Verdidebatt

Definisjonsmakten

Det problematiske er at Gule ønsker å sitte på begge sider av debatten. Han vil altså ha definisjonsmakten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Filosof og samfunnsdebattant Lars Gule har gitt ut boken; «Ekstremismens kjennetegn, ansvar og motsvar», Spartacus forlag 2012.

Boken starter med en gjennomgang om hva ekstremisme er, og deler ekstremisme inn i to hovedformer; normativ og deskriptiv.

«Deskriptivt ekstreme posisjoner handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»

«Normativt ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»

Ifølge Gule er da alt som avviker fra «normalen», eller «vår beste kunnskap om virkeligheten», ekstremisme. Denne «normalen» vil med tiden variere. Følgelig er det ekstreme konstant under forandring. Det finnes altså ingen sann «normal». Det som er ekstremt i dag er muligens ikke ekstremt i morgen, og omvendt.

Videre er også Gule kategorisk når han definerer «normalen» som det man kan vitenskapelig etterprøve og bevise. Dersom man da tror på noe som ikke er vitenskapelig bevist, ja så er man ekstremist. Tror man f. eks. på en gud, som vi jo vet ikke kan bevises rent fysisk, så er man ekstremist. Og så enkelt er 80 % av alle nordmenn definert som ekstremister.

Ytringsansvar
Men det er ikke bare definisjonen av ekstremisme som er et problem i boken til Gule. Verre er det at Gule tar sterkt til orde for vårt nye moteord; ytringsansvar. Begrepet dukket opp etter 22. juli, og Gule bruker mange sider på dette begrepet i boken sin. Han forsøker å legge ansvar for handlinger over på dem eller de som har ytret noe som kunne ha ført til en ekstrem handling.

Vi tar med følgende sitat fra Gules bok side 150 og 151; "Vi kan heller ikke overse hva som har vært ytrerens intensjon. Det synes klart at en ytrer som har hatt til hensikt å skape panikk i en full kinosal, eller en forfatter som ønsker å skape opptøyer gjennom provoserende ytringer, er mer å klandre for konsekvensene enn en som ytrer seg uten å kunne overskue de mulige konsekvensene. Det er for eksempel ingen grunn til å tro at Salman Rushdie ønsket eller kunne ane at utgivelsen av hans bok Sataniske vers i 1987 skulle føre til uroligheter, dødsfall og drap på oversettere. Derfor blir det også urimelig å tilegne ham eller hans utgivere noe ansvar for disse konsekvensene.
Men dersom en person presenterer ytringer av negativ stereotyp, fordomsfull, diskriminerende og nedverdigende karakter, vil det være underlige om ikke vedkommende skulle bære noe av ansvaret for den diskrimineringen og nedverdigelsen av enkeltindivider og grupper som - ganske forutsigbart- vil følge, nettopp fordi slike ytringer har til hensikt å frata visse mennesker deres rettigheter og borgere i en stat.»

Hvorfor er dette farlig? Det åpenbare er jo selvsagt at man fratar ansvaret for handlingen fra dem som faktisk utfører dem. Det viser også Gules spekulative omgang med begreper. Hvordan kunne ikke Rushdie forstå? Og, hva med forfattere som kommer senere? Alle som skriver kritisk om islam vet at det er risikofylt å gjøre det. For Gule er det nok at du aner at det du skriver kan føre til uroligheter. Å ane blir dermed det samme som å ønske, og Gule har med dette konstruert en kobling mellom ytring og handling som kan brukes i den politiske kampen. Om vi tenker etter, så tror jeg de fleste av oss ser hvor dagens tilhengere av ytringsansvar vil.

Men det farligste er nok at man selvfølgelig vil la være å ytre seg om det som kan være kontroversielt. Debatten kveles. For kan man komme til å provosere noen, så vil man jo kunne risikere å sitte med ansvaret for ekstreme handlinger man selv ikke gjør. Det kan faktisk virke som om det er dette som er intensjonen i Gules bok. Man ønsker å true til taushet de som kan komme til å kritisere hans hjertebarn; islam og palestinerne.

Toleranse
Gule går imidlertid lenger. Den 12. mai publiserte han innlegget «Toleranse og toleransens nødvendighet» på verdidebatt.no. Innlegget gir helt i starten en kort definisjon på toleranse. Den er ifølge Gule;

«Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.»

Selve definisjonen er for så vidt helt grei, men her er Gule plutselig på motsatt side av debatten i forhold til boken. Denne gang er han opptatt av at mottakeren av et budskap (en mening eller holdning), skal evne og leve med budskapet – selv om man er uenig eller blir provosert. Det er altså ikke lenger snakk om å forstå at man kan reagere på en ytring med en ekstrem handling.

Gule på begge sider av bordet
Det problematiske er at Gule ønsker å sitte på begge sider av debatten. Han vil bestemme hva som kommer innenfor hva man kan ytre, uten fare for å kunne forutse ekstreme handlinger – ytringsansvar. Samtidig vil han definere hva man skal og må tolerere av andres ytringer – toleranse.

Han vil altså ha definisjonsmakten. Et slikt samfunn der noen sitter med definisjonsmakten over hva som er tillatt å si, og hva som ikke er det, kjenner vi igjen som totalitære. Derfor er det viktig at samfunnsvitere som Gule blir imøtegått. For i kampen om definisjonsmakten har Gule gjort det kunststykket å stemple kristne som ekstremister. Og ekstremister lytter man ikke til. Man lytter til ekspertene.

Det kan derfor være nyttig å minne om et av Øystein Sørensen sine kjennetegn på totalitære bevegelser; «Bare en elite forstår hvordan ideologien egentlig henger sammen.»

Gule ønsker å bekjempe kristendommen, og han er i sin fulle rett til akkurat det. Men Gule må forstå, og akseptere, at vi også er noen som vil kjempe for kristendommen. Vi må huske at den viktigste forutsetningen for vårt demokrati ikke er stemmeretten. Flertallsstyre kan også bli flertallstyrrani. Den viktigste forutsetningen ved demokratiet er retten til å kritisere, krenke og ydmyke. Og det uten at noen skal kunne påberope seg krenkelse som grunnlag for reaksjon mot andre. Det blir derfor ikke riktig å stemple kristne som ekstremister.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt