Kjell Arne Norum

60

Trøst er et undervurdert ord

Publisert: 20. mai 2013

”Alle mennesker trenger trøst”, skrev Jens Bjørneboe. Det var riktignok en av romanfigurene hans som sa det, i boka Haiene, men jeg tenker meg at forfatteren selv sto bak utsagnet. Han kjente til livets mørke sider bedre enn de aller fleste.

Trøst er et undervurdert ord. Både barn og gamle trenger trøst iblant, det skjønner vi, og vi gutta tenker at kvinner må få lov til å trenge trøst, de også. Men voksne mannfolk? Gir ikke ordet trøst assosiasjoner i retning av svakhet? Burde vi ikke klare oss uten?

Alle mennesker trenger trøst. Livet fører med seg påkjenninger og prøvelser for oss alle. Motgang og smerte er ikke bare klisjéer. ”Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorger er kvitt.”

Trøst kan ta mange former. Vi finner fram gode ord til små og store. Iblant kan det gjøre utrolig godt. Men er trøst nødvendigvis avhengig av ord? Da blir det fort krevende, både for avsender og mottager. Kan det være dette som er grunnen til at mange vrir seg en smule ved tanken på trøst? Ord blir så lett anstrengte og påtatte, eller de treffer oss ikke hjemme.

I en krevende situasjon for mange år siden lærte jeg at velmenende mennesker kunne gå i to slags grøfter. Noen forutsatte at det var veldig synd på meg. Det kunne bli vanskelig. Andre forutsatte uten videre at dette går så bra, så! Det kunne være vanskelig, det også. Sannheten var at jeg vekslet mellom å være trist og optimistisk. De som virkelig var til hjelp, var de som ikke prøvde å fortelle meg hvordan jeg hadde det, men som lyttet til hva jeg hadde å si.

Det er også trøst i stille nærvær. Jobs venner holdt ut å se sin venn lide og satt i tre dager uten å si et ord. Fantastisk! For en støtte! Det gikk ikke så bra i fortsettelsen, men begynnelsen var sterk.

Trøst kan formidles på utallige måter. Jeg slår et slag for et utvidet trøstebegrep! Et mandig håndtrykk. Et godt blikk. Praktisk omtanke og hjelp. En middagsgryte levert på døra. Vissheten om at noen er til stede – at jeg kan ta en telefon til en som vil høre på meg, selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av tilbudet. Til og med en røff vits kan være en trøst i blant, og en hjelp til å riste på manken, rette ryggen og gå videre.

Gud trøster også.  Jeg vet ingen dypere trøst enn den at Jesus har åpnet veien hjem for meg – til fred og forsoning med den gode Gud.

          Det enda som bär när allting annat vacklar,

          det är Guds nåd och hans barmhärtighet.                          

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Braknapper og trustlagre

Publisert over 7 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Trøst kan formidles på utallige måter.

 

Dette var et fint og viktig innlegg, midt i alt det trivielle og komersielle jaget og trykket som vi alle er utsatt for.  Hvor er braknappenn ? Den også kunne være en bra trøst, særlig å kunne motta den når det hagler av skjellsord og sur kritikk mot innlegg en kanskje har skrevet. Der er liksom noen der ute som følger med, og lytter på en litt annen måte. Slik kunne det også være bra å få gitt noen en braknapp i ny og ne.

Det var hjertesukket.

Men, det er sant at store sterke mannfolk skal liksom være skapt til å tåle alt. Det er jo en seiglivet oppfatning vi ikke alltid tenker over:  "Han/hun viste seg glad i vennenes lag, men hjertet var nær ved å briste -  se, det var det ingen som viste" sa dikteren. 

Ordet trøst kommer antagelig av det engelske "trust"  som betyr å stole på, lite på. Det er ikke alltid vi kan stole på hjertet vårt (følelsene)  Vi trenger ofte noe, eller noen utenfra som vi kan trøste oss til, eller stole på.

Uten å bli for teknisk lærte jeg noe i min ungdom om skipsmotorteknikk.   På propellakslingen foran motoren er det plassert en enkel innretning som kalles "trustlager", også kalt trykklager. Denne tar i mot all skyvekraften fra propellen som driver skipet fremover .

Det sier seg selv at denne trusten måtte være til å stole på. Hvis ikke ville dette trykket forplante seg inn i maskineriet, og kollapse det hele.

Hjertet vårt og følelsene våre er ikke skapt for all verdens trykk, det kan kollapse det også. Gud har gjort noe med dette, som du skriver.  Men vi trenger også hverandre på livets tornefulle vei.  Vi trenger nådegaver blant oss som kan gi trøst, bekreftelser, og nytt mot på veien.  Aktiv lytting blandt medmennesker er ofte det enkleste og beste trustlager en kan tenke seg.

 

 

 

Kommentar #2

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Trøst som sirkulerer

Publisert over 7 år siden

Takk til Norum for et viktig innlegg. Helt enig i at trøst er fatalt undervurdert, i samfunnet generelt såvel som i kristen forkynnelse. Trøst er også et sentralt tema i Skriften: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud».(Jes.40:1) «Er det da noen trøst i Kristus...» (Fil.2:1) Den hellige Ånd kalles også for Trøsteren, mens Gud omtales som «all trøsts Gud» (2Kor.1:3).

Jeg tror også at trøst er et grunnleggende, gudgitt behov som er nedlagt i alle mennesker. I det moderne samfunnet blir det ofte fremstilt som et ideal å være mest mulig selvstendig og selvhjulpen i alle livets situasjoner. Men sannheten er vel at ingen av oss er skapt som helt autonome individer som ikke trenger en hånd å holde i. Småbarn uttrykker dette behovet helt naturlig og vedkjenner seg spontant sin egen hjelpeløshet overfor mor og far når man har slått seg eller opplever annen utilpasshet. Barn som ikke blir møtt med trøst kan utvikle alvorlige problemer senere i livet.

Men behovet for å bli sett når livet er tungt og ensomt, er noe de fleste av oss kjenner til også som voksne. Slik jeg ser det, er det verken et tegn på styrke eller «mandighet» ikke å vedkjenne seg sitt behov av trøst. Tvert imot kan det ofte heller være en usunn undertrykkelse av egne følelser og en fornektelse av virkeligheten, som i verste fall kan føre til alvorlig depresjon og sinnslidelser.

Samtidig er det en balansegang mellom å kunne ta imot trøst fra Gud og andre mennesker, og å utvikle et usunt mønster av selvopptatthet og digging av egne problemer. Selvmedlidenhet og hypokonderi er velkjente destruktive krefter – også i kristne sammenhenger - som kan gjøre mennesker nærmest umulige å forholde seg til i relasjoner. Det sier seg selv at mennesker som har inntatt en kronisk, utrøstelig offerrolle også kan være svært manipulerende og vanskelige å hjelpe.

Som kristne er vi også kalt til både å ta imot og formidle trøst til hverandre, framfor å trøste oss selv. Det er så menneskelig å søke trøst i ulike rusmidler eller andre kortvarige substitutter når man har det vanskelig. Stolthet kan ofte hindre oss både i å søke trøst såvel som å ta imot når den tilbys oss. Dermed fortrenges bare problemet og skaper ofte en hard overflate av tilsynelatende mestring, som dekker over et sårbart og skjørt indre.

Men Gud vil at vi skal gå til Ham, samtidig som vi også er tilstede for hverandre. Livet går i faser av sorg og glede for oss alle, og det normale vil derfor være vekselvis å gi og motta trøst. Det er en gave å kunne bringe videre til andre den trøst man selv har fått oppleve hos Gud, som er kilden til all trøst. På den måten kan trøsten sirkulere og til enhver tid bringe legedom og oppmuntring til den som trenger det mest.

Kommentar #3

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Samtidig er det en balansegang mellom å kunne ta imot trøst fra Gud og andre mennesker, og å utvikle et usunt mønster av selvopptatthet og digging av egne problemer. Selvmedlidenhet og hypokonderi er velkjente destruktive krefter – også i kristne sammenhenger - som kan gjøre mennesker nærmest umulige å forholde seg til i relasjoner. Det sier seg selv at mennesker som har inntatt en kronisk, utrøstelig offerrolle også kan være svært manipulerende og vanskelige å hjelpe

 

Men da er vi vel inne på diverse diffuse psykiske lidelser som trenger en helt annen tilnærming enn hva temaet her handler om.

Kanskje hadde disse sluppet disse plagene om de hadde fått relevant trøst og kjærlighet tidligere i livet, selv om mye av dette også nok henger genetisk i sammen.

Kommentar #4

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Takk for gode ord og innspill. Både "trustlageret i båtmotoren" og "trøst som sirkulerer" er gode og billedlige uttrykk som det er lett å se for seg.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere