Tweets gir ikke tilgivelse!

I går (21.07.13) klokken 18:08 publiserte 'Vårt Land' en artikkel under overskriften: "Tweets gir tilgivelse -Nå kan du få avlat om du følger paven på Twitter".

Man føler seg av og til fullstendig maktesløs når man ser hvor lite journalister kan om religiøs praksis innen den katolske kirke. Ingen katolikker kan få tilgivelse (for alvorlige synder) noen andre steder enn via skriftemålet. Mildere synder (venetielle synder) tilgis under syndsbekjennelsen under Messen. Ingen gis tilgivelse via Internett.

Overskriften til VL er dermed både feil og misvisende. Tilgivelse og avlat er to forskjellige  "ting". Tilgivelsen handler om å bli tilgitt mens avlat handler om å få lettelser i det å gjøre opp for seg etter at synden er tilgitt.

Svært enkelt forklart kan vi sammenligne tilgivelse og avlat med at f.eks en ungdom knuser en rute i nabolaget. Naboen tilgir ruteknusingen, men vil gjerne ha en eller annen form for betaling for ruten. Ved forlik kommer man frem til at den unge skal klippe hekken til naboen gjennom hele sommeren. Etter to uker er naboen imponert over den flid ungdommen utviser i klippingen av hekken. Han bestemmer seg derfor for å gi den unge noe vi her tillater oss å kalle «en form for avlat». Den unge blir fritatt de resterende ukene med klipping av hekken fordi denne nærmest har lagt hele sin sjel i å gjøre skikkelig arbeid med hekken.

Avlatslæren har sitt utspring i den katolske kirkens lære om at selv om synden er tilgitt, så står det skader igjen etter det synderen har gjort. Siden noe/noen er blitt skadet, så står det altså en skyld tilbake som må betales, slik det står i Bibelen: «Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.» (Mat 5:26) (Luk 12:59). Denne skylden betales enten gjennom botsøvelser, bønn, engasjement i gode formål osv. Betales ikke skylden på denne siden av livet, så må den betales i det neste, dvs i purgatoriet hvor de sjeler havnet som ikke fikk gjort opp for seg, men som altså er på vei til himmelen og aldri vil kunne havne i helvetet. Siden det er mye vanskelige å gjøre opp for seg uten kropp, (man kan ikke knele, er frarøvet muligheten til  f.eks å hjelpe en slektning med å male huset mm), så er det nok klokest å gjøre opp for seg i dette livet. De fleste av oss rekker antakelig ikke å gjøre helt opp for oss før vi dør. Vi må derfor regne med et opphold i purgatoriet før vi slipper helt inn inn i himmelen.

Derfor er det svært viktig at de som lever på jorden er villige til å gå i forbønn for oss og tjene avlat for oss etter at vi har forlatt livet på jorden!

Siden den katolske kirke regner seg som den som ble gitt av Jesus selv å forvalte troen via Peters stol og det katolske læreembetet, kan altså paven bestemme at den og den praksis/arbeid skal kunne gi avlat enten for en selv eller for avdøde. Det har paven gjort i dette tilfellet med overføringene fra Rio. Ungdom som deltar i Rio og de som deltar hjemmefra via f.eks Nett-tv, får nå flere dager med sjanser til å vinne avlat. Starter de med seg selv første dag, så kan de følge på med å be om avlat for en av sine nærmeste hver dag så lenge Verdens-ungdomsdagene varer. Dét er det som er poenget med denne muligheten til å kunne hjelpe seg selv og sine nærmeste avdøde. Det handler om nestekjærlighet og det ser det ikke ut som om VL har forstått.

Det er fint at VL har fått med seg erkebiskop Claudio Maria Cellis uttalelse om at paradis er ikke bare noen tastetrykk unna. Det fins kanskje katolikker som trenger en slik påminnelse. Derimot ser det ut som om at journalisten ikke er klar over at det fins generelle regler for avlat. I nevnte artikkel skrives det nemlig: « For å få avlat på Twitter må man også ha tilstått sine synder og angre oppriktig, og be med tilstrekkelig hengivenhet mens man følger med på skjermen.»

Man må alltid ha skriftet først og dermed ha angret synden/-e før man kan utføre «arbeidet» som skal gi avlat. Dette er ikke noe spesielt som kun gjelder for Nettbruk. En forutsetning for alle møter med Gud er faktisk alltid hengivelse. Ritualer uten tanke for at det er Gud man har med å gjøre er tomme ritualer som ikke er til særlig hjelp.

Det er selvsagt viktig at katolikker blir minnet på skikken med avlat (og da i en annen form enn den Luther ønsket å bekjempe). Det fins en hel liste av godkjente «arbeider» som kvalifiserer for å oppnå avlat for en selv eller avdøde. (De avdøde hører fortsatt med til Kirken). Man må alltid bestemme seg om morgenen at i dag vil jeg oppnå avlat for den og den. Har man avtalt et skriftemål eller har planlagt å sitte i kø ved skriftestolen, så kan man også samme dag og noen dager etterpå vinne avlat f.eks ved å lese 30 minutter i Bibelen etterpå eller be en bestemt bønn etc.

Sjekk katolsk.no for mer informasjon om avlaten.

Boken : «The Handbook of Indulgences - Norms and Grants» gir informasjon om alminnelige regler for avlat (som er de samme som gjelder for «dem som følger «ritene og de fromme øvelsene» som foregår i Rio på tv, radio eller sosiale medier» i forbindelse med de katolske Verdens-ungdomsdagene).

En liste om regler for avlaten finnes her på Intenett:

[ http://www.holysoulscrusade.org/indulgences.html ]

Vårt Land bruker begrepet «straff» om det å gjøre opp for seg. Katolikker pleier å bruke begrepet konsekvenser. I eksempelet med det knuste vinduet som jeg viste til, så var konsekvensen at vinduet ble knust (dvs en ulempe og kostnad for eieren av vinduet som ikke gikk bort av seg selv selv om den skyldige var tilgitt). Selvsagt ble ikke vinduet reparert ved at den unge klippet hekken som en slags bot for skadene. Slik er det i virkeligheten også. Gud tilgir oss våre synder, men enkelte synder repareres ikke så lett, f. eks den som har stelt seg slik at det fødes et barn i en annen familie enn den man man har en ektefelle i og barn i fra før av. I slike tilfelle og mange, mange andre tilfeller er det jamen godt at det det via Kirken fins alternative måter å gjøre opp for seg. Hvis ikke ville mange fått det ekstra tungt under den purgatoriske renselsesprosess.

Jeg berømmer VL for å ha gjort et forsøk på forklare avlaten, men gjentar: Tilgivelse og avlat er to forskjellige «ting».

En mer dekkende overskrift kunne f.eks vært slik: Paven har gitt katolikker en ekstra mulighet for å vise omtanke for sine kjære avdøde og for å gjøre opp for seg selv.