Verdidebatt

Oppbrudd

25. august feirer jeg gudstjeneste for siste gang som prest i Den norske kirke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Her er først mitt opphavlige innlegg og senere etter innspill fra andre en utfyllende kommentar)

For noen år siden gjorde jeg meg noen tanker om Helge Hognestad og hans forhold til Den norske kirke.  I en tilstand av åndelig "hybris" mente jeg å se at han aldri kom til å komme skikkelig på innsiden av Den norske kirke.

Først i det senere har jeg for alvor skjønt at dette enda mer er en passende beskrivelse av mitt eget forhold til den kirken som jeg har tjent i over 18 år som prest.

Uansett hvor mye jeg har prøvd og ønsket, har jeg likevel ikke evnet å komme ikke på innsiden av den. Denne våren har jeg måttet innse at jeg i lang tid har vært et menneske med utvidet observatørstatus i den kirken jeg er døpt. Paradokset har vært at Den norske kirke dypest sett ikke har vært i stand til å gjengjelde eller “besvare” min hengivenhet og fromhet.

Jeg har en fornemmelse av at det tidvis er lite eller ingen ting som om ingenting står på spill for Den norske kirke. Eksistensielt sett er den en vel etablert institusjon med et selvbilde som vanskelig lar seg rokke. Ingen ting kan fortapes og ingen ting vinnes i møte med Gud. Det er fristende å sitere den franske forfatteren Georges Bernanos ord om fortapelsen hvor han sier at den “arter seg som en gryende oppdagelse – den kommer for sent, efter døden – at ens sjel overhodet ikke har vært i bruk, at den fremdeles ligger pent sammenfoldet, og ødelagt, slik fine silkestoffer mister sin glans hvis de ikke brukes”.

Den norske kirke stritter i mot å innse at den er i ferd med å bli en marginalisert størrelse samfunnsmessig sett. For meg er det en oppmuntrende tanke at kirken først vil finne tilbake til seg selv gjennom å omskapes til et fellesskap av dårer, et fellesskap av de som ingen ting er og ingenting har. Posisjon, makt, anseelse, innflytelse, gjennomslagskraft – alt det må den tørre å skille seg av med. Gammel- og nytestamentlig sammenheng viser at Gud på overraskende vis virker i ytterkantene av det bestående, i ørkenen, på siden av maktstrukturene og de sosiale konvensjonene. Gjennom kirkens 2000-årige har det hendt mang en gang at fornyelsen og oppbruddet har kommet fra marginene.

Gjennom årene har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet om det ikke også finnes en skjønnhet i denne fornedrede kroppen, i dette fellesskapet som bærer navnet “Den norske kirke”. For det kan jo hende at håpet ligger gjemt i den kjensgjerningen at Gud bruker alt det som nå skjer til å ta fra kirken alt det den har å vise til – kle den naken.

For tenk om det var slik at Gud naglet meg til denne kirken for at det jeg selv bærer på av lengsler, ensomhet og tapte drømmer er det som skal holde meg der? Leonard Cohen gir ord til dette dilemmaet i sangen "If it be your will". "From this broken hill I will sing to you. From this broken hill. All your praises they shall ring. If it be your will. To let me sing. From this broken hill. All your praises they shall ring. If it be your will. To let me sing". Jeg har etter beste evne prøvd å synge fra "denne ødelagte høyden". Men i mars stilnet stemmen min, det var ikke mer kraft igjen i den. Det var som om Gud selv tok fra meg den tjenesten jeg gikk inni da jeg ble ordinert en desemberdag i 1994.

Sant å si så hadde jeg tenkt til å stå i tjenesten som prest i Den norske kirke en del år til. Jeg er blitt møtt med åpenhet, takknemlighet, fått plass og rom til å være meg selv. Jeg har vært velsignet med å gjøre tjeneste i to menigheter som har båret over med meg. Kolleger, overordnede og mange menighetslemmer har visst om prosessen min – de har til tross for (eller på grunn av) den gitt tydelige tilbakemeldinger om at det var viktig at jeg var en del av fellesskapet. Samtidig så har det blitt mer og mer tydelig for meg at jeg ved å bli værende til syvende og sist hverken ville ta mitt eget ståsted eller Den norske kirke på alvor.

Å gjøre fortsatt tjeneste som prest i en kirke hvor jeg opplever meg som fremmed lar seg kort og godt ikke lenger forsvare. Slutningen om å avslutte tjenesten som prest trekker jeg uten å anklage noen. Like fullt rommer avgjørelsen elementer av en sorg som følger av at jeg gir slipp på noe som har vært kjært og viktig. 25. august feirer jeg gudstjeneste for siste gang som prest i Den norske kirke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt