Bjørn Stærk

4    10

Ytringsfriheten og dens skyggesider

Forkjempere for ytringsfrihet liker å snakke om solskinnshistoriene. Denne boken er et forsøk på å gå dypere, og være ærlig om skyggesidene og om risikoen.

Publisert: 16. mai 2013 / 2558 visninger.

(Dette er innledningskapitlet i Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet, utgitt på og gjengitt med tillatelse fra Humanist forlag.)

I 1995, da jeg var 16, kjøpte jeg meg et modem for å koble meg på en BBS for aller første gang. –BBS-er – Bulletin Board Systems − var et slags primitivt internett hvor du i stedet for å ha ett stort datanettverk hvor alle enkelt kan kommunisere med hverandre, måtte ringe opp direkte til den serveren du ville snakke med.

Vi brukte BBS-er til omtrent det samme som man i dag bruker internett til: Utveksle filer, chatte, spille – og diskutere. Hver BBS hadde diskusjonsforum for alle mulige emner. Politikk, religion, sex, film, tullprat, alt. Her kunne du delta i lange diskusjoner med andre som brukte den samme BBS-en som deg.

Dette var en skjult verden, full av mørke kroker. Det fantes ikke noe Google for BBS-miljøet. De eneste som visste hva som foregikk på en BBS, var de som brukte den selv.

Og hvem som helst kunne starte sin egen personlige BBS hjemme i stua. Alt du behøvde å gjøre var å kjøpe en server og en eller flere ekstra telefonlinjer, for deretter å spre telefonnummeret rundt i miljøet, så ville det tusle inn nysgjerrige oppringninger. Det fantes flere hundre norske BBS-er på 1980- og 1990-tallet. Noen av dem knyttet seg sammen og utvekslet informasjon med hverandre, mens andre holdt seg for seg selv. Sammen utgjorde de et øyrike av store og små samfunn.

Dette er en bok om ytringsfrihet. BBS-ene opptar meg fordi de var mitt første møte med et ytringsfrihetsanarki, en verden hvor du kunne slippe unna med å si nesten hva det skulle være.

Hver BBS hadde sine egne regler for hva de godtok av innhold. Noen var strenge, andre slapp til det meste alt etter hva eieren følte var riktig. Favorittstedet mitt var Arcade's BBS i nettverket YouthNet, drevet av Rune Kristian Viken, en tenåring fra Kvinesdal. Rune Kristian var en sterk tilhenger av ytringsfriheten. På hans BBS skulle alle få lov til å si hva de mente om hva som helst, så lenge de ikke gikk til personangrep på hverandre. Slik var det også på mange andre BBS-er.

BBS-ene var selvsagt underlagt norsk lov, men fordi de bare var en sær hobby som noen få datanerder drev med i det stille, brydde samfunnet forøvrig seg lite om hva som foregikk der. Det hendte en gang iblant at aviser slo alarm om hvordan BBS-er ble brukt til å utveksle pedofil porno og nynazistisk propaganda, men som regel fikk miljøet leve i fred, og BBS-eiere som Rune Kristian kunne styre dem som de ville.

Mediefrykten var halvveis riktig: Riktignok fantes pedofil porno hverken på Arcade's BBS eller noen andre BBS-er jeg besøkte (selv om noen sikkert hadde det også). Men nynazister og andre politiske ekstremister? De var høyst til stede.

De fleste holdt seg nok for seg selv, i sine egne miljøer. Andre var modigere. En dag rundt 1996 kom det en ung nynazist til YouthNet og begynte å legge ut lange innlegg om raseteori og hvordan Holocaust var en gigantisk løgn funnet opp av pengegriske jøder.

La oss ta et skritt tilbake og se situasjonen utenfra: Se for deg et miljø som stort sett består av tenåringer og unge voksne, et miljø voksensamfunnet ikke følger med på og knapt vet at finnes. Uvitende ungdommer, alene med seg selv og ideene sine. En dag vandrer det en veltalende nynazist inn i dette miljøet, bevæpnet med det nyeste innen rasistisk og Holocaust-revisjonistisk propaganda.

Hva ville du tenkt hvis du var faren eller moren til en av disse ungdommene? På 1990-tallet hadde Norge et lite, men aktivt nynazistmiljø. De var selvsikre og aggressive, og de rekrutterte blant unge. Og nå er de i kontakt med dine barn.

Bekymret? Godt, la oss fortsette.

Rune Kristian Viken valgte å la nynazisten si nøyaktig hva han mente så lenge han var saklig og ikke skjelte ut de andre brukerne. Nynazisten var litt hissig av seg i blant. Han kunne finne på å beskylde dem som motsa ham, for å være jøder. Men han godtok reglene. Han ble værende. Og han fortsatte å si hva han mente om Holocaust-løgnen, om morderiske jøder og om genetisk underlegne raser.

Vi andre argumenterte imot etter beste evne. Over det neste året deltok jeg og Rune Kristian i lange debatter med nynazisten.

Ingen hadde forberedt meg på hvor vanskelig dette skulle bli. Ingenting jeg hadde lært på skolen, og ingenting jeg hadde lært hjemme, hadde forberedt meg på møtet med en nynazist som kunne snakke for seg og argumentere grundig for hvorfor nazistenes jødeutryddelse var en eneste stor løgn.

Han la frem vitenskaplige argumenter og historiske argumenter, han refererte til bøker, han pekte på huller i den etablerte historien, på upålitelige øyenvitneskildringer. Han visste mye mer om emnet enn noen av oss andre.

Og etter BBS-nettverkets egne regler kunne vi ikke kaste ham ut så lenge han oppførte seg pent. Vi kunne ikke engang skjelle ham ut, for det ville vært et personangrep. Vi måtte argumentere. Og vi hadde ingen motargumenter. Det eneste vi hadde, var egentlig «jo, men jeg har lært på skolen at det skjedde slik», og det ville han bare ha ledd av.

Jeg glemmer aldri følelsen av å stå der naken, uten noe annet å støtte meg på enn saklige argumenter. Det å vite at nå var det opp til meg, og ingen andre, å forklare hvorfor jeg var uenig. Og hvis jeg ikke klarte det? Ja, da måtte jeg kanskje innrømme at han hadde rett.

Vi gjorde vårt beste. Vi satte oss inn i påstandene han kom med. En av de mer etterprøvbare påstandene hans var at det var umulig å bruke gassen Zyklon B til å henrette mennesker i så stor skala som nazistene skulle ha gjort i utryddelsesleirene. Vi undersøkte dette, og fant gode argumenter for at han tok feil. Vi sådde tvil om autoritetene han lente seg på, som ofte viste seg å være amatører med lite troverdighet. Vi tenkte ut gode argumenter for hvorfor det var usannsynlig at noen kunne gjennomføre en så gigantisk historieforfalskning.

Klarte vi å overbevise ham? Selvsagt ikke. Men vi holdt stand. I våre øyne vant vi, og vi vant fordi argumentene våre var bedre. Vi vant uten å jukse.

Jeg glemmer aldri den følelsen heller. Følelsen av å ha vært gjennom en ildprøve, og at jeg bestod den uten å jukse.

La meg begynne denne lille boken med en innrømmelse: Etter denne opplevelsen har jeg sett med en viss forakt på de som ikke tør å gjøre det samme. De som er skråsikre på at noen tar feil, men ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord, spydigheter eller et flir i stedet for med saklige motargumenter. Jeg tenker at de er feige. Jeg forstår hvorfor de gjør det, men jeg respekterer det ikke.

Denne forakten er i seg selv ganske usaklig, og teller neppe som et argument for ytringsfrihet. Jeg nevner den bare for å vise hvor jeg kommer fra.

Men jeg lærte også andre ting som er mer relevante for ytringsfrihet. Jeg lærte hvordan du kan skille mellom påstander som står på en solid grunnmur, fra påstander som egentlig bare står på seg selv. Og jeg lærte hva ytringsfrihet betyr i praksis, hva en helt åpen debatt er god for, men også hvor vanskelig det kan være å diskutere med en belest ekstremist.

Kanskje er det for vanskelig? Det gikk bra med meg og Rune Kristian, men kanskje er ytringsfrihet litt som rusmidler: Noen kan bruke dem jevnlig uten problemer. Andre får livene sine ødelagt og trekker menneskene rundt seg med ned i sluket. Kanskje bør vi velge nivået av ytringsfrihet etter skaden den kan gjøre på de svakeste − ikke mulighetene den gir til de sterkeste?

For det kunne fort gått annerledes, møtet mitt med nynazisten. Han argumenterte godt. Og jeg visste ingenting. Jeg kunne ha blitt overbevist om at han hadde rett, og at jeg tok feil.

Dette skjedde nemlig i en annen debatt jeg deltok i, på den samme BBS-en. Jeg hadde vokst opp som kristen, og var lenge overbevist om at den kristne troen kunne underbygges med rasjonelle argumenter. Men på  BBS-en kom jeg i debatt med en ateist, Andreas Heldal-Lund, som på den tiden var aktiv i Hedningesamfunnet. Også i denne debatten gjorde jeg mitt beste. Jeg la frem alle mine beste argumenter. Jeg holdt stand i månedsvis.

Men jeg tapte debatten. Jeg innså til slutt at argumentene mine var for dårlige. Jeg skiftet mening, og har vært ateist selv siden.

Frie debatter er risikable. Ingen av partene kan føle seg sikre på at de vinner.

Det er lett å være for ytringsfrihet når du står på den vinnende siden. Hvis du selv er ikke-troende, og ikke nynazist, er fortellingen min over en solskinnshistorie som viser den frie debatten fra sin beste side.

Men hva hvis vi ser det fra tapernes side? Er det mulig også for taperne å se verdien av ytringsfrihet? Nynazisten satset på åpen og saklig debatt, men vant ingen nye tilhengere. Og gjennom min tro på rasjonelle argumenter mistet kristendommen en troende. Det ville neppe skjedd hvis det hadde vært forbudt å kritisere kristendommen, eller hvis jeg hadde blitt advart i kirken mot å snakke med ikke-troende.

I andre tilfeller er det andre som vinner. Det er sjelden at en debatt blir «vunnet» i den forstand at den ene siden overbeviser den andre. Men du kan vinne i den forstand at du fremstår i et bedre lys overfor publikum, eller tvinger motparten litt i retur, eller endrer premissene i din favør, slik at din side tjener på at debatten ble avholdt. Derfor har debatter alltid vinnere og tapere. Og det er ikke gitt at det er den siden du mener er den riktige som vinner.

Forkjempere for ytringsfrihet liker å snakke om solskinnshistoriene. Denne boken er et forsøk på å gå dypere, og være ærlig om skyggesidene og om risikoen.

Den er også et forsøk på å tenke klart om ytringsfrihet uten å forutsette at du deler de samme verdiene og vurderingene som jeg gjør.

Jeg er, som du forstår, en sterk tilhenger av ytringsfriheten − både som juridisk prinsipp og som et ideal vi bør forsøke å leve opp til i hverdagen. Det vil skinne gjennom. Men målet mitt er ikke at du skal bli det samme. Målet er at du skal tenke klarere gjennom hva du selv mener.

Noe underlig har skjedd med ordet ytringsfrihet. Vi er alle for det, sier vi. Ordet gløder av assosiasjoner til alt som er fint og godt. Men mange tenker lite over hva det betyr, og når ytringsfriheten settes under press, forsvarer de seg med usammenhengende argumenter, eller gir etter på måter som ikke er gjennomtenkte.

Dermed får vi også ytringsfrihetsskeptikere som opererer med dobbeltstandarder for blasfemi, hets og rasisme, og vi får ytringsfrihetsliberalister som lever i en hurra-verden hvor ingenting kan gå galt om bare alle får si hva de mener. I stedet for å diskutere hvor mye ytringsfriheten bør begrenses (noe alle mener den bør, om enn bare i ekstreme tilfeller), forsøker mange å omdefinere ordet slik at man slipper å innrømme at man ønsker å begrense den.

Og så undrer vi oss over hvorfor denne ideen vi ikke vet hva betyr, ikke snart har spredd seg til alle verdens hjørner.

Det er bare rot alt sammen.

Dette er ikke en idéhistorie. Ikke er jeg i stand til å skrive en, og ikke synes jeg de er så interessante å lese heller. Det er bare et forsøk på å tenke klart om et vanskelig tema.

Målet mitt er at du skal tenke gjennom hva du selv mener om ytringsfrihet, hvilke avveininger du tar, og hvorfor. Kanskje lander du på et annet svar enn meg, og det synes jeg jo er trist, men målet mitt er at vi i det minste svarer på de samme spørsmålene.

I kapitlene som kommer, skal vi se på noen grunnleggende verdier mange bruker til å begrunne støtten eller skepsisen sin til ytringsfrihet, og på måter ytringsfrihet kanskje er nyttig eller skadelig for samfunnet. Og vi skal se eksempler på hvor innfløkt det kan bli når alt dette kolliderer i den virkelige verden.

Du vil få presentert en del dilemmaer som skal avdekke hvilke avveininger du selv gjør om ytringsfrihet. Hvor trekker du grensen mellom én god ting og en annen? Noen av dilemmaene er enkle, andre vanskelige. Mange har lite med virkeligheten å gjøre, men dette er nødvendig for å finne veikrysset der du velger én retning og andre velger en annen. Bruk gjerne litt tid på dem. Hvis du tror du har funnet et enkelt svar, er det sannsynligvis feil.

Men først må vi ta et skritt tilbake og spørre: Hva er ytringsfrihet? Hva er sensur? Hvordan kan vi bruke disse ofte litt tåkete ordene på en klarest mulig måte?

----

Flere artikler av meg kan leses her

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11018 kommentarer

Den frie litteraturs institusjon

Publisert rundt 4 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
en verden hvor du kunne slippe unna med å si nesten hva det skulle være.

Men, Stærk, det gis, i den vestlige verden, en essensiell sammenheng mellom demokrati og den frie litteratur. Den frie litteraturen er altså en nødvendig institusjon i demokratiet, og dermed hva uten demokratiet ikke kan være. Dette er en stolt tradisjon, så vel som at det ligger solid og riktig tenkning til grunn for denne. (Jeg kan for korthets skyld bare referere til de typer diskurser som filosofen Jacques Derrida befinner seg i.)

Den frie litteraturs institusjon må dyrkes hvis vi overhodet skal kunne tale om et demokrati. Angrepene i senere tid på ytringsfriheten, og implisitt den frie litteraturs institusjon, er dermed også, om man vet eller ei, ønsker eller ei, et angrep på selve demokratiet.

Dessverre har i senere tid sett en lang rekke ulike angrep på demokratiets øvrige nødvendige institusjoner tatt plass. Så det kommer ikke som noen overraskelse at angrepene også gjøres på det frie ordet.

***

Det tales om skyggesider og kostnader og "de svakeste", jfr. ditt spørsmål: "Kanskje bør vi velge nivået av ytringsfrihet etter skaden den kan gjøre på de svakeste − ikke mulighetene den gir til de sterkeste?" Her lefler du allerede med anti-demokratiske strømninger i tiden, strømninger som selvsagt har i kikkerten det beste hensyn til "de svakeste."

Den såkallte ytringsfrihetsdebatten er i realiteten en "mørning" av demokratibegrepet og folks forståelse av dette begrepet. Denne pseudo-debatten innebærer en klar utglidning, og er å anse som farlig for enhver som bekjenner seg til demokratiet.

Svar
Kommentar #2

Bjørn Stærk

4 innlegg  10 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.
Det tales om skyggesider og kostnader og "de svakeste", jfr. ditt spørsmål: "Kanskje bør vi velge nivået av ytringsfrihet etter skaden den kan gjøre på de svakeste − ikke mulighetene den gir til de sterkeste?" Her lefler du allerede med anti-demokratiske strømninger i tiden, strømninger som selvsagt har i kikkerten det beste hensyn til "de svakeste."

Jeg anerkjenner de mørke sidene, fordi noe annet er useriøst og virkelighetsfjernt, og jeg forsøker å diskutere dem seriøst. Men mitt eget standpunkt (som jeg kommer tilbake på i andre kapitler i boken) er mer ytringsfrihetsliberalt enn de fleste nordmenn vil gå med på. Jeg er villig til å leve med de mørke sidene, at det ikke alltid går bra. Jeg er bare ikke villig til å benekte at de mørke sidene finnes.

Svar
Kommentar #3

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Jeg tror ytringsfriheten, i en svært liberal versjon, er ultimat best for samfunnet. Men hva som er best er for meg underordnet hva som er riktig.

Ytringsfrihet er riktig, for det motsatte er undertrykking. Og det kan vi som samfunn ikke være oss bekjent av. Selv ikke om/når vi kollektivt sett tjener på det. Selv ikke når de vi undertrykker "har fortjent det".

Svar
Kommentar #4

Robin Haug

127 innlegg  11018 kommentarer

Nettopp

Publisert rundt 4 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
Jeg er bare ikke villig til å benekte at de mørke sidene finnes.

Det er bare å applaudere at du begir deg inn i et slikt personlig prosjekt, Stærk. Det er opplagt at mørke sider finnes. Skal man ha håp om å kunne innta et kvalifisert standpunkt, er det avgjørende først at man setter seg inn i sakens ulike sider.

Svar
Kommentar #5

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Takk til Stærk!

Det er en fryd å lese dine innlegg. Så enkelt og resonerende. Klart tenkt og gjordnære.

Når det gjelder ytringsfriheten er det ikke så vanskelig. Ikke for min del da.

Vi har straffeloven som regulerer den. Hvis noen går over streken kan de anmeldes til politi. Så må de samme reglene gjelde på Internett. Det gjør det kanskje ikke enda?

Mørke krefter og destruktive tanker er intet et nytt fenomen. Mange skitne og farlige tanker svirrer blant 7 milliarder menneskene på gjordkloden. Det har bare blitt så godt synlig på internett.

Dette går seg til når folk etter hvert innser at de må begrense seg og holde det mørkeste tankegodset for seg selv. Et god parameter på hva du kan si er å ta utgangspunkt i god gammaldags folkeskikk.

Takk for interessant innlegg.

Svar
Kommentar #6

Tor-Andre Kongelf

4 innlegg  400 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
Jeg anerkjenner de mørke sidene, fordi noe annet er useriøst og virkelighetsfjernt, og jeg forsøker å diskutere dem seriøst. Men mitt eget standpunkt (som jeg kommer tilbake på i andre kapitler i boken) er mer ytringsfrihetsliberalt enn de fleste nordmenn vil gå med på. Jeg er villig til å leve med de mørke sidene, at det ikke alltid går bra. Jeg er bare ikke villig til å benekte at de mørke sidene finnes.

Man må være villig til å la seg bli kritisert, krenket på en måte som kan såre de mest sårbare følelsene man har. Noe annet ville være å frarøve meg selv muligheten til å bli korrigert om oppfattelser jeg allerede har.

Jeg lurer på hva Bjørn Stærk mener om (mulig du tar dette opp i boka di) noe jeg mener er absolutt kritisk:

Vi har i dag en stor lobbyorganisasjon i FN (IOC) som ønsker å kriminalisere kritikk/latterliggjøring/hat/forrakt for religion, eller denne sammenhengen islam. De kommer til å pushe dette helt til det går igjennom.

Det vil si at kanskje om 15 år så er det blitt bestemt av religiøse fanatikere i midtøsten hva du og jeg kan si, mene og lese i media her i Norge.

Jeg godtar på ingen måter et sånt premiss, ikke uten kamp. Fordi jeg mener en slik lov vil være ta et kvelertak på hele den frie verden.

Vi har også en slags rasismeparagraf i Norge som innbefatter religiøs tro. Noe jeg mener er absurd siden religiøs tro er snakk om meninger, holdninger og ikke noe genetisk betinget.

 

 

 

 

Svar
Kommentar #7

Robin Haug

127 innlegg  11018 kommentarer

Bad cop/good cop

Publisert rundt 4 år siden
Tor-Andre Kongelf. Gå til den siterte teksten.
Fordi jeg mener en slik lov vil være ta et kvelertak på hele den frie verden.

Ja, det er et forræderi mot Europas arv til menneskeheten. Jeg har også en mistanke om at Stærk er litt "utkledt"; han skriver ting som mediene i dag gjerne vil ha. Innerst inne er også Stærk fortaler for "kinafiseringen" av ytringene våre. Man ønsker å bestemme hva folk generelt skal få ytre --- og lytte til. Og dét er jo virkelige skyggesider. Og det er skyggesider som forsøker å virke på oss.

Det var derfor jeg syntes det var fint at Stærk også uttrykte seg i slike personlige termer. Som om han var i en slags personlig undersøkelse av hva ytringer kan føre til som han ikke synes er godt! Og som om han mente hans funn var av offentlig interesse. Jeg skrev til Stærk at, ja, slike runder tar vi alle sammen på kammerset. Velkommen etter, skulle jeg nærmest til å si. Vi er gjestfrie, og ønsker han derfor hjertelig velkommen. Det viktigste er ikke tidspunktet, men at erkjennelsen kommer.

Stærk hevder seg å være ytringsfundamentalist i en grad som svært få andre matcher. Javel? Hvor vet han dét fra? Hvor tar han påstanden fra? En meningsløs påstand. Jeg sier bare: smak litt på hva de sier, alle de som, slik som Stærk, kaller seg ytringsfundamentalister og som deretter lister opp alle klausulene, alle "men"-ene. Smak også på selve ordkonstruksjonen. Den er rett og slett suspekt. For ytringer er ytringer, eller også ikke og dermed noe ganske annet. Enten er ytringene frie, eller også ufrie fordi "noen" bare plutselig har "bestemt" det slik. Men: ikke noe behov for slike pleonasmer der. Det blir suspekt når man liksom skal signalisere at man er slik for ytringsfriheten, i slik grad at man omtaler seg som "ytringsfundamentalist." Hvorfor kleber man overhodet et slikt negativt ladet ord opp mot et slikt stolt og flott ord? Forstår man ikke bedre? Jeg bare spør.  

Jeg har på min side aldri sagt noe som helst om hva Stærk skal få ytre seg om eller ikke. Han må da gjerne få skrive om sine ungdommelige erfaringer med BBS for min del --- for all del! Neste gang, hvis jeg skulle tillate meg et ørlite ønske, skulle jeg ønske at Stærk kunne skrive om skyggesider ved andre forhold i samfunnet, for eksempel skyggesidene ved de kreftene som ønsker stadige innstramninger i ytringsfriheten og som samtidig gjerne ser stadig økt overvåkning; overvåkningen i dag har praktisk talt utryddet det private rommet. Så er man altså på galt spor.

Svar
Kommentar #8

Bjørn David Bratlie

13 innlegg  4869 kommentarer

Skulle vært moro å visst...

Publisert rundt 4 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
Men jeg tapte debatten. Jeg innså til slutt at argumentene mine var for dårlige. Jeg skiftet mening, og har vært ateist selv siden.

Det skulle vært interessant å visst hvilke argumenter dette var?  Nå har jeg et par år frekventert dette forum og jeg er kanskje en av dette forums mest utskjelte av ateister?  Det store og og for meg forunderlige problemet er rasjonalitetsnivået på ateistenes argumenter.  Er det noe du kan som de andre herværende ateister ikke kan? Har du oppdaget noe som Dawkins ikke har oppdaget?     

Svar
Kommentar #9

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Mye interessant

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har flere ganger vert i mer eller mindre konflikt med myndighetene grunnet mine ytringer. Både anmeldelser, rettssak, kamper med Datatilsynet og en nyttig seier i Personvernnemnden. Det såkalte barnevernet sine aktører forsøker bruke både dette og Pressens Faglige Utvalg for å bestemme hva motparten skal ytre seg om. Samt en del midler som jeg ikke er sikker på om Verdidebatt vil akseptere at jeg skriver. Men jeg får en del fortvilte henvendelser fra forumbrukere som etter møte med barnevernet vil ha meg til å sensurere forumet jeg driver, i frykt for sine barn.

Denne vant jeg i Personvernnemnden når Datatilsynet forsøkte stoppe ytringer på Forumet jeg driver:

http://dokument.r-b-v.net/datatilsynet_p%C3%A5klage-personvernnemda_vedtak-i-brev-av-070610.pdf

Personvernnemndens svar:

http://dokument.r-b-v.net/personvernnemnda_pvn-2010-11_beredskapshjem_1.html

Jeg er påtvunget å være dypt involvert i denne type samfunnsdebatt.

- - -

Ytringsfriheten handler om retten til seg selv. Min kropp. Mitt hode. Min munn. Min naturlige rett til å yttre meg.

Så til grensen for ytringer. Har man en hvilken som helst rett til å ytre seg med ANDRE SIN kropp?

Tenkt eks: 12-åring voldtatt og fotografert. En tenkt media krever ytringsfrihet og viser det grufulle i all sin forferdelighet med detaljerte bilder av det nakne barnet som mishandles. Slike ytringene er en forlengelse av den kriminelle handlingen, og media ville vert delaktig i en utvidelse av voldtekten.

Moral: Retten til seg selv og sitt mest private gir grenser for andres rett til ytringer.

Ytringer basert på amoralsk overvåking er også i denne kategorien.

For barn har grensen hatt mye å gjøre med hva foreldrene aksepterte i samhandling med vestlige lover tilpasset det som er flerkulturelt akseptert som naturlige grenser for privatliv.

Pr i dag flyttes grensetakingen fra foreldrene til myndighetenes beskyttelse av egne handlinger, i en samrøre med liksomfaglighet uten empiriske bevis og uten falsifiserte teorier. I dette mørke hullet kan myndighetene drive/tillate hvor mye overgrep som helst mot barn. Trygt beskyttet av ytringsfrihetens nye begrensninger. Varslerne blir angrepet for alt fra brudd på tausheten til påstått (av retten!) ulovlig spredning av egne fotografi av myndighetspersoner i sin myndighetsutøvelse.

Min jobb er da å utfordre aktørenes trygghet på at de kan slippe å få utfordret sine rasjonaliseringer --- og det som verre er --- overfor hva man kan gjøre mot barn og familier. Motparten vil hevde at det er sååå fryktelig skadelig for barn at foreldrene og andre publiserer myndighetsovergrepene overfor gråtende barn. Uten å måtte bevise dette utover liksomfaglig synsing, "akademiske" trender og pop-psykologi. De vil også kreve at man ikke viser bilder av politifolk som overfaller tenåringer som flykter hjem til sine foreldre. Uavhengig av hva foreldre, tenåringer og barn ønsker.

En slik mangel på ytringsfrihet tillater å knuse individ og familie. Tradisjonell media har underlagt seg dette ytringfrihetsregimet. Dermed bryter de sin egen etikk om å ytre seg om grupper og individ som opplever overgrep.

Svar
Kommentar #10

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Når det man ønsker skjule er vist for alle

Publisert rundt 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Moral: Retten til seg selv og sitt mest private gir grenser for andres rett til ytringer.

Når jeg var liten skolegutt så var det et bilde i historie- eller samfunnsfagboken av en liten jente som flyktet naken bort fra krigsherjinger. Dette bildet ble verdensberømt og på sett og vis et symbol mot bombing og krig.

Mengder med mennesker så jenta.

Det hadde vert mulig --- for jentas del --- å sensurere bildet minimalt. Men skulle slikt som er "alment opplevet" (mange kunne jo se henne løpe) sensureres, så vil det å sette navn og ansikt på lidelse hindres, og dermed hindrer man effektiv opinionsdanning mot overgrep. I dette tilfellet bomber og krig.

Det er imidlertid klart at å trenge inn i menneskers privatliv med makt ikke gir rett til å spre info.

Svar
Kommentar #11

Ragnvald Fladmark

2 innlegg  1379 kommentarer

Helt 100 % enig.

Publisert rundt 4 år siden
Jarl Hanni Afsar. Gå til den siterte teksten.
Dette går seg til når folk etter hvert innser at de må begrense seg og holde det mørkeste tankegodset for seg selv. Et god parameter på hva du kan si er å ta utgangspunkt i god gammaldags folkeskikk.

Norsk Straffelov, Rasismeparagrafen og helt vanlig norsk dannele og god gammaldags folkeskikk holder lenge.

Og så var det noe med å behandle andre slik du gjerne vil bli behandlet selv.

Da tror jeg mye er gjort for de aller aller fleste - - men nok ikke for de fra Nørrebro.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4867 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 3 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4867 visninger
Les flere