Eun ber både for Nord-Korea og Japan - at de også må få kjenne Gud.

Joo Eun og hennes mann har fire barn, på 14,11, 5 og 3. Joo Eun har fortalt de største barna om sitt dramatiske liv, og de er veldig stolte av sin mor.

Stig Magne Heitmann

Informasjonsleder i Åpne Dører

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt