Silje Pettersen Holand

51

Ned eller Opp?

Publisert: 14. mai 2009

Som tenåring prøvde jeg så godt jeg kunne å være en god Jesu disippel. Jeg reiste ut i Ungdom i Oppdrag, gikk på ACTA Bibelskole, var aktiv i menighetssammenheng, hadde daglig stund med Gud hvor både bønn, forbønn, lovsang og bibellesing var inkludert. Det handlet mye om å komme seg oppover på rangstigen, trinn for trinn. Jeg svevde, mistet bakkekontakt, og.. Krasjet.. I utbrenthet, depresjon m.m.

Sommeren 2008 var jeg på Skjærgårdsfestivalen, tradisjonen tro, sammen med venner. Jeg var frustrert over at ingen av de jeg var med, ønsket å gå på seminarer, men kun konserter. Så jeg ble gående mye alene. Spesiellt interessant var Nikodemus-teltet, siden jeg er glad i sjelesorg. Jeg fikk vite at det skulle være et møte i Fjellkirken, hvor en som het Erling Rimehaug skulle snakke. Jeg hadde aldri hørt om han, men valgte å gå. Temaet var: Når Gud blir borte. Og det var noe i den setningen som fikk meg til å gå..

Av all min tid i Ungdom i Oppdrag, IMI/ACTA, møter i flere forskjellige menigheter.. De siste 5 årene.. Så var dette det møtet som står på topp-listen min. Her trengte jeg ikke ta på meg noen maske. Jeg trengte ikke prøve å være mest mulig åndelig, eller få stjerner i boka fra Gud. Erling Rimehaug snakket ærlig og ekte om å være kristen og deprimert. Han dekket ikke over.. Han sa ting som de var, og tårene trillet nedover kinnene mine. Det var kø etterpå av ungdommer som ville prate med han, så jeg fikk ikke komme til.

Da jeg kom hjem til Egersund, kjøpte jeg to av bøkene hans. Når Gud blir borte + Tørsten gir lys. Da gikk jeg i møte den verste høsten i mitt liv.. Trodde jeg hadde vært i den dypeste grøften, men nei.. Bøkene hans var som en venn som forstod, og som kunne gi meg trøst og håp i alt det kipe.

En av tingene som virkelig gikk til meg, var fra boka Tørsten gir lys, der han skriver om det å klatre oppover vs. å klatre nedover. Jeg skal ikke sitere fra boka, men anbefaler dere å kjøpe den, og lese selv. Men vi kan jo alle tenke oss litt til hva det går i.. Vi har veldig lett for å opphøye oss selv som kristne, og la disippellivet blir som å klatre oppover på en stige, hvor jeg bare vokser mer og mer. Istedenfor å klatre nedover, trinn for trinn, hvor det blir mindre av meg, og mer rom for en lengsel etter Gud.

Jeg må fortsatt minne meg selv på denne stigen. Det er lett å begynne å klatre oppover igjen.. Samtidig så er det som om hver gang dette skjer, så drar livet meg tilbake, nedover, som for å vise meg at "du klarer ikke dette alene". I deg selv er du ingenting.

Hvordan er ditt liv som kristen? Er du på vei oppover i stigen, eller merker du at du trinn for trinn tar et steg ned?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Re: Ned eller Opp.

Publisert over 10 år siden

Jeg kjenner meg ikke så veldig igjen i beskrivelsen om å klatre oppover. Kankje er det slik fordi jeg vokste opp i et hjem hvor jeg lærte at det er de små tingene som teller og at klatre-mennesker mangler noe. Hjemme lærte jeg å glede meg over maurens arbeid nær tuen og over solskinnet som brøt frem og lyste opp en vanndråpe som fortsatt hang på en gren etter regnvær, et lite barnesmil som bryter frem, et ekorn som  som har vågd seg inn på trappen ......... Klatre-mennesker har mistet noe underveis.

Ville jeg bli sidemann på bossbilen, så var det greit. Ville jeg bli noe annet, så var det greit også, så lenge jeg trivdes med det.

Jeg fant ut at jeg ville ha en Embetseksamen, og det var jo også greit siden jeg trodde jeg ville komme til å trives med det ..... :)

Jeg vanntrives fortsatt blant klatre-mennsker. Jeg trives godt blant de som har blitt det de er fordi de ønsket det slik ..... :)

Kokketteriet, skryteriet  og affektertheten kan de få ha for meg........... Bånn kjedelig!

Jeg settter pris på det ekte!

Noe som er svært ekte er er boken: "Betraktninger over troen" av Taddeus Dajczer.

Wilfrid Stinissen sier bla dette om boken: "Et liv i og av tro, er helt annerledes enn et liv uten tro. Troen gir oss en fast grunn å stå på og et klart mål å sikte mot. Den gjør hvert øyeblikk meningsfullt og forklarer tilværelsens mening.

Troen  befrir mennesket, fordi det plasserer det midt i sannheten. Men for at troen skal bli den realitet som forandrer våre liv forutsettes det at vi lar oss forme og oppdra i dén, ......"

De er utgitt av Maxmillian Kolbes ugivelser og kan evt kjøpes der.

Kommentar #2

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk

Publisert over 10 år siden

..for tilbakemeldingen din :) Du er heldig som lærte så fine verdier i oppveksten din. Jeg hadde også en god oppvekst, men så begynte jeg "å klatre" da jeg ble 16, og familien ikke lenger skulle ha så mye å si. Jeg ville finne mine egne veier å gå på, og da ble de karismatiske miljøene løsningen. Og så ble det altfor mye meg og altfor lite Gud (selv om jeg var overbevist om at det var motsatt). Det skjønte jeg desverre ikke før jeg lå der i grøfta..

Tusen takk for boktips! Jeg har en andaktsbok av Wilfrid Stinissen, som jeg nettopp har kjøpt fra Verbum Forlag. I Guds tid. Den er kjempefin! Så jeg regner med at siden han har skrevet om den boka du nevner, så er den verdt å lese :)

Kommentar #3

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

RE: Tusen takk

Publisert over 10 år siden

Hei igjen!

Det var ikke meningen å være udannet. Godt at du ikke forsto det slik!

Vi har alle hatt vår bandom. Ser vi på hele pakken under ett, så ser vi at noe var bra og andre ting kunne vi ønsket oss annerledes.

Jeg er spesielt takknemlig for det jeg lærte om å sette pris på de små ting. Jeg kan sitte langt hjemmefra, kjenne duften fra en furubusk, lukke øynene og så er det som om jeg sitter i barndommens hage sammen med familien, både primærfamilen og den utvidede da vi ble voksne og fikk våre egne barn. Det er surr av av glede og latter, duften av vafler, men det er også barnegråt: Han tok ballen min, han dyttet, .... osv. Så er det tørkede tårer og livet går videre . Latteren lyder igjen.

I barndommens hage har jeg mine røtter. Jeg kan hente inspirasjon derfra dersom jeg skulle trenge det i mitt voksne liv. Det er så velsignet godt og ikke behøve å være den beste i alt.

Som deg, gikk jeg også mine egne veier i ungdomstiden. Det kalles et  sunnhetstegn ....

Du klatret, men jeg gjorde noe helt annet og mye verre. Jeg parkerte Gud av grunner jeg ikke skal komme inn på her.

Å som jeg skulle ønsket at jeg hadde skjønt, ikke i ettertid, men der og da, hvor dumt dette var.

Men så er det det med Gud at han tar i mot oss når vi er klar igjen. Så stor er hans kjærlighet. Da er vi tilbake ved det som du viste til:

" .... som for å vise meg at "du klarer ikke dette alene". I deg selv er du ingenting."

Jeg tror du vil like den boken jeg anbefalte, kanskje ikke første gangen du leser den, for den viser hvor små vi egentlig er og hvor avhengige vi er av Gud. Noen steder vil du kanskje syns at den er "for katolsk". Den er tross alt skrevet av en katolsk prest. Men du vil ha utbytte av den likevel, tror jeg, dersom du vender tilbake til den etter først å ha stuet den langt vekk. Det gjorde jeg første gangen jeg  leste den, men så dukket det opp tanker fra boken av og til. Da måtte den frem fra skapet igjen og siden har den vært fremme i lyset og den er velbrukt.

Jeg skulle ønske at vi kristne kunne være flinkere til å motta fra hverandre. Selv om forskjellige trossamfunn er ulike på en del områder, så har vi troren på frelsen gjennom Jesus Kristus felles.

 

Kommentar #4

Loke Borgersen

10 innlegg  115 kommentarer

RE: Ned eller Opp?

Publisert over 10 år siden

 

14.05.09 kl. 15:48 skrev Silje Holand:

Da jeg kom hjem til Egersund, kjøpte jeg to av bøkene hans. Når Gud blir borte + Tørsten gir lys. Da gikk jeg i møte den verste høsten i mitt liv.. Trodde jeg hadde vært i den dypeste grøften, men nei.. Bøkene hans var som en venn som forstod, og som kunne gi meg trøst og håp i alt det kipe.

Skal Gud kunne lære oss noe, og det vil han, i sin uendelige kjærlighet. Da bringer han oss til et punkt, stadium, kall det hva du vil :) Noe må vi finne ut av alene. Selv Jesus gikk ut i ørkenen alene. Søkte seg opp i fjellene. Alle har et behov for å møte seg selv (og Gud i ro). Ned eller opp-blir til stopp.

En tung høst, kan virke som en evighet, og en kan undres. Over hvorfor;, så mye av livet, må gå med til å grunne? Slik stopper jeg heller ikke å undres, hvor rikt livet er, hvor mangfoldig livet er. Når man kommer til et punkt, der man "hadde kunnskap om alt", da ser jeg mer. Det blir som å vandre i fjellheimen....."bare man kommer til neste fjellnut". Hva skjer, når du kommer dit? Da åpner ett nytt landskap seg. Slik er jo livet uendelig rikt. (Nå vil ikke jeg virke belærende, jeg deler kun tanker jeg selv har tenkt og tenker).

Til slutt, livet blir ofte sammenlignet med en "berg og dalbane", mulig det....men, der er selv nedturene artige, for det går så fort. Tempoet i våre egne liv er roligere, om vi ville like og takle alt i samme fart, som en "berg og dalbane-tur". Hadde livet artet seg slik, hadde det vært liten tid til refleksjon, ro...om det da blir til en opp, og to ned.

Kommentar #5

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

ikke sant :)

Publisert over 10 år siden

du har helt rett.. når vi er midt i det kipe, så er det ikke lett å se at det kan komme noe godt utav det. faktisk så tror man ikke det vil ende noensinne.. men nå kan jeg se mer.. et videre landskap. jeg forstår mer. SER mer. nå har jeg den freden jeg så lenge lengtet etter.

samtidig er det en frykt i meg, for å oppleve enda en slik høst. og vinter.. og det vil jeg nok, i en eller annen form. men kanskje jeg vil klare å holde ut der, fordi jeg nå har vært der før. landskapet der er mer kjent enn første gangen. .

jeg trodde ikke det var noe kjekt å bli eldre, men jeg ser at tiden bringer med seg mye godt, mye visdom, og et dypere forhold til Gud og mennesker.. :)

Kommentar #6

Loke Borgersen

10 innlegg  115 kommentarer

RE: ikke sant :)

Publisert over 10 år siden

 

06.08.09 kl. 12:19 skrev Silje Holand:

du har helt rett.. når vi er midt i det kipe, så er det ikke lett å se at det kan komme noe godt utav det. faktisk så tror man ikke det vil ende noensinne.. men nå kan jeg se mer.. et videre landskap. jeg forstår mer. SER mer. nå har jeg den freden jeg så lenge lengtet etter.

Er vel dette, som menes med "Gud i sin visdom", ser, forstår, og ser lengere enn (oss) fra fjellnut til fjellnut.

Den samme visdom, vi kan få en liten deltagelse i, om det må bli en "høst" til. Selv, forbereder jeg meg allerede til høsten. For som deg, har jeg opplevd, "en tung høst før" :)

Kommentar #7

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

da..

Publisert over 10 år siden

..håper jeg vi begge kommer trygt gjennom høst-stormene! :) og kan minne hverandre på det landskapet som ligger foran..og som kanskje allerede er der, vi ser det bare ikke akkuratt da..

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5509 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3738 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1327 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1217 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1080 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1077 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 999 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere