Vi driver ikke skyttergravskrig

Vårt Land 29.05. slår stort opp at professor i religionshistorie Torkel Brekke mener «Human-Etisk Forbund er en parasittisk organisasjon som lever av å være i en skyttergravskrig med kirken. De bidrar ikke konstruktivt i debatten,».

Oppslaget kommer som følge av Brekkes opplevelse av et møte på Litteraturhuset 22. mai, hvor jeg sammen med Vidar Haanes fra Menighetsfakultetet, var Brekkes meddebattanter. Skjønt etter å ha lest oppslaget, er jeg litt usikker på om det var det samme møtet vi var på?

Jeg håper at oppslaget står for samfunnsdebattant Brekkes regning, og ikke professorens. Ellers hadde det vært mye å kommentere om krav til forskning så vel som formidling.

Møtet hadde tema «Gud i norsk politikk» - med introtekst: «Statlig støttede religioner, en statskirke, nye politiske kristne partier og hijab i politiet. Det er mange områder hvor Gud «blander seg inn» i norsk politikk. Hvilken rolle har religion og livssyn i dagens Norge, og hvilken rolle bør det ha?»

Torkel Brekke innledet om ulike måter å vurdere og ordne religionen/es plass i et samfunn. I min kommentar la jeg vekt på at vi i hovedsak har to vidt forskjellige holdninger til religion i den norske debatten i dag: en bortimot udelt positiv oppfatning av «vår religion og tradisjon» - og en sterkt kritisk til «andres religion». Denne tendensen er problematisk og forsterkes ytterligere etter de siste grunnlovsendringene.  Norsk identitet knyttes langt på vei til å være kristen, og innvandringspolitikk og religionspolitikk blandes sammen i en usalig røre. Det bidrar til å forsterke en inndeling i «oss» og «dem», innenforskap og utenforskap – i stedet for et inkluderende «VI» basert på å være borger. Mens målet for kirkepolitikken hele veien har vært å støtte og utbre kirke og kristendom, har politikken i forhold til «de andre» - dissenterne, hele veien handlet om å kontrollere og begrense.

Enige. På et punkt er Brekke og jeg hjertens enige: statskirkeordningen må bort. Jeg har brukt mye tid og krefter på å arbeide for et skille mellom stat og kirke. Motivene for det er både å bidra til livssynsmessig likestilling OG å støtte Den norske kirkes rett til selvstyre.

Jeg erkjenner i høyeste grad at den religionsfriheten vi har i Norge i dag, er hardt tilkjempet av de som gikk foran oss – ikke minst de frikirkelige dissenterne. På et vis er fritenkerne og Human-Etisk Forbund neste generasjon religionsfrihetsforkjempere, og representanter for innvandrede religioner tredje generasjon. Så er det presserende spørsmålet: Hvordan ordner vi forholdet mellom stat og religioner/livssyn i dagens og framtidas Norge? Det er ikke bare et spørsmål om å skille stat og kirke, men også om hvordan det skjer, og hvordan vi ordner oss etter et skille.

Nei til forskjellsbehandling. Da tillater jeg meg å være kritisk til det som synes å være den rådende linjen politisk og fra deler av kirkens side: at vi mer eller mindre kan fortsette som før – med en kirke, Norges Folkekirke innskrevet i Grunnloven som favner oss alle og ivaretar en rekke allmenne samfunnsfunksjoner. For eksempel gravferdsforvaltning, livssynsmessig betjening i institusjoner, regi ved store nasjonale hendelser og så videre.

Jeg mener at staten skal likebehandle sine borgere, og at tradisjon ikke er noe godt argument for å diskriminere. Det betyr ikke at jeg underkjenner at kristendom og kirke har hatt stor og viktig innflytelse på utviklingen av det norske samfunnet - på godt og ondt. Jeg har slett ikke tenkt å retusjere bort historien, men jeg synes ikke den berettiger fortsatt forskjellsbehandling. OG jeg synes det er kritiske sider av historien som underkommuniseres. Undertrykking av kvinner, homofile og annerledes tenkende, påføring av synd og skam og frykt for fortapelse som eksempler.

Konstruktivt. I all beskjedenhet synes jeg at arbeidet for et rettferdig og realt skille og forslag om hvordan vi skal ordne oss i et pluralistisk samfunn, er konstruktive bidrag til samfunnsdebatten og –utviklingen.

Da Stålsettutvalget la fram sine forslag til en mer helhetlig og samordnet politikk for religions- og livssynsfeltet, må jeg innrømme at en del av de kirkelige reaksjonene overrasket meg. Jeg er skuffet over manglende solidaritet med oss andre – at kirken synes å ha noe i mot at vi skal være likt stilt og behandles likeverdig av staten.

Jeg synes det er rart hvis det er dette Brekke oppfatter som «en evig skyttergravskrig i forhold til kirken». For meg er det hardt arbeid for en sekulær stat som gir oss alle – ikke minst Den norske kirke, gode rammebetingelser for sin virksomhet. I motsetning til Brekke, ønsker jeg en stat som aktivt legger til rette for at retten til fri religions- og livssynsutøvelse blir reell.

Oppgitt. Men jeg ønsker altså ikke dette likhetstegnet mellom kirkens medlemmer og folket som jeg stadig synes jeg støter på. Jeg er ganske oppgitt – kanskje til og med tidvis sint når jeg ser deler av kirken tilsynelatende finne seg så vel til rette i rollen som «folkeforvalter». Straks noen fremmer forslag om mer likebehandling av religioner og livssyn, kommer argumentene for status quo begrunnet i tradisjon, kjøttvekt og påstand om å tale på vegne av den tause majoritet. Det handler liksom mindre og mindre om å være kirke for medlemmene og mer og mer om å være forvalter av norskhet, folk og identitet. Dette ønsker jeg å utfordre kirken på - på møtet, og ellers i samfunnsdebatten. For meg er det en høyst reell og aktuell utfordring som står i veien for at vi kommer videre i diskusjonen om relasjonen mellom stat og kirke og hva slags forhold staten skal ha til politikkområdet tro og livssyn. Og denne koblingen av tradisjon-, norsk kultur og kirke, kan bidra til en farlig marginalisering av «de andre» og samtidig fremvekst av mer høyreradikale krefter, slik blant annet FNs spesialrapportør på menneskerettigheter advarer mot.

Misforståelse. Torkel Brekke kommenterer flere forhold i sin kritikk. Av plasshensyn blir det videre kortfattet:

Påstanden om at HEF har tatt de kirkelige ritualer og tømt dem for innhold, slik at de er blitt nøytrale, og tilsvarende at vi skulle pretendere at det vi står for er nøytralt må bero på en misforståelse. Human-Etisk Forbund har nettopp arbeidet for en positiv formulert identitet som et sekulært livssyn. Våre seremonier og utmynting av livssynet er ikke nøytralt, eller en negasjon av f eks kristendommen. Alle kulturer jeg kjenner til, markerer viktige overgangsfaser i livet, og det er tydelig et ønske og behov for familier og individer som ikke har et religiøst ståsted å feire på en måte som samsvarer med egne verdier og livssyn.

Brekke er litt tvetydig i sin kritikk av HEF: På den ene siden synes han det galt å markere livsfasene ut fra et humanistisk livssyn, fordi det kan ses som en kopi av kirkens ritualer. På den annen side kritiserer han oss for ikke å gjøre som kirken i sosialt og etisk engasjement.

På stengrunn. Noe av kritikken faller på stengrunn; det er vanskelig å få til en herredømmefri dialog så lenge vi har et så tungt kristent hegemoni som vi har. Bare det å be om plass i debatten, blir fort oppfattet som kritikk mot kristne posisjoner. For eksempel etter 22. juli.

Jeg mener Brekke har noen poeng når han utfordrer HEF til å engasjere seg i andre av tidens store spørsmål. Ofte velger vi imidlertid en annen strategi enn Den norske kirke: Humanister kanaliserer sitt engasjement gjennom å gå aktivt inn i miljøorganisasjoner, politiske partier og humanitært arbeid. Vi tror mer på det møysommelige arbeidet side om side med andre gode krefter enn å flagge bestemte politiske standpunkter på vegne av våre medlemmer.

Vi bør alle ta til oss utfordringen om fundamentalistiske tendenser i egne rekker, om enn jeg vil tro at tendensen er mer likelig fordelt enn Brekke gir uttrykk for.

Jeg har lyst til å avslutte kommentaren med å invitere Brekke til tea-time i Humanismens hus – eller gjerne som innleder på en av de faglige lunsjene vi har på huset. Kritikk, nyanser, respons – kort sagt dialog må være veien videre.

EN FORKORTET UTGAVE AV DETTE INNLEGGET BLE PUBLISERT I VÅRT LAND 30.05.2013