Levi Fragell

100

Humanister og dødshjelp

Dødshjelp er en av de organiserte humanist-gruppers kampsaker i mange land.

Publisert: 16. mai 2013

 

 

Organiserte humanister over hele verden (i Norge ofte kalt human-etikere) støtter kravet om selvbestemt aktiv dødshjelp for håpløst syke i siste livsfase. Stifteren av Human-Etisk Forbund (HEF), Kristian Horn, delte dette syn og underskrev den humanistiske verdensunions (IHEUs) erklæring om dødshjep av 1974. Som hans etterfølger i 976 var hans engasjement i dette spørsmål viktig for min egen forståelse og prioritering. Jeg anså dette som en av humanismens prioriterte globale kampsaker, som likestilling mellom kjønn og selvbestemt abort. Dette bidro til at jeg gikk inn i foreningen Retten til en verdig død (RVD), blant annet som leder i mange år. De fleste av lederne i denne foreningen var HEF-medlemmer. Kari Vigeland , som også var både styreleder og generalsekretær i HEF, kom til å spille en sentral rolle som forsker og debattant i vårt felles miljø. I dag ledes RVD av HEFs mangeårige landsstyremedlem Ole Peder Kjeldstadli. Tidligere HEF-leder Lorentz Stavrum, er leder for valgkomiteen i RVD. Dobbelt medlemsskap gjelder også HEFs internasjonale representanter, Roar Johnsen og Baard Thalberg.

Kampsak

HEF har likvel ikke formelt sett gjort dødshjelp til en kampsak for forbundet, så vidt jeg forstår i respekt for at det i en så stor, folkelig organisasjon som dette vil være medlemmer som ikke deler humanistbevegelsens syn i ett og alt og ett. En av disse er Kristian Horns barnebarn, overlege Morten Horn. (Dette forbehold gjelder flere leger og annet helsepersonell.)

I andre land står humanistene først i fronten, også humanistiske leger. Dette gjelder ikke minst land som nå har innført en lovregulert praksis for legeassistert livsavslutning, som Nederland, Belgia, Luxemburg, Sveits og noen av USAs delstater. I England fremmer humanister nå jevnlig lovforslag og appeller om dødshjelp i Over- og Underhuset, rettsapparatet og i andre myndighetsorganer. Ganske nylig har British Humanist Association (BHA) fått status som medappellant i den såkalte Nicklinson-saken. Her er appellen støttet av fremtredende humaniaster som filosofene Richard Norman, A.C. Grayling, Simon Blackburn og John Harris.

Humanistenes erklæringer – støttet av HEFs delegater

Som formell, organisatorisk basis for dette engasjement ligger en rekke erklæringer som er vedtatt av den humanistiaske verdenunion IHEU. Dette gjelder særlig følgende dokumenter:

1.     Humanist Manifesto II, som i artikkel 7, Democratic Society, sier: ” Det omfatter også anerkjennelsen av individets rett til å dø med verdighet, eutanasi, og retten til å ta sitt eget liv..” (1973).

2.      

”Vi, den 6. IHEU Kongress, erklærer på etisk grunnlag vår støtte til barmhjertig, selvbestemt eutanasi. Vi mener at reflekterende etisk bevissthet er modnet til et stadium som gjør det mulig for samfunn å utvikle en human politikk når det gjelder død og døende personer. Vi beklager dypt moralsk ufølsomhet og juridiske restriksjoner som hindrer og motarbeider en vurdering av eutanasi som en etisk mulighet. Vi appellerer til en opplyst offentlig opinion om å overskride tradisjonelle tabuer og bevege seg mot et medfølende syn på unødvendig lidelse for døende.” (1974)

 3.     ”Vi, IHEUs 14. Verdenskongress, støtter en endring av loven I alle land. Denne loven ville tillate en kompetent person som er uhelbredelig syk og lidende å spørre en villig lege om å hjelp til å dø raskt og fredfullt.” (1999)

Alle dsse uttalelsser har vært enstemmig vedtatt – også med HEF-delegatenes stemmer.

Oversettelse fra engelsk: LF

Norske filosofer

I Norge har engasjementet for aktiv dødshjelp hatt et ”grasrotpreg” , selv om debatten fra begge sider også har hatt akademiske innslag. Fra ”vår” side har vi hatt viktige vitenskapelige innspill både fra førsteamanuensis Kari Vigeland og professor Per Schioldborg. Det bør vel også nevnes at et par av våre mest kjente filosofer har vært på vår side, som f. eks. den legandariske Peter Wessel Zapffe, som skrev i Aftenpostn 6.12.69: ”Vi må så snart atmosfæren er moden få et fuldt, moderne euthanasi-insistutt, hvor den som finnes berettiget til det , kan oppnå en smertefri død i skjønnhet, i det best mulig sjælige og materielle miljø – under betryggende kontroll av dertil egnede læger.”

Filosofen Arne Næss sendte meg følgende hilsen mens han levde:

”Kjære Levi Fragell. Jeg holder på med å kaste papirbunker og finner artikkel av deg i Fri Tanke nr. 7, 1997. Du sier ”eutanasi berører tre helt sentrale verdier i humanismen”. Utmerket! Jeg håper du fortsetter å uttale deg. Det trengs. Allerede innen 30 år håper jeg man ser tilbake på vår tids dominerende holdning som barbarisk.” (29.5.99.)

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Human etikk?

Publisert over 6 år siden

Noen av de menneskene jeg har møtt som har ønsket dødshjelp til sine nærmeste, har argumentert med at dette gir vi jo allerede våre dyr.

Hva er menneskelig ved det?

Det finnes mange retninger innen etikk. Etiketten etikk er ikke alltid så prisverdig som det kan se ut i første øyekast.

Adolf Hitler hadde også en etisk overbygning i sin ide om utrenskning av jøder, sigøynere, homofile og handikappede, i skjønnhetens navn.

Det tilsynelatende skjønne tildekker ofte grusomhet.

Som helsearbeider vet vi at onder må taes ved roten, hvis det skal være håp om varig tilfriskning. Å bandasjere et verkende sår, slik at ondet ikke lenger er synlig er det lite hjelp i på sikt. Man må våge å berøre det motbydelige for at det gode kan skje.

Aktiv dødshjelp er slik jeg ser det, å berøre en steril sprøyte for å slippe å berøre det lidende mennesket.

 

 

Kommentar #2

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Humanetikk og dødshjelp

Publisert over 6 år siden

Levi Fragell har rett i at mange humanetikere og humanister, i Norge og ellers i verden, er tilhengere av aktiv dødshjelp. Når gjelder min bestefar Kristian Horn skal han også ha gitt støtte til dette, selv om jeg må tilføye at generasjonen over meg, Horns egne barn, har fortalt meg at de stiller seg uforstående til dette. Jeg vet ikke hva som er korrekt - kanskje Kristian Horn, som den humanetiker han var, hadde et nyansert og tvi-syn på dette, og kunne se fordeler og ulemper. Uansett - det er viktig for oss å skille mellom to ting her: Det å være positiv til et menneskes rett til selvbestemmelse, i størst mulig utstrekning, og det å gå inn for å legalisere, institusjonalisere og normalisere dette at leger tar livet av sin pasient gjennom eutanasi.

I Nederland får nå over 4000 mennesker eutanasi årlig - det ville tilsvare 1300 nordmenn, overført til vår befolkningsstørrelse. Jeg har andre steder omtalt hvordan dette er ledd i en normalisering av dødshjelp i Nederland, resultatet av flere tiår der man har vennet seg til at leger tar livet av pasienter gjennom en dødbringende injeksjon. Samtidig ser vi at nederlenderne nå gir dødshjelp til nyfødte babyer med store skader - babyer som ikke kan samtykke/uttale seg, men der legen og foreldrene bedømmer at barnet heller bør dø, enn leve videre. Ca. 75 barn tas livet av gjennom denne "Groningen-protokollen" årlig. Selv om jeg nok ser at det kan ligge barmhjertighetstanker bak en slik praksis, så lurer jeg virkelig på om ikke også Arne Næss kunne sett at det var noe "barbarisk" over dette - at vi avliver våre nyfødte. Særlig når vi vet at disse barna kunne fått en verdig og god død gjennom behandlingsbegrensning og god palliasjon.

"Vi tar ikke livet av folk i dette landet" - dét burde være kjennetegnet på et sivilisert samfunn. Selv ikke "monstre" som ABB tar vi livet av. Det at man har bedt om det selv er ikke avgjørende i denne sammenheng - fordi hele poenget med dødshjelpsdebatten er at vi som er motstandere frykter at syke og pleietrengende skal oppleve et press om å be om aktiv dødshjelp. Det er derfor ikke selvbestemmelsen som er det sentrale i dødshjelpsdebatten - det er hvor trygge vi kan være på at selvbestemmelsen er reell og ikke utsettes for et press utenfra.

Erklæringer fra fordums humanistkongresser er vanskelige å forholde seg til, likeså hva tidligere, avdøde tenkere har ment om dette. Dødshjelpsdebatten er ingenting om ikke preget av forvirring og misforståelser, slik bl.a. en annen tråd på verdidebatt.no demonstrerer. Hadde Kristian Horn eller Arne Næss vært her idag skulle jeg gjerne gått i dialog med dem, og utfordret dem på det som ER kjernespørsmålene i dødshjelpsdebatten:

1. Mener du at alle mennesker har rett til å bestemme at eget liv skal opphøre? I så fall må jo dette være et argument for at alle skal ha rett til å begå selvmord, og evt. (i et ikke-diskriminerings-øyemed) at de som trenger bistand for å få det til skal ha tilgang på det. Sett i lys av at bare 500 av de ca. 5000 selvmordsforsøkene hvert år "lykkes", så er det jo åpenbart flere enn bare de lamme og syke som trenger slik bistand, og som kunne bedt om det dersom dette prinsippet ble knesatt. Uansett - det er jo helt urimelig at retten til å ta sitt liv skal være forbeholdt de som har en slik eller sånn diagnose. Da blir det jo VI - legene, eller samfunnet - som setter opp kriterier for når DU skal få bestemme over din egen død.

2. Er det riktig, fra pasientens og samfunnets side, å henvende seg til en lege for å be ham om å ta et menneskes liv? Dette burde ikke minst være en utfordring for etisk bevisste mennesker, slik som Levi Fragell, Kristian Horn og Arne Næss. Dersom problemstillingen er at DU lider - er det riktig av deg å be MEG om å overskride det som ellers er et helt grunnleggende tabu blant oss mennesker ("du skal ikke drepe"), for å løse ditt problem? Jeg er, som de fleste leger forhåpentligvis, svært innstilt på nettopp empati og medfølelse for lidende mennesker - ja, hele mitt yrkesliv er viet nettopp det å hjelpe og lindre så godt jeg kan. Men er det riktig å utnytte dette ønsket om å hjelpe, til å sette meg i en situasjon der jeg skal være ansvarlig for å ta et menneskes liv?
Beretninger fra nederlandske leger viser at i hvert fall noen av dem opplever dette som en stor belastning. I en vitenskapelig rapport var det en som sa: "Jeg har gitt eutanasi før, men sluttet med det. Det var ikke bare for meg."
Jeg er forundret over at etisk bevisste humanetikere ikke er mer opptatt av denne problemstillingen - vi som mener at "intet menneske må være et middel for andre, men et mål i seg selv." Men likevel går altså mange langt i å behandle legen som om han var en utenkende robot, et redskap for pasienter som ønsker kontroll over egen død.

3. Hva menes egentlig, med at man vil ha en verdig død? I mange land og kulturer (også de som sender representanter til IHEUs kongresser) brukes ord som eutanasi om det å få lov til å dø på naturlig vis, uten kunstige livsforlengende tiltak. Ja, som Levi skriver om IHEUs vedtak fra 1999: " Denne loven ville tillate en kompetent person som er uhelbredelig syk og lidende å spørre en villig lege om å hjelp til å dø raskt og fredfullt." Men dette er jo like mye beskrivelsen av det å dø gjennom behandlingsbegrensning. Dét er ukontroversielt i Norge - men i andre land som ligger nær oss må pasienter gjennom krevende rettsprosesser for å få lov til å skru av respiratoren, slippe uønskede livsforlengende tiltak. Jeg har rett og slett ikke tiltro til at alle disse kloke humanistiske hoder er bevisst på forskjellen mellom eutanasi og behandlingsbegrensning.
Eutanasi er dette: En pasient ber om å få dø. Legen tenker over det, ender på et ja, trekker opp en sprøyte med en dødelig dose medisin, injiserer slik at pasienten dør der og da. Men er det virkelig dette man har tenkt på - i alle disse erklæringene? I så fall burde det vært tydeligere beskrevet - og min erfaring med mange, mange dødshjelpsdebatter har vist at mange debattanter misforstår og bruker ulike definisjoner.

4. Sist men ikke minst: Hvordan skulle aktiv dødshjelp kunne reguleres, i en lov som var entydig, rettferdig og forsvarlig? Det er jo dét vi diskuterer i Norge, og i resten av den vestlige verden. Dersom vi godtar at det finnes situasjoner der aktiv dødshjelp er riktig, men samtidig innser at det finnes situasjoner der det ikke er riktig - ja da må vi konstruere en lov som skiller mellom disse på en rasjonell og forutsigbar måte. Ingen land har så langt klart dette - ingen forslag ligger på bordet. Nederland har løst det gjennom å overlate til den enkelte lege (og en konsulterende lege) å håndtere dette - altså at samfunnet outsourcer til legene å bestemme hvem som skal få eutanasi. Oregon har løst det gjennom å lage en ekstremt urettferdig lov, som sikrer dødshjelp til de som relativt snarlig skal dø uansett, mens de som lider i et varig helvete av smerter og hjelpeløshet bare må lide videre.

Det er vakkert at Zappfe hadde slik tiltro til "dertil egnede leger" som skulle sikre en død i skjønnhet. Det er jo et paradoks - i et samfunn som nærer slik mistro til legene at vi ikke lenger får skrive ut noen ukers sykemelding på egen hånd - vi må kurses og granskes. Men svaret fra norske leger er i hvert fall ganske klart: Vi føler oss ikke tilliten verdig. Vi er ikke store nok, allvitende nok, til at vi kan ta stilling til dette avgjørende spørsmålet: Hvem, av alle som ber oss om hjelp til å dø, skal vi si ja til, hvem skal vi si nei til? Hvordan kan JEG, bare fordi jeg er lege og har stor innsikt i sykdom og behandling, avgjøre om DITT liv er verd å leve?

Levi har som sagt rett i at mange humanetikere er tilhengere av aktiv dødshjelp. Riktignok har også jeg rett i at disse humanetikerne har vært skuffende vage når det kommer til de vanskelige spørsmålene i dødshjelpsdebatten, de jeg har skissert ovenfor. Det altoverskyggende motargumentet har til alle tider vært: "Hvor skal grensen gå?" - men svaret fra de humanetiske dødshjelpstilhengerne blir gjerne: "Det må da være mulig....." OK - men med så mange tunge jurister og tenkere og til og med medisinere som har vært innom FRVD - kom da med noen konkrete forslag!
Men ellers har Levi også rett at det finnes kristne tenkere som er for aktiv dødshjelp. Og når vi vet at omlag 70 % av befolkningen stiller seg positivt til aktiv dødshjelp i unyanserte, uforpliktende spørreundersøkelser - ja da skjønner vi at også kristent livssyn og dødshjelp går godt i hop. Det viktige budskapet er altså at aktiv dødshjelp bare i en viss utstrekning henger sammen med livssyn/religion. Det er omtrent like naturlig for en humanetiker som en kristen å være mot aktiv dødshjelp, og vice versa. Dette avspeiles da også i selve argumentasjonen: Selv når kristne argumenterer mot aktiv dødshjelp, så benytter de overveiende akkurat de samme humanistike, almenmenneskelige argumentene som jeg som humanetiker bruker, og som har dominert legenes argumentasjon i årtier.
Et "nei til legalisering av aktiv dødshjelp" er altså godt forenlig med en rasjonell, humanistisk holdning, og den er utbredt i de fleste av de vestlige land. Selv om noen få land har legalisert dødshjelp, er det like imponerende hvor mange land som har tatt denne debatten og funnet ut at det ikke lar seg gjøre på forsvarlig vis.

Kommentar #3

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Tiltredes

Publisert over 6 år siden
Levi Fragell. Gå til den siterte teksten.
Peter Wessel Zapffe, som skrev i Aftenpostn 6.12.69:

Tiltredes! (Undertegnede er på langt nær av slik kaliber som Zapffe og Næss, men jeg er filosof.)

For øvrig takk til Fragell for informativt og betimelig innlegg! 

Kommentar #4

Oddvar Hægeland

2 innlegg  88 kommentarer

Misantropi

Publisert over 6 år siden

No trur eg kanskje ein skal vere litt varsam med å bruke Zapffe som eit døme på ein filosof som hadde så veldig mykje å seie om dette. Med sitt mildt sagt pessimistiske syn på den menneskelege evolusjon, er det ikkje så rart at han gikk inn for eutanasi. Eg veit ikkje om det gir så særleg tyngde til Fragells argumentasjon å bruke ein misantrop som ikkje ville formere seg fordi han meinte at den menneskelege hjerne hadde blitt for stor . . .

For øvrig har Morten Horn mange interessante og rasjonelle refleksjonar rundt trådens tema. Tilsluttest.

Kommentar #5

Torry Unsgaard

6 innlegg  496 kommentarer

5. bud

Publisert over 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Det viktige budskapet er altså at aktiv dødshjelp bare i en viss utstrekning henger sammen med livssyn/religion. Det er omtrent like naturlig for en humanetiker som en kristen å være mot aktiv dødshjelp, og vice versa.

Takk til Morten Horn for en grundig og god utredning om en aktuell og viktig sak.

Det er likevel et punkt i innlegget hans som jeg vil kommentere. De 10 bud er den kristnes viktigste leveregler. I min gamle Lutherske katekisme er det disse som står først. Det 5. av disse budene lyder "Du skal ikke slå i hel." Om denne gjerningen skjer med sprøyte eller på mer brutalt vis, er vel ikke prinsippielt forskjellig. Jeg kan derfor ikke forstå at kristne, som tar sin religion alvorlig, kan ta livet av andre som en barmhjertighetshandling. Som kristen kan jeg heller ikke tilrå at andre (f. eks leger) gjør det. 

At noen kan drepe i krig, angivelig for å spare andre liv, vil jeg ikke ta opp her.

Forøvrig har jeg liten tiltro til såkalte holdningsundersøkelser. Der opplever man gjerne at "som man spør, får man svar". 

Kommentar #6

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

"Det vil ha handlet om ..."

Publisert over 6 år siden
Oddvar Hægeland. Gå til den siterte teksten.
Med sitt mildt sagt pessimistiske syn på den menneskelege evolusjon, er det ikkje så rart at han gikk inn for eutanasi.

Jeg forstår ikke sammenhengen i denne påstanden. Kunne Hægeland forklare sammenhengen mellom, p.d.e.s., å være "misantrop" og/eller "pessimist" og, p.d.a.s., og det å ikke kunne gi vektige og gode argumenter om ulike former for dødshjelp?

La meg derfor også, retorisk (men selvsagt for å klargjøre det prinsipielle), spørre: er det andre områder som "misantroper" og/eller "pessimister" ikke bør/kan uttale seg om? 

***

Alle filosofer har studert Sokrates, og mange andre filosofer som påfølgende har tenkt omkring etikkens, implisert thanatologiens, vesen. Å leve godt handler ikke bare om akkurat dette livet som man lever, men naturlig nok også dette livets finalitet, døden. I siste ende vil alt, for hver i sær, ha handlet om også å ha lært noe om å dø godt.

Kommentar #7

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Svar til Morten Horn

Publisert over 6 år siden

Det er interessant at Morten Horn idag er landets mest aktive kritiker av den dødshjelp-praksis som er kjempet frem av humanister i flere land. Jeg husker godt den dagen hans bestefar viste meg verdensorganisasjonens erklæring om dødshjelp og fortalte hvorfor han hadde støttet den. Jeg mener at Morten Horn peker på viktige problemstillinger, som bør vurderes av alle som vil ta stilling til aktiv dødshjelp. (For den saks skyld, også passiv dødshjelp som gis til en langt større del av døende, ved frakobling av næring og livsoppholdende medisin - ofte uten pasientsamtykke.)

Horn nevner innledningsvis statistikk fra Nederland og problemet med provosert død for nyfødte med skader. Jeg synes tallet fra Nederland er lavt, vel 2 % av de som dør. Etter selv å ha sjekket med en av de offentlige kontrollkommisjonene (Amsterdam), var mitt inntrykk at de valg som var tatt var etisk riktige - og jeg var imponert over den grundighet som var utvist, også ved oversendelse av utilfredsstillende regeldisiplin til påtalemyndigheten. At man også i noen tilfelle lot barn med store skader i hjerne og livsviktige organer dø, fant jeg for min del også forståelig.

Jeg må her tilføye at selv om jeg forsvarer Nederlands og Belgias praksis, er jeg tilhenger av å gå  varsomt frem, ta alle forbehold og være villig til å revurdere praksis. Jeg har derfor ment at vi i Norge bør arbeide for Oregon-modellen, som innebærer at legen etter inngående faglig vurdering og rådføring med spesialister kan utskrive resept på medisiner som kan avslutte livet når alt håp er ute for en pasient i siste fase. 10-års-rapporten om denne praksis fra de lokale helsemyndigheter har nå vært analysert av medisinere og etikere i flere land, og det materiale som er fremlagt er i hovedsak blitt akseptert som et fremskritt for humanitet og sivilisasjon. Morten Horn har i tidligere debatter tatt reservasjoner, og det synes jeg er både forståelig og greit.

Horn stiller meg 4 spørsmål, som jeg finner relevante for debatten, men som det ikke er rimelig å utrede i alle nyanser i en debatt i dette forum. Men jeg skal svare på det jeg tror er det vesentligste.

1. Ja, jeg tror at menneskets rett til selvbestemmelse også gjelder retten til å ta sitt eget liv. I de fleste tilfelle ville jeg ha forsøkt å forhindre det, men neppe for et medmenneske med store lidelser og uten håp, som nærmer seg dødskampen i en sykeseng.

2. Jeg synes det er riktig av en lege å gi denne hjelpen under skjerpet kontroll og tilsyn, med rapportplikt og etterprøvbar dokumentasjon. Men jeg mener at legen også er i sin fulle faglige og etiske rett til ikke å gi aktiv dødshjelp i motstrid med egen samvittighet. Jeg synes likevel det må være et tankekors for Horn at de land som nå har praktisert aktiv dødshjelp i mange år, har en legestand med like gode og samvittighetsfulle kolleger som han vil finne på sitt eget sykehus. Noen ganger har jeg lurt på om ikke mine humanistiske legevenner i BeNeLux-landene skårer et hakk høyere når det gjelder empati.

3. Jeg kjenner ikke igjen den lettvinte legen som griper til giftsprøyten der og da, injiserer, og vandrer videre i korridoren. Prosessen er både konrollert, seriøs og mentalt smertefull - også for legen. Ikke minst for legen.

4. Etter min mening er rutiner og prosesser tilfredsstillende i de land dette gjelder. Hospice-organisasjonen i Canada hevdet at dette var et betydelig fremskritt også den forstand. Det er selvsagt at man bør forbedre og korrigere, men det gjelder vel også andre forhold av avgjørende betydning for pasienter i de ulike lands helsestell.

Appendix: Jeg er nå 74 år. Nesten alle i min foregående generasjon døde av kreft, noen med lidelser og i en uverdighet som aldri glemmes. Jeg har stadig oftere tenkt: Hadde jeg hatt en legevenn som i under et tilsvarende forløp ville stikke til meg en resept - som i Oregon - så hadde jeg allerede nå i frisk men bekymret tilstand følt meg tryggere og gladere.  

 

Kommentar #8

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Kristian Horn

Publisert over 6 år siden

Når Morten Horn innleder med å nevne at hans bestefars egne barn stiller seg "uforstående" til at HEF-stifteren skulle ha støttet aktiv dødshjelp, kan dette - sikkert utilsiktet - bidra til å trekke min egen anførsel om dette forhold i tvil. For å unngå videre spekulasjoner om dette har jeg lagt ut et foto av mitt notat fra Kristian Horn om dette på Facebook, hvor det "ligger en appell ... med sikte på å nå fram til legalisering av euthanasi etter kriterier som er forsvarlig medisinsk og etisk underbygd og definert."

Kristian Horn var en av de mest reflekterte og kunnskapsrike humanister jeg har møtt. Jeg er fortsatt hans læregutt.

Kommentar #9

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Kjære Levi,

For tydelighetens skyld: Jeg bare skrev det jeg er blitt fortalt. Så slik sett fint at du legger ut denne dokumentasjonen, det kan vel være til informasjon også for generasjonen over meg.
Jeg vil likevel fastholde at jeg gjerne skulle diskutert dette nærmere med min bestefar, slik som jeg gjerne diskuterer aktiv dødshjelp med alle som vil, og veldig gjerne med humanetikere.

Ellers må jeg vel presisere det som jeg også i mange andre sammenhenger har framhevet: Styrken i det humanetiske livssynet er at det betoner vår frihet og vårt ansvar for å gjøre våre egne etiske vurderinger, vår avvisning av at et presteskap eller ekspertvelde kan tenke på våre vegne. At et hvert menneske er utstyrt med det sansnings- og tankeapparat som skal til for å gjøre selvstendige slutninger om tilværelsen og om rett og galt.

Derfor må jeg bare innrømme at det ikke gjør så sterkt inntrykk at Kristian Horn, eller andre kloke tenkere, har stilt seg positive til aktiv dødshjelp - med mindre med sin klokskap bidrar med gode rasjonelle og humanistiske argumenter for sitt syn. Tilsvarende imponeres jeg ikke så mye av alle de kloke hoder innen medisin og etikk som går markant mot aktiv dødshjelp - jeg imponeres ikke av deres antall eller deres posisjoner, men derimot må jeg si at mange av dem har knakende gode argumenter. Det er pga. argumentene, ikke posisjonene eller statusen, at jeg verdsetter deres bidrag.

Når det gjelder de kloke hoder som har uttalt seg for aktiv dødshjelp, er det mitt ganske entydige inntrykk at mange av dem har uttalt seg nokså uklokt og kunnskapsløst om dette temaet. Det er på ett vis betryggende - for det hadde vært en slags trussel mot mitt humanistiske verdensbilde dersom det fantes mennesker som var så kloke at de hadde innsikt i alt, svaret på alt. Heldigvis er disse menneskene også menneskelige - med de begrensninger det gir.

Når jeg vurderer bidragene i dødshjelpsdebatten synes jeg nok det går klare skillelinjer mellom de som har innsikt og de som ikke har det - dersom vi snakker om de rent medisinsk-faglige spørsmålene. Dette er nok en av grunnene til at jeg har større sympati for mange av "nei-folkene", som i stor grad er leger slik som jeg. Det jeg tenker på nå, handler særlig om dette med forskjellene på f.eks. aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning. Det blir lett patetisk å høre teoretiske filosofer uttale seg om dette, fordi det så tydelig skinner gjennom at de ikke egentlig vet hva de snakker om - de bygger papirkonstruksjoner som bare kan stå oppreist dersom de ikke testes mot virkeligheten. Dette er ikke lege-arroganse, nei, det er en protest mot teoretikernes arroganse dersom de tror de kan sette seg inn i alle slags problemstillinger uten å ha praktisk erfaring.

Men det er viktig å presisere da: Nå snakker jeg om de medisinsk-faglige spørsmålene. Noe HELT ANNET er verdispørsmålene, de etiske betraktningene - der er vi mennesker like under solen. Ingen, heller ikke leger, har større rett enn andre til å mene noe om hva som er et leveverdig liv, om hvorvidt det er riktig eller galt å ta liv, etc. Men dersom spørsmålet går på: Er det dødshjelp å gi litt ekstra morfin til en døende pasient? - ja da må man nesten lytte til meg og alle andre fagfolk som informerer dere legfolkene: Nei, det er ei, først og fremst fordi morfin i disse dosene ikke har en påregnelig dødbringende effekt.

Jeg skal gjerne kommentere de andre punktene i ditt innlegg seinere - dersom ikke verdidebatt tar helgestengt først!

God 17. mai!

Kommentar #10

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Når jeg vurderer bidragene i dødshjelpsdebatten synes jeg nok det går klare skillelinjer mellom de som har innsikt og de som ikke har det - dersom vi snakker om de rent medisinsk-faglige spørsmålene.

Det er veldig viktig at ekspertisen får informere om problemstillingens ulike medisinsk-faglige sider. Her har slike som du, Horn, utvilsomt masse kunnskap og erfaring. 

Spørsmålet er om problemstillingen i siste ende skal avgjøres av medisinsk-faglig ekspertise. Det skal den selvsagt ikke. For problemstillingens kjerne vedrører ikke slik ekspertise. Problemstillingens kjerne vedrører hvem, overhodet, som egentlig kan gis rett, og makt, til å avkorte, eller for den saks skyld forlenge, et individs liv --- annet enn dette individet selv. Dette har du jo selv da også vært inne på, i din anerkjennelse av individets ukrenkelige rettigheter i humanismen. Du skriver, så riktig: "At et hvert menneske er utstyrt med det sansnings- og tankeapparat som skal til for å gjøre selvstendige slutninger om tilværelsen og om rett og galt."

Kommentar #11

Dan Lyngmyr

198 innlegg  1189 kommentarer

Livsvern, Ja takk !

Publisert over 6 år siden

Levi Fragell skrev :

Dødshjelp er en av de organiserte humanist-gruppers kampsaker i mange land.

Organiserte humanister over hele verden (i Norge ofte kalt human-etikere) støtter kravet om selvbestemt aktiv dødshjelp for håpløst syke i siste livsfase. Stifteren av Human-Etisk Forbund (HEF), Kristian Horn, delte dette syn og underskrev den humanistiske verdensunions (IHEUs) erklæring om dødshjep av 1974. Som hans etterfølger i 976 var hans engasjement i dette spørsmål viktig for min egen forståelse og prioritering. Jeg anså dette som en av humanismens prioriterte globale kampsaker, som likestilling mellom kjønn og selvbestemt abort.

 

Jeg velger å se på dette, til tross for innleggets informative karakter, som nok ett innlegg for aktivt dødshjelp. HEF`s utgangspunkt, delt av Levi Fragell, og implisitt nå avdøde Arne Næss, om jeg forstår innlegget riktig, er at det er umoralsk at man ikke har retten til aktiv dødshjelp. 

Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Etter mitt skjønn er respekt for liv den mest fundamentale etiske norm i vårt samfunn. Dette bør også omfatte retten til det - muligens litt udefinerbare begrepet - god og verdig livshjelp i livets sluttfase. Dette omfatter ikke dødshjelp.

For ett livssyn eller en livsanskuelse som ikke omfatter troen på en skaper, er det selvsagt mulig å forstå konklusjonene  om retten til aktiv dødshjelp, sett fra et rent almennt menneskelig perspektiv. Jeg oppfatter at Morten Horn`s synspunkter sett fra samme ståsted, illustrerer på en god måte de medisinske og etiske perspektiv rundt spørsmålet, uten at man begrunner disse med et religiøst ståsted.

Men, heldigvis finnes det altså kloke grupper innenfor HEF av annerledes tenkende i dette spørsmålet. Jeg håper at disse vinner frem med sin argumentasjon.Debatten illustrerer uansett hvilket minefelt disse diskusjonene er, og hvor vanskelig det kan være for alle å møte livet på sitt vanskeligste. Spesielt når vi må forholde oss til menneskelig lidelse og smerte, og ikke minst når vi møter dette hos våre aller nærmeste.

 

 

Kommentar #12

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Respekt for liv!?

Publisert over 6 år siden

"Respekt for liv!"

Men repsekten strekker seg ikke så langt til å la livet ha selvråderett. Nei, man forbeholder seg retten til å la egen ideologi overstyre livets rett til å bestemme over seg selv.

Det er ikke respekt, det er retorikk.

Kommentar #13

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Bestemme selv

Publisert over 6 år siden

Atle Pedersen har et godt poeng når han ironiserer over den manglende respekt for retten til å bestemme selv når det gjelder eget liv. Den store europeiske ISO-undersøkelsen fra høsten 2012 viser at han har nesten hele Vest-Europa på sin side. (Tyskland 87%, Spania 85% osv.) Når det gjelder å få hjelp til å død når sykdommen er uutholdelig, er det nesten like mange som ønsker dette (assisted suicide) (75 - 80%). Dette er et interessant resultat når man vet at den katolske kirke har gjort motstanden mot dødshjelp til en kampanjesak, at kristelige partier (som KrF) kjører det samme løpet. 

Kommentar #14

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Selvbestemmelse

Publisert over 6 år siden

Ja, jeg vet ikke mye om den katolske kirken. Men viktig er det i hvert fall at motstanden mot aktiv dødshjelp, i Norge, ikke er så sterkt knyttet til religion. Det er nok slik at det er større motstand blant folk med religiøs identitet, og i endel religiøse organisasjoner.

Men argumentene mot legalisering av aktiv dødshjelp har lite med religion å gjøre. De handler primært om dette sentrale spørsmålet: Dersom aktiv dødshjelp skal være legalt i noen situasjoner, og illegalt (altså, drap) i andre: Hvordan skal vi avgrense dette på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte?
Dette er et spørsmål helt uten religiøse overtoner, med mindre man skulle hevde at selve forbudet mot å ta livet av et menneske er av religiøs natur. Det er imidlertid noe jeg vil protestere mot - jeg kan ikke akseptere at f.eks. humanetikken leder fram til likegyldighet/nøytralitet ift. til det å ta liv.

En annen viktig kraft mot legalisering av aktiv dødshjelp er legenes motstand - igjen er denne i liten grad religiøst fundert (de kristne legene, anti-abortlegene, utgjør bare en liten andel av legestanden). Denne motstanden er i stor grad fundert på at vi leger, i motsetning til mange av pro-dødshjelpsdebattantene, ser avgjørende forskjeller på det å akseptere at en pasient dør av sin sykdom, og det å aktivt gå inn og ta livet av pasienten. Vi har også innsikt i effekten av våre handlinger - f.eks. at vi IKKE tar livet av pasienten selv om vi gir rikelig med smertestillende, og at det IKKE forårsaker døden at vi begrenser væske- og næringstilførsel til terminale pasienter. Endelig er vi leger selvopptatte - like lite som pårørende eller andre grupper har vi ønske om å reduseres til redskaper for et menneskes dødsønske. Vi føler på akkurat den samme barrieren mot å ta liv som den fortvilede ektemannen gjør.

Når det gjelder argumentet om selvbestemmelse - så er det jo helt sentralt at dette ikke bare er et argument FOR aktiv dødshjelp - det er også ett av de viktigste argumentene MOT. Vi som er mot legalisering av aktiv dødshjelp frykter at sårbare, avhengige individer vil få sin selvbestemmelse satt under press - at de vil bli presset til å be om en dødshjelp de egentlig ikke ønsket, i hvert fall ikke som sitt primære mål. Dette er ikke bare skremselspropaganda, men en helt reell problemstilling.
Igjen - vi som leger og andre helsearbeidere ser med egne øyne hvor sårbare pasientene våre er, hvilket press de allerede lever under. Kanskje er dét en grunn til at vi er motstandere av legalisert aktiv dødshjelp. For sannheten er jo at vi leger utmerket godt kan utføre aktiv dødshjelp, dersom vi finner det etisk forsvarlig, med minimal frykt for straffeforfølgelse. Men vi ønsker ikke at det skal legaliseres - fordi legaliseringen i seg selv vil kunne medføre et press mot pasientene våre om å vurdere denne opsjonen.

Dersom man virkelig er opptatt av individets selvbestemmelse - er det forøvrig vanskelig å forstå hvordan man kan gå inn for en "strengt regulert" aktiv dødshjelp. Særlig dette at adgangen til aktiv dødshjelp skal være knyttet til at du har en spesiell medisinsk diagnose, f.eks. kreft. Hvorfor skal et menneske MED slik diagnose ha rett til å bestemme over sitt eget liv, mens en UTEN diagnose bare må leve videre i et liv han anser som uutholdelig? Dersom man virkelig vil at personen selv skal få avgjøre om livet er verd å leve (og hvem andre skal egentlig kunne avgjøre dette?) da må det frikobles helt fra medisinske diagnoser, ja fra helsevesenet i det hele. Men da må man også komme opp med en måte å håndtere selvmordsforsøk på, som vi kan finne etisk forsvarlig.
For er det riktig at Levi Fragell, eller Morten Horn, eller Siv Jensen, skal avgjøre om DIN vurdering av om livet er verd å leve, skal være gyldig grunn?

Kommentar #15

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Det var det...

Publisert over 6 år siden

Det er mange viktige problemstillinger i Morten Horns svar om selvbestemmelse. Siden utgangspunktet her var den internasjonale humanistbevegelsens forhold til dødshjelp, kan jeg bare tilføye at de spørsmål Horn stiller har vært  med i premissene for de slutninger vi har truffet - etter inngående drøftinger. Nå ser jeg at denne tråden ikke lenger henger sammen med oppslagssiden. Det får så være. Jeg må likevel nå pakke kofferten for å reise til Romania i morgen tidlig, for å treffe både lokale og  internasjonale humanistlederne, som bærer videre den arv vi her har saumfart.

 

Kommentar #16

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Dette innlegget har jeg omtalt i en kommentar på Fri Tanke.

Kommentar #17

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Så lenge det er liv er det håp

Publisert over 6 år siden

Helt meningsløst å hevde at aktiv dødshjelp er annet en egoisme og overomsorg.

Vi må våge å være sammen helt til livet ebber ut av seg selv.

Smertelindring er en annen sak.

Etter hele livet i helsevesenet har jeg fortsatt til gode å møte et menneske som egentlig ønsker å dø.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere