Han er en godt voksen pakistaner. Sikkert en av dem som kom hit ganske tidlig.
Jeg møter han på en parkeringsplass, der han griper fatt i meg og vil ha meg til å lese opp et brev han har i hånden.
Hjelpsom, som jeg alltid forsøker å være, kikker jeg på brevet - og deretter litt uforstående på ham. Han er da ikke blind, tenker jeg. Hvorfor skal så jeg lese brevet? Han snakker også norsk.
Han sier, som en slags forklaring: jeg kommer fra politiet. Jeg vil vite om det som står i brevet stemmer med det de sa.
Jeg leser høyt: du er idømt bot på kr.......
Du skal betale kr.... i 6 mnd. Etter det et engangsbeløp på kr.... (høyt beløp i mine øyne).
Men han nikker bekreftende; beløpet stemmer.
Han gjentar det jeg leser - som for å memorere det. Flere ganger.
Det går plutselig opp et lys for meg: mannen er analfabet!
Har du fått så høye bøter, spør en kjent av meg, som er kommet til.
Ja, sier han, nesten med et litt stolt smil; jeg har banka kjerringa - hardt!
Jeg kunne velge mellom fengsel og bot.
Han valgte altså bot.
Og har tydeligvis god nok økonomi til å betale den...
Jeg går fra han - med tankene på et hardt skadet og ødelagt kvinnemenneske.
Han legger kameratslig en arm rundt min skulder idet jeg skal til å gå.
Jeg grøsser innvendig. Har lyst å lekse opp for han hva jeg synes om han.
Men orker ikke bruke krefter på det.
Det han - og så mange andre av hans kaliber driver med - er akseptert i deres egne miljøer. Til og med en slags ærefull handling. Så lenge "kjerringa ikke oppfører seg". Og det gjør jo sjelden kjerringer som blir banket - hardt - må vite!
Du verden for en berikelse til vår norske kultur!
Særlig når man tenker på at slik ukultur gjerne går i arv - i generasjoner.