Ikke døm men elsk

Jeg har tenkt litt de siste dagene på dette med å være kristen og hvordan man skal forholde seg til andre kristne som ikke går den veien man ønsker i livet. Jeg finner det stadig vanskeligere å formane andre kristne over hva de burde gjøre. Årsaken er at jeg har gjort så mye feil selv. Jeg gjør det jeg ikke vil, og det jeg vil gjør jeg ikke – som Paulus skriver om.

Glasshuset…

Så når jeg er så oppgitt over meg selv for noe galt jeg har gjort, da vil det føles grusomt hyklersk å fortelle andre hva de skal gjøre. Når Jesus sier at vi ikke skal dømme, så tror jeg at han i mener at vi skal være forsiktige med nettopp dette. I noen tilfeller er det selvsagt helt åpenbart at vi må riste i andre mennesker, f.eks om de har havnet på kjøret med rus, er i et voldelig forhold, eller er i klar mental ubalanse.

Men jeg mener det er helt annerledes når det kommer til områder som samboerskap, homofili, betaling av tiende, kjærlighetsdilemma, valg av jobb, valg av klesstil, valg av identitet, musikksmak, filmsmak, tatoveringsmotiv-smak, alkohol, politisk preferanse, valg av venner, synet på mystikk,synet på midtøsten-konflikten,  synet på tolkning av av sin tro, synet på andre religioner og kulturer, synet på tv-program, osv..

Den Hellige Ånd

Er det ikke den Hellige Ånd som skal overbevise kristne da? Det er han som skal vise den enkelte hva som er rett og galt. Når personen har blitt kristen tar h*n jo i mot den Hellige Ånd, det er det Bibelen sier er det ikke? Jeg tror at mange kristne har misforstått totalt det der med å ikke dømme. Poenget er at vi skal være ytterst forsiktige. Kristne skal jo være de menneskene folk kommer til om ingen andre forstår dem, om ingen andre har respekt eller empati for deres valg. Dessverre er vel ryktet til kristne ganske frynsete på det området.

I tillegg til at vi skal tro på at Den Hellige Ånd er et kompass i den troendes liv (akkurat som samvittigheten er det i hvert menneske), så må vi kanskje i tillegg akseptere at det til en viss grad er sannhet i at det som ikke er rett for meg kan være rett for deg. Og om ikke rett, så i det minste langt fra det verste som kan skje. Er det altså verst for et menneske å finne ny sengepartner hver helg, eller er det bedre å være i et stabilt forhold med en av samme kjønn? Hva sier fornuften din?

Og er det slik at et kristent menneske er vranglærer som menneske, om det tar feil (eller ikke) om midt-østen konflikten, om hvilken musikk som er ok å høre på, om synet på tiende? Hvordan våger man å dømme, og å sette andre inn i en kategori? Som jeg har sagt før, båsene “konservativ” og “liberal”, hva er det for noe egentlig? Hva er det vi mennesker driver med?

Så sentralt

På søndag så jeg en viktig film i Kristkirken der et sentralt budskap var “ikke døm, men elsk”. En pastor begynte å prate med en transvestitt, en mann som kledde seg som dame, og etterhvert fikk han høre om at dette mennesket gikk til nattverd som yngre og hadde et kors for å minnes om tryggheten h*n fant i det. Og her satt de altså å ba, og personen tok imot Jesus og takket ham.

Hvor mange kristne hadde heller gått til noen andre? Mange, tror jeg.

Så ikke døm. Elsk

Jesus sa at det første og største budet var å elske, og ingen av de 10 bud engang inneholder “irettesett din neste”. Nei budene var til individet. “Fei for din egen dør”.

Jeg tror vi har nok jobb med å elske hverandre jeg, og da mener jeg også å vise det i praksis. Men vi kan jo be om litt hjelp da. Det må i hvert fall jeg.