Verdidebatt

Den banale guden

Altfor mye av religionskritikken er preget av intellektuell latskap og banale gudsforestillinger fra søndagsskolen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Kronikken ble trykket i Bergens Tidende 7. juli 2013.)

DERSOM DU SETTER deg fore å ta et større oppgjør med Arbeiderpartiet, må leseren kunne forutsette at du har en viss kjennskap til partiet og den historiske konteksten for partiets ulike avskygninger. At du kjenner til Martin Tranmæl, Trygve Bratteli, Haakon Lie, Oscar Torp og Reiulf Steen. At du med en viss fortrolighet kan diskutere partidannelsen i 1887, Hornsrud-regjeringen, partisplittelsene på 1920-tallet, Moskvatesene, Kings Bay, EEC-striden, Kåre & Gro-duellene og Det norske hus.

At du kort kan gjøre rede for ideologiske forleggere som John M. Keynes, Friedrich Engels og Eduard Bernstein, må også kunne påregnes.

Det er også et pluss om du har vært på nachspiel med Trond Giske.

Kritikk forutsetter kjennskap.Eller som Bob Dylan synger: «Don't criticize what you can't understand».

Kan vi derfor forutsette at også de som ønsker å arrestere Gud, vet hva de snakker om? At de nødig feller dom på sviktende grunnlag?

Mon det.

For å sitere kjendisateisten Richard Dawkins: Er jeg nødt til å lese ti bøker om enhjørninger for å avvise deres eksistens?

Teologi er altså bortkasta tid, skal vi tro Dawkins, for den bygger på et galt premiss (at Gud eksisterer). Fair enough. Ateismen er et vanntett system, og skylder ingen andre å sette seg inn i deres lærebøker. En svoren ateist trenger ikke noe mer kjennskap til oldkirken eller Duns Scotus’ epistemologi, enn en amerikansk republikaner trenger til den norske arbeiderbevegelsens fremvekst. (Eksempelet er ikke tilfeldig valgt. Den konservative historikeren Niall Ferguson var nylig i Norge og holdt dom over den skandinaviske modellen‒på noe spinkelt grunnlag, vil mange hevde.)

Folk har rett til å la være å lese akkurat de bøkene de ønsker. Intellektuell latskap er ingen forbrytelse.

Forbrytelsen inntreffer først når denne avvisningen bikker over i kritikk. Når a-teisme blir anti-teisme. Når latskapen blir rampe for ateismens religionskritiske klasebomber. Kritikk fordrer kunnskap – og presisjon. Den som tar mål av seg å bedrive systematisk religionskritikk, må enkelt og greit vite hva han snakker om. Hvem han sikter på. Er det en fugl? Er det et fly? Er det en skjeggete mann på en sky?

Altfor ofte legger religionskritikere en litt mer sofistikert utgave av den skjeggete mannen til grunn for sin kritikk: Gud er angivelig en usynlig og allmektig kraft i universet, sier de, som skapte verden omtrent slik en møbelsnekker monterer en Ivar-hylle. For omtrent 2000 år siden, uten å redegjøre for timingen, fant han det opportunt å gjøre sine nedtegnelser. Hans tilhengere kaller disse nedtegnelsene for Bibelen, og mener å finne svarene på rett og galt der. Når vi dør, har dette vesenet preparert to rom for oss; det ene er veltemperert, det andre er varmt.

Dette er ikke Gud. Det er en tegneseriefigur fra introduksjonskurset til søndagsskolen.

Om Dawkins & Co. mobiliserte litt mer av den vitebegjærligheten de påstår å holde slik av, kunne de kanskje begynne med å lese litt elementær teologi fra 1200-tallet.

Thomas Aquinas (1225‒1274) kunne lært dem at den Gud som postuleres, ikke er en superarkitekt eller en dommer i høyeste potens. Nei, Gud er: «Det som opprettholder alle ting ved å være i hans kjærlighet, (…) forutsetningen for at det er noe i stedet for ingenting.» Skapelsen er en kontinuerlig kjærlighetshandling, skriver Aquinas. Den ultimate acte gratuit.

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden. Dette har mange dessverre ikke skjønt.

Derfor kan Gerd-Liv Valla spørre i et intervju med Vårt Land (18. mai): «Hvor er denne himmelen som vi kommer til, hvordan er det plass til alle?» (sic!)

Og derfor kan forfatter Gert Nygårdshaug triumferende konstatere at vitenskapen «ikke viser forbindelseslinjer eller årsaksforklaringer til noe som kan ligne det minste på en bibelsk guddom» (Klassekampen 16. juni). Derfor «henger det ikke på greip», skriver han videre, «at det skulle finnes en ’entitet’ der ute i kosmos benevnt som en Gud».

Til å forkaste denne «årsaksforklaringen» har Nygårdshaug altså ganske mange forestillinger om hva denne «entiteten» innebærer, og hvor denne «entiteten» har adresse («der ute i kosmos»). Alle forestillingene til Valla og Nygårdshaug har til felles at de bygger på falske forutsetninger.

De tilhører et konstruert gudsbegrep som det ikke finnes belegg for i jødisk-kristen teologi.  Ikke at det hindrer Nygårdshaug i å deklamere at han er «fullstendig fri for fordommer».

Kanskje hans fordomsfrie sinn kan bryne seg på dette:

De store teologene i oldkirken pleide å si at Gud er Intet, som betyr noe helt annet enn hva en ikke-troende kanskje tror det betyr. Det betyr at Gud er det helt Andre, noe som mennesket egentlig ikke kan forestille seg, derfor Intet. Gud er ikke en fetter av Tor, Odin og Zeus; han har ikke «karakteristikker» eller «egenskaper». Han bor i mørket bortenfor begrepene. Den Gud vi forstår, eller som inngår i en årsakssammenheng, er ikke Gud, men et idol – en avgud.

Gud er et mysterium. Et dølgsmål som løses, er ikke lenger et dølgsmål.

Dette lyder kanskje litt Jon Fosse-aktig, og enkelte religionskritikere synes kanskje det er frustrerende med en så semantisk Gud på tiltalebenken, men slik er nå engang den Gud som forutsettes. Og når religion skal kritiseres, må argumentene rettes mot noe som er gjenkjennbart og gyldig, mot noe som er anerkjent teologi. Hva er ellers vitsen?

Tidligere var avgudene støpt i gull og edelt metall, i dag er de formet av ideologer som mener Gud er noe vi kan begripe eller «få grep om». Slik er den kritiske offentligheten kuppet av en høylytt gruppe kranglefanter som gaper over for store ord og kjemper mot (eller forsvarer) et fantasifoster.

Litt som om kritikken av Arbeiderpartiet skulle vært overlatt til Niall Ferguson og rabiate nettdebattanter som ikke vet hva de snakker om.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt