Verdidebatt

Vår lille åndelige boble

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På vei hjem en kveld, etter flere timer ute i byen med evangelisering, møtte jeg en jente på bussen. Hun var drita full, hun tok kontakt, men jeg husker ikke hvorfor. Samtalen kom uansett inn på "Jesus" og "Guds plan for hennes liv" (standard "prosedyre"). Før hun gikk av bussen, hadde jeg fått telefonnummeret hennes. For hun måtte jo "følges opp", ettersom hun hadde bedt frelsesbønnen. Jeg var i 7.himmel. En sjel frelst! Hurra! Men, det var det siste jeg så til henne. Ble hun frelst? Kanskje. Men sannsynligvis så hadde hun ikke peiling på hva hun sa "ja" til.

Noen ganger da vi var ute og evangeliserte, møtte vi på folk som vi fikk skikkelig provosert. Vi var påpasselige med å nevne "Jesus" mange nok ganger, for det var det navnet som vekket "anstøt" og "rørte ved hjertene" og slett ikke det at vi mange ganger opptrådte frekke og nedlatende.

For noen år siden, etter en tid uten noen menighet, våget jeg meg inn på et karismatisk møte. Det var med en kjent, amerikansk predikant, en såkalt "hellig ånd bartender". Jeg regner nesten med at de fleste av de som var inne, var "spesielt interesserte" og at de ikke reagerte noe særlig på at det lå folk mellom benkeradene og "sprellet", fulle av den hellige ånd. Men utenfor stod det også to damer, fulle av den hellige ånd, som snakket med forbipasserende. Damene fniste og lo og proklamerte at "Jesus er det beste i verden" og "han må bare oppleves". De var nok oppriktig salige og glade, men de to guttene de stod og snakket med, i det jeg listet meg forbi, tok dem nok neppe seriøst. Sannsynligvis forstod de ikke et fnugg.

Det går nesten "sport" i det å være upopulær. "Vi tar den forfølgelsen vi kan få", enten det er negativ omtale i media, statsstøtte som man blir nektet, "avkristning" i de offentlige skolene, fristelser eller litt verbal motstand. "Alle som vil leve gudfryktig skal bli forfulgt", noe som er nesten umulig i et land med religionsfrihet, så ... vi "dikter opp" litt "moderne forfølgelse", sånn at vi holder oss inne med Gud. Nå innrømmer jeg gjerne at jeg ikke stikker hodet mitt nok frem til å møte noe særlig motstand, pga troen min. Det er nok mange kristne som opplever det, men ærlig talt... De fleste av oss troende lever da helt normale, stille, a4-liv, uten at vi skiller oss noe særlig ut...

Jeg levde i en boble, og jeg tror kanskje ikke at alle de "åndelige boblene" sprakk, selv om jeg stakk hull på min.

Dersom folk ler av oss, så er det fordi vi oppfører oss på en måte som veldig få kan relatere til eller ønsker å vedkjenne seg. Skal man representere Gud på en god måte, så er det ikke noe sjakktrekk å provosere eller få folk til å tro at man er klin kokos. Dersom folk er interessert i hva vi tror på, hva vi står for, så er det ikke nødvendigvis fordi de er "åpen" eller "søkende". Veeeldig mange ganger har de som spør en helt annen agenda, enn et ønske om å bli frelst. Sann mine ord! :-D

Det finnes nok en åndelig virkelighet. Noen påstår til og med at det er den åndelige virkeligheten som er den virkelige virkeligheten og dermed forholder de seg mer til den virkelige (men usynlige) virkeligheten enn til den mindre virkelige (men synlige) virkeligheten. Det blir kanskje bare virkelig forvirrende...

Vær normal! Vær "her nede". Og dersom man er karismatiker, så gjør som Paulus "formaner" og ta tungetalen "på privaten". I menigheten skal det være orden. Litt "religiøsitet" kan man koste på seg, så man ikke kommer i skade for å få søkende mennesker til å tro at Gud er gal.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt