Kommentar

Ned eller Opp?

Som tenåring prøvde jeg så godt jeg kunne å være en god Jesu disippel. Jeg reiste ut i Ungdom i Oppdrag, gikk på ACTA Bibelskole, var aktiv i menighetssammenheng, hadde daglig stund med Gud hvor både bønn, forbønn, lovsang og bibellesing var inkludert. Det handlet mye om å komme seg oppover på rangstigen, trinn for trinn. Jeg svevde, mistet bakkekontakt, og.. Krasjet.. I utbrenthet, depresjon m.m.

Sommeren 2008 var jeg på Skjærgårdsfestivalen, tradisjonen tro, sammen med venner. Jeg var frustrert over at ingen av de jeg var med, ønsket å gå på seminarer, men kun konserter. Så jeg ble gående mye alene. Spesiellt interessant var Nikodemus-teltet, siden jeg er glad i sjelesorg. Jeg fikk vite at det skulle være et møte i Fjellkirken, hvor en som het Erling Rimehaug skulle snakke. Jeg hadde aldri hørt om han, men valgte å gå. Temaet var: Når Gud blir borte. Og det var noe i den setningen som fikk meg til å gå..

Av all min tid i Ungdom i Oppdrag, IMI/ACTA, møter i flere forskjellige menigheter.. De siste 5 årene.. Så var dette det møtet som står på topp-listen min. Her trengte jeg ikke ta på meg noen maske. Jeg trengte ikke prøve å være mest mulig åndelig, eller få stjerner i boka fra Gud. Erling Rimehaug snakket ærlig og ekte om å være kristen og deprimert. Han dekket ikke over.. Han sa ting som de var, og tårene trillet nedover kinnene mine. Det var kø etterpå av ungdommer som ville prate med han, så jeg fikk ikke komme til.

Da jeg kom hjem til Egersund, kjøpte jeg to av bøkene hans. Når Gud blir borte + Tørsten gir lys. Da gikk jeg i møte den verste høsten i mitt liv.. Trodde jeg hadde vært i den dypeste grøften, men nei.. Bøkene hans var som en venn som forstod, og som kunne gi meg trøst og håp i alt det kipe.

En av tingene som virkelig gikk til meg, var fra boka Tørsten gir lys, der han skriver om det å klatre oppover vs. å klatre nedover. Jeg skal ikke sitere fra boka, men anbefaler dere å kjøpe den, og lese selv. Men vi kan jo alle tenke oss litt til hva det går i.. Vi har veldig lett for å opphøye oss selv som kristne, og la disippellivet blir som å klatre oppover på en stige, hvor jeg bare vokser mer og mer. Istedenfor å klatre nedover, trinn for trinn, hvor det blir mindre av meg, og mer rom for en lengsel etter Gud.

Jeg må fortsatt minne meg selv på denne stigen. Det er lett å begynne å klatre oppover igjen.. Samtidig så er det som om hver gang dette skjer, så drar livet meg tilbake, nedover, som for å vise meg at "du klarer ikke dette alene". I deg selv er du ingenting.

Hvordan er ditt liv som kristen? Er du på vei oppover i stigen, eller merker du at du trinn for trinn tar et steg ned?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar