Verdidebatt

Morskomplekset

Deltid eller karriere: Uansett hvilket valg kvinnen gjør, så martres hun. Også om hun er feminist.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

”Er jeg fri nå?” er tittelen på Linn Stalsbergs siste bok. Den handler om tidsklemma for småbarnsforeldre.

Klassekampen-spaltisten tror ikke lenger på at alle må jobbe, hele tiden. Hvor ble det av sekstimers-dagen, spør Stalsberg. Hun konstaterer at den ikke lenger er et tema. Nå er det arbeidslinja som gjelder. Både SVs Inga Marte Thorkildsen og LOs Gerd Kristiansen fordømmer kvinner som jobber frivillig deltid. For meg, som er gammel nok til å huske at kvinner ble fordømt for å svikte barna hvis de jobbet, er det ganske pussig at de nå blir fordømt for å svikte nasjonaløkonomien hvis de ikke jobber. Det er forfriskende at den radikale feministen Stalsberg tar et oppgjør med det.

Nå er det altså arbeidslinja som gjelder, og kvinnene som velger den blir hyllet av statsministeren i nyttårstalen. Men hvor kom den arbeidslinja fra egentlig, spør Stalsberg.

Den dukket opp parallelt med ideologien om at størst mulig forbruk er saliggjørende for økonomien, hevder hun. Markedsliberalismen er roten til alt ondt i hennes øyne.

Å ha et godt familieliv med to fulle jobber er vanskelig, mener Stalsberg, i hvert fall for dem med lang reisevei og lite fleksible jobber. Og som hun så betimelig påpeker: Det er slike jobber det er flest av.

Linn Stalsbergs historie er kampen for å kle på to trette unger, sette dem på kjelke i vintermørket for å dra dem til barnehagen, for så å forlate dem der mens de gråter. På jobb kommer hun selvfølgelig ofte for sent. ”Hverdagen fungerte ikke. I hvert fall ikke for oss”, konkluderer hun.

Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle.  Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde.

Linn Stalsberg siterer Audun Lysbakken som skrev i boka si at ”i Norge er det normalt at pappa triller barnevogn og mor er på bedriftsstyremøte”.

”Men nei,” svarer Stalsberg, ”i Norge er det ikke normalt at mor er på bedriftsstyremøte. De aller fleste mødre lever ikke sånne liv.”

For kvinner i lavtlønnsjobber, som har lang reisevei til jobb og barnehage er livet som mamma og heltidsarbeidende for slitsomt, uansett hvor likestilt de er på hjemmebane. Og i denne i forståelsen for vanlige folks hverdag vil hun ha sekstimersdagen på dagsordenen igjen.

Er det økonomisk mulig? Det får vi ikke svar på i boka. Forfatteren er også for ullen i sine angrep på markedsliberalismen, og har ikke noe godt alternativ å by på.

Stalsberg har valgt å skrive om kvinnene, men i noen avsnitt skriver hun også om barna, og at de lider under lange dager i barnehagen.

De avsnittene kunne jeg godt vært foruten. De minner meg om at kvinner alltid har skjøvet barna foran seg for å rettferdiggjøre egne valg. Ved å si at barna lider, beskylder Stalsberg indirekte heltidsarbeidende kvinner for å skade barna sine. Og det til tross for at norske unger har det helt fint i et større perspektiv, enten de er hjemme med mor eller har lange dager i barnehagen.

Slik sett tror jeg Linn Stalsberg ligner på de fleste mødre. De martres uansett hva de velger for sine barn, og føler de må rettferdiggjøre det. I Stalsbergs tilfelle ble det en hel bok av det.

Boka har systematiske referanser til annen litteratur, på en måte som ikke går ut over lesbarheten. Det bidrar til at denne boka vil bli stående lenge, til tross for noen svakheter.

Og det beste er at Stalsberg bringer klasseperspektivet tilbake i debatten. For noen kvinner er frie nå. De som har mye penger, robuste unger og fleksible jobber. Men de er ikke i flertall.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt