Verdidebatt

EMBETSMANNSSTAT, MOTKULTURER OG PARLAMENTARISME

Konfliktlinjer i norsk kultur, politikk og samfunnsdebatt på attenhundretallet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hovedkonflikten i norsk politikk på attenhundretallet gikk mellom embetsmennene som hadde et århundrer gammelt politisk maktmonopol, men utgjorde et mindretall av landets befolkning, og bøndene , majoriteten av de stemmeberettigede.

Norge som en selvstendig styrt politisk enhet opphørte ved reformasjonen og oppløsningen av riksrådet i 1537. Fra da av og frem til 1814 ble Norge styrt som en dansk provins, ved hjelp av den danske kongens embetsmenn. Disse embetsmenn ble i stor grad hentet fra “Tyskland “og Danmark. Denne “klassen “ styrte Norge helt frem til 1814 på vegne av de danske kongene.

I 1814 valgte embetsmennene , som i realiteten var Norges herskere, å støtte den danske kronprinsen Christian Frederik. På den måte kunne den dansk- norske unionen føres videre etter at Christian Fredrik også hadde blitt dansk konge, og embetsmennene bevare sin makt og innflytelse på det norske samfunnet. Denne “klassen” ble det nærmeste Norge kom noen adel. Økonomisk og kulturelt var de landets kondisjonerte, det eksisterte nære familiebånd mellom de forskjellige embetsmannsfamiliene og også de rike kjøpmannsfamiliene som Norge hadde på den tiden. Aldri har vel begrepet “Herskende Klasse” vært mer tydelig manifestert, mer synlig i nyere norsk historie.

Stemmeretten var begrenset til de som hadde en viss formue, eiendom eller akademisk-borgerbrev. Vanlige arbeidere, landarbeidere, fiskere og kvinner var eksempelvis uten stemmerett.

Etter 1814 , under den nye svensk -norske unionen, så beholdt embetsmennene sitt politiske maktmonopol i Norge. I et land der befolkningens opplysningsnivå var lavt, der hadde embetsmennene et kunnskaps monopol som langt på vei ga dem et maktmonopol. Bøndene hadde tradisjon for å se opp til “disse betrodde kongens menn”, personer med utdannelse og kjennskap til verden utenfor bygda. Derfor sendte befolkningen dem til Stortinget som sine representanter i de første årene etter 1814.

I den første tiden så sto embetsmennene i opposisjon til den svenske kongen , Carl Johan, som ønsket å øke sin makt på stortingets bekostning, og dermed svekke embetsmennenes egen maktposisjon. En annen ting som også kan ha spilt inn på embetsmennenes holdninger, var at gamle anti svenske følelser fra 1814 fremdeles gjorde seg gjeldende. Med andre ord frem til Carl Johans død i 1844 fremsto de som forsvarere av den norske grunnloven overfor den svenske kongen.

Den store endringen, de nye konfliktene i norsk politikk starter derfor først på atten førtitallet. Den nye svenske kongen blandet seg mindre inn i norsk politikk. Embetsmennenes redsel vis a vis den svensk kongemakten var derfor ikke lenger til stede, og de søkte i stedet en allianse med den. På den annen side begynte den norske bondebefolkningen å sette spørsmål ved embetsmannsstyret, dets legitimitet. Her “lå “den nye trusselen for embetsmennenes maktposisjoner. Det førte derfor til at denne” klassen “ knyttet allianser til sin gamle fiende, den svenske kongemakten.

Hva var så årsakene til denne nye utviklingen ?

Årene etter 1814 var en periode med store endringer rundt om i distriktene. Man gikk på mange måter fra “middelalder” til “moderne tid “. Kommunikasjonene ble bygd ut, de isolerte bydesamfunnene fikk via skyssbåter, veier og også så smått jernbane, kontakt med verden utenfor. De ble avhengige av mer fjerne markeder for sin landbruksprodukter, med andre ord pengeøkonomien gjorde sitt inntog på bygdene. Med kommunikasjonene kom også bøker, og ikke minst aviser. Folk på bygdene ble i stand til å følge med på begivenhetene i landet, og også utenfor . På grunn av penge økonomi og markeder var de også i større grad avhengige av hva som forgikk der ute. Vi kan også ta med at nye dyrkings metoder og maskiner gjorde sitt inntog i landbruket, avlingene og inntektene økte. Bøndene ble materielt avhengig av verden utenfor. Bonden “så “ikke lenger bare bygda, men han så nå i større grad landet som en enhet , som noe som hans selv og hans bydesamfunn var en del av, ikke minst økonomisk. I årene etter 1814 gjennomgår den norske landsbygda på mange måter en kulturell og økonomisk metamorfose ( metamorfose = forvandling). Dette ga seg også politiske utslag over tid.

Med andre ord bøndene fikk i større grad enn tidligere politiske og økonomiske interesser som “klasse“. Interesser som de følte ofte sto i motstrid til embetsmennenes. Men formingen av en politisk opposisjon tok tid, den gikk sakte, over år og tiår. På mange måter brukte bøndene disse årene frem mot den “politiske eksplosjonen” i 1884 til politisk modning, til å bli i stand til å overta statsstyret, og ikke minst knytte sine egne politisk allianser. Det er først gjennom alliansen med byenes middelklasse, representert i første rekke med Johan Sverdrup, at embetsmannstaten bringes til fall.

En viktig begivenhet i denne utviklingen var innføringen av formannskapslovene (kommunalt selvstyre) i 1837. Gjennom det kommunale selvstyret fikk bøndene ta del i styringen av sine egne lokalsamfunn, planlegge og bevilge budsjetter. Og ikke minst her fikk de en politisk skolering, en skolering som skulle sette dem i stand til å innta en rolle i rikspolitikken , og utfordre embetsmennenes maktmonopol.

Samtidig skjedde det også en dypere kulturell endring, særlig knyttet opp til det religiøse. Kirken, med sitt presteskap, som jo var fremtredende embetsmenn, mistet sitt grep om sjelene på landsbygda. Bøndene vendte seg til en enklere, mer emosjonell og pietistisk versjon av kristendommen, nemlig lekmannsbevegelsen. Omreisende predikanter overtok prestenes rolle og autoritet, de prediket en streng forsakelseskristendom, uten rellt teologisk belegg, men som ofte sto mer i stil til småbøndenes sparsommelige livstil, og fordømte storsamfunnets "fordervede livsstil "og verdier, og som vektla den indre personlige frelsen. Her lå en kulturell og holdningsmessig opposisjon mot embetsmennenes verdier. Og ikke minst deres maktmonopol. Det ble en viktig del av bøndenes opposisjon,deres verktøy til frigjøring, og staten kontrollerte ikke lenger sjelene i samme grad som tidligere. Disse menighetene ga samtidig bøndene trening i diskusjoner, og det å holde taler og lese tekster. Indirekte var derfor også dette en form for politisk skolering. Mange av bøndenes stortingsrepresentanter kom i den første tiden fra slike religiøse miljøer, eller motkulturer. Særlig innflytelsesrik var den retningen man kaller Haugianerne ( etter stifteren Hans Nilsen Hauge).

Den første store bondepolitikeren var Ole Gabriel Ueland. Han var den som først startet kampen mot embetsmennene på Stortinget på atten førti og femtitallet. Uelands krav var sparepolitikk, altså mindre offentlige budsjetter og dermed lavere skatter. For så vidt i utgangspunktet et rent finanspolitisk krav, men det gikk imot embetsmennenes planer og interesser. Sparepolitikken kom imidlertid til å prege bøndenes politisk krav helt frem til 1884. Det var med andre ord et gjennomgående trekk Senere fikk den dyktige politikeren Søren Jaabæk en fremtredende plass som bøndenes politiske talsmann. Han var en politisk visjonær, med tanker og ideer som gikk lang ut over bøndenes mer primære krav. Jaabæk må anses som en ideologisk politiker, blant annet var han republikaner. Han var også organisatorisk driftig, og startet blant annet en avis, “Folketidende“, og organisasjonen “Bondevennene“, en polisk organisasjon, og det nærmeste man kommer et parti i det før parlamentariske Norge. Medlemstallet i Bondevenn forningen var på det meste ca 25000 medlemmer, for sin tid var det et høyt tall. Med tiden så var det imidlertid den politiske alliansen mellom Sverdrup og Jaabæk som skulle knekke embetsmennenes makt.

På atten femtitallet kommer det også inn radikale representanter fra byene, representanter for den voksende urbane middelklassen i Norge, disse sto også i et konfliktforhold til embetsmennene. Embetsstanden kan på mange vis defineres som en herskende klasse i Norge på denne tiden, politisk, sosialt og økonomisk. Denne nye gruppen fra by-borgerskapet besto av ; funksjonærer, lærere, advokater og næringsdrivende. Man får i politikken en begynnende allianse mellom disse og bøndenes representanter rettet mot embetsmannsstaten. Lederen for disse urbane middelklasse representantene var sakføreren Johan Sverdrup. I alliansen Sverdrup - Jaabæk lå kimen til embetsmannstatens fall .

Motkulturene

Det er også på denne tiden at “Forenings Norge” vokser frem. Jeg har allerede nevnt de religiøse bevegelsene, i tilegg fikk vi avholdsforeningene. Disse siste var en reaksjon på fyll og elendighet som preget landet på den tiden, ofte et produkt av mer underliggende sosiale forhold, som fattigdom og håpløshet. Også det faktum at man hadde en liberal alkoholpolitikk, og at enkelte steder på bygdene fikk landarbeidere deler av lønnen i brennevin. Ofte ser vi et sammenfall mellom de religiøse bevegelsene og avholdsbevegelsen, en allianse som på godt , men også på vondt har preget det norske samfunnet helt frem til våre dager, særlig på landsbygda. Men disse og andre foreninger hadde ofte samtidig en brodd mot embetsmannsstaten, og de bidro til mobiliseringen mot den. Ut fra deres rekker kom også dyktige og taleføre politikere som skulle inneha sentrale roller i embetsmannsstatens sammenbrudd og det parlamentariske demokratiets innføring.

Stridens substans

Under embetsmannsstaten utnevnte kongen, etter atten førtitallet i realiteten statsminiseteren, regjeringens medlemmer. Disse var kun ansvarlige overfor kongen, ikke overfor Stortinget. Stortinget hadde derfor kun lovgivende makt (laget/vedtok lover) og bevilgende makt (laget vedtok budsjetter). De kongen utnevnte til regjeringsposter var embetsmenn, med andre ord regjeringsembeter var forbeholdt embetsmenn. Regjeringens medlemmer kunne heller ikke møte eller tale i Stortinget, side de ikke skulle “stå til rette” for Stortinget. Med andre ord embetsmennene hadde full kontroll med den utøvende makten.

Stortinget vedtok derfor en lovendring der regjeringens medlemmer ble pålagt å møte i Stortinget. Regjeringen nektet og den svenske kongen , som støttet regjeringen, nedla derfor utsettende veto. Dette gjentok seg i alt tre ganger, under tre forskjellige Storting. Siden kongen kun hadde utsettende veto ble vedtakene til sist lov , uansett kongens utsettende veto.

Deretter iverksatte Stortinget riksrettssak mot regjeringens medlemmer. Det første til at regjeringen og kongen startet planlegging av et kupp mot Stortinget. Disse planene lekket ut, og Stortinget mobiliserte skytterlagene til støtte for seg. Regjeringen og kongen kom i tvil om soldatenes lojalitet, og skrinla planene. Kun et fåtall av regjeringens medlemmer ble imidlertid fratatt embetene. Riksrettens medlemmer fra Høyesterett, som jo besto av embetsmenn, mente at regjeringen var uten skyld. Men stortingsrepresentantene som hadde flertall i riksretten så annerledes på saken og regjeringen ble derfor funnet skyldig.

Imidlertid nektet fremdeles kongen å la Stortingets flertall utnevne regjeringen, altså gi parlamentet makt over den utøvende makten. Han innsatte derfor først en ny embetsmannsregjering, men etter noen måneder ble han imidlertid presset til å utnevne Johan Sverdrup til statsminister. Parlamentarismen var dermed et faktum , makten ble forankret i folkevalgte organer.

Striden om parlamentarismen må ses på som en politisk maktkamp mellom forskjellige samfunnsgrupper. Det var en kamp for å fravriste embetsmennene deres århundrer gamle maktmonopol. Vi kan snakke om at Norge frigjøres i tre faser ; 1) 1814, 2) 1884, 3) 1905.

Som et resultat av at parlamentarismen gjennomføres i 1884, så oppsto også partiene. Først Venstre (bønder og by borgere), så Høyre (i utgangspunktet embetsmennenes parti). Begge i 1884. Først mye senere kan man si at Høyre ble næringslivspartiet. Den rollen hadde Venstre i utgangspunktet, og senere avskallinger fra partiet Venstre, til et stykke inn på nittenhundretallet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt