Endelig forstår jeg hvem jeg er!

Er du introvert? Det er jeg. Teksten lenger nede i dette innlegget, hentet fra Anna Skyggebjergs bok "Introvert – stå ved deg selv", er som å lese rett ut fra mitt eget liv og min egen personlighet. Vil du forstå meg, eller vil du forstå deg selv? Les videre!

I en alder av 35 år har jeg altså endelig blitt kjent med meg selv. Endelig har jeg fått svar på hvorfor jeg ikke er som “alle” andre. Jeg har stilt meg selv mange spørsmål gjennom årene:

- Hvorfor liker jeg ikke så godt sosiale sammenhenger med mye folk?
- Hvorfor er jeg lite glad i smalltalk?
- Hvorfor unngår jeg gjerne julebordet?
- Hvorfor mislikte jeg gruppearbeid på skolen?
- Hvorfor trives jeg best sammen med min kone og sønn, et par nære venner eller helt alene?
- Hvorfor liker jeg sjelden å spille brettspill?
- Hvorfor må jeg trekke meg tilbake og inn i meg selv for å slappe av og samle energi?
- Hvorfor er jeg så "sær"?

Endelig forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er. For noen er det utenkelig å gå fjelltur alene. For meg er det en drøm å gå alene. Da får jeg ro og fred til å lade opp og la tankene fly. Men jeg trives også i enkelte sosiale sammenhenger, og ser verdien av nære relasjoner. Etter å ha lest en del om ekstroverte og introverte personligheter i det siste, så har jeg fått en bredere kunnskap om meg selv og hvorfor jeg er den jeg er. Jeg har funnet meg selv.

Noen ganger føler man seg ikke helt respektert når man er en introvert person. Det forventes at man deltar på ditt og datt, det er opparbeidet en norm for hva som er naturlig å delta på, og man blir sett litt rart på hvis man ikke er like sosial som alle andre. Én hvit løgn kan da bli til flere hvite løgner: “Jeg er dessverre ikke i form i dag”, “Jeg har for mye å gjøre i dag”, eller liknende. Men den tiden er slutt, hvor en hvit løgn skal definere hvem jeg er! Fra nå av forventer jeg at det skal være lov å si: “Jeg orker ikke å delta på det, dessverre” eller “Jeg har dessverre ingen interesse av å delta på det. Men kos dere og ha en fin dag! Kanskje vi to heller kan treffes på en kafé en annen dag?”

Det krever mot å være ærlig ovenfor en eksisterende eller potensiell arbeidsgiver og fortelle at man er en introvert person som misliker å arbeide i store team og misliker åpne landskap. Eller at man ikke har stor sans for fredagspilsen eller julebordet. Eller at man foretrekker å jobbe konsentrert og fokusert på et eget, lite kontor, noe som er det desidert mest effektive for meg som en introvert person. Når man leser stillingsannonser er det helt tydelig at ekstroverte egenskaper settes mye høyere enn introverte. Man skal være utadvendt, like å jobbe i team, like et høyt arbeidstempo, og gjerne være aktivt deltakende på diverse sosiale arrangementer utenom arbeidstid. Mitt håp er at arbeidsgivere opparbeider en bedre forståelse for at folk er forskjellige på dette området, og at stillingsutlysninger kan åpne for de gode egenskapene som introverte tross alt besitter. Det er nok ikke uten grunn at introverte personer ofte er forskere, forfattere, ingeniører, programmerere eller noe annet som krever konsentrasjon og tillater – eller snarere fordrer – effektiv jobbing alene eller i små team.

Her er litt om generelle forskjeller mellom introverte og ekstroverte personligheter, samt litt mer forklaring rundt dette.

Introverte vil typisk karakterisere seg selv med disse ordene:
Når du møter meg vil du som regel oppleve meg som en rolig og ettertenksom person, som det kanskje tar litt tid å bli kjent med. Jeg vil gjerne prate – jeg kan være utadvendt og er ikke spesielt innadvendt – men jeg vil helst tenke igjennom hva jeg skal si på forhånd. Jeg foretrekker samtaler hvor folk gir hverandre tid og lytter til hverandre uten å hele tiden snakke høyt/mye eller avbryte hverandre. Jeg kan gjerne like å være sammen med andre mennesker, men jeg tenker ofte best når jeg kan trekke meg tilbake for å fordøye impulsene jeg har fått fra andre. Jeg jobber best og er mest effektiv alene, gjerne på sen kveldstid. Som alle andre kan jeg like kontakt, men jeg synes at det kan være slitsomt å forholde seg til mange mennesker av gangen. Jeg setter stor pris på å få være sammen med noen få; helst noen som jeg virkelig kjenner. Selv om jeg kan like å være sammen med andre, opplever jeg som oftest at det er veldig befriende å søke roen i mitt eget selskap. Det er på den måten jeg henter energi og kommer ovenpå igjen. Alenetid er noe jeg verdsetter.

Ekstroverte vil typisk karakterisere seg selv slik:
Når du møter meg vil du som regel oppleve meg som en åpen person som det er lett å bli kjent med. Det betyr ikke at jeg prater hele tiden. Jeg kan godt være stille og lyttende når det er behov for det. Som alle andre kan jeg til tider få nok av mennesker, og så søker jeg ro og tid til ettertanke alene. Mitt naturlige element er dog der hvor jeg kan møte mennesker og merke at vi gir hverandre kontakt og energi, enten det er sosialt på fritiden eller på jobben. Jeg trives som regel i grupper og opplever ofte at jeg tenker best sammen med andre. På jobben liker jeg å jobbe i team. Livlige gruppesamtaler oppkvikker og stimulerer meg. I det store og det hele henter jeg energi og lader opp batteriene gjennom positivt samspill og kommunikasjon med andre mennesker, gjerne flere av gangen. Jeg har ikke så stort behov for alenetid.

Å late som og ta seg sammen

Vi introverte kanspille spilletsom ekstroverte når det er meningsfullt å gjøre det, når det er viktig å gjøre det, når det er noe vi gjør av hensyn til en sak som er større enn oss selv – eller av kjærlighet til mennesker vi elsker. Det er derfor introverte godt kan sitte i borettslagsstyret eller være foreldrekontakt i klasse 4B. Det er derfor vi også kan bli med på familiejulemiddag nummer 2 (men ikke nummer 3). Det er derfor vi i fin stil promoterer våre bøker, presenterer våre forskningsresultater, noen ganger blir med på fredagspils og kan spise middag med en som kan bli en viktig kunde. Og det er derfor vikanjobbe i åpne kontorlandskaper, selv om vi foretrekker mer privatliv (og er langt mer effektive når vi har det). Jobben er viktig. Så naturligvis kan vi altså late som om vi er ekstroverte hvis det er viktig for oss. Men vi kan ikke gjøre det alltid. Ikke engang det meste av tiden. Det tar alt for mye energi, også selv om vi er engasjerte i noe vi gjerne vil være engasjerte i. For vi blir ikke utslitt av sosiale arrangementer og mange mennesker fordi vi er kjipe eller kjedelige; vi blir utslitt fordi vi er de vi er: introverte.

Det gode liv for en introvert i en ekstrovert verden handler derfor om å finne den rette balanse mellom forskjellige hensyn. Det krever at vi vet hvem vi er, og at vi verdsetter det. Og det krever også at vi har våre øvrige verdier på plass, så vi vet hvor tungt de veier på vekten når vi avveier behovet for å trekke oss tilbake og viktigheten av et arrangement som krever at vi tilsidesetter introvertheten for en liten stund. Hvis du synes det høres ut som en vanskelig oppgave, så er den gode nyheten at det å ha styr på sine verdier – å analysere og avveie – faktisk er slikt som vi introverte er gode til. Ekstroverte derimot: La oss bare si at det nødvendigvis ikke er deres spisskompetanse.

Her er teksten fra Anna Skyggebjergs bok, som forklarer dette veldig godt. Mine egne kommentarer til teksten er uthevet.

Kari er et introvert menneske. Hun har fulltidsjobb som ekstrovert, med snikksnakkende kundekontakt, så når hun kommer hjem har hun bruk for å lade opp i ensomhet og gjøre det som nærer hennes sjel: Være sammen med mannen og/eller barna, sy, lese, høre P1, se historieprogrammer på TV og tenke over livet. Hun er et begavet menneske, og det er mange som forsøker å trekke henne til seg for å få noe ut av det hun rommer. Men hun er lykkeligst i sitt eget selskap, eller sammen med mannen eller barna. Og på gravsteinen hennes skal det stå “Endelig fred”, sier hun.

En stor bursdagsfeiring? Nei takk. Ellers takk.

Den siste bursdagen hennes, da jeg ringte til henne på kvelden for å spørre om hvordan dagen hadde vært, brøt hun sammen i gråt. Og det gjør Kari ellers aldri, for hun er ganske usentimental. Men hun hikstet og sa noe i retning av at dagen var forferdelig. Det viste seg at noen hadde ringt på døren hennes, og da hun åpnet sto kjæresten og vennene utenfor og ropte: “Surprise!” Da begynte hun å gråte. Men hun var ikke så frekk at hun lukket døren foran dem, for sånt gjør man jo ikke. Hun inviterte dem inn, men stemningen var liksom ikke helt god. “Hvordan kunne du gjøre det?” hadde Kari spurt kjæresten på kjøkkenet. For det var ham som hadde arrangert det hele. I løpet av en halv time var surpriseparty’et over. Og bursdagen var ødelagt.

Vennene hadde ikke mottatt en bursdagsinvitasjon. Tvert imot hadde hun faktisk på forhånd sagt til dem at hun bare ville være hjemme og hygge seg med mann og barn på dagen. Men vennene mente åpenbart ikke at det var det riktige. De mente kanskje at innerst inne var det slett ikke det Kari foretrakk. Eller hvis det var det hun foretrakk, så var det ikke sunt for henne å være en slik “party pooper”. Det kunne umulig stemme at et selskap ikke var ønsket – og da slett ikke vennenes selskap? Så dermed ble det: “Surprise!”

Av alt i hele verden er et surpriseparty det verste man kan utsette Kari for. Det er grenseoverskridende for enhver introvert person. Derfor førte bursdagen til en prosess med eksistensielle overveielser. Og som det ofte skjer med den som er utsatt for en grenseoverskridelse, kom det innledningsvis en del malplasserede selvbebreidelser: Kari overtok sin kjærestes og sine venners syn på henne og tenkte: “Jeg er nok en sær person.” Hun følte seg skamfull fordi hun visste at de hadde gjort det i god mening. Hun følte seg skamfull for å avvise dem. Hun tenkte ting som: “De er jo i bunn og grunn fantastiske. Tenk at de gadd å gjøre dette for meg.” Hun følte seg unormal fordi hun tenkte at man skal bli glad for et surpriseparty – og det hadde hun ikke blitt. Men hun følte seg også nedverdiget og såret: “Jeg snakker, men de lytter ikke. De tror de vet hva som er best for meg. Og de vil skape meg i deres eget bilde, for ellers er jeg ikke god nok for dem.” Det gjorde henne sint. For hvorfor er hun ikke god nok som den personen hun er? Hvorfor får hun ingen respekt for å være introvert?

Alle introverte har forsøkt å være i Karis sko. Kanskje har vi sluppet surpriseparties, men ingen av oss har sluppet å bli “påprakket” sosialt samvær, selv om vi mente vi hadde sagt at vi egentlig ville være alene. Forstå meg rett: Introverte er ikke uhøflige særinger som alltid sier nei takk. Vi kan godt like mennesker og sosialt samvær; Det er en misforståelse å tro noe annet. Men vi foretrekker tette relasjoner fremfor overfladiske relasjoner. Vi foretrekker små sammenhenger fremfor store, og å snakke om det indre liv fremfor det ytre. Og så vil vi gjerne dra hjem litt tidligere enn ekstroverte (dette kjenner jeg spesielt igjen fra for eksempel bryllupsfester!), så våre hjerner kan gjøre det de er gode til og elsker: å bearbeide input og lade opp. Så vi introverte sier ja takk til mange arrangementer fordi vi har lyst til å delta. Og vi sier ja til mange arrangementer som vi kanskje ikke har så lyst til å delta på, fordi hensynet til andre i visse situasjoner veier tyngre enn hensynet til oss selv. (Selv deltar jeg ikke så mye på det jeg anser som “uviktige” ting, som julebord med jobben, en ordinær familiemiddag eller liknende, men deltar heller på det jeg anser som mer viktig; bryllup, konfirmasjoner, rund-dager, høytider, og så videre).

Det er med andre ord ikke de ekstroverte som kan påberope seg et problem med at vi introverte uavlatelig ødelegger alt ved å melde avbud til familiebegivenheter og takke nei til middag med vennene. Det er oss introverte som har det problemet at vi ikke møter forståelse de gangene vi forsøker å la hensynet til preferansen for tette relasjoner og det indre liv veie tyngst. For mange introverte er det et stort misforhold mellom antallet ganger vi takker ja og antallet ganger vi takker nei (selv takker jeg mer nei enn ja, men har hatt vanskelig for å være ærlig om hvorfor jeg takker nei). Det er også et påfallende misforhold mellom den kritikk som rettes mot oss for å være antisosiale eller udannede, og den mangel på dannelse denne kritikken er et uttrykk for. Eller sagt litt mer firkantet: Hvorfor er det ikke akseptabelt å uttrykke sin introverthet, men fullkomment akseptabelt å ville pådytte andre sine ekstroverte idealer? Svaret er naturligvis at det ikke er oppnådd en likestilling ved dette. Det er enkelte ting som anses for å være riktigere enn andre ting. Noe anses som sentrum – annet anses som periferi. Noe anses som normen – og annet som avvik fra normen. Hvem taper ved dette? I første omgang gjør vi introverte det, men i realiteten gjør vi alle det, både introverte og ekstroverte. Introverte bidrar med den ro og ettertenksomhet som en ekstrovert verden har bruk for, så det kommer det balanse i tingene. Vi har bruk for både Steve Jobs og Steve Wozniac, både Bart og Lisa Simpson. Med respekt for forskjellighetene: Man skal ikke kaste surpriseparties etter oss introverte i den overbevisning om at vi ville hatt godt av å komme oss litt ut. Like lite som vi introverte skal overraske ekstroverte kjærester med å booke en uke på meditasjons-retreat, fordi vi synes de ville hatt godt av å gå litt inn i seg selv.

Alle taper når en gruppes preferanser og talenter ikke får plass og respekt. For Karis kjæreste og venner ble dette særlig merkbart.

Jeg tror at Karis kjæreste irriterer seg over at han ikke tenkte før han handlet da han fikk idéen om å lage et surpriseparty for henne. For som sagt: Det er mange som gjerne vil huke tak i Kari og få tak i det hun har å tilby, som for eksempel et godt og nært vennskap. Og det er ikke så merkelig. Hun har typiske introverte karaktertrekk: Hun er en naturlig tenkende og filosoferende person, lyttende, begavet, kreativ, ganske stille og fredselskende. Hun gir andre mennesker god plass (dette kjenner jeg meg igjen i, og slik har det vært i hele mitt liv. Jeg lar folk snakke ut og forsøker å lytte til det de har å si. Det er naturlig for meg å gi andre mer plass enn jeg gir meg selv. Dette fungerer ofte motsatt for de som er ekstroverte; de liker oftere å ta mer plass enn å lytte). Hun er enkel å gjøre glad, for da skal hun bare få en lang kveld med en god bok og telefonen avslått, så er hun lykkelig (Ja, eller ha anledning til å ta en spasertur alene, sitte alene på en fjelltopp, eller ha ro rundt seg på et rom alene hvor man for eksempel kan dyrke en hobby).

Det beste man kan gi Kari er – ja, ro og respekt. Ro er hennes “drug of choice”; det er det som gir henne energi og nærer hennes sjel. En introvert kjeder seg aldri i sitt eget selskap, og føler seg som regel ikke avvist når venner og familie foretrekker andres selskap. Så den kjæresten som gjerne vil være sammen med sine venner for å dyrke felles interesser, er godt tjent med en som Kari, for hun gleder seg veldig til å få en hel kveld (eller en hel uke hvis hun er heldig) alene så hun kan kose seg med sitt indre liv.

Hvis vi introverte vil ha ro og respekt – og det vil vi – så er vi nødt til å fortelle om hvem vi er. Uten unnskyldninger. Uten løgner. Det er tid for å fortelle det, så det blir hørt: “Jeg er hjemme på min bursdag. Jeg foretrekker å feire den kun sammen med mannen og barna. Men jeg blir glad for bursdagskort!” eller “Jeg kan like mennesker og sosialt samvær, men jeg tappes fort for energi. Jeg foretrekker tette relasjoner fremfor overfladiske relasjoner, små sammenhenger fremfor store og å snakke om det indre liv fremfor det ytre. Og så har jeg bruk for en hel del ro i mitt eget selskap, for det er der jeg henter energi.”

Jeg er en person som liker å gjøre noe som gir intellektuell stimulans. Dette innebærer ofte å se på noe interessant på TV, lese en bok, skrive om et tema som engasjerer meg, eller oppsøke arrangementer som gir meg intellektuelt påfyll. Jeg er lite interessert i fester som gir meg lite eller ingen stimulans. Eksempelvis føler jeg meg meget utilpass i bryllup eller fester hvor det serveres alkohol og folk blir tydelig påvirket. Da har jeg vanskeligheter med å beskytte min intimsfære; folk blir brått alt for sosiale.

I hvilke situasjoner utenfor hjemmet er jeg komfortabel? Hvilke situasjoner føler jeg meg trygg og sosialt kompetent i?

- Et søndagsmøte i en menighet. Her er det som regel et fast ritual eller et fast møteopplegg, der man kan sitte fint ned og ta til seg det som kommer. Man vet hvordan det foregår, når man skal/kan reise seg, og det er lite smalltalk i løpet av en gudstjeneste eller et møte.
- Forelesninger, seminarer og foredrag hvor foredragsholder ikke plutselig finner på at man skal ha en gruppeøvelse, klemme sidemannen eller ha en oppvarmingsdans. Det er godt å forsvinne litt i mengden.
- Konserter (helst uten stagediving).
- Kino.
- Guidede turer, der man følger et fast opplegg og kan velge hvilken kontakt man ønsker med de andre deltakerne.
- Frokost, middag eller liknende med noen få nære venner eller familiemedlemmer.
- Gåturer/fjellturer enten alene eller sammen med noen få.
- Spille brettspill med mennesker jeg kjenner godt og er helt trygg på, i rolige omgivelser, der spillets formål er kos.
- Trene hjemme eller alene i naturen.

Hvilke situasjoner liker jeg ikke?

- Kirkekaffe etter møtet. Ja, det er godt med en kopp kaffe og noe å bite i (akkurat det elsker jeg), men det er ikke like gøy å mingle og bedrive smalltalk med folk man ikke kjenner godt. Da blir jeg fort utilpass og sliten.
- Ta med sønnen på søndagsskolen under møtet. Å være sosial for min sønns skyld er vel og bra – og noe jeg virkelig vil – men det gjør det likevel ikke til en behagelig sitausjon, ettersom man som regel må smalltalke med andre foreldre.
- En mottakelse. Dette er det minst komfortable jeg kan tenke meg, der man snakker med og hilser på ukjente mennesker bare for å "bli kjent" og deretter skilles på slutten av kvelden uten å se hverandre igjen noensinne. Jeg ser ikke helt poenget med slike flyktige relasjoner.
- En bursdagsfest med mange ukjente.
- Et Tupperware-party.
- Bli-kjent-dag med andre foreldre i barnehagen.
- Åpent hus. Vil helst vite hvem som kommer!
- Større familiesammenkomster.
- Spille brettspill med mennesker jeg ikke er helt trygg på, i forbindelse med for eksempel en stor familiemiddag eller bursdag, der konkurranseelementet er for stort.
- Trene på treningssenter.
- Surpriseparties. Jeg husker at jeg ble "tatt på senga" en gang i Tønsberg, på bursdagen min. Jeg hadde tenkt å feire den i ro og mak hjemme, men den gang ei.

Her er en test som du kan ta for å finne ut om du er en introvert person. Jo flere du svarer ja på, jo mer introvert er du. Selv svarte jeg ja på minst 23 av disse.

1) Når jeg har behov for å hvile, foretrekker jeg å tilbringe tid alene eller sammen med ett eller to nærstående mennesker fremfor en gruppe.
2) Når jeg jobber med prosjekter liker jeg å ha lange, uavbrudte tidsrom fremfor korte forløp.
3) Jeg planlegger noen ganger ting før jeg snakker, og skriver ofte notater for meg selv.
4) Vanligvis liker jeg bedre å lytte enn å snakke.
5) Andre mennesker synes enkelte ganger at jeg er stille, mystisk, reservert eller rolig.
6) Jeg liker å tilbringe tid med bare ett menneske eller noen få nære venner, fremfor å ha store fester.
7) Jeg har som regel behov for å tenke før jeg reagerer eller snakker.
8) Jeg er tilbøyelig til å bemerke detaljer som mange andre mennesker ikke ser.
9) Hvis to mennesker nettopp har kranglet, fornemmer jeg spenningen i luften.
10) Hvis jeg sier at jeg skal gjøre noe, så gjør jeg det nesten alltid.
11) Jeg føler meg engstelig hvis jeg har en deadline eller er under press for å avslutte et prosjekt.
12) Jeg kan bli "fraværende" hvis det foregår for mye.
13) Jeg liker å følge med på en aktivitet en stund før jeg eventuelt beslutter å delta i den.
14) Jeg skaper varige forhold til andre.
15) Jeg liker ikke å avbryte andre når de snakker, og jeg liker ikke selv å bli avbrutt.
16) Når jeg mottar informasjon, tar det ofte litt tid å få orden på det.
17) Jeg liker ikke overstimulerende omgivelser.
18) Jeg reagerer noen ganger sterkt på lukt, smak, matvarer, vær, støy osv.
19) Jeg er kreativ og/eller fantasifull.
20) Jeg føler meg tappet for energi etter sosialt samvær, selv når jeg nyter det.
21) Jeg foretrekker å bli presentert fremfor å presentere andre.
22) Jeg kan bli veldig sliten hvis jeg er omgitt av mennesker eller aktiviteter i for lang tid.
23) Jeg føler meg ofte ille til mote i nye omgivelser.
24) Jeg kan like at mennesker kommer hjem til meg, men jeg liker ikke at de blir for lenge.
25) Jeg gruer ofte for å ringe tilbake.
26) Noen ganger blir jeg ganske tom i hodet når jeg møter noen på gata eller når jeg uventet blir bedt om å snakke.
27) Jeg snakker langsomt eller med pauser mellom ordene, særlig hvis jeg er sliten, eller hvis jeg prøver å snakke og tenke samtidig.
28) Jeg oppfatter ikke flyktig bekjentskap som vennskap.
29) Jeg føler det som at jeg ikke kan vise andre mennesker mitt prosjekt eller mine tanker før det er ferdig utført eller formulert.
30) Andre mennesker kan overraske meg ved å mene at jeg er klokere enn jeg tror jeg er.
(Denne testen er sitert fra Anna Skyggebjergs bok)

Jeg konkluderer med en uttalelse fra Lord Byron, som er beskrivende for mitt liv: “In solitude, I feel least alone”. For meg som er en introvert person kan det fort skje at jeg lukker meg mer inn i meg selv – og dermed blir mer ensom – i ukomfortable situasjoner enn når jeg i mitt eget selskap eller sammen med nær familie har en ro og forutsigbar fred inni meg.

Vil du vite mer? Bare spør! Men kom helst ikke uforvarende på døren min… ;-)

Du kan følge bloggen til forfatteren Anna Skyggebjerg her.