Skapelsen og den gjensidige avhengighet av alt levende

Skapelsen er det naturlige utgangspunkt for et hvert resonnement om livet, troen og Gud. For hva annet er det skapte en det som er gitte, det som foreligger konkret her og nå, livet i all dets mangfoldighet og enhet. Jeg er en kropp, jeg er gitt et materielt legeme som står i forhold til all annen materie, til jorden og alt som lever. Erfaringen av det som er gitt er erfaringen av det skapte, livet som gave.

Samtidig finnes det et annet perspektiv på skaperverket. Livet er ikke noe som bare foreligger, en statisk identitet, det er heller en evig tilblivelsesprosess. Evolusjonsteorien har lært oss at livet selv er i bevegelse, det finnes ingen statisk identitet, alt er i forandring, i utvikling mot mot sin bestemmelse og høyere kompleksitet. Det er ikke lenger en adekvat forståelse av skapelsen å si at det var noe som skjedde i urhistorien, en gang for lenge siden. Skapelsen er alltid presentisk, den er noe som skjer for hvert øyeblikk. I prinsippet er det like lite adekvat å si at skapelsen skjedde for milliarder av år siden, som å si at den skjedde i løpet av en uke for seks tusen år siden. Selv om en kan si at skapelsen startet for rundt 13.7 milliarder år siden med "The Big Bang," så er det viktig å holde fast at den er en uavbrutt prosess som fortsatt er aktiv i dag.

Beginning from and ending in the eternal are not matters of a determinable moment in physical time but rather a process going on in every moment, as does the divine creation. There is always creation and consummation, beginning and end. Paul Tillich, ST III, s. 449

Skapelsesfortellingen(e) forteller hvordan Gud skapte himmel og jord, og alt som lever. Det er en vanlig teologisk feilslutning at skapelsen er Faderens verk alene. Alt som er skapt er båret frem av Guds skaperord/Logos som er Kristus, ved Den Hellige Ånd, som åndes inn i støvet, i materien og gir liv til alt som er.

Men skapelsen springer ikke ut fra treeningheten alene, denne kan heller sies å være symbolet for den gjensidige avhengighet av alt levende som livet kontinuerlig springer frem fra.

Slik sett er mennesket er noe mer enn forvaltere av Guds skaperverk, vi er medskapere. Vi bringer livet frem, konkret gjennom forplantningen mellom mann og kvinne. Dette er i seg selv en hellig skaperakt der det nye livet springer frem. Men skapelsen er heller ikke begrenset til Gud og mennesket, alt som lever, alle skapninger, står i et gjensidig avhengighetsforhold, der livet blir til på nytt gjennom befruktning og forplantning.

Slik bæres livet frem som Guds selvmanifestasjon, fra tilværelsens dyp(Faderen), til dets konkrete manifestasjon(Sønnen) ved den livgivende prosess(Den Hellige Ånd). For livet blir kontinuerlig til i Gud, skapelsen skjer ikke utenfor Guds liv, den er Guds liv som utfoldes.  Gud er både i sentrum og i periferien av alt liv, Gud blir selv til gjennom skapelsen, dvs. Gud aktualiserer sitt liv gjennom denne.

Kanskje burde vi lytte til buddhistenes lære om "interbeing", den gjensidige avhengighet av alt levende. Livet blir til i mellomrommet, mellom mann og kvinne, mellom blomsten og bien. Er det noe vi kan lære av den økologiske krise som truer vår ekstistens så er det at det finnes et gjensidig avhengighetsforhold mellom alt levende.

Livet er ikke atomistisk, det består ikke av atskilte deler som eksisterer uavhengig av hverandre, men det består av individualitet og deltakelse, deler som er knyttet sammen i en struktur, i et altomfattende økologisk system.

Kanskje kan vi si at skapelse og "interbeing" er uttrykk for en og samme ting, livet som blir til fra relasjonen mellom alt som lever. I kristen tanke uttrykkes dette gjennom læren om en personlig og treenig Gud, som står bak skaperverket, mens i buddhismen uttrykkes det som "interbeing", den upersonlige prosess som alt liv springer ut fra. Jeg tror at disse to perspektivene er gjensidig berikende, og at når disse to møtes oppstår det et nytt og dypere perspektiv på livets tilblivelse.

http://tankeogtro.wordpress.com/