Redaktør politikk og verden Berit Aalborg

Trosdebatt på trampolinen

Den mest slående forskjellen mellom min og min datters generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne.

Publisert: 14. jul 2013

Da jeg som 17-åring kom til USA som utvekslingsstudent, var jeg totalt uforberedt på de nærgående spørsmålene som ble stilt om min religiøse tilhørighet. Jeg svarte klønete: «I'm a personal christian». Svaret fikk amerikanske medelever til å sperre opp øynene. Det ga ingen mening i det flerreligiøse USA. Etter hver lærte jeg meg å svare: «Lutheran». Det svaret ga amerikanerne en mulighet til å plassere meg inn i det religiøse landskapet.

Kuriøs minoritet. Det var en grunn til at jeg var så uforberedt på amerikanernes spørsmål. Oslo på 80-tallet var homogent. På min skole var det to pakistanere og åtte «personlig kristne». Hva pakistanerne trodde på, vet jeg ikke. Kanskje var de muslimer, men de snakket aldri om det. Det gjorde heller ikke vi som gikk på de kristelige andaktene i storefri på onsdager. For å være ærlig, snek vi oss dit. Som troende tilhørte vi en slags kuriøs minoritet, til tross for at de fleste medelever var konfirmert i kirka.

Min datter er kirkelig konfirmant i år. Hun vokser opp i et Oslo der muslimer og humanetikere utgjør større og mer selvbevisste grupper enn på 80-tallet. På skolen er de vant til religiøse diskusjoner.

Mang en kveld har jeg sittet på sengekanten og diskutert kristendom, islam og humanetikk med henne. Hun har venner som er konservative muslimer, liberale muslimer og humanetikere. Hun kjenner argumentene for bruk av hijab og tvangsgifte. Hun er ikke redd for å diskutere det åpent, eller ta avstand fra religiøse tradisjoner eller klesplagg som hun opplever diskriminerende for jenter.

Religiøs identitet. Den mest slående forskjellen mellom min og hennes generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne. Vel hjemme etter konfirmantleir ble 14-åringen spurt av en voksen bekjent om den jevne kirkekonfirmant tror på Gud? Hennes nonsjalante svar var dette: «Selvfølgelig, ellers ville de ikke konfirmert seg i kirken, da ville de valgt rådhuset».

Dagens ungdom har langt større kunnskap om egen og andres tro, enn min generasjon hadde. De frykter ikke diskusjonene, de er vokst opp med dem. De famler ikke etter ord. De er trygge på eget ståsted og fortrolige med andres.

Kristne og muslimer. Holdningene blant dagens norske generasjon gir assosiasjoner til historien om korsfarer Sigurd Jorsalfares møte med Konstantinopel, dagens Istanbul. På vei hjem fra Jerusalem, ville han møte verdens mektigste kristne leder, keiser Alexios av Det bysantiske riket. Den norske korsfareren fikk seg en overraskelse da han ankom Konstantinopel i 1111. Til tross for kristen dominans, levde kristne, muslimer og jøder fredelig side om side med sin tro, sine religiøse ritualer og gudshus. Trolig må det ha vært et sjokk for korsfareren, som hadde som mål å nedkjempe islam.

Forfatter Thorvald Steen skriver dette om Jorsalfares møte med det fredelige flerreligiøse: «Han må ha stilt seg spørsmålet hva han egentlig kjempet for. Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en sterkt troende: tvilen»

I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden. Denne delen av historien kan vi ikke endre. Men kanskje har vi noe å lære av vår egen ungdom, som i mange tilfeller velger samtalen og diskusjonen fremfor frykt og hat.

Religionsdialog. Jeg blir optimistisk av å overhøre den religiøse dialogen, som med jevne mellomrom finner sted i min nærhet: Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?». Etter det jeg har hørt, blir de ikke enige, verken om Jesus eller hijab. I neste øyeblikk går de hvert til sitt. Den ene skal hjem for å spise kveldsmat i fastetiden Ramadan, den andre skal på konfirmasjonsundervisning i Den norske kirke. Den tredje tror ikke på noen Gud.

De er alle vokst opp i Oslo, har gått i samme barnehager og hatt roller i samme skoleteater. De er ikke redd hverandre.

Når disse ungdommene lattermilde, uenige og med et «sees i morra» skilles ad i Oslos milde sommerkveld, fremstår en ting rimelig sikkert: De er ikke i stand til å hate hverandre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Interessante refleksjoner - og jeg har derfor trykket på "bra-knappen".

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Når disse ungdommene lattermilde, uenige og med et «sees i morra» skilles ad i Oslos milde sommerkveld, fremstår en ting rimelig sikkert: De er ikke i stand til å hate hverandre

Selvsagt er det ønskelig for de fleste om dette kunne være alle unges virkelighet, både i Oslo og andre steder. Det er det nok desverre ikke. Det finnes mange historier om andre virkelighetsopplevelser. Det bør vi også ta med når vi skal vurdere det helhetlige bildet, synes jeg.

Enkelte steder i Oslo, er det ikke så enkelt at man er sammen på trampolina og diskuterer med latteren sittende løst. Det finnes også unge som forteller at de føler seg truet, som et mindretall og som blir direkte mobbet for å være annerledes enn de som er i flertall. Det finnes jenter som stadig får høre nedsettende bemerkninger fordi de ikke går sømmelig nok kledd. Det er nok ikke like lett for dem å le av det, tror jeg. Det har også kommet frem at enkelte gutter også kritiseres for å ikke gå kledd, slik de burde gå kledd. Disse opplever å trakasseres for dette av "sine egne" og opplever samtidig at mennesker som slett ikke kjenner til deres hverdag, bagatelliserer og fornekter. De har nemlig ikke selv opplevd problemet på egen kropp (eller noen i umiddelbar nærhet) og da mener de at det slett ikke er et problem for andre heller.

Det er ikke enkelt å favne alt i et lite innlegg, men det er alltid mange sider av en og samme sak.

Kommentar #3

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Religionsdialog. Jeg blir optimistisk av å overhøre den religiøse dialogen, som med jevne mellomrom finner sted i min nærhet: Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?». Etter det jeg har hørt, blir de ikke enige, verken om Jesus eller hijab

Artige betraktninger, og fint at du tar opp noe du opplever som positivt. Vi trenger det sårt. Det er nesten tabu her på VD. Man kan få angst – bare ved tanken på å fortelle om noe godt og gledelig.

Innlegget inspirerer meg til å lytte til ungdommene som er rundt her. Hva tenker de om div religioner. Har de den samme erfaring om trosdebatt som dine hoppende ungdommer? Her bor det mennesker med forskjellig hudfarge og tro, og barn og ungdom går på de samme skolene.

Kommentar #4

Georg Bye-Pedersen

21 innlegg  4712 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?».

 

Her beskriver du et godt vennskap bygget på like oppvekstvilkår, men med en formidabel stor forskjell på religioner og ens tilhørighet til denne.

Som du sikkert har erfart er denne sammenblanding av ulike trosretninger ikke enkel å forholde seg til.

Derfor kan en lett komme i den situasjon som flere med Patrick Åserud har kommet til, å måtte flytte. http://www.osloby.no/nyheter/-Det-er-vanskelig--a-vare-etnisk-norsk-her-5114671.html

Hvis du er i tvil om Allah er den treenige Gud vil jeg si at hverken du eller undertegnede tror på Allah. Til det er denne troen alt for grotesk jevnfør Sharialoven. Jesus er ikke Allahs sønn for å si det enkelt.

Du skriver: I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden.

Vel her er det vel noe uenighet alt avhengig av med hvilke øyne en ser situasjonen. Korstogene var for å ta tilbake de muslimske landområdene de hadde okkupert gjennom sin jihad. Altså ta tilbake deler av Europa og Nord-Afrika fra islam dominans.

 

La oss håpe at vennskapet er godt dem i mellom.

Kommentar #5

Chris Svendsen

10 innlegg  706 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Vel hjemme etter konfirmantleir ble 14-åringen spurt av en voksen bekjent om den jevne kirkekonfirmant tror på Gud? Hennes nonsjalante svar var dette: «Selvfølgelig, ellers ville de ikke konfirmert seg i kirken, da ville de valgt rådhuset».

Dette har isåfall endret seg kraftig siden jeg ble konfirmert på midten av 90-tallet. Den gang var det enten pga. frivillig tvang (les: tradisjon) eller pga. penger, som oftest en kombinasjon eller et kompromiss. ;-) Sånn sett så må jeg si det er en positiv utvikling at kirkekonfirmanter tror på Gud, og at de som ikke tror på Gud evt. velger borgerlig konfirmasjon, for slik jeg ser det er det hykleri å konfirmere seg i kirken dersom man ikke er troende. (Ja, jeg er skyldig i å være en hyklersk, ikke-troende konfirmant.)

Du skriver; "Jeg blir optimistisk av å overhøre den religiøse dialogen, som med jevne mellomrom finner sted i min nærhet: Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?». Etter det jeg har hørt, blir de ikke enige, verken om Jesus eller hijab. I neste øyeblikk går de hvert til sitt. Den ene skal hjem for å spise kveldsmat i fastetiden Ramadan, den andre skal på konfirmasjonsundervisning i Den norske kirke. Den tredje tror ikke på noen Gud.

De er alle vokst opp i Oslo, har gått i samme barnehager og hatt roller i samme skoleteater. De er ikke redd hverandre."

Jeg må si meg enig, en slik religiøs dialog lover bra for fremtiden. :-) La oss bare håpe at ingen av disse senere i livet omgir seg med mennesker som ødelegger for deres nåværende positive toleranse-nivå. Dessverre så virker det som at jo mer religiøs man er, jo mindre tolerant er man... men igjen, det kommer an på hvilke sitater/vers man vektlegger i de religiøse skriftene. Det samme kan sies om ikke-troende som læres opp til å hate alle troende, kun fordi de er troende. Det er veldig viktig at vi mennesker har de rette personene rundt oss til å hviske oss i ørene.

F.eks., den nevnte optimisktiske, religiøse dialogen ville aldri funnet sted dersom;
-dette var snakk om 2 gutter og 1 jente, hvor jentas far var en streng muslim som nektet datteren sin å være venn med gutter, uavhengig av om guttene er muslimer eller ikke. (Slike "islamske verdier" blir lært bort hos bl.a. Islam Net.)

-dette var snakk om 3 jenter, hvorav den kristne jenta hadde foreldre som var - for å si det pent - "skeptiske til muslimer", de ville da ikke tillatt at hun tilbringte tid sammen med den muslimske jenta.

Som sagt, det er veldig viktig at vi mennesker har de rette personene rundt oss til å hviske oss i ørene. Det kan gå så fryktelig galt dersom vi omgir oss med mennesker med negative, intolerante og hatfulle verdier, uavhengig av om disse er religiøst, kulturelt eller samfunnsmessig motivert. Jeg håper at disse unge menneskene ikke blir hjernevasket til å hate hverandre. Jeg håper virkelig at de beholder sitt vennskap, at de lærer noe av alle feilene som de nåværende voksne rundt om i verden før dem har gjort. :-)

Kommentar #6

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

«I ettertid vet vi»

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden. Denne delen av historien kan vi ikke endre. Men kanskje har vi noe å lære av vår egen ungdom, som i mange tilfeller velger samtalen og diskusjonen fremfor frykt og hat.

Kven er «vi» her, mon tru?

Og kvar er «den muslimske verden», all den stund at Sigurd Jorsalsfar jo møtte ein samfunn som — i fylgje forfattaren — var ein multikulturell harmoni?

Kommentar #7

randi bergan

6 innlegg  299 kommentarer

Publisert over 7 år siden

takk for viktig innlegg. Det at barna våre går i klasse med barn fra andre kulturer og blir venner og leker sammen er jo også en rikdom som jeg ikke hadde. For oss var det eksotisk at der begynte en nordlending i klassen! De får mye "gratis" som frir dem fra fremmedfrykten, som jeg iallefall har mer av enn mine barn. 

Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Enig

Publisert over 7 år siden
randi bergan. Gå til den siterte teksten.
Det at barna våre går i klasse med barn fra andre kulturer og blir venner og leker sammen er jo også en rikdom som jeg ikke hadde. For oss var det eksotisk at der begynte en nordlending i klassen! De får mye "gratis" som frir dem fra fremmedfrykten, som jeg iallefall har mer av enn mine barn.

Til tross for min fremskredne alder har jeg fremdeles "fjortis-barn" - bl.a. tvillinger (jente og gutt) på 13 år.  Dattera mi har to bestevenninner, som hun har hatt helt siden tidlig i barneskolen.  Den ene er muslim, og den andre tilhører Jehovas Vitner.  Når de ikke er sammen fysisk, chatter de med hverandre via sosiale medier - og de snakker om alt mellom himmel og jord.  De to kameratene sønnen min har holdt seg mest sammen med, er en muslim og en som er aktiv i en kristen sammenheng.  Slike koblinger hadde vært helt utenkelig i min oppvekst i ei lita sørlandsk kystbygd, der det var eksotisk nok å kjenne noen fra "byen".  Første gang jeg så en "neger" (på torvet i Arendal), var jeg rundt ti år gammel - og jeg brukte lang tid på å bearbeide inntrykket :-)

Kommentar #9

randi bergan

6 innlegg  299 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Jeg håndhilste på en neger på bedehuset som var med en misjonær til Norge, og løp hjem og vasket hendene!

Unnskyld feil ordbruk,mente en etnisk afrikaner!

Kommentar #10

Kjell G. Kristensen

132 innlegg  13843 kommentarer

Der det er Rom...

Publisert over 7 år siden

Berit Aalborg:

Den norske korsfareren fikk seg en overraskelse da han ankom Konstantinopel i 1111. Til tross for kristen dominans, levde kristne, muslimer og jøder fredelig side om side med sin tro, sine religiøse ritualer og gudshus. Trolig må det ha vært et sjokk for korsfareren, som hadde som mål å nedkjempe islam.

Forfatter Thorvald Steen skriver dette om Jorsalfares møte med det fredelige flerreligiøse: «Han må ha stilt seg spørsmålet hva han egentlig kjempet for. Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en sterkt troende: tvilen»
____________________________________________

Ja, det er vel egentlig slik det er når en boble sprekker og det normale hverdagslivet trenger seg på? Det lages alt for mange trosretninger i dag til at man bare kan velge seg en og håpe på et godt skussmål? Når alt kommer til alt er vel det hele bare snakk om menneskelige tradisjoner og ytre forskrifter? Her må det kunne gis rom også for tvilen!

Kommentar #11

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

*

Publisert over 7 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden. Denne delen av historien kan vi ikke endre.

Aalborg hopper elegant over de historiske realitetene som skjedde fra muhammed fram til disse korsfarerne  gikk til aksjon mot den muslimske erobringen av land etter land.

Hva har muslimene å være bitre for.? Det var de som satte i gang sine erobringer ved sverdets makt.
Muhammed var på den måten et eksempel på barbariske metoder for å innta nye områder.
Selv om korsfarertiden ikke er noe å være stolt av,var det uansett en måte å stoppe utbredelsen av islam i verden.
Antagelig hadde Europa vært muslimsk for tusen år siden uten dem.

Dessverre er ikke erobringstanken borte i islam.De har bare andre metoder i dagens virkelighet.Ved å lure naive politikere i hele vesten til å tro at islam er fredens religion,har de tatt balletak på et stort antall land. 

Kommentar #12

Georg Bye-Pedersen

21 innlegg  4712 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Dessverre er ikke erobringstanken borte i islam.De har bare andre metoder i dagens virkelighet.Ved å lure naive politikere i hele vesten til å tro at islam er fredens religion,har de tatt balletak på et stort antall land.

Godt sagt!

Kommentar #13

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Dessverre er ikke erobringstanken borte i islam.De har bare andre metoder i dagens virkelighet.Ved å lure naive politikere i hele vesten til å tro at islam er fredens religion,har de tatt balletak på et stort antall land.

Jeg vet ikke hvor de har festet grepet som best på deg. Startinnlegget er egentlig et godt innlegg om en hverdag svært mange kjenner til, og som har vært forsøkt formidlet. Vi vil nok aldri lykkes i å formidle den til alle. Konsekvensen blir at jeg trekker slutningen om at trådstarters relativt positive innstilling møtes med responser som ikke imøtegår, men som opprettholder et bilde av et slags "aldri så godt er det galt for noe". Det KAN bare ikke være positive trekk knyttet til religionsdialog på gressrotnivå barn i mellom heller. Det MÅ være galt. 

Forutsigbart, Holt, Silli og ByePedersen.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere