Mette Solveig Müller

57

Psykiatri den nye religionen?

Samtidig som religion har blitt sterkt nedtonet i vår del av verden, har fag som psykiatri fått en enorm vekst og plass i samfunnet. Er det sammenhenger her? Lykkepiller er blitt en ny folkesykdom. Kan vi stole på psykiatrien som en vitenskap?

Publisert: 5. aug 2013

Selv om dette er tanker jeg har hatt i mange år, kom de i fokus da jeg leste artikkelen i Morgenbladet denne uken: "Reparere, diagnistisere, medisinere"

En ganske så sterk påstand når artikkelforfatteren skriver:

"Uvitenhet. Men psykiatrien befinner seg faktisk på gyngende grunn når det kommer til en egentlig forståelse av egne betegnelser.

– Faget er kjennetegnet av en avgrunnsdyp uvitenhet. Vi kjenner stort sett ingen av mekanismene i de tilstandene vi behandler, sier Max Fink, som i mange år var sjef for psykiatrien ved Stony Brook University i New York, og nå er professor emeritus."

.........

Ligger ikke dette litt i samme gate som politikken? Vi skal lære om det som er best for "de andre"? Mens det religiøse aspektet, som trekker opp grenser for mitt eget  liv, slik at jeg trinnvis kan lære mer om mitt eget indre og nå mitt eget utviklingspotensiale, se det ligger fullstendig brakk i "friheten navn"? Blir all denne friheten for mye for en ungdom, så har vi rusmidler og alkohol til "selvmedisinering". Vi lever i det stadig mer "Grenseløse samfunn", der absolutt alt er tillatt; - grenser flyttes hele tiden, - og nesten alltid i konkurranse med andre. Vi blir individfokusert. Mange blir tapere i et slikt opplegg.

Kan ikke si annet, enn at jeg har stor sympati for alle dem som holder fast ved de grenser de engang ble opplært til innenfor sin troslære. - Disse grensene er der for egen beskyttelse, for dem som forstår det.

Men når livet blir vanskelig, så ligger veien åpen for "behandling", av mennesker. Psykiateren  skal finne ut hva som HAR gått galt. Og mest sannsynlig er det noen i familien som har sviktet og må skiftes ut. - Og den kjemiske ballansen skal gjenopprettes med "lykkepiller". Et mer misvisende ord finnes vel ikke i vårt vokabular? Dette er et fokus som ser ut til å bare skade enda mer? Først brutte relasjoner, før man - tydelig -  blir mer og mer skadet av medikamentet. En tragedie!

Det man trenger er ofte "nye tankespor". Det som har hendt ligger bak meg, all fremtid er foran meg  - og den skaper jeg selv. Det at jeg har kjærlighet til min Gud og skaper og kan elske andre som meg selv som teller. - Man kan rett og slett ikke elske andre mennesker uten først å virkelig akseptere seg selv med alle mine feil og mangler. - Den det er aller verst å tilgi er - veldig ofte seg selv.

Derfor er det min erfaring og forståelse, at når det gjelder våre mer humanistiske fag, så er det den enkelte utøver og hans /hennes erkjennelsesnivå som er det viktigste forhold  som kan avgjøre behandlingen! - Dette er min påstand! - Våre prester har ofte gått en vei som gjør dem mer velegnet for den vanskelige samtalen enn mange andre moderne terapauter! Denne ros skal denne yrkesgruppen få av meg nå i denne tid hvor jeg vet at mange sliter. -De har ikke rekvisisjonsrett på annet enn hellige skrifter, heldigvis.

Bevissthet og selverkjennelse utvikler individet i sitt "lønnkammer" i stille ettertenksomhet under studier av visdom fra tidligere slekter, - gjennom "faste" ved selv å  å avstå fra noen av fristelsene i vårt samfunn. Viktigst å avstå fra, er selvfølgelig de en kjenner avhengighet overfor.

Dette er det jeg vil kalle "religionenes vei", og som psykiatrien på ingen måte kan evne å erstatte. Men en ny vei heter "Spirituell psykologi". - Den tror jeg det er verdt å utforske mer? Selv om noen mener dette tilhører "den farlige nyåndeligheten".

Vennlig hilsen Mette

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Hei Mette :)

 

Et smil til deg, for denne artikkelen var muligens en forløper til noe som bør bli realitet? Tenker på KV og noe på den globale delen. Egentlig, har reflektert noe her, er det vel "genialt" slik som det er fatt med økonomien rundt omkring, uansett egentlig. Også slik en positiv vinkling!

 

Når det gjelder din kommentar om fellesskap med jødedom, kristendom, islam, så er det for meg, ikke  fremmed,  da vi alle er mennesker, men et ukjent terreng. Er glad og takknemlig for troen min, som ansporer meg i det daglige. Interreligiøse dialoger har jo foregått i mange år, men jeg skjønner absolutt at disse har sine begrensinger. (Det er jo gitt mtp den enkelte læres vesen og det som er nedtegnet i skriftene, og som vi holder som hellige). Imidlertid er vi alle kalt til å være medmennesker, lære av hverandre og gi lærdom fra oss der det er mulig og ønsket.

Det er en glede å "samtale" med deg :)

 

Ha en flott dag, håper bærene du høster bekommer deg og dine vel!

 

Mvh Kersti

Kommentar #52

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Gud, psykiatri, politikk og oss mennesker i mellom.

Publisert rundt 7 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
Jeg valgte nok en alt for provoserende tittel. - Men ikke alvorlig nok i forhold til alvoret jeg kjenner på?

Hei igjen Mette!

La meg få gjøre en oppklaring. Med 'psykiatrien' tenker jeg ikke spesielt på psykiateren, men på selve det praktiske feltet som i Norge består av bla sykehus, dagavdelinger, distrikts psykiatriske sentre, poliklinikker og f.eks private foretak. Innen alle disse jobber det mennesker med ulik utdanning, fysioterapeuter, sykepleiere, sosionomer, psykologer og psykiatere, mm.

Max Fink (i artikkelen du refererte til i åpningsinnlegget) har rett når han forklarer at f.eks schizofreni ikke er en ensartet diagnose (man kjenner ikke hele bildet). Han har også rett når han viser til at man i mange tilfelle (for psykiaterenes vedkommende) medisinerer i stedet for å drive samtaleterapi. Fink liker ikke den nye diagnosemanualen DSM V. Det er han antakelig ikke alene om. I artikkelen kommer det også frem at man forsker på likt og ulikt, dvs at forskerne sitter på forskjellige grener som av og til kan få en til å undres på om disse grenene er festet på det samme treet. (Dette betyr ikke noe annet enn at man må bli flinkere til å rette forskningen mot noe som har mening i den store sammenhengen innen dette feltet).

Overskriften på artikkelen i Morgenbladet «Reparere, diagnostisere, medisinere», var i så måte dekkende. Mennesker er mennesker og kan ikke repareres på samme måte som man reparerer en bil. Skal man kunne hjelpe, godt nok, må man orke å se mennesket i et helhetsperspektiv hvor man også ser det i relasjon til det som er den enkeltes omgivelser. En liten endring til det bedre på «omgivelses-siden» kan noen ganger ha stor effekt på vedkommendes mulige bedringspotensiale. Det samme vil økonomisk sikkerhet kunne ha for en som dag ut og dag inn sliter for å få endene til å møtes. Ca 85000 norske barn lever i familier med svært dårlig råd (ref Redd Barna).

Finks opptatthet av at vanlige folk etter hvert er begynt å bruke begreper fra diagnosemanualene til å «diagnosisere» andre med, ser jeg ikke på som at man har gjort psykiatrien om til «den nye guden» (som var ditt tema, Mette). Jeg ser noe helt annet, nemlig dyrking av eget selv; en vanvittig likegyldighet mht respekt for andres fagområder (det disse har brukt år av sitt liv for å studere), samt en selvopphøydhet hvor psykiatrien mm er blitt manges nye leketøy. Den brukes (blant folk uten utdanning i feltet) nesten slik barn bruker legoklosser. Man setter en rød kloss oppå en gul osv og strutter av velvære når man har erklært byggverket sitt for ferdig. Derfor kan man i våre dager oppleve at folk uten blyghet og med selvsikker mine beskriver andre i diagnostiske termer, som om de sier: «Se hvor opplyst jeg er: Jeg er jamen glad for at jeg selv ikke er beheftet med slike symptomer selv». Fagfolk, derimot, fraholder seg fra å diagnostisere folk utenom arbeidstid (i alle fall sier man det ikke høyt om man skulle falle for fristelsen til å se en annen med diagnostiske øyne).

Jeg fastholder min tidligere konklusjon om at dagens avguder heter: Mammon, Havesyke og «Selvdyrkelse» (tror det var et litt vagere begrep jeg brukte sist mht «selvdyrkelse»).

Når mennesker som aldri har satt sine bein innenfor et studieområde som har med psykiske lidelser å gjøre, strør om seg med psykologiske og psykiatriske uttrykk, handler det ikke bare om å vise seg frem, men også om at man generelt sett får lett overfladisk tilgang til alle mulige slags områder på Internett. Vi kan risikere at mennesker blir så vant til å være fornøyd med overflatisk kunnskap, at det ikke lenger føler trang til å sette seg dypt inn i tingene, dvs vi kan muligens være på vei inn i et mer overflatisk samfunn enn før om ikke trenden snus.

Richard Senner og hans bok «Intimitetstyranniet» har jeg ikke lest og kan derfor ikke delta i en diskusjon omkring innholdet i den boken.

Din setning, Mette; «Å opprettholde fellesskapet blir et mål i seg selv; å støte ut dem som ikke virkelig er med, blir fellesskapets hovedanliggende», var interessant, skjønt jeg tror dette ikke er spesielt for vår tid.

Fra mitt katolske ståsted blir jeg nødt å innrømme at jeg får problemer med å forstå det du skriver her: «I denne "utstøtelsen" ser vi Jesus selv reise seg igjen! Han er ikke alene, han har en stor sterk flokk, en ny ætt, med seg En ætt av selvstendige mennesker som har hentet fram kilder fra sine dyp - under stor smerte. (Enhet i mangfold) De velger ikke krig lenger, de vet de kan velge grensene selv.»

Jesus har kommet for å fri oss fra konsekvensene av arvesynden, nemlig den totale død. Jesus er 2. person i den treenige Gud. Han har sagt: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:37-40)

Å elske sin neste, betyr vel å «ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv» (Hagerup)? Hvis man elsker sin neste, så aksepterer man ikke at de som sliter må sitte alene, - at barnefattigdommen får gripe om seg osv. osv.

Jeg tror at vi fortsatt har mange velvillige og gode mennesker blant oss som engasjerer seg for å rette opp forskjellige typer urettferdigheter både i Norge og ellers i verden. Men utviklingen går veldig fort i våre dager, slik at vi står i fare for at normene endrer seg fortere enn folk greier å henge med. Med det følger faren for et overfladisk forhold til kunnskap, slik jeg allerede har nevnt, samt faren for at flere og flere detter av lasset i større og mindre grad (får problemer av forskjellige slag).

Jeg tror ikke vi kan snakke om psykiatri vs Gud i denne sammenheng. Vi snakker ikke om Gud vs øre-, nese-, halsspesialister. Hvorfor i all verden skal vi da stille det psykiatriske eller psykologiske fagfelt opp mot Gud når vi ikke gjør det samme med halsspesialisten?

Du spør om jeg vil «gi stor myndighet til psykiatriens kjemiske virkemåte» eller la «politikken overtar religionens plass»?

Nei, bevare meg vel, jeg kan ikke se for meg en god verden styrt av psykiatere (eller av min egen faggruppe for den saks skyld). Den som gjør politikerne om til sine guder, må være svært fattig (på en annen måte enn økonomisk fattigdom).

Politikk handler, for oss troende, om hvordan innrette oss som gode medmennesker og forvalte denne kloden som Gud har gitt oss på best mulig måte.

Psykiatri og psykologi, derimot, handler om fagdisipliner som kan brukes både til behandling av psykiske lidelser og til forebygging. Kunnskap om organisering (fra psykologien) kan f.eks hjelpe slik at det blir færre konflikter på en arbeidsplass (dvs virke forebyggende).

Siden du snakker om «kjemi» i forbindelse med psykiatrien, så går jeg ut fra at du tenker på psykofarmaka. Jeg tror at vi skal være svært glade for at vi har fatt nye typer nevroleptika og antidepressiva. Flere kan hjelpes enn før. Man må dog være oppmerksomme på at mennesket ikke er en maskin. En stor satsing på bruk av psykofarmaka alene (uten samtaleterapi) vil være å forringe tilbudet til de som har behov for det. Blant de som trenger hjelp vil flere kunne nyttiggjøre seg det nå enn før hvis tilbudet er godt nok (inklusiv omgivelsenes gode takt og tone), men vi må også kunne tåle å ha mennesker rundt oss som ikke blir 100% «friske». Dét samtalte vi jo om i forrige runde, da vi snakket om at Gud også tillater kroniske lidelser.

-----------------------------------------

Jeg også syns det er svært hyggelig at vi som tilhører ulike trossamfunn kan diskutere godt sammen. Det a-teistiske samfunnet må ikke få dominere og evt henvise religion til det lukkede rom. Det er viktig å sloss for religionenes plass i det offentlige rom. Vi vil ikke ha et norsk «Frankrike» hvor man kan risikere å bli utvist fra skolen om man bærer et kors rundt halsen. Vi må være våre politikere til hjelp mht å fortelle dem at troen er så viktig for mange mennesker at å utelukke den fra det offentlige rom nærmest blir å regne for en slags lobotomering.

En god kveld ønskes deg, Mette! (Håper ikke mine "skriverier" ble for lange og for tungt fordøyelige. Temaet var for komplekst til å skrive kort om).

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #53

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Litt «attåt»!

Publisert rundt 7 år siden

Kort om avgudene Mammon, Havesyke og Selvdyrkelse:

Når jeg nevner dem som mest dominerende i vår tid, så tenker jeg på at folk flest tjener mer enn de har behov for i Norge (selv om vi altså også har fattige som mange later til å ha glemt eksistensen av). Presset utenfra via bla annonser og sosiale media gjør folk veldig obs på hva som regnes som «in» i tiden. Har man penger (mammon), så kan man kjøpe seg det meste (havesyke) og på den måte tilfredstille sine egne behov for å være, ja, nettopp, «'in' i tiden» (selvdyrkelse).

Man kan få farget sine tenner, tatt foryngende ansiktsoperasjon, få operert bort magefettet, osv osv ...

All denne jaktingen på å passe inn har en grad (større eller mindre) av narsissisme i seg.

Ens eget 'ego' blir det viktigste. Dette tror jeg kan hende innen religiøse så vel som ikke-religiøse grupper.

At psykiatrien (eller psykologien) skal bli sett på som en ny gud (Guds-erstatning), blir feil. Fortsatt hefter det stigmatisering ved det å få en ikke-fysisk-relatert diagnose, så de færreste vil stille seg opp på torgene og gledestrålende rope: «Jeg har fått en psykiatrisk diagnose».

Maktbegrepet:

Når det gjelder makt og avmakt innen psykiatrien, vel så skal vi ikke benekte at den kan finnes. Jeg har selv sett den, men da må vi ikke glemme at maktkamper finnes mer eller mindre på mange andre typer arbeidsplasser.

Medisiner en lettvint vei?

Pillene kan de misbrukes? Det kan godt hende at en fastlege i farten tar feil av en lidelse i skjoldbrukskjertelen og en depresjon (symptomene er svært like). Det kan godt hende at en fastlege tilbyr et antidepressivum til en som beklager seg over søvnvansker, rett og slett fordi søvnvansker er ett av symptomene på depresjon og fordi personer som har gått lenge uten søvn evt vil komme til å beskrive flere symptomer som får legen til å tro at problemet er depresjon.

Endel medisiner som er beregnet på andre sykdommer har vist seg å ha god effekt på visse psykiske lidelser. Derfor kan f.eks noen manisk-depressive få utskrevet et spesielt antiepileptikum uten å ha hatt et eneste epileptisk anfall.

Selv når riktig diagnose er stilt kan det måtte prøves og feiles for å finne rett medisin.

Det viktige, syns jeg, er at man følger opp personer man har satt på medisin, så man får se om de har effekt eller ikke. Videre er det et poeng å ikke bare gir medisin uten å tenke på hele bildet som evt trenger å forandres for at en person skal tilfrisknes.

Hva hjelper?

Dette er ofte individuelt. Siden mennesker er forskjellige, så vil også behovene for hvilken type hjelp de trenger variere. Ofte er det en kombinasjon av samtaleterapi, medisin og egen «stå på vilje» (vennlige oppmuntringer utenfra så man ikke gir opp) som gir den samlede effekt.

Jeg har husket at jeg så noen videoer en gang i tiden som viste nettopp dette hvor individuelt opplegg for den enkelte pasient trenger å være for å være virksomt. Jeg har hatt litt problemer med å finne disse videoene igjen. Følte at de passet til denne tråden. Nå har jeg endelig funnet dem og presenterer dem her som eksempler på at Gud ikke er erstattet av psykiatrien og hvor komplekst det hele kan være for den som trenger hjelp.

Video 1, handler om en person som må spille på mange strenger, inklusiv sitt forhold til Gud, for å mestre sin depresjon.

https://www.facingus.org/media/49/video

Video2, handler om en som først fikk til å fungere da han fikk medisin. Han har diagnosen bipolar lidelse. Her omtales også evt genetiske faktorer.

https://www.facingus.org/media/52/video

(Det ser ut som at du må kopiere adressen til video 2 og lime den inn i adressefeltet på mPC-en for å få sett den).

Jeg har engasjert meg på denne tråden din fordi jeg tror at det er viktig at man slutter å tro at veien ut av psykiske lidelser er enkel og evt kan fungere som erstatning for Gud. Det er valgår og vi trenger faktisk fokus på at denne pasientgruppen ikke får de ressurser den trenger fra helsevesenet (f.eks kan disse passientene evt prioriteres bak hjertepasienter forde hjerteforskningen regnes som "finere"). Hvem som bestemmer rammetilskudd, - se det er det politikerne som tar seg av. 

Psykiske lidelser rammer både troende og ikke-troende. Alle trenger normal støtte på veien ut av sitt private «helvete» Håper du får noe ut av dette, Mette, og at det hjelper deg til ikke å se på det psykiatriske felt som «guddommelig», for det er det langt fra [og det skjønner jeg egentlig at du vet! Det var jo derfor du startet din tråd :)].

God helg!

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #54

Chris Svendsen

10 innlegg  706 kommentarer

@Benthe Haukås, #53.

Publisert rundt 7 år siden

Du skriver, "Kort om avgudene Mammon, Havesyke og Selvdyrkelse.", og at "All denne jaktingen på å passe inn har en grad (større eller mindre) av narsissisme i seg.".

Narsissisme iflg. Store norske leksikon:

"Navnet er hentet fra det greske sagn om den vakre Narkissos, som ble forelsket i sitt eget speilbilde i vannet. Innen moderne selvpsykologi betegner narsissisme et oppblåst selvbilde, overdrevent egenverd, ekstrem egosentrisme, arroganse og en følelse av å være spesielt berettiget. En narsissistisk person har også ofte et skjørt selvbilde og er ekstremt sårbar for kritikk og krenkelser.".

-Guds narsissisme (bud #1 og #2): "Du skal ikke ha andre guder enn meg.", og "Du skal ikke misbruke Guds navn.".

-Jesus' narsissisme (Matteus 10:37): "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig.".

Når du skriver "Jeg har engasjert meg på denne tråden din fordi jeg tror at det er viktig at man slutter å tro at veien ut av psykiske lidelser er enkel og evt kan fungere som erstatning for Gud.", er jeg usikker på om det er særlig lurt og bytte ut én form for narsissisme eller selvdyrkelse (jakten på å passe inn) med en tro på hhv. Guds og/eller Jesus' narsissisme.

Kommentar #55

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Chris Svendsen

Publisert rundt 7 år siden

Narkissos ble som kjent forelsket i sitt eget speilbilde. Begrepet henviser således til en ekstrem selvopptatthet. Vi har alle behov for å føle oss verdsatt blant våre medmennesker, så det er intet galt med det. I våre dager hvor dagen er fylt av mediebruk fra morgen til kveld, for manges vedkommende, så kan det nok hende at det er mennesker som ikke får en naturlig og sunn medmenneskelig bekreftelse. Så plukker de opp ord og utrykk både her og der som de knapt forstår og serverer dem i sosiale sammenhenger. Det i seg selv behøver ikke være så veldig selvdiggende. De er tross alt forsøk på å klare seg i denne, etterhvert, innviklede verden. Men det kan bli det dersom man blir fanget mer og mer av sitt eget 'ego'.

Min setning i # 53 lød slik: «All denne jaktingen på å passe inn har en grad (større eller mindre) av narsissisme i seg.» Mao det er snakk om alt fra normal narsissisme til ekstrem narsissisme. Det syke er gjerne er forstørret grad av noe som er normalt.

Din kommentar om « Guds narsissisme» viser at du ikke forstår innholdet i begrepet 'Gud'. Jeg er ikke interessert i å bruke tid på en som ikke forstår det mest elementære om Gud. Det fører ingen stede hen.

Ditt «input» er dessuten et brudd med det som er Mettes tema. Hun lurer på om psykiatrien har tatt Guds plass. Det har jeg prøvd å svare Mette på at den ikke har. Det er ingen ting i veien for at man kan søke psykologisk/psykiatrisk behandling (dersom man trenger det) selv om man, for å bruke hennes ord, også setter seg i «sitt lønnkammer».

Mette har også noen interessante tanker om å ta vare på tillærte normer i stedet for å kaste seg ut i en verden hvor man kan få inntrykk av at normene går i oppløsning. På det området har hun min fulle støtte.

Du, derimot, har trengt deg inn i tråden for å mele din egen kake. I presentasjonen av deg selv i profilen din har du gitt et bilde av deg selv som en som ser på alle former for religion som latterlig. Når du så ramler inn her hvor det foregår en fredelig diskusjon mellom mennesker av ulik konfesjon og begynner å angripe ting du vet er hellige for troende, så minner du aller mest om rovfuglen som sitter speidende på en fjelltopp etter et mulig bytte. Når du tror du har det, angriper du.

Hva gjør vi med rovfugler som trenger seg inn der de ikke skal være? Jo man fanger dem og fører dem tilbake der de kom fra.

Kommentar #56

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Benthe Haukås - kommentar 53

Publisert rundt 7 år siden

Takker for det du bidrar med og linken til snuttene.

Jeg har mitt virke i barnevern og kommer ofte i kontakt med medmennesker som er ... sårbare .. både som foreldre og som barn på vei ut i voksenlivet.

Jeg sitter igjen med en opplevelse av at vi kan hjelpe de som innser sin situasjon og sin sårbarhet ... verre er det med de som bruker 23 av døgnets 24 timer til å bygge opp en adferd som dekker over den underliggende sårbarhet og som for alt i verden ikke vil ende opp med en merkelapp i panna eller på ryggen om at en er ... det ene eller det andre i diagnosenes verden.

Ut fra sin hverdag kan jeg så inn tanker og i noen situasjoner kreve ... nærmest påtvinge mennesker en henvisning til bistand som de selv ikke så behovet for.  Noe sier meg at med det utgangspunket, så skal det mye til at det kommer noe særlig ut av henvisningen.

Altså - det ene problemet med hjelpen er at den som er i behov for hjelp for alt i verden ikke vil inn i kategorien hjelpetrengende med alt det innebærer av trusselbilde på et allerede sårbart selvbilde. For noen er denne trusselen så påtrengende at det er lettere å søke hjelp i narkotika, selvskading eller en siste tur utpå Askøybroen.

Jeg sitter da på et kontor og kan henvise til... og så kommer det andre tankespranget - hjelper det?  

I min hverdag får jeg svært ulike tilbakemeldinger.  Når det gjelder samtaleterapi så er noen av tilbakemeldingene som følger:  "Jeg går nå der, men hva som er meningen med det vet jeg ikke og hva vi skal snakke om vet jeg heller ikke... men ... jeg kjenner at ... ansvaret ligger på meg ... at jeg skal begynne med ... noe .. men jeg får aldri noen direkte råd eller hjelp til å sette mål jeg kan samtale om."

En annen variant kan være:  " Jeg sitter der - hun ( det er som regel ... hun) sitter der - vi ser på hverandre og jeg er usikker ... bryr hun seg eller ikke? ... tenker hun allerede på den neste pasienten?"

En tredje variant kan være:  " Jeg er jo henvist av fastlegen og det er jo NAV og støtten derifra som er målet .. og så ... må ...jeg gå til behandling .. for å oppretteholde videre arbeidsavklaringspenger..."

Altså - jeg savner em tilbakemelding a typen ... "Å du skulle ha møtt min behandler - denne gir meg så mye - jeg kjenner meg oppløftet når jeg går derifra ( flere gir meg tilbakemelding om at deres mest sårbare situasjon er etter samtalene med ... behandler ... en har åpnet seg opp ... samtalen avsluttes etter klokka ... men vedkommende må være selvhjulpen med å lappe seg sammen ... til å møte utfordringene som møter en fra utgangsdøra).

Jeg har jo selv prosessveiledning og hva som kommer ut av det kan vanskelig måles, men noen av opplevelsene ovenfor er dessverre gjenkjennbare.

Når det gjelder medikamenter så har jeg møtt klienter som har forandret seg i det ytre etter oppstart slik at det har blitt ... hovedproblemet.  Eksempelvis - en var tynn, men medikamentene gjør en oppblåst og... på god vei til ... tykk.  Det fortelles om bivirkninger på den ene og den andre måten, slik at det som begynte som et medikament etter en stund har blitt fire... der det å behandle bivirkningene har blitt en del av behandlingen.

Min opplevelse av det å treffe med medikamentet er ikke overbevisende.

Og så kommer dette med trygghet og relasjon enten det gjelder meg eller andre hjelpere på kommunalt nivå .. og selvfølgelig også ... spesialistene.  Mange har jo diagnoser der det ... normale ... er at de er for skeptiske og unnvikende til å la noen komme inn på sin arena.  En vil heller leve en autonom hverdag der det får briste eller bære.  Min opplevelse er følgelig at det er en god del ... hvor mange vites ikke, men det oppleves som bortimot halvparten .. som aldri selv vil kjenne trygghet nok og ha selvinnsikt nok til å oppsøke hjelpeapparatet. 

Både jeg som barnevern og behandler i psykiatrien kommer da i dilemmaet - vi kan jo ikke løpe etter klienten med hjelpen vår.  Vi er avhengig av medvirkning og en snev av frivillig deltagelse.  For noen oppnås denne aldri ... og det er kun i tvangsutløsende situasjoner det er mulig å komme i hjelpeposisjon.  Jeg tenker at de fleste av de som har havnet i Nygårdsparken har vært "mine" som ikke selv har funnet fram til en tro på at hjelpen hjelper.  De ender da opp i en stor gruppe som først kan behandles når deres rusproblem har blitt så stort at det er mulig å se på psyken i grunnlaget.  Vi vet jo og for noen blir diagnosene til "tikkende bomber" når de blandes med rus så enten de er i fengsel eller i parken så er dette begynnelsen på en lang og tung vei som jeg av og til bryr hodet mitt mye med ... må den nødvendigvis bli så lang og risikofull ... eller kan noe mer og annerledes gjøres for at skeptiske og unnvikende kan våge seg inn i behandling før de tar sine neste gale steg...

Mange sårbare har heldigvis nærstående og et nettverk som kan bidra, men det kan aldri kalles .. behandling, men forebyggende kan det til dels være... men det å favne den hele sårbare person og bidra til bedring krever jo at personen gjør hovedinnsatsen selv og ... her ser jeg som sagt at alt for mange kun er opptatt med å skjule ... dekke over ... rømme unna seg selv og virkeligheten.. og at hjelpeapparatet sitter der, men kommer de ikke i møte ... eller er i stand til det...

Kommentar #57

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
Hva gjør vi med rovfugler som trenger seg inn der de ikke skal være? Jo man fanger dem og fører dem tilbake der de kom fra.

Godt !

Kommentar #58

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
Psykiske lidelser rammer både troende og ikke-troende.

Også behandlere har sine trosfelt, men de har sine etiske retningslinjer der respekt er en gjennomgangstråd.

Jeg har min bakgrunn i frikirkelige menigheter - såkalte trosmenigheter, som eksempelvis Levende ord var en representant for her i Bergen.

I en menighet er det flere sårbare mennesker - og psykisk.  Noe av det de opplever og som tiltrekker er at menighetene (burde - iallefall) oser av kjærlighet og medmenneskelighet, men ikke alltid fungerer det slik.

Etter et møte har vi gjerne våre planer om hvem vi ønsker å møte over en kaffekopp og en godbit - og det er gjerne ikke den som trenger å bli invitert inn ... få en trygget bekreftelse på aksept og ønsket nærhet.  Vi lærer fort hvem som krever noe ekstra og hvem som en flyter i dialog med - dessverre, men naturlig nok velger gjerne troende det siste.

I en menighet kan og nærværet av ... vellykkede og oppegående glade mennesker virke utfordrende og påtrengende.  Det kjennes vondt .. på innsiden å være så tett innpå alle de andres glede.

Det skjer faktisk at kristne som sliter velger ensomheten framfor menigheten.

I samtaleterapi som kan jo en som sliter våge å dele av sitt indre inkludert sin tro med en behandler som selv ikke gir en snev av hint om hva denne selv tror eller ikke tror på.  Vi kan tro at denne er .. nøytral ..men greier denne egentlig det?

En gjenganger blant kristne som sliter psykisk er gjerne dette at en aldri kjenner seg trygg på at den ren nok innfor den levende Gud.  Står det eksempelvis i bibelen at en skal ta hver tanke til fange i lydighet til Han... så kan det for noen bli en svært slitsom affære.

Noen får det råd av behandlere om ikke å oppsøke menigheten mer - ikke å lese i Ordet mer - bli åndelig passiv.  Alt etter som hvor stor makt behandleren har over pasienten blir denne lydhør på rådet og for noen sluknes troen.  Behandleren applauderer dette og mener dette fører til en bedret hverdag.

Vi, som tror, har respekt for det livet vi har fått i gave.  Det å ta sitt eget liv er ikke forenlig med Skaperens hensikt.

For noen kan den indre smerte vokse seg så stor at en ikke lenger greier å stå imot.  Vel vitende om at en ved å avslutte sitt liv  på egen hånd utfører den ulimate synd drives personen mot avslutningen.  Den totalsmerte som ligger i dette er vanskelig å fatte, ,men jeg håper inderlig det er nåde for disse....

Men, . tilbake til innledningen - skal troende behandles helst av ... troende... for skal en behandle hele mennesket, så må det vel og inkludere det åndelige aspekt?

Kommentar #59

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Rus og behandling.

Publisert rundt 7 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Jeg sitter igjen med en opplevelse av at vi kan hjelpe de som innser sin situasjon og sin sårbarhet ... verre er det med de som bruker 23 av døgnets 24 timer til å bygge opp en adferd som dekker over den underliggende sårbarhet

Ja, jeg deler litt av ditt inntrykk.

Takk for mange gode refleksjoner, Nygaard! Jeg har i sin tid jobbet med rusrelaterte problemer og er enig med deg at terapi må være frivillig. Klienten må i utgangspunktet enten ha forstått at terapi krever hard jobbing eller i det minste innse det ganske tidlig i terapien. En klient som bare møter opp for å kunne fortelle at han/hun går i terapi for f.eks å oppfylle NAV's krav om behandling for å få utbetalt penger er det, etter mitt syn, svært vanskelig å hjelpe.

Mht å gå bakover i tid og nøste i gamle traumer, så skal man være ganske sterk for å tåle den type behandling. Det er ikke sikkert det er nødvendig heller. Det fins avslappningsteknikker som klienten kan bruke når de f.eks får angst. Jeg har pleid å jobbe med å støtte dem på gleden over å være rustfri (dvs de har vært langt fra Nygårdsparken) og så raskt minne dem på at det kan være når de føler seg tryggest på at de er over kneiken at det blir farligst å være dem. Det er da det er lettest å tro at å bare prøve litt nå som de mener å ha kontrollen, ikke er farlig, men det er det. Jeg har prøvd å jobbe forebyggende.

Disse menneskene har knyttet nesten alle følelser til rus. For å kunne bære «byrden» med å være glad, så trenger de rus. Er de trist, så trenger de også rus. Alle følelser mellom glad og trist vekker behovet for rus. Så det ble å snakke om hvordan greie seg i hverdagen, prøve å bygge toleranse for følelser uten rus, prøve å bygge dagstruktur som ikke oversteg deres evne til gjennomføring. Planlegge hvordan gjennomføre fester uten rus.

Behandlere må nok være innstilt på at det er mange skuffelser og tilbakeslag underveis. Noen går det bra med. De får seg utdanning og jobb. Andre detter av lasset og havner i Parken eller, som du nevnte, på Askøybroen (for å hoppe for siste gang).

Hos noen avdekkes det psykiske lidelser under rusen (dobbeldiagnosene). «Manier» skal behandles og unge mennesker skal lære seg til å forstå at når deres venner fester og danser, så må de hjem klokken 20:00 for å ta sin medisin. Jeg har spurt om ikke det er mulig å ta medisinen med seg, men problemet var at de ble alt for trette. Å være 20 år og oppleve at livet ligger låst innenfor meget stramme rammer som er svært annerledes enn det livet jevnaldrende har, er smertefullt.

Jeg ser det slik at vi må kunne tåle at de gjør motstand, kaster medisinene i WC, mens de innbiller seg at de er like frisk som alle andre. Er vi der for dem når de har funnet ut at det ikke var så lurt å kaste medisinene i WC, så viser vi at midt oppe i alt som er vanskelig og utrygt, så er det noe som står fast. De får en ny sjanse!

Dét tror jeg er det bildet vi bør formidle til politikerne som skal formidle pengene til behandling, nemlig at klienter må få lov og prøve og feile noen ganger før de klassifiseres som ikke samarbeidsvillig.

Men du kan selvsagt spørre, hvor mange ganger skal de få holde på slik, da? Når er nok nok og når skal vi sette foten ned for dem? Jeg vet faktisk ikke ...

I psykiatrien, så tar man jo i mot folk gang på gang (om det så er 25. gang) når de trenger en akutt innleggelse. Det er ingen som sier: «Du var jo her i fjor og. Hvorfor har du ikke nyttiggjort deg behandlingen?» Når de igjen kan klare seg selv, skrives de ut som «bedret til heimen», enn så lenge.

Jeg har avsluttet terapi med klienter som ikke viste noen som helst forståelse for at det ikke var meg som skulle kurere dem, men at de måtte samarbeide. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Mennesker som jeg derimot visste om som virkelig ønsket hjelp, men likevel falt, har jeg beholdt i terapi.

Terapi er ikke en «quick fix». Vi må tåle at det tar tid.

Du skriver: «"Å du skulle ha møtt min behandler - denne gir meg så mye - jeg kjenner meg oppløftet når jeg går derifra ( flere gir meg tilbakemelding om at deres mest sårbare situasjon er etter samtalene med ... behandler ... en har åpnet seg opp ... samtalen avsluttes etter klokka ... men vedkommende må være selvhjulpen med å lappe seg sammen ... til å møte utfordringene som møter en fra utgangsdøra).»

Det varierer nok hvordan terapeuter forholder seg til denne problemstillingen. Jeg har gjort det slik at jeg har stoppet samtalen om det som er vondt i god tid før timens slutt og brukt resten av tiden til å snakke om hvordan klare tiden etter timen. Det kan f.eks være å gå hjem og ta et varmt bad, lage seg en kopp te, legge seg til å hvile og evt la tårer og minner, om de kommer, få fritt spillerom en tid av dagen. Det er ikke nødvendig å føle seg «oppløftet» når man går fra timen. Derimot er det viktig at man vet hvordan takle «ting» når man går fra timen.

Og, ja, det er godt at mange har støttende familie! Det er vondt å være i skoene til dem som ikke har det.

Noen syns det er hjelp i Anonyme Narkomane, mens andre ikke trives med 12 trinns metoden. Atter andre opplever at de orker ikke være sammen med tunge narkomane. De er ikke kommet fullt så langt selv ennå og føler at de stigmatisere seg selv om de deltar.

Jeg har opplevd at evangeliesentrene er til hjelp for en del. De bytter ut rusen og tar Jesus inn. Det er viktig at slike private tiltak støttes, når det viser seg at de hjelper.

Jeg har forresten lurt på om ikke Norge ville være tjent med å gi penger til selvorganisering. Da tenker jeg ikke spesielt på rus, men tenker at i alle fall utad så ser det ut som DBSA (Depression and Bipolar Support Alliance), stedet jeg lenket videoene fra, får folk til å bli interessert i å jobbe med egne problemer fordi DBSA er drevet av mennesker som selv har erfart problemene på kroppen. (Man kan gå i godkjent terapi utenom).

At man lager mer rom for private initiativ, behøver ikke å bety at man forsømmer det offentlige:

Jeg tror at skal ikke rusproblemene vokse samfunnet over hodet i fremtiden, så er det viktig å sette av penger til skikkelig barnevern, dvs forebyggende arbeid som hjelper i størst mulig grad. Har man ikke nok personell, så kan man umulig rekke over alt. Både foreldre og barn må tas vare på. Det hjelper ikke å gi familen penger til å kjøpe byens dyreste skiutstyr og flotteste merkeklær, når det mangler kjærlighet og grensesetting i hjemmet. Kjærlighet uten grensesetting er ingen kjærlighet. Kan ikke foreldrene dette, så må de rett og slett få lære det, gjerne i grupper sammen med likesinnede, slik at de kan backe hverandre opp og føle seg forpliktet på gruppestandarden.

Ja-a, temaet er stort og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal slutte, jeg. Jeg tror jeg gjør det her. Takker ennå en gang for dine intressante spørsmål, som vi kanskje ikke finner svarene på fullt ut. 

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #60

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Takk!

Kommentar #61

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
Ja-a, temaet er stort og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal slutte, jeg. Jeg tror jeg gjør det her. Takker ennå en gang for dine intressante spørsmål, som vi kanskje ikke finner svarene på fullt ut.

Tror at du ved dine svar og din væremåte - det at du tar kommentarer på alvor og svarer fra hele deg er mer enn bidrag nok til å få tro på at det å møte iallefall en som akkurat deg og med din falige innstilling vil være det vi som henviser håper skal følge som en naturlig del av behandlingen.

Og nettopp det - at vi til syvende og sist ikke sitter med en oppskrift som funker for alle ( synes det var det viktigste bidraget i snutten jeg så - at mennesker er umake og unike og at behandling til bedring er noe som ikke kan skje ut fra en suksess - en må finne det som er det som skal til i hvert enkelt tilfelle) og vi selv om vi ikke bidrar med svarene så kan det føre til videre refleksjoner som bidrar.  

For egen del benytter jeg meg mye av det jeg kaller "såkorn" - jeg kan i klientsamtale så inn strøtanker i håp om at personen etter hvert fanger de opp ... som sine ... og prosessen er i gang...

Jeg bruker og mye tid på å lete etter åpninger som kan gi andre hjelpere innsmett ... bidra til å senke guarden og forutinntatthet ... skape nysgjerrighet og en tro på at det er ihvertfall bedre å prøve noe for så å uttale seg enn å avvise hjelpere åkkesom...

Kommentar #62

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Tro vs behandling ...

Publisert rundt 7 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Men, . tilbake til innledningen - skal troende behandles helst av ... troende... for skal en behandle hele mennesket, så må det vel og inkludere det åndelige aspekt?

Også dette er et interessant tema. I USA kan man gå i terapi hos terapeuter som beskriver seg som kristne eller katolske. I Norge er vi ikke helt der. Om det er bra eller ikke er jeg ikke helt sikker på. 

Katolsk terapi virker svært OK slik vi får det presentert hos amerikanske katolske terapeuter. Her oppgir terapeutene om de står på Kirkens fulle lære. Dvs den troende med psykiske problemer kan finne en terapeut som forstår ens religiøse ståsted og man kan snakke samme språk om dette når klienten tar opp den siden av sitt liv. Videre forteller terapeutene hva slags terapi de driver, om den er psykodynamisk, atferdsorientert o.a. En mulighet til å finne ut hvilken terapi terapeuten bedriver før man stiller seg på venteliste hadde jeg helst sett at vi hadde mer av her i Norge også. 

Katolsk psykolog i USA:

Plukker ut en tilfeldig for deg, slik at du kan se hvordan han presenterer seg. Man får vite både om hans behandlingsmetoder og om hvilke typer lidelser han vanligvis behandler. I tillegg kommer da hans katolske "bekjennelse" og vi får til og med vite hvor ofte han går i kirken.

http://www.catholictherapists.com/drjerrypietrzak/

For meg som er norsk, virker det litt fremmed å skulle fortelle pasienter hvor ofte jeg går i kirken. Å bruke bønn som en del av terapien virker også fremmed for meg. Jeg vil føle meg trygg på at jeg jobber etter vitenskapelige metoder og der hører ikke bønn hjemme. Om jeg skal prøve å forestille meg at jeg drev en slik type terapi, ville jeg kunne sagt at jeg skal ta deg med i mine bønner. Ellers ville jeg henvist pasienten til en prest for eventuelle bønner og rådgivning mht troen. Det ville ikke vært fremmed for meg å ha en fellessamtale med pasient og prest. Jeg ville  følt meg som en slags overgriper om jeg skulle begynne å behandle pasientens tro. Troen er jo en personlig reise mellom den troende og Gud, riktignok i fellesskap, men da i kirken. Men jeg ser noen "smutthull" som ville vært svært gode å kunne bruke f.eks det å kunne snakke direkte med pasienter om at "Gud er ikke så streng som du tror, du vet jo at dette lærer vi ikke i kirken". Å kunne relatere direkte til sammenhengen mellom f.eks en streng far og redsel for en streng Gud, ville ha hjulpet meg i arbeidet. 

Kristne rådgivere i USA:

http://www.aacc.net/resources/find-a-counselor/

Amerikanske kristne rådgivere kan være et større lotteri. Man vet ikke så sikkert hva man får. Har den deprimerte og suicidale pasienten fått tre barn utenfor ekteskap med tre forskjellige kvinner, så kan han risikere å få høre hvor syndig han er (skjøvet nærmere "Askøy-broen") i stedet for å møte et sympatisk menneske som hjelper ham til å forstå seg selv (som kristen kommer han til å våge å se sine synder den dagen han er klar for det).

Hvis du er interessert i å lære om god og dårlig kristen rådgivning, selv om du neppe har bruk for den i arbeidet ditt her i Norge, så anbefaler jeg: "Psychology, Theology, and Spirituality in Christian Counselling" av Mark R. McMinn, PhD

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #63

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Når det gjelder medikamenter så har jeg møtt klienter som har forandret seg i det ytre etter oppstart slik at det har blitt ... hovedproblemet. Eksempelvis - en var tynn, men medikamentene gjør en oppblåst og... på god vei til ... tykk. Det fortelles om bivirkninger på den ene og den andre måten, slik at det som begynte som et medikament etter en stund har blitt fire... der det å behandle bivirkningene har blitt en del av behandlingen. Min opplevelse av det å treffe med medikamentet er ikke overbevisende

Det gleder meg at dere har fortsatt samtalen om dette temaet, selv om jeg akkurat nå har redusert mulighet for å delta så mye selv.

Jeg trekker nå frem disse setningene fra deg KNygaard, da de traff meg akkurat der jeg var da jeg skrev innlegget. Det ble skrevet i en sorg over å se hvordan et kjært menneske stadig glir lenger og lenger vekk, og det som skulle være til hjelp mer ser ut til å være det som umuliggjør muligheten for å bli bedre. Det er et tema som trenger belysning, og det angår etter hvert så veldig mange.

På tross av livslang diagnose innen psykiatrien, har personen inntil sine senere år, selv formidlet hvordan troen har vært til hjelp og nok hindret mange tilbakefall - Men i den siste livskrisen, holdt det ikke, og det ble innleggelse i psykiatrien. De klarte nok å få til en utskrivning med hjelp av elektrosjokk og medisiner, men ikke en hjelp tilbake til livet. Det er med stor sorg vi opplever den stadige reduksjonen dette innebærer, og hvor vi nok mener å se at det meste skriver seg fra medisinene som slukker lyset i øynene lenge før det skulle? Men jeg lar mer om dette ligge, skjønt det var med denne sorg i hjertet jeg skrev innlegget.

.........

Vi  snakker tross alt om sjelens anliggender, vår bevissthet. Det er dette troen og psykiatrien har felles, og var det min overskrift var ment å formidle. - Samtidig som menneskets bevissthet ikke ligger like åpent for forskning og vitenskap som f.eks. ingeniørfag.

Hvis troslivet ikke lenger gies plass i samfunnet, blir psykiatrien enerådende, tenkte jeg? Samtidig som vårt samfunn blir hårdere for mange med sine krav til både det ene og det andre slik BentheH. formidler denne brutale fysiske og materielle siden av livene våre.

Hvor stor makt er vi da villige til å gi denne ufullkomne vitenskapen i behandlingen av våre sjeler?

Jeg bød opp til debatt og er glad for det engasjement jeg finner. Men bare vi som selv har en sunn tro og livsanskuelse, vet hvilken hjelp denne tro har vært for oss i våre liv.. - Hvordan den kom inn og endret vår måte og tenke på. Men heller ikke vi er vaksinert mot psykiske lidelser, så langt derifra!

Fortsett gjerne samtalen også i mitt fravær. - Det er et tema som trenger lys på seg tror jeg? Selv om det også er et meget vanskelig tema. - Det slår meg noe jeg hørte en gang, at ordene vi bruker bare er 15% av alt det vi kommunisere? Da forstår jeg at jeg det blir vanskelig å finne de rette ordene.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #64

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Autonomi vs tvangsmessig lydighet.

Publisert rundt 7 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Noen får det råd av behandlere om ikke å oppsøke menigheten mer - ikke å lese i Ordet mer - bli åndelig passiv

For den terapeut som selv ikke tror, er det kanskje ikke så lett å skjønne andres behov for tro.

"Ekstrem lydighet" regnes gjerne som patologisk innen psykologien. Slike pasienter sliter gjerne med alt som har med å kunne vise selvstendig initiativ. Selv det å velge mellom en gul og en grønn skjorte i butikken kan være vanskelig. Når folk er så avhengige, så sier det seg selv at et av målene med terapien vil bli å øke deres evne til å ta selvstendige valg.

Når den ikke-troende terapeut får høre at pasienten strever med at de ikke får til «å la hver tanke fanges i lydighet til Herren», så er det kanskje ikke så rart at terapeuten tenker at dette er patologisk, og det er det jo faktisk også. Da kan det for terapeuten uten eget religiøst ståsted bli lett å tenke at man lettere kan hjelpe klienten dersom man skjermer denne for det som i terapeutens øyne virker patologiserende (opprettholder det patologiske).

Den som selv har en tro vil evt ha lettere for å kunne skjønne at etter hvert som klienten bedres (forutsatt at det fins et bedringspotensiale hos klienten), dvs at denne blir mer autonom, så vil vedkommende gjerne bli mindre pirkete i forhold til sin tolkning av skriften. Det veldige strevet etter å bli bra nok for Gud, vil (forhåpentlig) avta etterhvert som terapien skrider frem. (Med dette sagt så må det likevel innrømmes at slike pasienter ikke akkurat er av de letteste å jobbe med).

Det kan også hende at klienter kommer til terapi med et ønske om å få hjelp til å velge menighet. Hva gjør man da? Jeg har pleid å være ærlig på at dette kan jeg ikke hjelpe med, men jeg har også gitt tilbud om å hjelpe klienten til å sortere i sine egne tanker slik at denne kan ta valget selv.

Kanskje det burde vært mer plass til religion i forhold til etikk i studietiden, men spørsmålet blir hvor man skal få plass til det? Hvilke andre tema skal man ta ut? Har man i det hele tatt noe tema å ta ut?

I 2007 ble Emmaus psykologiforening startet. Dette er en kristen forening for psykologistudenter og psykologer som tror. Her kan man undre seg sammen over eksistensielle spørsmål innen psykologien. Dette er en begynnelse på å nærme seg kristne trosspørsmål i forhold til terapi. Muslimer og andre trosretninger har ingen egen psykologisk forening.

En begynnelse er dog en begynnelse ...

Kommentar #65

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Da så ...

Publisert rundt 7 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
det ble innleggelse i psykiatrien. De klarte nok å få til en utskrivning med hjelp av elektrosjokk og medisiner, men ikke en hjelp tilbake til livet. Det er med stor sorg vi opplever den stadige reduksjonen dette innebærer, og hvor vi nok mener å se at det meste skriver seg fra medisinene

Nå skjønner jeg bedre hvorfor du er så engasjert i dette temaet, Mette. Før jeg svarer mer generelt vil jeg få uttrykke min medfølelse med det dere som familie sliter med.

.............................................

Livet gir ingen garantier! Når man behandler en 20 åring, så kan man ikke garantere at denne ikke vil kunne få en forverrelse når han/hun blir f.eks 40 eller 70. Som pårørende kan det nok være fristende å tro at det er behandlingen det er noe i veien med.

Noen ganger kan det kanskje være berettiget. Andre ganger er det faktisk ikke det.

Slik jeg oppfatter deg gjør du dette til et spørsmål om vitenskap eller tro. Det er et synspunkt jeg ikke deler. Hvis jeg får en skade i kneet, vil jeg gjerne at operasjonslegen er vitenskapelig utdannet og vet hva han/hun gjør. Jeg kunne absolutt ikke tenke meg å overlate kneet mitt til en prest. Blir operasjonen mislykket, kan jeg klage til pasientklagenemda dersom jeg tror at jobben er gjort på en slurvete måte. Jeg vil på den måten få vite om jeg har rett eller feil i mine antakelser.

Det er opp til meg selv om jeg vil be til Gud eller la det være under hele denne prosessen.

Så kan du innvende at det er forskjell på psykisk og fysisk helse. Tja ....

Psykiatrien bygger på medisin. Psykologien tar utgangspunkt i flere felt (bla utviklingspsykologi, kognisjon-, personlighetspsykologi, organisasjonspsykologi, familepsykologi, nevrologisk psykologi, forskning mht klinisk psykologi for barn og voksne) hvorfra man kan hente prinsipper til behandlingen.

Det kan være verdt å merke seg denne forskjellen. Jeg har bla forklart tidligere at f.eks kunnskap om organisasjonspsykologi (og ikke minst ledelse) vil kunne virke forebyggende mht konflikter på en arbeidsplass. Mangler slik kunnskap i en bedrift, økes sjansene for ulike typer ubehag hos de ansatte. Er det for få ansatte i forhold til arbeidsoppgaver, så hjelper kunnskapene likevel veldig lite (jmf sykepleiermangelen).

Du sier at: «menneskets bevissthet ikke ligger like åpent for forskning og vitenskap som f.eks. ingeniørfag».Dette betyr likevel ikke at det ikke kan forskes på. Man kan måle bla angst for visse typer stimuli ved å måle forskjell i elektrisk gjennomstrømning i fingertuppene relatert til f.eks fremvisning av mer eller mindre fryktfremkallende bilder. Man kan legge folk inn og måle søvnmønsteret deres elektronisk. Jeg kan ikke gjennomgå alle mulige typer forskning her. Det produseres hundrevis av artikler innen de forskjellige disipliner ukentlig. Vitenskap skal tilfredstille visse kriterier for å kunne kalles gyldig (valid) og den skal fylle kriteriene for relevans og generaliserbarhet. Har man funnet en behandling for angst, så er det ikke sikkert at den virker på depresjon eller schizofreni.

Om en klinisk metode er aldri så god, så faller noen likevel utenom og kan ikke nyttiggjøre seg eksisterende behandlingstilbud. Både Knut Nygaard og jeg har vist til at mennesker er unike og at det som virker på den ene ikke trenger å virke på den andre. Det er nettopp dette som er behandlerens oppgave å finne ut av; hvordan akkurat dette spesielle mennesket kan avhjelpes (og om det fins grunn til å tro at det er lite sannsynlig at vedkommede kan nyttiggjøre seg terapi, akkurat slik kreftlegen må kunne ta en faglig avgjørelse på om pasienten faktisk har nytte av mer terapi).

Det at noen faller utenom gjør ikke, slik som jeg tolker deg, Mette, at vi må velge mellom tro og vitenskap. Da trenges det heller mer forskning for å finne ut hvordan de som i dag ikke kan hjelpes kanskje kan hjelpes senere. Det man ikke har funnet ut av i dag, har man gjerne mer sikker viten om om 20 eller 50 år. Hva man skal få anledning til å forske på er et økonomisk problem. Det handler rett og slett om hvordan våre politikere prioriterer, - hva vi som velgere greier å få dem til å forstå nødvendigheten av. Som nevnt tidligere, så regnes det for «finere» å drive med hjerteforskning enn med forskning på det psykiske. Helt nederst på rangstigen stiller de narkomane og deres behandlere.

Har du noen ganger tenkt på at de som velger å jobbe langt nede på rangstigen, faktisk gjør det til tross for at de vet at det ikke gir spesiell status? (En gang i tiden spurte plutselig en av mine klienter meg da vi snakket om hvor viktig det var å bli tatt godt vare på: «Hvem tar vare på deg da, Benthe»? Jeg ble nok svar skyldig. Det tror jeg mange som jobber innen feltet psykisk helse ville blitt, ikke bare fordi man ikke blander privatliv og jobb, men fordi at spørsmålet treffer ...).

Vitenskapen er ikke et trylleformular hvor man vifter med tryllestaven og vips så kommer resultatene. Det er heller ikke terapi selv om den bygger på vitenskapelig anerkjente metoder. Vil man ikke benytte seg av vitenskapelig basert terapi, så får man henvende seg til en kvakksalver.

Det kan høres brutalt ut, men slik er det nå en gang ...

Jeg kan ikke uttale meg om f.eks hvorfor det blir valgt å bruke elektrosjokk i enkelte tilfelle og hvorfor noen medisiner blir valgt til tross for bivirkninger. Er man som pasient uenig i behandlig, så kan man søke en «second opinion» hos en annen behandler.

På alle sykehus pleier det å finnes en sykehusprest, så pasienter har mulighet for å diskutere tro (dersom sykehusprest-stillingen er besatt  selvfølgelig).

Knut Nygård tok altså opp problemstillingen med at folk kan legge på seg av både antipsykotika og antidepressiva og at noen blir deprimert av sitt nye utseende. Problemstillingen er aktuell, men hvis ikke noe annet virker, så må nesten pasienten ta medisinene sine og heller jobbe med problemene rundt sitt utseende.

Det er ikke bare medisiner mot psykiske lidelser som gir vektøkning. Det gjør en rekke andre typer medisiner som er nødvendig hjelp for fysiske sykdommer også. Mange har sikkert også opplevd at røykeslutt gir en langsom vektøkning. Man begynner tross alt ikke å røyke igjen av den grunn.

En viktig regel, som kanskje kan kjennes tøff ut for den som sliter og dennes familie, er at man aldri kan slutte fra det spesifikke til det generelle. At terapi ikke virker for noen betyr ikke at den ikke er til hjelp for mange. I alle livets situasjoner blir våre sorger våre egne som vi selv må bearbeide, også de man mener er forårsaket av andre. 

Siden det nå har kommet frem at problemet mht psykiatri, politikk og religion har utspring i private opplevelser, Mette, så syns jeg det er naturlig å avslutte diskusjonen i all vennskapelighet her.

Jeg har ikke mer å tilføye. Jeg pleier vanligvis ikke skrive om faget mitt på VD, men dette temaet så i utgangspunktet ganske «ufarlig» ut (mht å komme på avveie), så jeg hadde lyst å bidra litt siden det er valgår. Det er viktig at våre politikere ser at det er på tide å gi psykiatrien/psykologien mer penger til å drive både behandling og forskning for.

Alt godt!

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #66

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Forskning også i lønnkammerne

Publisert rundt 7 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
Siden det nå har kommet frem at problemet mht psykiatri, politikk og religion har utspring i private opplevelser, Mette, så syns jeg det er naturlig å avslutte diskusjonen i all vennskapelighet her.

Jeg tror jeg sier noe som virker oppklarende, men opplever det stikk motsatte. Jeg er middelst talt forundret over alt du klarte å lese inn om meg på grunn av mine ord om "et kjært menneske"?

Nei, det er ikke bare familie som er kjære for meg, og jeg sliter ikke med dette som et privat problem. Jeg har selv 6 års utdannelse innenfor humaniora, men sier likevel at det mest var ord for meg inntil mitt livssyn "åpnet" forståelsen av ordet "kjærlighet" - I tillegg har jeg praksis også fra psykiatrien, om enn mest fra somatikken, og da spesielt eldre som har fått multiproblem. -Og om dette ikke er nok, så har jeg en uke som pasient innenfor psykiatrien! Og aldri har jeg vel lært mer på en uke, når jeg usedvanlig sårbar, åpen og mottakelig, var sammen med andre mer eller mindre utstøtte, og og kunne observere samfunnet fra denne vinkelen!  - En opplevelse i seg selv å kjenne på den avstand, "de og oss", som personalet hadde over oss "syke", en avstand de antagelig trengte for å kunne stå i jobben? - Det menneskelige sinn er usedvanlig spennende i alle sine avskyggninger,  -og vel det vi end vet minst om. Mye av forskningen foregår nok mest i våre egne lønnkammer, slik de vise alltid har formidlet! -  Enda mer kommer fram når vi snakker ærlig og nakent med hverandre, for vi er nok smidd over den samme lesten vi mennesker

Nei, jeg har aldri hatt noen status selv heller innenfor mine fag, men jeg har faktisk prøvd  virkelig å leve meg inn i pasientenes situasjon. Dette har gitt meg spennende opplevelser, når jeg "treffer" med min forståelse. Dette har fått meg i konflikt med leger og autoritetspersoner som vil gi medisin, samtidig som jeg har sett flere eksempler på mennesker som bukket under i møtet med denne kjemisk medisinen. -

I ditt svar til meg går du videre på dette at du tillegger meg å velge mellom tro og vitenskap! NEI! - Jeg vil velge både tro og vitenskap, og de må fungere i ballanse. Men jeg er og har vært skeptisk til kjemisk medisin i et stadig kaldere samfunn, der idealet er at individet må klare alt alene. Og at vitenskapene innenfor humaniora ikke holder samme standard som innenfor matematikk, burde i seg selv medføre en "vær varsom" plakat? Det blir feil å gi denne vitenskapen samme almene gyldighet som matematikken. - Når troen forsvinner fra samfunnets arenaer - gir det alene makt til psykiatrien! En makt jeg mener vi må vite at har sine begrensninger.-

Jeg skjønner at jeg har tråkket en fagperson på tærne, og beklager dette.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #67

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Nei ...

Publisert rundt 7 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
Jeg skjønner at jeg har tråkket en fagperson på tærne, og beklager dette.

Neida, det har du ikke gjort. Jeg verker verken i tærene eller føler meg såret på noen måte. 

Du har selv skrevet i #63:"Det ble skrevet i en sorg over å se hvordan et kjært menneske stadig glir lenger og lenger vekk,"

Om dine bekymringer er relatert til deg selv eller andre du bekymrer deg for, så har det utspring i det private (dine opplevelser av hvordan psykiatrien virker/medikamentenes virkning).

I en slik situasjon hvor man oppdager at den som har invitert til debatt har sin mer eller mindre private agenda, tror jeg de aller fleste ville avsluttet debatten, ikke fordi man er såret, men rett og slett fordi man ikke bedriver den slags "på kanten" diskusjoner i all offentlighet. Beklager, men slik må det være.

Alt Godt!

Vennlig hilsen Benthe

Kommentar #68

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
I en slik situasjon hvor man oppdager at den som har invitert til debatt har sin mer eller mindre private agenda, tror jeg de aller fleste ville avsluttet debatten, ikke fordi man er såret, men rett og slett fordi man ikke bedriver den slags "på kanten" diskusjoner i all offentlighet.

Jeg mener du tillegger meg motiv jeg ikke har? Jeg er overhodet ikke interesert til noen "på kanten" diskusjon i all offentlighet, og opplevde mer din kommentar # 65 belastende, slik du prøvde å vise privat omsorg! - Vil tippe at de fleste i dag kjenner et menneske som blir kjemisk behandlet for sine vanskelige følelser? - Og i og med at vi har en generell høy aksept for selvmedisinering med alkohol og andre rusmidler, er terskelen tilsvarende lav i forhold til "annen kjemisk medisinering" i og av det offentlige.

Vi kan vel kanskje enes om at både religion og psykiatri forholder seg til menneskets sjeleliv? For å prøve meg frem logisk, vil vi vel også kunne enes om at vi lever i en både materiell og åndelig tilværelse?

Hvis en skulle brekke beinet, er det ikke adekvat behandling med bønn. En fysisk skade trenger fysisk behandling, vil vel de fleste mene? -  Sindet i sig selv er en åndelig ting, som ikke har noen ytre eksistens. Alle menne-skets særpreg og egenskaper utgjør en åndelig eksistens og kan ikke sanses.- Er det da like adekvat å bruke fysiske metoder som kjemisk behandling på sjelelige psykiske problem? - Det høres unektelig ut som om det som tilhører vår ånd må løses med verdens mer åndelige metoder?

Mange av de problemene vår tids mennesker står overfor handler om vansker med å klare livet i det samfunnet vi har skapt, der konkurranse, materialisme og individualisme står sentralt. - Det er min påstand, at i dette samfunnet trenger vi, individene,  faktisk "religionenes metoder" som aldri før? - Ikke for å fortrenge de vitenskapelige metoder. - Men psykiatrien kan ikke være alene på arenaen i behandlingen av våre sjeler med kjemiske medikament, for å si det slik?  -

Jeg opplever at denne tråden tar for seg en slik trosforståelse som bygger bro melllom de ulike profeters åpenbaring og formidler det sentrale i troslærene.  - Den treffer meg sterkt!

Dette er de vanskelige følelsene våre, som troslæren har bedt oss om å sloss mot, så vi sammen kan heve oss opp til et nytt nivå for den menneskelige bevissthet - "Kristusbevissthet". Se vår egen plass innenfor en større helhet. - Skal vi overlate dette alene til psykiatrien? Kan psykiatrien ta religionens plass i samfunnet siden den hevder å være vitenskapelig?

Jeg trenger ikke å få noe svar. Jeg har bare prøvd å reflektere litt, og har tillatt meg å bruke den ene stemmen jeg har. Selv om det hverken følger ære eller titler med den. - Privat er den sikkert og når man er havnet i pensjonistenes rekker.

Med vennlig hilsen Mette (som har vært uten stabil data en tid)

Kommentar #69

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Undertrykkes vårt åndelige vesen, og derved også livet?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg var sikkert ikke den eneste som her om dagen fikk med seg Espen Øwres kamp for rettferdighet? Undertrykkes vårt åndelige vesen, og derved også livet? Mennesket er og blir et flerdimensjonalt, åndelig vesen, selv om den åndelige dimensjonen ofte blir forsøkt neglisjert bort eller er helt glemt. Dette ser vi stadig får alvorlige konsekvenser. Menneskelig forandring og selvforståelse er en sammensatt prosess som er vevd inn i dynamikk mellom natur, krefter, sosiale tilstander og roller.

Det psykiske helsevesenet sliter i dag med store uløste gåter og problemer, til tross for store investeringer og mobilisering av ekstra innsats de siste tiårene. Mens vi stadig oftere går til "hjernespesialister" for å få svar på livets og sinnets gåter. Men er det sikkert at det øker selvforståelsen? Det moderne menneske forbinder gjerne personlig forandring og forbedring helt ned til det alminnelige opp til bruk av psykologiske terapier og psykofarmaka preparater. Behandlingsopplegg som gjennomføres av autoriserte fagpersoner utøves ganske løsrevet fra den naturlige, åndelige livspragmatiske sammenhengen vi alle er blitt satt inn i. Personlig forandring og forbedring kan bare i begrenset forstand oppfattes og legges opp som en rent teknisk ekspertstyrt prosess. Samtidig har omfattende utforskning av psykologiske terapier over flere tiår etterhvert tydeliggjort at personlige forandringsprosesser ikke kan betraktes som en medisin-analog teknisk ledet behandlingsprosess, men er en komplisert personlig selvstyrt prosess der det å kunne rekruttere og støtte seg på egne ressurser og krefter er den helt avgjørende faktoren.

Hjernen er den vi vet aller minst om. Psykiatriske diagnoser gis over en lav sko og rangerer ofte ikke dypere enn simpelthen et begrep. Men stadig mer av menneskesinnet stykkes likevel opp og merkes med diagnoser for psykiske lidelser. Men er disse diagnosene medisinske sannheter? Eller gjetninger? Fordommer? Diagnosen er en konstruksjon. Pasienten utredes på spesielle måter, gjennom spesielle prosedyrer. Mens psykiske lidelser ikke er sykdomsbilder man kan forstå og behandle uavhengig av den personen som er rammet av det. Derfor knytter dette seg istedenfor opp til den individuelle kamp, historie, personlighet og liv. Helbredelse avhenger av den individuelle selvforståelse. Hvis man da er for opptatt med å diagnotisere sykdomstilstander og sette opp standard behandling for disse og skrive ut psykofarmaka preparater, da sløver man i prosessen ned pasienten og der forsvinner også muligheten for helbredelse, ettersom pasienten mister uvurderlig kontakt med seg selv.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere