Amnesti for asylbarna

I disse dager mobiliseres det til støtte for kravet om amnesti for de lengeværende barna. Kampanjen "Amnesti  Nå" krever at disse barna anerkjennes som barn i nød.

I mars 2012 uttalte partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen til NRK:

"Aps partisekretær mener et amnesti til disse barnefamiliene ville ført til økt asyltilstrømning.

– Ja, jeg tror at konsekvensen av et sånt vedtak ville vært en liberalisering av norsk asylpolitikk, som ville ført til en langt mer liberal politikk enn mange andre land. En liberalisering innebærer at man får økte antall asylankomster, slik vi så i Norge i 2006."

Liknende uttalelser har jeg lest fra flere politiske hold. Jeg har lett etter dokumentasjon som underbygger riktigheten av påstanden, men har ikke lyktes.  Arbeiderpartiet og andre politiske røster velger å bruke argumentet som beslutningsgrunnlag for å opprettholde en uverdig og uholdbar tilværelse for barn som både er født og/eller oppvokst i Norge. De omtales som "asylbarn" og lever i permanent frykt for å deporteres til et land de ikke kjenner.

Det er barn, ungdommer og unge voksne i Norge dette handler om. Mange har levd her i både ti og elleve år uten å kunne returnere til foreldrenes opprinnelsesland. Det er mange årsaker til at situasjonene har blitt som de er, det være seg sikkerhetssituasjonen i foreldrenes hjemland, manglende returavtaler, dokumentasjonskrav, identitetstvil og statsløsproblematikk. Jeg vil også hevde at ventetiden i mange av tilfellene beror på feil eller unøyaktig saksbehandling i utlendingsforvaltningen. Omgjøringer i rettssystemet peker mot dette og det samme gjør omgjøringsbegjæringer som etter mange år omsider tas til følge uten at situasjonen i hjemlandet har endret seg nevneverdig.

Uavhengig av alt dette så har barn selvstendige rettigheter som i mange av disse sakene enten er ignorert eller overprøvet av såkalt innvandringsregulerende hensyn.

Flere land i Europa har gjennomført omfattende  amnestiordninger.

På bestilling fra EUs justisdirektorat ble det i 2008 utarbeidet en omfattende rapport om ulike regulariseringsordninger i Europa og effekten av disse. Rapporten ble utarbeidet av «The International Centre for Migration Policy Development».

En av de hovedansvarlige for rapporten, Dr. Albert Kraler, deltok i en åpen høring om papirløse immigranter i Stortinget i 2010. Han redegjorde her for at det ikke var registrert mønstre som økt asylstilstrømning som følge av ulike regulariseringsordninger gjennomført i Europa.

Våre folkevalgte er med andre ord gjort kjent med denne informasjonen.

Flere av regulariseringsordningene i andre land har vært langt mer omfattende enn de marginale amnestiene som tidligere har vært innvilget i Norge. Med tanke på at det i den offentlige debatten brukes som argument at en mer rettssikker og human asylpolitikk vil resultere i økt asyltilstrømning, er det viktig at slik forskning gjøres kjent.

Funnene i forskningen viste også at asylsøkere ikke planlegger fremtiden sin slik det gjerne fremstilles. Dersom man flykter vekk fra diktatur og krigssituasjoner så forventer folk å få beskyttelse. Det er ikke dokumentert at mennesker på flukt planlegger med at man får avslag og kalkulerer med flere års ventetid.

Arbeiderpartiet og andre bruker økt asyltilstrømning som argument for ikke å innfri disse barnas rettigheter. Dette er motbevist med solid forskning så da kan vi bare spekulere i hva den politiske motivasjonen bunner ut i.

For å rydde opp i situasjonen som har oppstått, så er tiden inne for å innvilge amnesti for de vel 650 lengeværende barna. De har ikke mer barndom å forhandle med. Deretter får det bli en politisk oppgave å beslutte hva som må til av nødvendige styrkinger i lovverket for å avverge at tilsvarende situasjon oppstår igjen. De kan da bruke nødvendig og forsvarlig tid uten at de lengeventende barna mister mer av sin barndom.