Halvveis demokratireform i kirken

Stortinget er i ferd med å vedta at det skal være opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt kirkens demokratireform skal settes ut i livet: Skal alle syv leke representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av tre, slik at bare fire velges direkte? Bare Senterpartiet går inn for direkte valg av alle representanter.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som nærmest har vært ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare fire skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle syv skal velges direkte. En ’offisiell’ liste, fremmet av systemets nominasjonskomite, vil dermed lett bli den eneste som får inn sine mandater, og de tre som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn. Arbeiderpartiet har nylig programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …”.

Ordningen innebærer  at en velgers innflytelse varierer med bosted. I noen bispedømmer vil en stemme gitt til en liste som har begrenset tilslutning, være bortkastet, i andre vil en slik stemme kunne gi mandat. Ved hjelp av utjevningsmandater har Stortinget motvirket slike effekter av sin egen valgordning. For å sitere Senterpartiets medlem i komiteen, Anne Tingelstad Wøien: " Dette medlem savner en begrunnelse for hvorfor en ikke ønsker direkte valg av alle sju leke representanter til bispedømmeråd, og kan ikke se grunner for at dette ikke lovfestes."  Denne velger gir sin tilslutning til dette, og utfordrer alle partier, men, i lys av ovenstående, særlig Arbeiderpartiet, til å gi en begrunnelse.