David Hansen

salgsleder offentlig sektor, Microsoft Norge
12

De underlige kristne

Stadig flere aktive kristne legger vekt på frihet og personlig ansvar når de stemmer. Derfor velger flere borgerlig enn sosialistisk.

Publisert: 23. jul 2013

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa har vært i Sarons Dal. Hennes beretning derfra er avslørende. Hun kunne like godt skrevet som Obstfelder: Jeg ser, jeg ser. Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt.

Det hun beskriver som «eit såkalla ‘kristeleg’ stevne», ga ikke bekreftelsen hun hadde forventet. Ingen ropte maran ata for «kyrkjeforlik og finansiering av trusreform», ei heller da hun fortalte at ideelle organisasjoner fortsatt (!) får drive noen få friskoler. Lik Marie Antoinette avslører Kleppa en himmelropende avstand med sitt budskap om kaker når kristenfolket roper etter brød.

Velgere som regner seg blant aktive kristne lar seg ikke lenger avspise med kirkeforlik og trosreform. Fortsatt rullgardin over øl i butikk er ikke avgjørende for at Stoltenberg skal få være statsminister framfor Solberg. De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne må tenke bredere om hva slags ideer som fenger.

Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter for dem som vil appellere til (aktive) kristne. Med Kleppas innlegg, har diskusjonen våknet på ny. Det er slående hvor smått det ofte tenkes om kristenetisk inspirert politikk.

Responsen Kristelig Folkeparti (KrF) har oppnådd forklarer muligens. Til tross for partilinjen om å være saltet i sentrum av norsk politikk, har få latt seg mobilisere. For ikke å bli helt uspiselige, har partiet ofte framstått samarbeidsvillige (les: uengasjert) på nær sagt alle andre saksområder.

Verdiinspirert politikk behøver ikke bare være for rettroende. Like lite lokkes aktive kristne til valgurnene av symbolsaker (knapper og glansbilder). Selv om enkelte talerør for noen kristne har hevdet syn som bryter med politikkens legitime funksjon i samfunnet, betyr ikke det at flokken følger sine hyrder i stemmeavlukket.

Det er langt viktigere for aktive kristne hva kirken(e) lærer om ekteskapet enn hva man ved rådhuset eller domstolen krever. Og selv om enkelte kunne tenkt seg politikere som korrigerte det de anser som kirkelig vranglære, har de fleste troende det syn at politikken bør holdes langt bort fra styringen av troslivet.

Loven frelser fortsatt ingen. Heller ikke bevilgninger over statsbudsjettet er saliggjørende. Tilnærmingen til politikk styres ikke av misjonsbefalingen. Det betyr ikke at aktive kristne er blitt uengasjert eller blottet for livssyn når de stemmer.

Går tiende av lønna til menigheten, og mye personlig engasjement med til privat kultur- og sosialarbeid, da er det ikke sikkert du stemmer for at veien til økt samfunnslykke går gjennom stadig større statsstøtte.

Bærekraftige løsninger er viktig for mange – sosialt, økonomisk og miljømessig. Solidariteten er likevel ikke sosialistisk. Når aktive kristne vil ha mindre politisk inngripen i egne anliggender, er det ikke merkelig om man stemmer på partier som prioriterer politikk der styring virkelig behøves. Som velgere flest, vil aktive kristne forvente at helsepolitikken gir kortere helsekøer og utdanningspolitikken bedre skoleprestasjoner.

Kanskje er det så enkelt: Kristne stemmer slik de tror det er best for samfunnsutviklingen; de som andre straffer dem som ikke svarer til forventningene; og heller ikke de velger politikk der hvor politisk styring er uønsket.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

198 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 6 år siden

David Hansen skrev :

Like lite lokkes aktive kristne til valgurnene av symbolsaker .

------------------------------------------------------------------- -

Hva har fått deg til å tro at aktive kristne, hva nå det måtte være,  ikke vil vektlegge symbolsaker i sine politiske vurderinger ? (Bortsett fra som en hypotese)

Kan du - i sommervarmen - gi noen eksempler på slike symbolsaker ? (Som man altså implisitt ikke burde legge til grunn for sin stemmegivning)

Og, er dette tapte politisker saker som burde skrotes og glemmes , ettersom politisk "realitetsorientering" (politisk flertall) ikke danner grunnlag for videre kamp ?

 

 

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

198 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 6 år siden

..........fortsatt ingen respons i sommervarmen Hansen:)

Kommentar #3

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Symbolsaken her er vel alkohol? Som øldrikkende kristen i "god" tro, ser man det hele som fjas fra ende til annen. Fra tynnhudete arbeiderpartipolitikere som ikke vet opp/ned på en hammer til SPere som inntar Sarons Dal som vettaskremte krigskorrespodenter. Hallo?

Jeg bærer min dobbelmoral med stolthet!

Kommentar #4

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Hei Dan Lyngmyr,

Jeg beklager at denne responsen kommer sent. Innlegget har kommet på trykk inn i min egen ferie, så derfor har jeg først nå kunnet følge opp ... De spørsmålene du har blir mer utfyllende presisert og drøfter i bl.a det notatet som er mulig å klikke seg inn på fra lenken til det uthevede begrepet 'aktive kristne'.

Hovedhensikten med mitt innlegg er å nyansere den grove forenklingen, eller krympingen, av aktive kristne som myndige borgere. De stemmer langt fra så styrt av enkeltsaker som mange innen både politiske partier, menigheter og media skal ha det til. Dette burde det forskes mer på, men undersøkelsen i det lenkede Civita-notatet samt egne erfaringer som aktiv innen politisk arbeid i mer enn 18 år mener jeg å finne solide holdepunkter for påstanden om at de aktive kristne blant kristenfolket ikke vinnes til et parti med noen få, ofte marginale enkeltspørsmål. Saker som passer til betegnelsen kan være flere. Noen står omtalt i innlegget,andre er å finne idet omtalte Civita-notatet. Styer andre er omtalt i et mer utfyllende innlegg om samme tema i avisen. Dagen., på kronikkplass den 22. juli. Jeg skal se om jeg senere kan få postet dette her på Verdidebstt.no.

Kommentar #5

Dan Lyngmyr

198 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Ferien har sikker vært velfortjent:)

Civita "notatet" du henviser til, er i sitt utgangspunkt for tynt til å trekke entydige konklusjoner, noe man jo også erkjenner ettersom undersøkelsen som materialet bygger på, strengt tatt ikke er omfattende nok. Selv om vedleggene/kildene i notatet tilsynelatende bidrar til å underbygge hypotesen om at symbolsakene ikke har har avgjørende betydning for valg av partitilhørighet.

Jeg deler imidlertid ditt synpunkt på at det ensidige bildet av kristne velgere som først og fremst styres av enkeltsaker, høyst sansynlig er noe mere nyansert en hva man oppfatter i den offentlige debatten.

En interressant vurdering er derfor hvilke konklusjoner man kan trekke av KRF`s tilbakegang og svekkede oppslutning de siste årene, og i hvilken grad dette skyldes saker som - i endel velgeres øyne- ikke er sterkt nok profilert (Symbolsakene). Det er en analyse som jeg ikke skal bruke tid på her, men å tro at man for Krf`s sin del vil være tjent med å "legge vekk saker", som for endel velgere har stor symboltyngde, er etter mitt skjønn feil vei å gå.

Øvrige kristne partier, som hittil riktignok er marginalisert, ,og gjerne karrikert fremstilt i media, synliggjør kanskje konsekvensene av det endel velgere vil kalle KRF`s manglende vilje og mot til å fronte upopulære standpunkter i den offentlige debatten. Saker som surrogati, kunstig inseminasjon for gifte kvinner som vil føde farløse barn, abort, kirkelig vigsel av samkjønnede par osv. Dette er spørsmål som KRF i stor grad har et klart standpunkt til, men hvor atså endel velgere allikevel har oppfattet at sakene er "gjemt litt vekk".

FRP og Miljøpartiet de grønne, er gode eksempler på marginale politiske bevegelser båret frem av ideer som har fenget mange. Om det samme kan skje med nye kristne partier, som både klarer å fronte en tydelig utenrikspolitkk, energipolitikk,økonomisk politikk, avgifts og skattepolitikk, forsvarspolitikk osv , og samtidig fronte tydelige standpunkt i kontroversielle saker som f,eks abort,ekteskapslov, eggdonasjon, surrogati, midtøstenpolitikk med forsvar av den jødiske nasjon osv, kan selvsagt ikke utelukkes.

Om KRF mener seg misforstått i disse sakene, så er kommunikasjonstfordringene ikke tatt på alvor. Noe er det i alle fall som åpenbart danner grunnlag for nye kristne partier.

  

 

Kommentar #6

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Dagen-versjonen av kronikken "De underlige kristne"

Publisert over 6 år siden

Nedenfor følger en mer utfyllende versjon av innlegget som stod på trykk i Vårt Land 23. juli. Teksten nedenfor har stått på trykk i avisen Dagen, siden Kleppas innlegg også ble gjengitt der. Teksten er først og fremst annerledes fra avsnitt 14 (ingressen inkludert).

De underlige kristne

Stadig flere aktive kristne legger vekt på frihet og personlig ansvar når de skal stemme. Derfor velger flere borgerlig enn sosialistisk.

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa har vært i Sarons Dal. Hennes beretning derfra er avslørende. Hun kunne like godt skrevet som Obstfelder: Jeg ser, jeg ser. Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt.

Det hun beskriver som «eit såkalla ‘kristeleg’ stevne», ga ikke den bekreftelsen på rødgrønn styringsdyktighet som hun hadde forventet. Ingen ropte maran ata for «kyrkjeforlik og finansiering av trusreform», ei heller da hun fortalte dem at ideelle organisasjoner fortsatt (!) skal få drive noen få friskoler. Hva Kleppa ikke innser, er at hun lik Marie Antoinette avslører en himmelropende avstand med sitt budskap om kaker når kristenfolket roper etter brød.

Velgere som regner seg blant aktive kristne lar seg ikke lenger avspise med kirkeforlik og trosreform. Fortsatt rullgardin over øl i butikk er nok heller ikke avgjørende for at Stoltenberg skal få være statsminister framfor Solberg. Det er mulig at noen fortsatt gir politikere som Kleppa grunn til å tro slike almisser kan blidgjøre kristenfolket. Da kjenner de dette folket dårlig.

De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne må tenke bredere om hva slags ideer og politikk som fenger.

Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter for dem som ønsker å appellere til (aktive) kristne. Med Kleppas innlegg i Dagen og debatt i NRK radio, har diskusjonen våknet på ny. Som så ofte før, er det slående hvor smått det tenkes om dem som ønsker kristenetisk inspirert politikk.

Utgangspunktet lar seg kanskje forklare med den magre velgerresponsen Kristelig Folkeparti (KrF) har oppnådd, etter at de vendte mer tilbake til strategien om å sikre grunnfjellet. Til tross for partilinjen om å være saltet i sentrum av norsk politikk, har få latt seg mobilisere. For ikke å bli helt uspiselige har partiet kombinert denne strategien med å være uengasjert på nær sagt alle andre saksområder enn der man har kjent kallet til å være ramsalte.

Underveis har flere glemt at slikt som omfanget på statlig inngripen, og graden av frihet for andre enn offentlige velferdsløsninger, det rører ved grunnleggende muligheter for kristenfolket. Går tiende av lønna til menigheten, og mye av det personlige engasjementet med til å drive privat kultur og sosialarbeid, da er det ikke sikkert du vil stemme for at stadig større statlige bevilgninger er veien til økt samfunnslykke.

Verdiinspirert politikk behøver ikke bare være for de rettroende. Like lite lokkes «de kristne» til valgurnene av symbolsaker (knapper og glansbilder). Selv om noen av dette folkets talspersoner har hevdet standpunkter som har lite med politikkens legitime rolle og funksjon i samfunnet, betyr ikke det at flokken vil følge sine hyrder i stemmeavlukket.

Loven frelser fortsatt ingen. Etter hvert erfarer vi at heller ikke bevilgninger over statsbudsjettet er saliggjørende. I tilnærmingen til politikk er det ikke misjonsbefalingen som styrer de kristnes valg. Det betyr ikke at de er uengasjert eller blottet for inspirasjon fra kristne verdier når de stemmer.

Betoningen av bærekraftige løsninger – sosialt, økonomisk og miljømessig – vil være viktig for mange kristne. Bærekraft og solidaritet er ikke sosialistisk. Når aktive kristne vil ha mindre politisk inngripen i egne anliggender, er det heller ikke merkelig om de stemmer på partier som prioriterer politikk der politisk styring virkelig behøves. Derfor vil de, som velgere flest, forvente at helsepolitikken gir kortere helsekøer og utdanningspolitikken bedre skoleprestasjoner.

Det er langt viktigere for aktive kristne hva kirken(e) lærer om ekteskapet enn hva man ved rådhuset eller domstolen krever. Og selv om enkelte kunne tenkt seg politikere som tok styringen over det de anser som kirkelig vranglære, har de aller fleste troende det syn at politikere bør holdes langt bort fra styringen av trossamfunn.

På engelsk er det forskjell på popular versus populist. Om ordene mangler på godt norsk, betyr ikke det at forskjellen er uviktig. Arbeiderpartiet er såvisst ikke bare opptatt av å være fagorganiserte arbeidernes parti. Like lite ønsker Høyre kun å representere kapitaleierne. Men KrF, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, de skal visstnok fastholde interessekampene som utgangspunkt for sin plass i det politiske landskapet. Det er en dårlig strategi. Den bygger heller ikke på erfaringene fra de ganger disse partiene har gjort det best.

Holder man seg til den rådende sentrumstenkningen på norsk, blir opplagt det rødgrønne prosjektet spiselig. Ekstra spiselig blir det om man kan få et passe stort og trygt (altså ikke for stort) sosialdemokratisk parti i regjering alene, som sentrumspartiene så kan vippe over flertallsgrensen mot en klekkelig betaling – og hele tiden uten å bli besudlet med ansvar for «alt det andre» som regjeringsmakten bringer.

Uttrykket «skit i Norge, leve Toten» beskriver den samme tenkningen. Og om det ikke alltid er slik at sentrumspartiene mangler politikk for alt folket, så greier eller våger man likevel ikke å definere seg bredere. De politiske kommentatorene ville heller ikke likt slike forsøk. Da blir alt bare vanskelig.

Nei, det er bedre å beholde den velkjente teigen. Når alt handler om å tjene særinteressene, da er man mestere i krysningen sentrum/venstre. I alle fall så lenge de offentlige budsjettene kan få lov til å vokse i rekordfart. Enkelte på høyresiden vil også beholde dette partilandskapet. – Bare da at de vil sentrum skal vippe deres vei. Gi KrF noen småkaker, så kan vi ta styringen over den store kaka.

Selvsagt innebærer politikk også håndtering av interesser. Fortsatt burde likevel noen våge å spørre hva som er best egnet til å forsone interessekampene. Er det helt uten realisme å tenke seg et allment appellerende folkeparti, inspirert av kristne og humanistiske verdier?

Det er viktig at noen følger ambisjonen om å presentere et slikt folkeparti for velgerne. Oppdraget starter med å legge bort selvmarginaliseringen. Verdibevisst politikk kan fenge riktig mange, langt utenfor kretsen av aktive kristne. Det spennende er at en slik allment appellerende politikk også vil fenge dem som er utgangspunktet for dette innlegget, de aktive kristne.

KrF som har ambisjon å være kristendemokratene i norsk politikk, burde greie å tenke størst om relevansen av kristne verdier i politikken. Hareide har allerede vist seg modig nok til å trosse den Bondevikske vippepunktparlamentarismen. Utfordringen nå er å sikte seg inn på agendaer som gjør politikken viktig for mange, og i slike spørsmål sørge for at partiet snakker klart og tydelig.

Nettopp hva tydelighet gjelder har KrF mer å lære av Fremskrittspartiet da på andre områder, enn når partiet har forsøkt gjøre sine hoser grønne blant kristne ved å hevde syn om midtøstenpolitikk eller ekteskapslov som det aldri ville bli aktuelt å gjøre alvor av i regjering.

Frps nye program viser da også at partiet senker fanen på flere slike områder, uten dermed å bli mindre interessant for mange kristne. Fortsatt er de et parti for mindre byråkrati, senkning av skattene og for innføring av direkte, statlig stykkprisfinansiering av offentlige helsetjenester. Det finnes mange kristne som heller lar seg fenge av slikt enn løfter om ambassadeflytting fra Tel Aviv til Jerusalem.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere