Verdidebatt

Hva menes med Gud?

Det er ikke så enkelt som at Gud enten eksisterer eller ikke. Men så vanskelig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
LA MEG BEGYNNE

med å presisere hva som ligger i begrepet aksiom. Et aksiom er et premiss som ikke trenger å begrunnes innenfor sin erkjennelseskategori. Aksiomet i dette tilfellet er altså: Dersom Gud finnes, må nødvendigvis Gud være ikke-kontingent. Legg merke til det første ordet.

Dersom

.

Så kan man selvfølgelig avfeie hele denne erkjennelseskategorien som sådan. Det er ikke engang noe DERSOM, kan man si. Denne dersom-samtalen er derfor meningsløs. For Gud finnes ikke. Vi vet. Ferdig snakka.

Helt i orden. Man velger selv hvilke samtaler man vil delta i. Men da har man ikke kritisert ideen om Gud. Man har kun forkastet den. Det var dette jeg tillot meg å kalle intellektuell latskap. For dette er ingen ubetydelig distinksjon.

Å kritisere er vanskelig, å forkaste er lett. Det første krever innsikt og presisjon; det andre krever ropert og besvergelser.

Mitt eneste ærend har vært å berede grunnen … STOPP EN HAL! Hva er det jeg sier? Dette blir altfor pompøst. Bedre: Jeg kunne ønske vi hadde en mer informert samtale om IDEEN Gud.

Hva menes med Gud? Hva ligger – egentlig – i begrepet? Det innebærer at jeg tar på alvor hva slags Gud som FAKTISK FORUTSETTES. Jeg er ikke interessert i en samtale om stråmenn, og da må jeg ta innover meg den Gud som postuleres i religionsfilosofien.

Dette er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen). Noen synes dette er en ullen og vanskelig «størrelse» å forholde seg til. Det skjønner jeg. Men sånn er det nå engang. Og jeg tror det er her mange trår feil. De tenker at Gud skal være en del av virkeligheten på samme måte som tyngdekraften.

At de deretter forkaster troen på en slik «usynlig kraft», som det selvfølgelig ikke finnes noen som helst beviser for, er bare rett og rimelig.

Det finnes klok ateisme, og det finnes dum ateisme. Jeg konsentrerte meg om sistnevnte i min kronikk i Dagbladet. For å bryte gjennom lydmuren, delte jeg ut noen ørefiker. Dawkins, ex.gr., faller i begge kategorier. Jeg leser ham med vellyst; han er lynende skarp og har en giftig og lammende replikk.

Men han begår også noen simple kategorifeil som gjør at man ikke kan annet enn å slå seg til pannen. Han elsker naturvitenskapen (hurra for det!), men faller for fristelsen til å applisere dens metoder på Gud. Det er altså en simpel kategorifeil. Gud tilhører en helt annen erkjennelseskategori.

For dette kan åpenbart ikke gjentas ofte nok: Gud har ingenting med naturvitenskap å gjøre. Nada. Det er derfor det heter metafysikk.

Jeg har aldri påstått at noen må lese metervis med teologi for å være meningsberettiget. Det skulle tatt seg ut. For jeg har ikke gjort det. Men for at det skal oppstå en reell meningsutveksling (inkl. kritikk) om denne postulerte ikke-kontingente «størrelsen» vi kaller Gud, må nødvendigvis kritikeren akseptere at denne samtalen tilhører en annen erkjennelseskategori enn naturvitenskapen. Det finnes heldigvis eksempler på ateister som klarer dette «spranget». La meg sitere min favorittutøver i øvelsen Peter Wessel Zapffe: «Menneskets egenart er dets tragiske evne til å stille spørsmål som ikke kan besvares.»

Noen vil kalle dette visvas eller tåkeprat. Men slik er terrenget. Metafysikken omhandler det som ligger «bakenfor», «over» eller «forbi» naturen, det som ligger til grunn for at fysikken (vår verden) overhodet kan eksistere. Her kommer språket nødvendigvis til kort, og som blant annet Wittgenstein og Oldkirken har vist: Dette språket kan i beste fall bare peke mot noe; det egentlige ligger nødvendigvis bakenfor/bortenfor språket, et sted som språket ikke kan nå direkte.

I stedet må språket nøye seg med å antyde. Det har jeg forsøkt å gjøre her:

Til slutt: Jeg tror at Dawkins i utgangspunktet er en veloppdragen fyr, ja en britisk gentleman. Men striden har gjort ham hard og ekkel. På veien har han lagt igjen både anstendigheten og fintfølelsen. For ikke å snakke om folkeskikken (jf. Skavlan-episoden der han gikk løs på Brandon Flowers). Når det er sagt: Jeg har stor sympati med ham (altså Dawkins; jeg kan ikke fordra The Killers). Han står midt i en kamp der han er kringsatt av religiøs praksis på sitt mest vulgære. Da skjønner jeg at det kan gå en kule varmt.

Det går så fort gift i denne typen samtaler, og jeg er selv blant dem som blir mye spissere enn jeg egentlig ønsker. Det beklager jeg. Så heretter: la oss tilskrive hverandre gode motiver. OK?

Husk, vi stirrer alle universet i hvitøyet.

Ref.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt