Verdidebatt

farlig begjær

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

- Sunniva, hvorfor bekjenner vi bare ”lysten til det onde” i kirken, og ikke lysten til det gode? Det var en av de mange flotte menneskene i Grønland menighet, som spurte. Og jeg ble henne svar skyldig. Hver søndag i gudstjenesten sier vi i syndsbekjennelsen at vi ”kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.” Og jeg må innrømme at jeg stadig gjør det. Kjenner lysten til å være likegyldig, selvopptatt, lite generøs. Men det er jo ikke hele sannheten. Jeg kjenner også lysten til det gode. Hver dag. Lysten til å gjøre andre glade, dele, hjelpe, elske, trøste. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Kanskje skulle vi også ”bekjenne lysten til det gode i mitt hjerte” hver søndag – i takknemlighet til Gud som har lagt det ned i oss, og som en energigivende påminnelse til oss selv. For det vi gir oppmerksomhet og språk, det gir vi også styrke.

Lyst. Trang. Begjær. Grådighet. Lengsel. Lidenskap. Ulike ord på en sterk drift i oss mennesker. Som kan hente ut det beste og det verste i oss. Som kan gjøre at vi i vår egoisme krenker og ødelegger andre mennesker, eller at vi skaper fantastiske ting.

Historien har vist oss mye av begge deler. Både teologien og moralfilosofien har primært forstått begjær som en negativ følelse som må kontrolleres, som kan ødelegge for oss selv og våre medmennesker. Kristendommen har i sine ti bud et bud om å ikke begjære sin nestes kone eller eiendom. Men også andre religioner, buddhismen for eksempel, er opptatt av begjærets ødeleggende kraft.

Men begjæret er der. For å forstå bedre hva som driver oss, og bruke det til noe godt, må vi tenke litt mer nyansert om begjæret. At begjæret også er en positiv kraft; er menneskets lengsel og streben etter det gode. Begjæret kan åpne oss for noe nytt og få oss til å strekke oss ut over oss selv.

Min presteerfaring tilsier at mennesker kjenner på begge disse sidene av begjæret. Noen er glad for sine begjær og lengsler – de fryder seg over det og føler seg levende. Noen bare lever dem ut, uten å tenke noe mer på hva de egentlig handler om, eller konsekvensene av å leve dem ut. Hvorfor begjærer vi? Er det sulten på aksept, på makt, på nytelse som driver oss? Begjærer vi egentlig bare fordi vi vil ligne på noen andre – slik at vi begjærer bare det noen andre begjærer? Jeg ser det hele tiden hos ungene mine: At en leke ikke er populær, før noen andre plutselig gjør krav på den. At et nytt spill ikke er viktig før noen av de som er viktige, har det. Hos oss voksne skjer det samme.

Mange av de jeg snakker med, kjenner mest på skam i forhold til begjær – enten det er eget begjær eller andres som ødelegger. Spillavhengighet, utroskap, finanskrise, porno-avhengighet, alkoholmisbruk, viser sider av begjæret som vi er nødt til å bekjempe. Både hos oss selv og andre. Mens skapertrang, forelskelse, evnen til å nyte livet, idealismen i kampen for en bedre verden, viser begjæret fra en god side. Skal vi ta hverandres livserfaringer på alvor, og hente ut det beste av oss selv, hører begge deler med. Hvis vi bare ser på begjær som noe negativt, blir det vanskelig både å forholde seg til det, og forstå oss selv og andre. Flere teologer har vært opptatt av dette de siste årene - takk for spennende tanker til for eksempel Jan Olav Henriksen.

Som prest har jeg møtt flere som er vokst opp i en kristen tradisjon, der det nesten har vært sånn at det du har minst lyst til, er det frommeste. Enhver lyst eller trang til noe, har blitt betraktet med mistenksomhet. Men hvorfor skulle ikke Gud kunne bruke vår lyst, vårt begjær til noe godt? Det er jo en drivkraft! Begjæret kan skape engasjement og hengivenhet, som får oss til å strekke oss lenger. Vi er uansett nødt til å forholde oss til at vi mennesker er begjærende vesener.

Men det er en utfordring å være bevisste på vårt eget begjær og hvordan vi lar det utfolde seg. Ikke minst i et samfunn som lar begjæret utfolde seg mer enn noen gang før. ”Det er lov å la seg friste”, insisterer reklamen jeg passerer mange ganger om dagen. Mange reklamer spiller på det folkelige og sjarmerende i å la seg friste - det er jo slitsomt å være sammen med prektige, prinsippfaste mennesker.... JEG HØRER GJERNE HVA ANDRE TENKER OM BEGJÆRET - særlig hvis vi kan unnlate å bare snakke om sex? Jeg leste nettopp den sterke historien til Ida Jackson om MOBBING, her på Verdidebatt - og tenker at kanskje mobbing også kan sies å handle om begjær - begjær etter aksept og makt? - mer om det i neste innlegg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt