Debattverdier og tenkehetter

Nå er det nok umulig hele tiden å unngå alle grøfter på Verdidebatt eller andre steder, men det er viktig å forstå når vi havner i noen. I hvert fall om det skal ha noen verdi å delta i debatter.

Dermed er det interessant å se at en nyateist som Daniel Dennett er opptatt av det samme, slik han nylig skrev i The Guardian om Seven tools for thinking.

Disse verktøyene er med store bokstaver som følger.

    I: USE YOUR MISTAKES
   II: RESPECT YOUR OPPONENT
  III: THE "SURELY" KLAXON
  IV: ANSWER RHETORICAL QUESTIONS
   V: EMPLOY OCCAM'S RAZOR
  VI: DON'T WASTE YOUR TIME ON RUBBISH
 VII: BEWARE OF DEEPITIES

Man må nok må lese hans forklarende tekst for å forstå hva han mener og dette med "rubbish" kan være avhengig av øynene som ser og vanskelig å definere entydig. Men man trenger ikke være filosof for å synes i hvert fall noen av rådene kan være brukbare i mange sammenhenger.

Det gjelder kanskje spesielt når han skriver om hvordan man best kan lykkes med en kritisk kommentar.

"How to compose a successful critical commentary:

1. Attempt to re-express your target's position so clearly, vividly and fairly that your target says: "Thanks, I wish I'd thought of putting it that way."

2. List any points of agreement (especially if they are not matters of general or widespread agreement).

3. Mention anything you have learned from your target.

4. Only then are you permitted to say so much as a word of rebuttal or criticism.
 One immediate effect of following these rules is that your targets will be a receptive audience for your criticism: you have already shown that you understand their positions as well as they do, and have demonstrated good judgment (you agree with them on some important matters and have even been persuaded by something they said)."

Det er ikke vanskelig å være enig i disse punktene, eller som Dennett skriver videre, i at det kan være vanskelig å følge dem.

Nå kunne vi stanset der, men når en såpass toneangivende og innflytelsesrik tenker som Dennett står fram på denne måten er det interessant å se hvor godt han selv har lykkes med å følge sine verktøy og oppskrifter. Og så kan det bli spennende å se om han kommer til å moderere tidligere utsagn i lys av disse rådene.

Ikke minst er de viktig fordi så mange har latt seg inspirere av hans tanker, uten alltid selv å sjekke om det er hold i dem.

La oss derfor se på en håndfull eksempler, dels fra artikkelen i The Guardian og dels fra  hans kanskje mest kjente bok, bestselgeren Breaking the Spell.

I sistnevnte sier han bl.a. at

"Even the Roman Catholic Church, with its unfortunate legacy of persecution of its own scientists, has recently been eager to seek scientific confirmation—and accept the risk of disconfirmation—of its traditional claims about the Shroud of Turin, for example."

At det er vanskelig å finne belegg for at Den katolske kirken har hevdet at Likkledet i Torino er ekte er ikke det viktigste her, men troen på at Kirken har en tradisjon for å forfølge vitenskapsmenn. Denne myten som vokste fram på 1800-tallet er blitt tilbakevist så mange ganger av vitenskapshistorikere (som kort her), at det er vanskelig å se andre grunner til å spre den enn uvitenhet eller ønske om å sette meningsmotstandere i dårlig lys.

Siden det nok er det første det står om her, bør det være lett for Dennett å bruke sine verktøy I og II og vise at han har selvinnsikt, vilje til å vedgå feil og vise respekt overfor meningsmotstandere.

På samme måte skal det bli interessant å se om han vil innrømme at han aldri har presentert gudsargumenter "clearly, vividly and fairly", altså slik at teistiske tenkere kjenner seg igjen, 

Et eksempel på dette er igjen et avsnitt fra Breaking the Spell som er en bok der han argumenterer for at vi må bryte ut av det han med et bilde kaller for fortryllelsen som religion og gudstro har over oss.  Vi skulle da vente at han minimum viser hvorfor gudsargumenter er svært dårlige, slik at det er opplagt at gudstro skyldes at vi er lurt eller fortryllet og ikke slik at han bare forutsetter det han skal vise.

I stedet avfeier han dem på et par sider, uten å gjengi dem slik teistiske filosofer gjør, inkludert det han kaller for Det kosmologiske argumentet, som om det bare er ett av dem.

"The Cosmological Argument, which in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely, God—doesn’t stay simple for long. Some deny the premise, since quantum physics teaches us (doesn’t it?) that not everything that happens needs to have a cause. Others prefer to accept the premise and then ask: What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused."

Spørsmålet er dermed om han er villig til å vurdere om dette er en rettferdig gjengivelse og eventuelt si noe om hvorfor han velger en beskrivelse av argumentet "i sin enkleste form" som ikke er kjent fra noen teistisk filosof i historien.

For dette er ikke den enkleste formen, det er feil form. 

Han bør som filosof kort sagt vedgå at argumentstrukturen på den varianten han er inne på ikke er at "siden alt som eksisterer må ha en årsak, må Gud finnes", men at "siden alt som eksisterer ikke kan ha en årsak, må Gud finnes". Og deretter komme med en formulering som altså "clearly, vividly and fairly" viser den ekte logikken, i mer enn én setning, siden dette så ofte blir misforstått når man gjengir det kort. 

Det samme gjelder når han i utdraget i The Guardian skriver om Ockhams barberkniv, en god gammel tommelfingerregel som altså handler om å velge den enkleste forklaringen av alternativene, ved å kutte unødvendige elementer.

"One of the least impressive attempts to apply Occam's razor to a gnarly problem is the claim (and provoked counterclaims) that postulating a God as creator of the universe is simpler, more parsimonious, than the alternatives. How could postulating something supernatural and incomprehensible be parsimonious? It strikes me as the height of extravagance, but perhaps there are clever ways of rebutting that suggestion." 

Noe av det han bør bruke barberkniven til er å skjære vekk ordet postulere når det som i spørsmålet om Guds eksistens i stedet handler om konklusjoner fra argumenter (f.eks. kosmologiske), eller om hypoteser som skal vurderes. 

Selvsagt kan konklusjonene eller hypotesene være feil, men de er altså ikke postulater.

Videre er det uklart hvor Dennett egentlig mener at Ockams barberkniv er blitt brukt som argument på denne måten. Hvis noen faktisk har brukt dette slik, er det selvsagt ikke bra. Men da burde han hatt noen henvisninger, slik at det var lett å se se hvem som gjorde dette i hvilken sammenheng slik at noen kunne kjenne seg igjen.

Inntil så skjer er det dessverre lett å tenke at det er en karikatur eller ren misforståelse, dessverre i likhet med så mye av hva nye ateister sier om gudsargumenter slik jeg har vist i flere bøker og artikler (en tidlig kortvariant finnes her).

Hvis det handler om den klassiske tanken om Gud som det enkleste vesen i betydningen minst sammensatte, er det vanskelig å finne det brukt som argument for at Gud må eksistere. 

Da er det mer vanlig å møte dette i sammenheng med Humes innvendinger mot gudsargumenter der han hevdet at selv om de ikke trengte å være dårlige, kunne de ikke avklare om det de konkluderte med var samme vesen. Det kunne være én første beveger, flere designere, ett opphav til moralloven osv.

Men bruker vi barberkniven på dette, kan vi kutte behovet for antall vesener ned til ett. Dermed handler ikke denne bruken av Ockham om å si at noe overnaturlig er en enklere forklaring enn noe naturlig, men om å si at ett vesen er en bedre forklaring enn mange.

Dennetts avslutning om tilsynelatende dype utsagn ("deepities") tyder heller ikke på at han alltid strekker seg så langt for å bruke sine verktøy respektfullt i møte med personer med andre ståsteder.

"Not all deepities are quite so easily analysed. Richard Dawkins recently alerted me to a fine deepity by Rowan Williams, the then archbishop of Canterbury, who described his faith as "a silent waiting on the truth, pure sitting and breathing in the presence of the question mark".

I leave the analysis of this as an exercise for you."

Nå kan vi alle smile og riste på hodet over underlige metaforer. Men siden det ikke akkurat er ukjent at den tidligere erkebiskopen er glad i poesi og bilder, bør det ikke være så vanskelig å se hva han faktisk har i tankene.

Hvorfor trenger Dennett å få forklart at en kristen som tenker at Jesus er veien, sannheten og livet kan oppleve ro mens han stille venter på svar på sine spørsmål før han til sist skal møte Jesus ansikt til ansikt? Og tror han at denne billedlige formuleringen er det eneste Williams har å si om sin tro?

Nå er ikke poenget med dette innlegget å si at Dennett er en dårlig debattant eller tar feil på alle områder. I stedet er det å antyde hvor vanskelig det kan være for noen og enhver å forstå meningsmotstandere og gjengi dem rett, tross gode intensjoner.

Så er det sikkert mulig å spørre seg hvilke feil jeg har gjort i dette innlegget - det ville vært rart om det ikke er noen eller noen ikke mener at det er noen.  Men et viktigere spørsmål er hva som generelt skal til for å lykkes med meningsfulle samtaler og konstruktive diskusjoner, selv når vi ønsker å være kritiske.