Verdidebatt

Bekjennelsesparagrafen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Enda en gang drøfter Krf sin bekjennelsesparagraf.  Spørsmålet har sprengkraft fordi det berører partiets identitet, gitt med dets tradisjon. Kirkehistorisk sett er spørsmålet interessant, fordi det avdekker karakteristiske trekk ved kristendommens situasjon i Norge de siste 100 år. Her trekker jeg opp et historisk perspektiv på spørsmålet, selvsagt forkortet og skissemessig, men likevel kan det ha en viss interesse. 
Krf er vokst frem av og er fortsatt ideologisk forankret i ulike tradisjoner av protestantisk vekkelseskristendom: den statskirkelige (pietististisk-lutherske), den frikirkelige med røtter i ulike former for reformert preget kristendom som metodisme, baptisme og pentakostale retninger og dessuten Oxfordgruppebevegelsen-MRA  som gjorde seg gjeldende i norsk kristenliv fra begynnelsen av 1930-tallet og frem mot 1960. I 1945 da Krf fikk sitt definitive politiske gjennombrudd, sto de som tilhørte dette vekkelsesfolket, sammen om den visjonen å få ”kristne personligheter” inn i politikken, først og fremst inn på Stortinget, slik at den kunne "kristnes".  Krf ble bedehusfolkets og frikirkelighetens  parti både på Øst- og Vestlandet.  Fra bedehuset overtok man møte- og kommunikasjonsformer. Flere lekpredikanter gjorde politisk karriere ved partiet, mens prester i Den norske kirke stort sett glimret med sitt fravær.                                                                                                        
Partiet forsto seg ikke som noen kirke eller et trossamfunn, for kirketanke og kirkerett har aldri vært særlig viktig i den protestantiske vekkelseskultur. Men tross store ulikheter i lære, organisasjon og trospraksis sto man sammen. Hva var det som forente? Troen på Guds rike, dets nærvær og komme, forente omvendte mennesker uansett (protestantisk) kirketilhørighet.  Politisk innsats i Krf ble sett på som innsats for Guds rike. Det er i denne sosio-religiøse konteksten at den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” hører hjemme. Og vurdert ut fra denne bakgrunn har den god mening.                                                          
Når Krf krever personlig bekjennelse til kristentroen for sine tillitsvalgte, er det vekkelsens vekt på omvendelsen som ”porten inn i nådestanden” som ligger bak. For omvendelsen viser seg nettopp i troens bekjennelse overfor ”verden” og i tilslutningen til de omvendtes fellesskap. De omvendtes fellesskap i frikirke og forening var i mellomkrigstiden blitt  en stor organisert folkebevegelse. Troen på Guds rike krevde misjon her hjemme og i fremmede land. Og dessuten kamp mot synden - i den enkeltes liv, men også i kollektivet, både i og utenfor de troendes krets. Siden synden fikk råderom ved statens og samfunnets avkristning, ble rekristianisering kjernen idet kristelige partiets program. Det politiske arbeid fikk sin kristelige motivering. Ut fra gudsriketanken og vekkelsesideologien med dens vekt på syntesen av personlighet og tro måtte det nærmest bli selvsagt at  partiprogrammet måtte realiseres ved omvendte mennesker. De hadde ikke bare den rette kristelige forpliktelse, men også den personlige og mentale forutsetning for å følge den, dvs. "det gjenfødte liv". At uomvendte da skulle gis mulighet til å prege det kristelige partiet, var ikke bare meningsløst, men ville true dets identitet. Bekjennelsesparagrafen skulle sikre det kristelige ”kaderpartiets” identitet.                                                                                                               Man har forsøkt å overvinne bekjennelsesparagrafens ideologi ved hjelp av en variant av luthersk toregimentslære eller ved å allmenngjøre det kristelige. Det har ikke gått, fordi man har abtrahert partiets identitet og oversett de tunge historiske realiteter. Når bekjennelsesparagrafen i dag er i krise, er det ikke av teologiske grunner, men omfattende historiske endringer. Store deler av dagens ”kristennorge” består av vekkelsens barnebarn og barnebarns barn. For disse er ikke omvendelsen det store dramatiske vendepunkt som førte til ”brudd med verden” og inn i et nytt fellesskap. De kan vanskelig akseptere de krav som stilles til gydlig kristelig liv. Indvidualismens har gitt frihet, men også ført til indre oppløsning og manglende tilslutning til organiserte folkebevegelser – religiøse som sekulære. Bekjennelsesparagfen vil nok forsvinne. Men det vil ikke føre de store skarer inn i partiet. Dets krise er langt mer omfattende ofg fundamental. Ennå har man ikke med tilstrekkelig radikalitet drøftet spørsmålet hvordan man vil fungere som et kristelig parti i et sekularistisk demokrati, som av prinsipielt avviser at kristendommen har noen gyldig funksjon i det politiske liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt