SV truer kultur og historie

[Skrevet sammen med Tor-Inge Harbo PhD jus og PhD statsvitenskap. Først publisert i Vårt Land 10.06.]

Når kunnskapsminister Kristin Halvorsen i sin ferske stortingsmelding «På rett vei» mener skolens læreplan igjen må revideres, kan det se ut som om hun ytterligere vil demontere vår kulturelle kristenarv. Ønsket synes å være å svekke kristendomsundervisningens omfang og betydning i grunnskolen. Dette for å gjøre skolen mer åpen og inkluderende.

Allerede i 2008 ble kristenarven betydelig svekket. I 2008 ble faget religion, livssyn og etikk (RLE) innført i den norske grunnskolen. Faget erstattet faget kristendom, religion og livssyn (KRL). Hovedforskjellen på KRL-faget og RLE-faget er at sistnevnte både kvalitativt og kvantitativt reduserte kristendommens plassering og omfang i faget. Overgangen fra KRL til RLE ble gjennomført delvis som følge av en feiltolkning av en avgjørelse i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Fritak. I den såkalte KRL-dommen hadde EMD kommet til at unntaksordningen fra KRL-faget var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) bestemmelser om religionsfrihet og foreldrenes rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med egen overbevisning.

Ifølge unntaksordningen hadde elever (det vil si deres foresatte) anledning til å be om unntak fra de delene av undervisningen som man mente ville støte an mot egen overbevisning. For at fritaksordningen ikke skulle kunne misbrukes, måtte elevenes foresatte begrunne ønsket om fritak, typisk ved at de opplyste om sitt eget livssyn. Flertallet av dommerne mente det måtte være anledning til å kreve fullt unntak fra faget. Dessuten mente de at det innebar et utilbørlig inngrep i foreldrenes privatliv å kreve at de oppgav begrunnelsen for ønske om fritaket.

Stort mindretall. Det er verdt å merke seg at dommen ikke var enstemmig. Et stort mindretall av dommerne (8 mot 9) var av den oppfatning at den unntaksordning KRL-faget la opp til var fullt ut i tråd med menneskerettighetene. Videre er det viktig å merke seg at ingen av dommerne – verken fra flertallet eller mindretallet – utrykte at det var i strid med menneskerettighetene å gi kristendommen en dominerende plassering i undervisningen om religion og livssyn. Etter dommernes oppfatning var dette naturlig gitt den kulturelle og historiske betydning kristendommen har i det norske samfunnet.

Kristendommens historiske og kulturelle betydning i europeiske samfunn har også blitt trukket frem av domstolen i senere saker, sist i den såkalte krusifikssaken. Da hevdet domstolen at det var fullt ut i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser hengende på veggen i den offentlige skolen i Italia.

Klar grense. Menneskerettighetene er en god ting, og domstolsregimet i Strasbourg utgjør et viktig korrektiv til nasjonale myndigheter. Imidlertid viser de to ovennevnte dommer at det er en klar grense for hvor langt menneskerettighetene kan strekkes for å imøtekomme enkeltmenneskers og gruppers følelser og behov. Europakonvensjonens bestemmelser om religionsfrihet betyr ikke, slik enkelte toneangivende miljøer i Norge later til å mene, at vi må forkaste vår kristne historiske og kulturelle arv. Dette er ikke bare historie- og kulturløst, men også misforstått toleransepolitikk.

Toleranse ovenfor andre religioner og folkeslag betyr ikke at vi må fornekte oss selv og vårt eget opphav. Tvert i mot gir trygghet på eget ståsted oss en mulighet til respektfullt å møte med annerledes tenkende.

Introduksjon av RLE-faget som erstatning for KRL-faget var i så måte et skritt i feil retning. En ytterligere uthuling av kristendomsundervisningen i norsk skole, slik SV foreslår, er kulturhistorisk vandalisme.