Utfordrer kirkelig mannsmakt

Kirkene og andre trosbaserte organisasjoner er ofte noen av de viktigste aktørene i det sivile samfunnet: De er gjerne modeller for utvikling og opplæring i demokrati i land som mangler en demokratisk tradisjon. Dette ser vi spesielt i de store kirkene i Afrika. Derfor er det viktig hva kirkene foretar seg, og hvordan de arbeider både med demokrati og like rettigheter for kvinner og menn.

I 2005-2006 gjennomførte Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Senter for interkulturell kommunikasjon (SIK) i Stavanger studien Religionsskifte og utvikling i et kjønnsperspektiv (2007). Vi ønsket å undersøke om det var en sammenheng mellom ulike organisatoriske kirkestrukturer, kvinnenes plass der, og i hvor stor grad kvinnene på lik linje med menn hadde reell innflytelse.

Varierer. Konklusjonen på rapporten var at på tross av at NMS i lang tid har hatt høy bevissthet på å styrke kvinners rettigheter i sitt bistandsarbeid, har en i varierende grad satt søkelys på dette i møte med partnerne.

Kvinners situasjon i kirkene varierer fra det mest positive der de opplever stor grad av frihet, likeverd og mulighet for lik deltagelse og innflytelse til det motsatte der menn bruker tradisjonelle maktstrategier for å holde kvinner nede både i kirken og i privatlivet. Rapporten er fulgt opp av en rekke tiltak.

Noen kirker syntes å klare å mobilisere kvinnelige medlemmer til deltagelse i det politiske livet i samfunnet på tross av mannsdominerte strukturer i kirken. Vi oppdaget også at store kvinneorganisasjoner eller endog kvinnelige prester, ikke var garantister for kvinners innflytelse i kirkene, eller at medlemmene brukte kompetansen fra kirken til å bidra politisk i samfunnet.

Dårlig representert. Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun har en stor og aktiv kvinnebevegelse, med kvinnegrupper i alle menigheter og god organisering. På tross av den gode organiseringen og aktive medlemmer, er kvinnene i kirken dårlig representert i kirkens styrer og råd. Dette har sammenheng med valgsystemet i kirkeloven, og at det er behov for kompetansebygging for å sikre kvinnene deltagelse i beslutningsprosessene på lik linje med menn. Det er satt i gang et arbeid for å bedre kvinnenes posisjon og innflytelse i kirken.

Mekane Yesu-kirken i Etiopia har kvinnelige prester. Inntil nylig var imidlertid kvinneseksjonen underlagt evangeliseringsavdelingen, uten eget budsjett. Det er tatt formelle beslutninger om å endre seksjonen til en egen kvinneavdeling. Vestsynoden og kirkelige kvinnerettsforkjempere har ledet prosessen for kvinners rettigheter, mot vold av kvinner og for å styrke kvinnenes deltagelse i kirkelige beslutningsprosesser. Dette arbeidet er langt fra ferdig.

Avsmak. I mange land, blant annet i Kamerun, har befolkningen liten erfaring av demokrati i praksis. En av konsekvensene er at befolkningen ikke har kompetanse på å stille lederne til ansvar. Under opptøyene i Kamerun i 1990-91 fikk mange en forståelse av at demokrati var det samme som andre kaller anarki. Ytringsfrihet ble likestilt med retten til å fornærme, med det resultat at anstendige voksne fikk avsmak for hele demokratiet.

Mali har vedtatt en lokaldemokratireform som iverksettes i samarbeid med frivillige organisasjoner. NMS sin partner i landet arbeider med å etablere utviklingskomiteer, valgt av allmøtet i landsbyen. Det legges vekt på at kvinner og menn av alle lag og etniske grupper, inkludert slavene og nomadene, skal være representert. Lese- og skriveopplæring er en sentral del. Komiteene er aktivt med i å revidere eller etablere kommunale utviklingsplaner, og i å sikre at deres egne interessert blir satt på dagsorden i kommunen. Slik utvikler kvinner og menn demokratiske ferdigheter.

Testing. Afrikanske intellektuelle diskuterer hvordan etablere afrikanske demokratiske styringsmodeller. De tradisjonelle styresettene bygger på at gruppene og klanene er plassert i et hierarki, og der kvinner har svært lite formell makt.

Kirkene er viktige sivilsamfunnsaktører, som arnesteder for uttesting og opplæring i demokrati, på samme måte som frivillige organisasjoner har vært i Norge.

Kirkene og staten har til felles at de trenger et likeverdig system der alle medlemmene eller borgerne har lik status, der de ulike etniske gruppene er likeverdige.

Misjonsorganisasjonene bør arbeide systematisk og spille på lag med kvinneforkjempere hos samarbeidskirkene for å utfordre maktstrukturene i kirkene. Erfaringene viser at når kirkene engasjerer seg positivt for likestilling og god samfunnsutvikling, har det stor effekt.