"Hjemløs", men ikke rotløs

Menigheten er nok ment å være en "oase", et åndelig hjem, et fristed i hverdagen, der man kan "bli betjent", komme som man er og ... bli "oppfrisket", "drikke det levende vannet" og gå ut igjen som et nytt og bedre menneske, "utrustet til tjeneste for Herren".

For meg ble det ikke sånn. Jeg mistet meg selv i menighetsmiljøet. Og mistet også kanskje litt grepet på virkeligheten. Jeg var ung og søkende. Kanskje lett påvirkelig. Men jeg trodde at det livet funket. Trodde at jeg ble "forvandlet". Ja, jeg ble "forvandlet", ble heiet frem av lederne i menigheten, men jeg mistet hele mitt sosiale, "verdslige" nettverk og ble kastet ut hjemmefra. Men det var prisen man måtte betale, for å følge Jesus.

I 2009 stod jeg på et av disse kristne møtene igjen. Jeg hadde landet. Hadde begynt å "tenke sjæl", men jeg hadde også et håp om at det var meg det var noe galt med. At den tomheten jeg kjente på, hver gang jeg forlot menigheten, og hver kveld når jeg la meg, at det kanskje var noe jeg gjorde feil. Så den kvelden, i det møtet, hadde jeg bestemt meg for å gi kristenlivet et siste forsøk. Jeg kunne nok ikke fortsette å gå like hardt ut som jeg gjorde før, med evangelisering og "shakabahaia" så naboene klaget, men jeg visste også at midt oppi alt det kaoset, så fantes Gud. Jeg trodde vertfall det.

Men troen var borte. Jeg så hva som foregikk, hørte hva som ble forkynt ... så litt mer på hva som foregikk på scenen, foran scenen, mellom benkeradene ... og visste at dette tror jeg ikke på mer. Der og da var det litt tøft å erkjenne, for det var slik jeg kjente Gud. Jeg var vant med at der ånden var til stede, var det full action. Joda, det ble fortsatt konstatert at "Gud er god". Men de som var der, som ikke kjente Gud, konkluderte med at "Gud er gal".

Det ble for fjernt fra virkeligheten, fra hverdagslivet. Og jeg visste, egentlig da jeg forlot menighetslivet noen år tidligere, at jeg kan ikke vedkjenne meg det som foregår i disse møtene. Jeg kan ikke ta noen som alltid har kjent meg, med inn dit og være komfortabel med at de ser meg liggende på gulvet etter å ha falt under "salvelsen" eller at jeg ler meg i hel av "Gud vet hva". Jeg var flau. Og jeg skammet meg.

Så jeg falt fra menighetslivet. Jeg mistet troen på det. En gang, før jeg visste bedre, trivdes jeg i menigheten. Men så hadde jeg til slutt ikke noe annet alternativ enn å gi gass, fordi det livet som jeg kjente til, hadde jeg lagt bak meg, for å "gå med Gud". Og det slet meg ut. Fysisk og psykisk. For de gangene jeg tok pause, kanskje gjorde noe "verdslig", som å se en film eller henge med "verdslige" venner, så tok den dårlige samvittigheten meg. Og spørsmålet om jeg virkelig var "i brann for Jesus", meldte seg og plaget meg. Da trodde jeg det var "den hellige ånd" som "pirket i min samvittighet". I dag vet jeg at det var et resultat av hjernevask.

Det er viktig med fellesskap med andre kristne. Det tror jeg på. Men menighetslivet, vertfall de miljøene jeg kjenner til, gjør noe med oss. Og det er ikke alltid like positivt, kanskje spesielt når man er ung og gjerne "følger strømmen".

Gud er "hverdagen". Han er der vi er. Og Han er ikke en som kontrollerer eller "befaler", men Han har gitt oss et håp om noe mer. En bedre verden. En mulighet til å møte igjen alle de vi savner, som har gått bort. En ny himmel og en ny jord, "der fred og rettferdighet bor". Det høres banalt ut, jeg vet det. Men det er så mye lettere å forholde seg til, enn alle de kristne normene og reglene, som har fått så mange av oss til å gå på akkord med den vi er, ødelagt selvbilder og som kanskje også (for mange) har skapt et totalt feil bilde av Gud og hvem Han er.

I dag har jeg troen på Jesus, og håpet om en ny himmel og en ny jord. Og jeg har Gud OG det håpet med meg i min hverdag. Ingenting overnaturlig, jeg savner ikke "det uforklarlige" eller alle "reprisene" av pinsedag.  Ingen lette løsninger, med "rette" bekjennelser og proklamasjoner til (ånde)verden... Bare en enkel tro på en god Gud, som alltid er trofast. Og da står jeg (i tro) på solid grunn, selv om jeg er "hjemløs".