Kommentar

Trosdebatt på trampolinen

Den mest slående forskjellen mellom min og min datters generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne.

Da jeg som 17-åring kom til USA som utvekslingsstudent, var jeg totalt uforberedt på de nærgående spørsmålene som ble stilt om min religiøse tilhørighet. Jeg svarte klønete: «I'm a personal christian». Svaret fikk amerikanske medelever til å sperre opp øynene. Det ga ingen mening i det flerreligiøse USA. Etter hver lærte jeg meg å svare: «Lutheran». Det svaret ga amerikanerne en mulighet til å plassere meg inn i det religiøse landskapet.

Kuriøs minoritet. Det var en grunn til at jeg var så uforberedt på amerikanernes spørsmål. Oslo på 80-tallet var homogent. På min skole var det to pakistanere og åtte «personlig kristne». Hva pakistanerne trodde på, vet jeg ikke. Kanskje var de muslimer, men de snakket aldri om det. Det gjorde heller ikke vi som gikk på de kristelige andaktene i storefri på onsdager. For å være ærlig, snek vi oss dit. Som troende tilhørte vi en slags kuriøs minoritet, til tross for at de fleste medelever var konfirmert i kirka.

Min datter er kirkelig konfirmant i år. Hun vokser opp i et Oslo der muslimer og humanetikere utgjør større og mer selvbevisste grupper enn på 80-tallet. På skolen er de vant til religiøse diskusjoner.

Mang en kveld har jeg sittet på sengekanten og diskutert kristendom, islam og humanetikk med henne. Hun har venner som er konservative muslimer, liberale muslimer og humanetikere. Hun kjenner argumentene for bruk av hijab og tvangsgifte. Hun er ikke redd for å diskutere det åpent, eller ta avstand fra religiøse tradisjoner eller klesplagg som hun opplever diskriminerende for jenter.

Religiøs identitet. Den mest slående forskjellen mellom min og hennes generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne. Vel hjemme etter konfirmantleir ble 14-åringen spurt av en voksen bekjent om den jevne kirkekonfirmant tror på Gud? Hennes nonsjalante svar var dette: «Selvfølgelig, ellers ville de ikke konfirmert seg i kirken, da ville de valgt rådhuset».

Dagens ungdom har langt større kunnskap om egen og andres tro, enn min generasjon hadde. De frykter ikke diskusjonene, de er vokst opp med dem. De famler ikke etter ord. De er trygge på eget ståsted og fortrolige med andres.

Kristne og muslimer. Holdningene blant dagens norske generasjon gir assosiasjoner til historien om korsfarer Sigurd Jorsalfares møte med Konstantinopel, dagens Istanbul. På vei hjem fra Jerusalem, ville han møte verdens mektigste kristne leder, keiser Alexios av Det bysantiske riket. Den norske korsfareren fikk seg en overraskelse da han ankom Konstantinopel i 1111. Til tross for kristen dominans, levde kristne, muslimer og jøder fredelig side om side med sin tro, sine religiøse ritualer og gudshus. Trolig må det ha vært et sjokk for korsfareren, som hadde som mål å nedkjempe islam.

Forfatter Thorvald Steen skriver dette om Jorsalfares møte med det fredelige flerreligiøse: «Han må ha stilt seg spørsmålet hva han egentlig kjempet for. Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en sterkt troende: tvilen»

I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden. Denne delen av historien kan vi ikke endre. Men kanskje har vi noe å lære av vår egen ungdom, som i mange tilfeller velger samtalen og diskusjonen fremfor frykt og hat.

Religionsdialog. Jeg blir optimistisk av å overhøre den religiøse dialogen, som med jevne mellomrom finner sted i min nærhet: Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?». Etter det jeg har hørt, blir de ikke enige, verken om Jesus eller hijab. I neste øyeblikk går de hvert til sitt. Den ene skal hjem for å spise kveldsmat i fastetiden Ramadan, den andre skal på konfirmasjonsundervisning i Den norske kirke. Den tredje tror ikke på noen Gud.

De er alle vokst opp i Oslo, har gått i samme barnehager og hatt roller i samme skoleteater. De er ikke redd hverandre.

Når disse ungdommene lattermilde, uenige og med et «sees i morra» skilles ad i Oslos milde sommerkveld, fremstår en ting rimelig sikkert: De er ikke i stand til å hate hverandre.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar