Raag Rolfsen

8

Organisasjonene må gi opp «misjon» for misjonens skyld

Fjorårets vedtak om misjon i Kirkemøtet fullfører en utvikling. Tanken om kirken, ikke bare som misjonerende, men som misjonal, har her fått fullt gjennomslag. Nå må også misjonsorganisasjonene ta konsekvensene av den endrede forståelsen av misjon.

Publisert: 14. jun 2013

Foto: stillframe/ flickr CC

Når Kirkemøtet legger en misjonal selvforståelse til grunnbetyr det at misjon ikke er noe kirken gjør, men noe den er. Dette bryter med den forståelsen som har vært vanlig i norsk kristenliv. Hva bør dette bety for misjonsorganisasjonene, spesielt for de som er medlemmer av Samarbeidsrådet for menighet og misjon.

I den tradisjonelle forståelsen har misjon handlet om å nå de som er uberørt av evangeliet.  I kirkemøtets vedtak, derimot, knyttes misjon til Guds sendelse av kirken (Missio Dei). Denne sendelsen kommer til uttrykk i alt det kirken er og gjør. I denne forstand er både gudstjenestefeiring, trosopplæring, diakonal virksomhet, dialog og evangelisering misjon.

I et innlegg i forbindelse med et utvidet møte i Samarbeidsrådet for menighet og misjon (SMM) tidligere denne uken pekte biskopen i Borg Atle Sommerfeldt en inkonsistens i misjonsorganisasjonenes bruk av begrepet «misjon». Kort gjengitt, så sa biskopen at organisasjonene så ut til å bruke misjonsbegrepet både på den gamle og den nye måten.

Misjonsorganisasjonene, slik forstod jeg biskopen, ønsker å få både i pose og sekk. De kan med andre ord mistenkes for å ønske å bringe den gamle forståelsen av misjon med i den nye. Dette skaper forvirring, både innad i kirken og utad i offentligheten.

Jeg tror biskopen her har et godt poeng. Det vil i lengden være umulig å fastholde både den gamle og den nye bruken av ordet «misjon». En slik dobbel bruk av begrepet er ikke bare dårlig kommunikasjon. Dobbelbruken vil også gjøre at menighetene fort kan mistenke misjonsorganisasjonene for å ønske å erstatte det synkende antall misjonsforeninger med menigheter i Den norske kirke. En slik forståelse vil skape minst like mye motstand som entusiasme.

Det er få ulemper og mange fordeler med å la Kirkemøtets vedtak få fullt gjennomslag også hos misjonsorganisasjonene. Ikke bare vil det imøtekomme den forlegenhet som organisasjonene visselig bærer på i møte med offentligheten i organisasjonene når det gjelder ordet «misjon». Det vil også bidra til å rydde opp i Den norske kirkes og organisasjonenes forhold til offentligheten og bevilgende myndigheter.

De aller fleste foreninger, organisasjoner og bevegelser har et formål. Det organiserte arbeidet består i realiseringen av dette formålet. Formålsrealiseringen er det organiserte arbeidets misjon. Kirkesamfunnene, inklusive Den norske kirke, kan her med rette hevde at formelt sett, så er det ingenting som skiller dem fra andre organiserte samfunnsaktører. Slik kan kirken bidra til en økt bevissthet om den misjonale dimensjonen i alt organisert arbeid. Både kirken og de andre aktørene deler dette arbeidet inn i virksomhetsområder, og finner støtte til dette, i en åpen konkurranse, både hos offentlige og private bidragsytere.

En slik opprydding, der «misjon» knyttes eksklusivt til det misjonale, vil også virke oppklarende for kirkesamfunnene generelt og Den norske kirke spesielt. Kirken kan med rak rygg arbeide med en bevissthet om å ha et oppdrag. Dette oppdraget er delt inn i forskjellige tjenester og kirken vil kunne finne støttespillere og samarbeidspartnere for de forskjellige tjenestene der dette er mulig og naturlig. Ett særskilt oppdrag som følger av denne misjonale selvforståelsen er å nå de menneskene som ikke er berørt av evangeliet om Jesus Kristus. Et annet er synlig å reise marginaliserte og undertrykte mennesker til den status og verdighet de allerede har i Guds blikk.

Det er mye å vinne på at denne misjonale forståelsen blir den rådende i norsk kristenhet. Det vil nok vekke noe motstand blant det tradisjonelle misjonsfolket, men dette er først og fremst en pedagogisk utfordring som det bør være mulig å løse. Det krever klar kommunikasjon. De tradisjonelle misjonsorganisasjonene må derfor konsekvent begynne å bruke ordet «misjon» i den nye betydningen og gi opp «misjon» for misjonens skyld.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Andreas Nordli

10 innlegg  4 kommentarer

Har du sluttet å slå kona di?

Publisert over 7 år siden

Raag Rolfsen, direktør i Areopagos, skrev før helgen en artikkel hvor han hevder vi må gi opp «misjon» for misjonens skyld, og viser til et vedtak i Kirkemøtet som sier at misjon er noe vi er, ikke noe vi gjør. Enig? Satt på spissen, så blir det som å spørre om du har sluttet å slå kona di. Uansett om du svarer ja eller nei, så blir det feil.


Først, takk til Raag Rolfsen for utfordrende lesning! Artikkelen inneholder flere interessante poenger, og særlig er drøftingen om Kirkens selvforståelse som misjonal spennende. Misjonal er et av disse «moteordene» som flere og flere lokale kirker benytter som merkelapp på seg selv. Jeg tror det er hensiktsmessig å enes om en definisjon. Personlig liker jeg den Alan Hirsch, forfatter av bl.a. The Forgotten Ways, bruker: «En misjonal kirke er et fellesskap av Guds folk som både forstår seg selv og organiserer sin virksomhet rundt det å være agenter for Guds hensikt på jorden».

Rolfsen drøfter også begrepet missio Dei. Dette begrepet ble på mange måter introdusert i moderne tid av Karl Barth, da han diskuterte dette på misjonskonferansen i Willingen i 1952. Til misjonskonferansen i Brandenburg (1932) skrev han følgende: «… konseptet «missio» var i oldkirken hentet fra trenighetslæren, hvor det beskriver Guds sendelse av hans selv, nemlig sendelsen av Sønnen og Ånden til verden.» Barth refererer her til Augustins bruk av missio Dei som betydde «the sentness of God (the Son) by the Father». David Bosch drøfter dette begrepet videre i Transforming Mission, og sier at Barths tenkning endret kirkens selvforståelse – fra subjekt til objekt – fra sender til å være den sendte.

Falske motsetninger

En av utfordringene jeg ser ved Rolfsens artikkel er den tilsynelatende motsetningen mellom å være og å gjøre. I semittisk tradisjon tenkes det ikke dikotomisk slik vi gjerne gjør i Vesten. I vår verden setter vi ofte opp motsetninger mellom ulike teologiske begrep, hvor målet er å skape mest mulig i balanse mellom disse begrepene. Eksempler på slike tilsynelatende motsetninger kan være balansen mellom Jerusalem og verdens ende (Apgj 1,8), Guds hellighet og Guds godhet eller Jesu to naturer. Slik balansekunst vil sjeldent være til god hjelp. Derfor gjør vi lurt i å avvise dikotomien mellom Jerusalem og verdens ende, og Jesus som menneskesønn og gudesønn. De komplementerer hverandre.  På samme vis trenger vi å avvise motsetningen mellom å være og å gjøre. Hva med heller å omfavne begge deler, hvor vi definerer vår selvforståelse som både å være og å gjøre, hvor disse to sidene gjensidig komplementerer hverandre?

Utvanning av begrep

Dersom jeg forstår Rolfsen korrekt, mener jeg å hevde at han i realiteten utvanner begrepet missio Dei. Det er riktig at kirken er sendt (jmf. Joh 20,21), men missio Dei er ikke bare Guds sendelse av kirken. For at begrepet skal ha mening, må det også inkludere at Kirken er utsendt i Guds misjon. Guds misjon er å forsone menneskeheten og gjenopprette alt som er skapt, noe som også inkluderer «å nå de som er uberørt av evangeliet», som Rolfsen selv uttrykker det.

Men det er nettopp her problemet oppstår. For hvis misjon skal være alt kirken driver med, slik Rolfsen hevder, da står vi i fare for at det ikke betyr noe som helst. Hvis alt kirken driver med defineres som misjon, vil det for eksempel sette Egede og Careys virksomhet i et annet lys, hvor de med sin misjonsvirksomhet ikke brakte en ny dimensjon over protestantisk kirkeliv. Hvorfor skal vi utvanne begrepet misjon til å bety alt (eller ingenting)? Dersom all virksomhet kirken bedriver er misjon, så trenger vi å etablere et nytt begrep som beskriver den «grensekryssende aktiviteten» som kirken i mer eller mindre 2000 år har bedrevet.

Fra Det nye testamentet ser vi konturene av to ulike strukturer. Vi har Apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) som begge går som to parallelle spor gjennom kirkehistorien. Engelskmannen Patrick Johnstone beskriver i boken The Church is Bigger Than You Think, Kirken i tre ulike strukturer, nemlig den lokale kirken, misjonsorganisasjonene og utdanningsinstitusjonene. Vi ser historisk at når en av disse tre har manglet, så har Guds misjon alltid stagnert.

Intet nytt under solen

Det er vanskelig å være uenig med Rolfsen i at kirkens kall er å være misjonal. Men samtidig beskriver han på denne måten bare én side av kirkens kall. Derfor er jeg både uenig og enig med ham. Bildet må nemlig komplimenteres, og ikke bare beskrive «modality», men også eksplisitt inkludere «sodality», for at det skal bli helhetlig.

Kirkemøtets vedtak fra i fjor bringer intet nytt på torget. De aller fleste evangelikale misjonsorganisasjoner har i mange år forstått seg selv på denne måten. Cape Town-konferansen understreket dette kanskje tydeligere enn noen gang i evangelikal misjonshistorie.

Jeg mener vi ikke kan bruke begrepet misjonal, hvis det ikke impliserer at enkeltmennesker er villige til å gå ut for å krysse grenser, enten geografisk eller kulturelt. Dersom våre kirker kun er attraksjonale, vil de ikke bevege seg utenfor sine definerte områder, hverken geografiske, kulturelle, etniske eller utover sin samfunnssfære. Dersom vi ikke krysser grenser, hverken utfører eller er vi Guds misjon.

Kommentar #2

Raag Rolfsen

8 innlegg  6 kommentarer

Svar til Nordli

Publisert over 7 år siden

Først, takk for kommentar til innlegget mitt. La meg si med en gang: Jeg tror ikke det er veldig lang avstand mellom oss. Mye av det du kommenterer følger av at jeg er upresis i det opprinnelige innlegget. Det jeg reagerer mest på er nok overskriften. Den tjener selvsagt det tabloide formålet å tiltrekke seg leserens oppmerksomhet, men noen treffsikker parallel til det du ønsker å uttrykke er det vel knapt.

Når det gjelder skillet mellom det kirken gjør og det kirken er, mente jeg ikke å si at en redefinert forståelse av misjon bare omhandler det kirken er, og ikke det den gjør. Misjon er det kirken er fordi den gjennomsyrer alt den gjør. Med væren mener jeg altså ikke en bakenforliggende essens, men, med Heidegger, noe som grunnleggende tilhører dens værensmåte. Mitt poeng er at det å være sendt tilhører kirkens værensmåte i alt det den gjør.

Når det gjelder missio Dei, så er du tydeligvis mer opplest på det enn meg, og det kan godt være at jeg har forenklet noe her. Jeg kan allikevel ikke se at jeg utvanner bruken av missio Dei på den måten du hevder. At Kirkens sendelse har sitt utspring i en væremåte hos Gud selv, og at dette blir tydlig i sendelsen av Sønnen og Den hellige ånd, er for meg vesentlig. Faren i dette ligger selvsagt i å knytte denne sendelsen til ens egen posisjon og makt (Gott mit uns).

Jeg sier også ganske så tydelig at "ett særskilt oppdrag som følger av denne misjonale selvforståelsen er å nå de menneskene som ikke er berørt av evangeliet om Jesus Kristus". Jeg er overbevist om at denne type evangelisering, der likeverd og respekt er etablert, hører med til kirkens misjon. Poenget er kun det at det vanskeliggjør å bruke ordet "misjon", og slik fort fører til forvirring, hvis vi bruker ordet i to forskjellige betydninger. Mistanken om at det finnes sekundære agendaer, er da nærliggende. Det er denne feilkommunikasjonen jeg er redd for. Den står i fare for å fungere dårlig både innad i kirken og i offentligheten.

Dermed faller også ditt siste argument (hvis det er rettet mot meg), nemlig at jeg kun ønsker ønsker Peter's modality og ikke Paulus' sodality. Det anførte siatet sier helt eksplisitt noe annet. Selvsagt skal vi gå over grenser. Vi skal til og med forlate vår komfortsone. Disse grensene går overalt, inni meg, i møte med ukjente erfaringer og i møte med andre mennesker og kulturer. I dette møtet hører forkynnelsen av den korsfestede og oppstandne hjemme, på lik linje med diakonien og dialogen, alt etter hva Kristi ånd, visdom og hjertelag viser oss.

Kommentar #3

Andreas Nordli

10 innlegg  4 kommentarer

Misjon er grensekryssende

Publisert over 7 år siden

Takk til Raag Rolfsen for godt svar og spennende samtale. Først av alt vil jeg beklage overskriften i mitt forrige innlegg. Det var upassende. Du tar opp flere spennende punkter i ditt siste innlegg. La meg kommentere fire punkter.

For det første liker jeg godt måten du kommuniserer de komplementære sidene ved det værende og gjørende i Guds vesen (natur + karakter). Det er nettopp disse som definerer utgangspunktet for missio Dei. Fordi Gud sendte (og sender) seg selv til jorden gjør det ham til en misjonerende Gud. Nå sender han Kirken, på samme måte. Du skriver at «Misjon er det kirken er fordi den gjennomsyrer alt den gjør.» Dette er jeg enig i, dog realiteten er at vi ikke lever i en idealverden. Derfor drømmer jeg om å se flere lokale kirker implementere en slik tenkning i alle aspekter av sin virkelighet, slik at den påvirker måten vi for eksempel forvalter våre ressurser, vår forkynnelse, diakonien og gjestfrihet (philoxenos - kjærlighet til fremmede). Derfor trenger vi "profetstemmen" som kan kalle Kirken til videre etterfølgelse av Kristus og dermed engasjement for Guds misjon.

For det andre vil jeg peke på noe du kort er inne på, nemlig forholdet mellom hersker vs. tjener. Messiasprofetiene i Jesaja, som Paulus på mange måter oppsummerer med sin kristushymne i Fil. 2, definerer hvordan Faderen sender Sønnen. Den lidende tjener kom for å oppgi sine rettigheter og ikle seg menneskets natur og forgjengelighet – prøvd i alle ting. Når da Jesus sier at han sender oss på samme måte, forstår vi utgangspunktet for Kirkens sendelse. Vi er sendt for å tjene, ikke herske. Dessverre har ikke Kirken alltid vært en tjener. Gott mitt uns har blitt brukt som både eksplisitt og implisitt argument forovergrep, utbytting og krig. Også i protestantisk misjonshistorie finner vi grelle eksempler på triumfalisme som ikke stemmer overens med eksempelet Jesus etterlot oss. Aspektet med maktforhold, økonomi og posisjon er noe Kirken er nødt til å ta på alvor.

For det tredje vil jeg peke på et aspekt som handler om definisjon av misjon. Jeg var inne på dette i mitt forrige innlegg, men vil gjerne utdype litt. Jeg mener det er hensiktsmessig å bruke selve begrepet misjon på en smalere måte enn du gjør, og da begrense det til kristent arbeid som krysser etniske og kulturelle grenser. Som basis for dette tar jeg utgangspunkt i abrahamspakten, som eksplisitt utrykker Guds evige hensikt, hvor hans mål er at alle jordens slekter og etniske folkegrupper skal velsignes. Dette betyr ikke at jeg devaluerer annen type kristen aktivitet, men jeg ønsker et skille mellom hva som er etnisk- og kulturelt grensekryssende og hva som ikke er det. På denne måten blir diakoni misjon, dersom det skjer i en tverrkulturell kontekst. Dersom diakoni skjer innenfor kirkens egen etniske og kulturelle ramme, blir det «bare» diakoni. Det samme kan sies om trosformidling. Dersom dette skjer i en tverrkulturell ramme, blir det misjon. Dersom det skjer «hjemme», blir det «bare» evangelisering. Jeg mener at hvis all kirkelig aktivitet blir definert som misjon, trenger vi et nytt begrep som kan definere Kirkens kall til å krysse etniske grenser. Ikke for å gjøre misjon til mer viktig enn noe annet, men bare for å differensiere ulik kristen aktivitet. Du sier disse grensene går flere steder, både inni oss og rundt oss. Dette er jeg enig i. Men slik jeg tolker abrahamspakten som en rød tråd gjennom hele GT og NT, tenker jeg det blir mer hensiktsmessig å peke på at misjon skjer når den etniske og kulturelle grensen krysses. Dette har og sitt utgangspunkt i nettopp missio Dei. Sønnen krysset grenser da han ble sendt til jorden – fra det himmelske riket til det jordiske riket. Misjon vil inneholde mange forskjellige typer kristen tjeneste, som for eksempel diakoni, rettighetsarbeid, trosformidling, kirkeplanting, bibeloversettelse og empowering. 

Til slutt: Du skriver at «Kirkens sendelse har sitt utspring i en væremåte hos Gud selv, og at dette blir tydlig i sendelsen av Sønnen og Den hellige ånd, er for meg vesentlig.» Ja! Dette er jeg enig i, men i praksis skjer ikke dette før Kirken selv finner sin fulle identitet i sitt kall til å delta i missio Dei – å bli sent på samme måte som Kristus ble sendt.Derfor mener jeg vi kan si at kirkens agenda vil kun være misjonal når – og bare når – Kirken forstår sin sanne identitet som «sendt», ved å gjøre missio Dei til sin første og største sak på sin agenda. At 1/3 av jordens befolkning fremdeles er utestengt fra muligheten til å høre evangeliet, viser oss at Kirken fremdeles ikke fullstendig har forstått sitt kall til å delta i Missio dei.

Kommentar #4

Knut Hallen

4 innlegg  4 kommentarer

3.7 mill. døpte nordmenn er del av Guds og kirkens misjon

Publisert over 7 år siden

 

Takk til Raag Rolvsen som bringer denne debatten ut i offentligheten takk også til Andreas Nordli som har gitt en innsiktsfull respons.

Slik jeg ser det er viktigste anliggende her at vi får røsket litt opp i gamle, snevre og sementerte forestillinger om hva misjon er og hvem det gjelder. Skal vi ta Gud og vår dåp på alvor så angår misjon alle Den norske kirkes ca 3,7 mill. døpte og alle de 1200 menighetene.

Kirkemøtet oppfordret i fjor menighetene til å styrke et helhetlig misjonsengasjement inn i forkynnelsen, gudstjenester, trosopplæring, diakoni og kultur og til å forsterke sammenhengen mellom det lokale og det globale. (KM07/12- vedtak 1b,2a,2e).

Skal vi greie dette må både organisasjoner og menigheter sette misjon på dagsorden,- ikke minst i stab og menighetsråd. Og kanskje burde menigheter og organisasjoner gjøre det sammen?

Så noen kommentarer:

Kirkemøtets forståelse av misjon (KM07/12) som Rolvsen er inne på, sier noe om hva som er alle døptes og kirkens grunnleggende identitet. Hele kirken og alle døpte er sendt. Samtidig er jo sendelsen også nettopp et oppdrag. Vi er sendt for å dele evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling lokalt og globalt.

I erklæringen fra Lausanne III-konferansen (CapeTown Commitment 2010, som var en del av sakspapirene til kirkemøtesak KM 07/12 i april 2012) sies det at «Forsoning med Gud kan ikke skilles fra forsoning med hverandre».

Kirkemøtets vedtak i saken «Misjon til forandring» (KM 07/12) bunner i en misjonsforståelse der misjon både er identitet og handling. I vedtaket heter det blant annet:

- Vi har som kristne en identitet som personer som er sendt. Kirkemøtet oppfordrer Den norske kirkes medlemmer til disippelskap og etterfølgelse: Søke Kristus, dele troen og vise omsorg for vår neste og skaperverket.

Slik jeg leser Kirkemøtet forstås misjon videre som et aspekt ved alt kirken gjør. Her er (som Nordli er inne på)det grensekryssende viktig, det utadrettede, det som gjør at evangeliet, i nærvær, ord eller handling, kan berøre nye mennesker og kulturer. Og dette utadrettede aspektet må være med i alt kirkens arbeid; i gudstjenester, diakoni, kultur, kirkemusikk etc. Det handler om at kirken aldri kan være seg selv nok. Den er til for andre.

Misjon i trosopplæringen handler om at vi ønsker å ta alle døpte medlemmer på alvor som nettopp med-lemmer på Kristi kropp og medarbeidere i Guds misjon. «Barn og unge må få mulighet til å ta del i kirkens sendelse til verden ved å se og erfare at de selv er en del av et globalt fellesskap med et verdensvidt oppdrag»(fra Den norske kirkes nasjonale trosopplæringsplan s.31).

Når Rolvsen skriver om gammel og ny bruk av ordet misjon så er ikke dette helt enkelt. Det kan nok være mange ulike forståelser av misjon avhengig av alder og bakgrunn. Men gjennom kirkemøtevedtakene i 2005 og 2012 vil jeg påstå at vi har fått en felles plattform som kan gi et bredere eierskap og utvide samarbeidsrelasjonene.

I et helt ferskt hefte fra Mellomkirkelig råd som oppsummerer det viktigste ved kirkemøtesaken i 2012 står det noe som kanskje kan være et enkelt og samlende uttrykk for misjon:

«Misjon er å dele det Gud gir oss. Kirken og alle døpte er sendt av den treenige Gud for å dele evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling. Vi døpes inn i vår lokale menighet og samtidig inn i et verdensvidt fellesskap der Jesus Kristus knytter oss sammen.»

(Heftet kan lastes ned og skrives ut fra SMMsnettside

Viktigere enn å finne vanntette definisjoner på begreper er vårt felles mål om Guds rike og hans gode vilje for alt det skapte, slik vi ber i vårt «Vår Far».

For å komme nærmere dette målet trenger vi ærlige diskusjoner og samtaler både i menigheter og organisasjoner om hvordan vi sammen i dagens virkelighet kan dele evangeliet i ord og handling lokalt og globalt.

 

Knut Hallen, daglig leder Samarbeid Menighet og Misjon(SMM) i Den norske kirke

 

 

 

Kommentar #5

Rolf Kjøde

40 innlegg  72 kommentarer

Definisjonsrett og deltaking i misjon

Publisert over 7 år siden

Eg fekk dessverre ikkje med meg Atle Sommerfeldts innlegg om misjonsforståing under SMM-møtet i juni. Det er eit handikap når eg gir mi røyst til denne samtalen. Eg registrerer likevel at han truleg har meldt seg på kampen om definisjonsretten. Missiologien har mange nøkkelord som får nedslag som ja-ord, men som lett kan ha ulik forståing ut frå kven som bruker dei. Dei seinare åra har både «misjonal» og «missio Dei» blitt slike. I ulike samenhengar har nokre av oss brukt ein heil del tid på å presisere vår forståing av dei. Det er ikkje slik at biskopens forståing – som Rolfsen sluttar seg til, er den som har objektiv tilslutning. Her må ein lytte seg fram til det kvar brukar fyller ordet med. For min del vil eg stadfeste dei elementa av forståing som Nordli har uttrykt i dette ordskiftet. Eg sender dette av garde ved avslutninga av ei global samling av dei fremste evangelikale misjonsleiarane i verda, og alt som er sagt her, peikar i same retning som Nordli. Og ja, Rolfsen, i ein periode med stabilt, svakt aukande gåveinntekter frå dei faste givarane våre, vil vi gjerne engasjere fleire for internasjonal misjon, som meir og meir er samarbeid med voksande og offensive kyrkjer i sør om grensesprengande misjon. Vi er aktive i SMM, for å engasjere alle i Den norske kyrkja som trur på Jesus og høyrer til i menigheten som lokalt trusfellesskap. Dei har rett til å få vere med i misjonens velsigning, og Dnk har vore klok som tar på alvor at det er organisasjonane som i hovudsak er berarar av arbeidet med internasjonal misjon i vår kontekst. Det er disippellivets normalitet å vere engasjert for at evangeliet skal nå vidare ut, at vi i Guds misjon følgjer Jesus til nye generasjonar og folkeslag. Spissen i misjonsoppdraget er at menneske og folkeslag skal bli frelst og disippelgjort.

Leiaren i SMM, Knut Hallen, viser til at Dnk har 3,7 million døypte medlemmer, og at det skal vere eit mål å få alle desse engasjert for misjon. Det er ikkje ei målsetting alle i SMM deler. No er kven som helst velkommen til å bidra til alle gode formål, også dei som reknar misjon som eit slikt. Nokre av oss har likevel eit anna syn på folkekyrkja enn det som kjem fram av kyrkja sine dokument på dette punktet. Den store majoriteten av medlemmene i Dnk lever på god avstand til trusfellesskapet si gudstenestefeiring, og dei som jamt over uteblir, gjer stort sett ikkje det fordi dei driv og plantar utfyllande misjonerande fellesskap. Sanninga er at majoriteten av Dnk sine medlemmer faktisk ikkje deler kyrkja si tru eller er etterfølgiarar av Jesus. Var det sant på 1700-talet at «av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?», er det ikkje mindre sant i dag. For seie det forsiktig. Den gamle pietismen hadde nok sine mørke sider, ikkje i å peike på at der er eit avgjerande skilje på å vere innanfor og utanfor frelsa, men ved å ta på seg rolla med å dra den linja mellom menneska. Det er likevel unødvendig å gå frå den grøfta til den andre ved å erklære majoriteten av menneske som ikkje vedkjenner Jesu namn som kristne, mot deira vilje. For oss som evangeliseringsrørsler er det eit kjempeoppdrag å presentere evangeliet på nytt i ein kultur som er både kristen, etter-kristen og før-kristen samtidig, alt etter generasjon og kulturell bakgrunn. Men at døypte menneske utan tilknytting til tru og aktiv etterfølging av Jesus har del i misjonsoppdraget? Dei fleste innser kor urimeleg det er.

Samarbeidet mellom Dnk og misjonsorganisasjonane, som er utgangspunktet for denne ordvekslinga, er ikkje basert på dei seinare dokumenta vedtatt i Kyrkjemøtet eller på dokument frå internasjonale økumeniske samanhengar men på eit eige dokument som gjer greie for den misjonsforståinga som vi står saman om. Eg kunne ikkje finne dette på dei relativt nye heimesidene til SMM, og utfordrar med dette dagleg leiar til å legge det ut på godt tilgjengeleg plass. Det ville vere klargjerande. Organisasjonane og kyrkja har sin sjølvsagte rett til å vedta sine eigne basisdokument, men dei står då for den enkelte av partane si rekning. Så kan det også vere mykje godt å seie om Dnk sine dokument, men dei er altså ikkje basis for samarbeidet.

Kommentar #6

Raag Rolfsen

8 innlegg  6 kommentarer

Guds indre liv og den spisse enden

Publisert over 7 år siden

Mitt opprinnelige innlegg argumenterte for at fordelene ved å arbeide for en mer entydig bruk av begrepet «misjon» mer enn oppveier ulempene. Det står jeg fortsatt for. I min idealverden bruker vi «misjon» for å beskrive Guds sendelse av sin kirke. En sendelse, slik Nordli også påpeker det, som har sin dypeste værensgrunn i den treenige Guds kjærlige relasjon mellom Fader, Sønn og Hellig ånd. Sendelsen av Sønnen og Den hellige ånd til vår verden er det manifeste uttrykk for denne kjærligheten og denne sendelsen.

Kirkens misjon er å ta del i denne sendelsen. I selvransakelse og ydmykhet skal kirken, både i sine kollektive og individuelle uttrykk, prøve seg i forhold til mysteriet om Guds indre liv og evangeliet om Jesus Kristus. (Det er her selvkritikk i forhold til maktbruk, privilegier og sammenblanding mellom evangeliet og særskilte kulturer kommer inn.) Kirkens misjon, forstått som deltakelsen i sendelsen, utgjør kirkens vesen, dvs. den gjennomsyrer alt det kirken er og gjør. Slik, for å ta kirkens ansattegrupper som eksempel, er kirkemusikeren like involvert i misjon som misjonæren, og kirketjeneren like mye som presten og diakonen. Alt dette har sin dypeste grunn i Guds sendelse (missio Dei).

Dette er ikke Kjøde og jeg enige om. For meg er innlevelse i det jeg ovenfor kalte kirkens «dypeste værensgrunn» det essensielle. Slik håper jeg å kunne nå åndelig fordypning, og Ånden kan virke gjennom meg, noen ganger på tvers av det jeg eksplisitt vil og forstår. Kjøde er mer opptatt av «spissen», det at nye «menneske og folkeslag skal bli frelste og disippelgjort». For ham er dette misjon i egentlig forstand.

Slik kommer to motsatte tilnærminger til syne. Den ene ser det som skjer i bunnen og bredden som legitimt kun i den grad det bidrar til en eksplisitt grenseoverskridelse, dvs. at evangeliet forkynnes til de såkalte «unådde». (Så veldig «unådde» er de vel ikke. Gud har tross alt skapt dem gjennom sin kjærlige vilje.) Her er det altså spissen som til syvende og sist betyr noe, og alt har betydning i den grad det bidrar til spissens grensegjennomtrengning. Den andre tilnærmingen, den «missionale» i min definisjon, ser spissen som viktig og naturlig i den grad den er fundert i en dyp deltakelse i Guds indre liv og sendelse av sin kirke.

En slik skisse er selvsagt karikert, men fra mitt perspektiv gjengir den viktige karaktertrekk ved de to tilnærmingene. Det er flere grunner til at jeg tror at den sistnevnte tilnærmingen er å foretrekke. Noen av dem anga jeg i det opprinnelige innlegget, og de handler blant annet om at kirken kan ha et mer ryddig forhold til noen av sine tjenester og arbeidsgrener, både innad i sin egen organisasjon og i forhold til mulige støttespillere og samarbeidspartnere. En annen grunn er at en slik tilnærming like mye som å komme med sannheten om andre mennesker, handler om å gjenkjenne den treenige Guds virke i vår verden, også i andre kulturer og religioner, og om slik å gjøre anerkjennelse som en viktig dimensjon på veien mot etterfølgelse og disippelskap.

I den grad det finnes respekt for forskjellighet og kall så er ikke forskjellen mellom disse to tilnærmingene veldig problematisk. Det blir da til en forskjell i vektlegging, og i den kristne kirke bør det finnes ydmykhet nok til at andre mennesker og miljøer har fattet sider ved mysteriet som jeg ikke ser. Problemet med Kjødes tilnærming er at han synes å sortere mellom forskjellige typer disippelskap og å underkjenne noen av dem.

Den siste utfordringen, og det var det som var hovedpoenget i mitt opprinnelige innlegg, er at en uryddig bruk av ordet «misjon» fort kan skape uryddighet og feilkommunikasjon, i verste fall mistenksomhet når det gjelder intensjoner og motiver. Her står jeg fast på at Den norske kirke, inklusive de organisasjoner den har avtaler med, bruker ordet «misjon» i kun i den inkluderende og etter mitt syn «misjonale» betydningen. Jeg erkjenner etter de rundene som jeg har hatt både i media og ellers, at det kan være en lang vei dit. Inntil vi kommer dit, vil det være en fordel om vi kommuniserer så tydelig og entydig som mulig. I dette er Kjøde et forbilde.

Kommentar #7

Arne Mulen

2 innlegg  1 kommentarer

Misjon lokalt og globalt

Publisert over 7 år siden

Raag Rolfsen har rett i at bruken av omgrepet misjon kan bli uklar etterkvart som ein legg til grunn ei vidare forståing av misjon enn kva som har vore vanleg. Utfordringa det er å rydde i dette kan ikkje berre ha misjonsorganisasjonane som adressat. Mitt innlegg tek likevel ikkje mål av seg å rydde i begrepsbruk. Eg ønskjer primært å kommentere det Rolfsen skriv om forholdet mellom kyrkjelydar og misjonsorganisasjonar.

Eg gledar meg over at kyrkja ser ut til å få ei meir misjonal sjølvforståing. Eg håpar at etterkvart som Den norske kyrkje får "landa" gudstenestereform og trusopplæringsreform og det krevjande arbeidet med å organisere kyrkja vår i nær framtid, så er det nettopp arbeidet med den misjonale sjølvforståinga av kyrkja som kan stake ut vegen vidare for oss som kyrkje.

I ei slik misjonal sjølvforståing er det ikkje noko motsetning mellom det å vere send og det å sende. Det siste skulle vere ein sjølvsagd konsekvens av det første.

Eg undrar meg difor over at Rolfsen skriv at kyrkjelydane kan mistenke misjonsorganisasjonane for å ville erstatte et "synkende antall misjonsforeninger med menigheter i Den norske kirke".

Det kan hende eg misforstår Rolfsen, men eg spør meg om ikkje dette blir å snu ting på hovudet. Når kyrkja tek inn over seg den misjonale sjølvforståinga, så er det kyrkjelydane som får bruk for misjonsorganisasjonane - meir enn omvendt.

Som sokneprest i Ytre Arna opplever eg at det er Det norske misjonsselskap og Normisjon som hjelper oss å fullføre det oppdraget Gud har gitt oss. Poenget vårt er ikkje å støtte misjon (i tradisjonell forstand) fordi det er ei god og viktig sak. Poenget er at vi som kyrkjelyd har fått eit oppdrag. Eg likar å seie at i Ytre Arna støttar vi ikkje misjon. Vi driv misjon. Men for å drive misjon treng vi støtte frå misjonsorganisasjonane.

Samtidig held vi fast på at arbeidet vi gjer lokalt også har eit misjonalt siktemål. Både gudstenester, diakoni, trusopplæring og konfirmantarbeid skriv seg inn i den same sjølvforståinga av kva vi er og kva vi er kalla til som kyrkjelyd. 

Det misjonale ligg til grunn for vår sjølvforståing av kva vi er, og kva vi er kalla til, som kyrkjelyd. Misjon, lokalt og globalt.

Kommentar #8

Heidi Westborg Steel

0 innlegg  1 kommentarer

Skinnuenighet om misjon som forvirrer

Publisert over 7 år siden

Jeg har lett etter kjernen i den pågående misjonsdebatten. Spørsmålet jeg blir sittende igjen med er hva som egentlig er nytt i kirkemøtesaken fra 2012? Her klargjør Knut Hallen en del. Men ikke minst er spørsmålet hvem er det en nyhet for, og hvor revolusjonerende er det?

Kirkemøtet definerte altså i 2012 misjon vidt som et oppdrag gitt hver enkelt av oss som tror. Vi skal gå ut til «folkeslag» fjernt og nært. Videre understrekes perspektivet om misjon som Guds misjon, der vi må være lydhøre for hva som er Guds vilje og ikke la våre egne ambisjoner styre vår formidling. Kirkemøtet understreket at diakoni er en del av Guds intensjon for sin misjon i verden, genuint og betingelsesløst – slik Jesus selv utøvde nestekjærlighet. Dessuten må misjon utøves i tråd med etiske standarder for formidling. Mange mennesker har opplevd overtramp som vi må ta på alvor.

Hvem er så dette nytt for? Jeg opplever at både biskop Atle Sommerfeldt og Raag Rolfsen sparker inn ganske så åpne dører. Kirkemøtesaken var del av en lengre global prosess, som nådde et høydepunkt i 2010. For de aller fleste misjonsorganisasjonene er derfor «nyhetene» som beskrevet over mer å regne som tydeliggjøring av retninger vi lenge har jobbet med. Ikke desto mindre er kirkemøtesaken, og især den debatten som ledet frem til den, viktig for misjonsorganisasjonene – kanskje ikke minst i hvordan vi formidler hva misjon er, slik Rolfsen utfordrer til.

Men man bommer hvis man gir inntrykk av at et flertall av misjonsorganisasjonene i dag står fast ved en snever misjonsforståelse slik Rolfsens første overskrift provoserende hevdet. I den ovennevnte globale prosessen kom den økumeniske og den evangelikale fløyen av vår verdensvide kirke hverandre i møte. Den økumeniske leiren poengterer i dag i større grad nettopp misjonsoppdraget, mens den evangelikale leiren understreker at holistisk misjon må inkludere diakoni og sjelesorg som naturlige deler av oppdraget.

Denne prosessen kan vi takke hundreårsmarkeringen for misjon i ny tid, Edinburgh 2010, for. Missiologer og andre fra Sør og Nord jobbet seg igjen igjennom hva Guds oppdrag egentlig kan sies å være, oppdraget som ble gitt oss av Jesus. De snakket sant om utfordringer og om betydningen av misjon. Konklusjonene har blitt dokumentert og spredt. Diskusjonen nådde Den norske Kirke for alvor gjennom nettopp kirkemøtesaken, som for øvrig var utviklet i nært samarbeid med blant andre misjonsorganisasjonene. Det er med andre ord et tungt dokument som vi som misjonsorganisasjoner med full tyngde omslutter og ønsker å formidle. Prosessen og dokumentet forener oss i all hovedsak.

Her er vi ved kjernen. Den kristne kirke skal så langt vi klarer fremstå som én kropp, og derfor vil jeg advare mot skinnuenighet som forvirrer. Samtidig er det ikke tvil om at det alltid vil være uenighet og debattgrunnlag knyttet til misjon. Vi er jo tross alt forskjellige lemmer og har forskjellige roller. Den er jeg sikker på er både sunt og villet. Det vesentlige er dog det faktum at vi som misjonsorganisasjoner står sammen med Den norske Kirke i et formelt samarbeid om å løfte misjon som en naturlig og levende del av menighetens liv - der misjon er Guds misjon som vi får formidle enten gjennom ord, handling eller av og til bare ved nærvær.

Kommentar #9

Anne Lise Søvde

13 innlegg  15 kommentarer

Partnerskap, fremfor ordkrig

Publisert over 7 år siden

Raag Rolfsen, direktør i Areopagos, hevder at misjonsorganisasjonene må gi opp «misjon» for misjonens skyld. Det hele begrunnes med at det finnes to ulike definisjoner av begrepet «misjon», en gammel og en ny, og bakgrunnen er hentet fra en tale holt av biskop Atle Sommerfeldt på en SMM-samling.

Aller først må jeg si at dersom «misjon» nå kun skal være "misjonalt arbeid og identitet" er en veldig trist innsnevring av arbeidet i Guds rike. Rolfsen, eller Somerfeldt (jeg er ikke sikker) mistenker at misjonsorganisasjonene skal skape forvirring ved å sette fokus på «dem som er uberørt av evangeliet», noe jeg regner med dreier seg om arbeid i utlandet (gjerne under fjerne himmelstrøk).

Min frykt er at Sommerfeldt, Rolfsen, og kanskje også vedtaket i Kirkemøtet gjør kirken mer navlebeskuende enn noen gang tidligere, og erstatter den såkalte «tradisjonelle misjonen» med arbeid i nabolaget.

Misforstå meg rett: Vi skal alltid drive arbeid i lokalmiljøet vårt, forkynne evangeliet og gjøre gode gjerninger. Men vi skal aldri miste folkeslagene av syne. Vi skal aldri være likegyldige til dem som aldri har hørt ordet om frelse, og vi skal aldri slutte å bli berørt av nøden som herjer i mange fattige land. Dette er heller ikke noe vi «gjør», men sentrum av vår identitet, det vi «er i Kristus».

For jeg regner med at den «inkonsistensen» Sommerfeldt/Rolfsen mener å finne i misjonsorganisasjonene ikke dreier seg om å dekke behov og å forkynne evangeliet blant de minst unådde. For dersom organisasjonene går over til å bruke begrepet «misjon» kun på den såkalt nye måten, vil det for meg se ut til at vi begrenser oss til sognekallet.

I Sarons Dal hadde man (og kanskje har fremdeles) mottoet «Hele verden er vårt sognekall». Jeg mener at det er snarere en slik utvidelse av misjonsbegrepet vi trenger, fremfor en innsnevring til å drive misjonal virksomhet i hjembygda vår.

Misjonsorganisasjonene representerer nettopp den spesielle kompetansen og kvaliteten som skal til for å nå langt ut. Mitt håp er at de aldri blir så «misjonale» at de slutter å sende evangelister og barmhjertighetsarbeidere til fjerne land med fremmede språk.

Jeg vil ønske den såkalte «dobbelbruken» av misjonsbegrepet veldig velkommen. Jeg vil fremdeles snakke om misjon både ute og hjemme, og jeg tror fremdeles at eksotiske misjonshistorier vekker entusiasme. Kall meg gammeldags og tradisjonell; men jeg vil fremdeles hevde at vi har et kall til å nå verdens ender med evangeliet.

Jeg er usikker på hva Rolfsen mener med «den forlegenhet som organisasjonene visselig bærer på i møte med offentligheten i organisasjonene når det gjelder ordet misjon». Men jeg tviler på om bruken av ordet «misjonal» vil fjerne den forlegenheten… Myndighetene vil jo fremdeles, og med rette, at de offentlige kronene ikke skal brukes til «misjonalt arbeid», men barmhjertighetsarbeid.

Ellers, med tanke på Den norske kirkes misjonale formål vil jeg støtte Rolfsen, Sommerfeldt og Hallen i at Kirkemøtevedtaket er en stor seier. Kirken, dvs alle kirkesamfunn, kan allerede i dag arbeide med rak rygg fordi de/vi har et oppdrag, som er en del av Guds Missio Dei.

Rolfsen ber til slutt misjonsorganisasjonene «begynne å bruke ordet «misjon» i den nye betydningen. Dersom det innebærer å lukke øynene for de unådde og for nød som befinner seg milevis unna vårt land, vil jeg aldri gå med på noe slikt. Da vil jeg heller be Rolfsen åpne sine øyne for de globale behovene. Pedagogisk eller ikke…..

Jeg vil avslutte med Rolfsens egne ord; «Ett særskilt oppdrag som følger av denne misjonale selvforståelsen er å nå de menneskene som ikke er berørt av evangeliet om Jesus Kristus. Et annet er synlig å reise marginaliserte og undertrykte mennesker til den status og verdighet de allerede har i Guds blikk.» … og samtidig spørre hva som er det nye ved denne definisjonen av misjon? For dersom det kun er snakk om å bruke begrepet «misjonal» og ikke «misjon»… hm… da er det jo slik vi alltid har tenkt…

Burde vi ikke heller erkjenne at menighetene er helt avhengige av misjonsorganisasjonenes spesialkompetanse og mandat, og at organisasjonene på sin side er fullstendig avhengige av menigheter som fungerer og som brenner for å bygge menighet i alle deler av verden?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere