Verdidebatt

Det er ingen konkurranse

Human-Etisk Forbund er mye mer enn kranglefanter som meg, Lars Gule og Jens Brun-Pedersen. Human-etikere er helt normale, slik som kristne er det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er fint at teologer og biskoper interesserer seg for oss i Human-Etisk Forbund. De har tydeligvis behov for bedre forståelse av humanetikken som livssyn.

Biskop Atle Sommerfeldt mener humanetikerne framstår som aggressive, og er bekymret for vår selvinnsikt. Ja, vi vil ikke engang godta skolegudstjenester! Hadde han enda sagt «kranglevorne», så hadde det passet bedre. Men hva da med Torkel Brekkes ordbruk: «humanetikere er parasittiske» (Vårt Land 29.05.). Dialogisk holdning, biskop Jørgensen?

Det blir å snu ting på hodet at humanetikken omtales som et reduksjonistisk livssyn. Det er jo motsatt - det er religionene som står for et ekstrapolerende livssyn. Humanetikken har en bunnsolid verdiplattform - den mest solide av dem alle, den vi deler med alle andre livssyn: De grunnleggende humanistiske verdier (gjerne slik Dag Hareide ville formulert dem), det dobbelte gjensidighetsprinsippet, respekten for menneskeverdet og menneskerettighetene. Dette er den felles plattform vi alle kan enes om i kraft av å være mennesker. Det er oppå denne, og utover, hinsides erkjennelsens yttergrenser, at religionene bygger sine teologiske konstruksjoner.

Dét får være de religiøses egen sak. Jeg er som humanetiker godt fornøyd med at jeg kan møte kristne og andre medmennesker på like fot: Føre en rasjonell dialog, anvende mitt sanseapparat og mine følelser, mitt intellekt og mine erfaringer, bruke min empati i et forsøk på å bygge bro mellom meg selv og alle de andre selv-ene som verden består av.

Jeg liker også at vi i vårt samfunn er blitt enige om å samhandle med hverandre på rasjonelt, omsorgsfullt og ærlig vis - så langt vi får det til. Selv om mange av oss har ulike religiøse ståsteder, ordner vi samfunnet vårt først og fremst gjennom et ikke-religiøst, humanistisk og naturvitenskapelig tankesett. I det siste ligger ikke minst å stille seg kritisk til vitenskapen - -erkjennelsen av usikkerheten, heller enn dyrking av skråsikkerheten.

Kranglefanter.Jeg kjenner ingen humanetikere som virkelig har et rent biologisk perspektiv på mennesket, altså at man ser på mennesket som en maskin på linje med en plante. Kanskje noen sier slikt for å kjekke seg i nettdebatter.

Men humanetikken er mer enn noen profilerte kranglefanter som Lars Gule, Jens Brun-Pedersen og meg selv. I tillegg til Human-Etisk Forbunds (HEFs) 80.000 medlemmer (bare en brøkdel av disse deltar aktivt i HEF) sier om lag en tredje- del av nordmenn at de lener seg mot det sekulære, humanistiske livssyn. Alle disse bidrar til å definere hva humanetikk er.

HEF - en sekt? Der de fleste av medlemmene aldri møter opp, der nesten ingen regler gjelder, der seremoniene er frivillige og åpne for utenforstående? En sekt uten dogmer, uten presteskap, uten straff for de som slutter eller belønning for de som slutter seg til? HEF ligner Kirken i at vi har et problem med lav deltagelse. Men i motsetning til Kirken består HEF av overbeviste humanetikere - langt flere sympatiserer med HEF enn de som faktisk står i våre lister.

Alle mennesker trenger seremonier. Også vi humanetikere liker å markere viktige livshendelser sammen.

Som alle andre bygger vi på de som har gått før oss - frimodig plukker vi opp tradisjoner vi liker, og forkaster de som ikke appellerer til oss. Kall oss gjerne parasitter - men har ikke vi penere ord om dette at vi kan lære av hverandre og gjøre hverandre bedre?

HEF beskrives som kirkefiendtlig og reaktivt. Vel, mange av oss har opplevd utestengelse og press fra det norske kristne majoritetssamfunnet. Jeg synes faktisk at skoleunger skal slippe forkynnelse i skoletida, og basert på mine egne erfaringer er det ingen god løsning med fritak heller.

Jeg, og andre humanetikere, er ikke «annerledes» bare fordi vi ikke har noen gudstro. Vi er helt normale, slik også de kristne er det. Ja, faktisk har vi dette felles, de religiøse og vi, at vi alle sammen er mennesker. Vi burde kunne møtes på dette felles humanistiske verdigrunnlaget som er bunnplanken i det norske samfunnet, og bærebjelken for enhetsskolen.

Fremveksten av et sekulært Norge kan gi inntrykk av et konkurranseforhold mellom «det gamle», Kirken, og «det nye», HEF. Men det er ingen konkurranse.

Humanetikken er ikke et alternativ til kristendommen - den er et selvstendig livssyn for de som ikke trenger en gud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt